Når man er veldig opptatt med å samle tankene rundt britisk utenrikspolitikk fra 1970-1975 så blir det verre med egenproduserte kommentarer på denne blogg. Men, i en hektisk hverdag så går det alltid an å plagiere fra andre, altså nesten det samme som å skrive hovedfag/master :)
Så her er tre tips fra Kapitalismus:
- Hvis du ikke allerede har gjort det, sjekk ut Peter Gitmark, Stortingsrepresentant for Høyre sin utmerkede blogg. I motsetning til de fleste av oss andre blåbloggere har Peter som representant på tinget muligheten til å sette makt bak retorikken.
Ihvertfall fremme forslag...
- Odd Sevje er tilbake fra Tyrkia. Og påpeker i siste innlegg enda et eksempel på prinsippløsheten som råder i SU, ved leder Kjersti Bergstø. Bergstø krever billig strøm til industrien. Og jeg som trodde SU var opptatt av miljøet...
- Facebookfeberen herjer! I den forbindelse anbefales denne gruppen:
"Dersom sosialister hadde liv, hadde de ikke trengt å regulere våre!"
Join du også :)
Kapitalismus, London
Wednesday, June 13, 2007
Monday, June 11, 2007
Kapitalismus i London
Den neste måneden vil det være få oppdateringer på Kapitalismus. Er nå i London for å jobbe med masteroppgave, og skal også på diverse arrangement til litt ut i Juli. Jeg er forsåvidt på internett daglig, men prøver i det lengste å samle tankene rundt akademisk arbeid.
Men dersom jeg skulle komme over tøv og tant (og det hender jo at man gjør), så er det ikke umulig at det blir blogget med påfølgende kommentar.
Satser på å komme sterkt tilbake i midten av juli, og ønsker alle en god sommer!
Men dersom jeg skulle komme over tøv og tant (og det hender jo at man gjør), så er det ikke umulig at det blir blogget med påfølgende kommentar.
Satser på å komme sterkt tilbake i midten av juli, og ønsker alle en god sommer!
Saturday, June 09, 2007
Sosialistisk prinsippløshet
Regjeringen har etter sterkt press fra SV vedtatt å droppe planene om 21-års aldersgrense og tilknytningskrav for inngåelse av henteekteskap i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Lederen av Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø har konstatert på ulike debattprogram at SV har vunnet en viktig seier, og argumentert for klokskapen i vedtaket.
Selve utlendingsdebatten skal jeg la ligge her. For ”the record” kan jeg si at jeg er mot aldersgrense og tilknytningskrav. Mitt anliggende er å påpeke det prinsippløse i Bergstøs og SVs argumentasjon.
For noen måneder siden gikk det en stor debatt innad i SV omkring kriminalisering av sexkjøp. Bergstø og SU var de hardeste forkjemperne for kriminalisering. Argumentene var at ”prostitusjon er strukturert vold mot kvinner” og at ”ingen gjør dette frivillig”. Samtidig rotet man sammen debatten om prostitusjon med debatten om menneskehandel. Sistnevnte er det faktisk meget streng straff for å utøve. Det var heller ikke snakk om å tillate mennesker å bestemme over egen kropp, eller sette inn målrettede tiltak for å få de mennesker som er tvunget inn i prostitusjonsyrket bort.
Det er derfor påfallende å se hvordan de samme argumentene som ble brukt FOR å kriminalisere kjøp av sex, blir brukt diametralt MOTSATT i debatten om tvangsekteskap. Kjersti Bergstø kunne på Tabloid tirsdag fortelle at ”det er ulovlig med tvangsekteskap” og at løsningen ikke var å forby alle ekteskap under 21 år, ”men å sette inn målrette tiltak mot tvangsekteskap i samarbeid med innvandrerorganisasjonene”. Den samme Bergstø brukte som argument for sitt syn at ”innvandrerorganisasjonene var mot forslaget”. At interesse- organisasjonene for de prostituerte var sterkt imot forslaget om kriminalisering, påvirket Bergstø ikke i nevneverdig grad.
Tvangsekteskap og kriminalisering av sexkjøp er faktisk svært sammenlignbare, og i så måte er det lenge siden jeg har sett den type prinsippløshet som Bergstø til fulle har demonstrert de siste dagene. Mitt utgangspunkt er at folks valg må anses som frivillig inntil det motsatte er bevist, enten dette gjelder å velge seg en karriere innen sexindustrien eller å velge seg en ektemann basert på nært samarbeid med sine foreldre. Jeg vet ikke om det er flest tilfeller av tvang innen såkalte henteekteskap eller innen prostitusjon.
Vi vet at det foregår tvang ved begge tilfeller. Det skulle ikke forundre meg om det er mer tvang innen henteekteskap, uten at det ser ut til å plage SU-leder Kirsti Bergstø.
Publisert på Minerva
Wednesday, June 06, 2007
The Men of Normandy
"The men of Normandy had faith that what they were doing was right, faith that they fought for all humanity, faith that a just God would grant them mercy on this beachhead or on the next. It was the deep knowledge -- and pray God we have not lost it -- that there is a profound moral difference between the use of force for liberation and the use of force for conquest. You were here to liberate, not to conquer, and so you and those others did not doubt your cause. And you were right not to doubt"
Ronald Reagan under 40- årsmarkeringen i Normandie 6 juni 1984.
For 63 år siden ble operasjon Overlord - landgangen i Normandie, innledet. Det var denne operasjonen som for alvor forseglet Hitler-Tysklands endelige nederlag.
Det er et utfordrende tankeeksperiment å skulle forsøke å forestille seg hvordan de unge guttene som satte sine føtter på Omaha Beach, morgenen 6. juni 1944 opplevde det. Mange har forsøkt, og mange vil jeg påstå har lyktes bra i å fremstille et troverdig bilde av den emosjonelle stemningen rundt landgangen, deriblant filmene Saving Private Ryan, Band of Brothers og den gamle klassikeren, The Longest Day. I hvertfall de to første fremstiller grufullhetene på en særs realistisk måte.
Jeg antar at de fleste av mine lesere har god oversikt over hendelsene og følgene av D-dagen, og skal derfor ikke gå nærmere inn på det. Derimot er det nærliggende, ihvertfall for denne blogger, å reflektere over de historiske linjer, forskjeller og likheter mellom situasjonen i 1944 og verden i dag.
Dilemmaer av moralsk karakter, som f. eks forskjellen mellom rett og galt, ondskap og ikke minst spørsmålet om når bruk av vold kan rettferdiggjøres, er i sin natur evigvarende, og er kan hende enda mer brennbart idag, enn det var for 63 år siden.
Det er store forskjeller mellom nazismen og hva jeg vil karakterisere som det liberale demokratiets største trussel anno 2007, de totalitære ideologiske bevegelser, eller islamofascister om du vil. Likefullt våger jeg sammenligningen. I likhet med nazismen bærer den totalitære islamismen et hat mot det liberale demokrati, mot "vestlige verdier", mot likestilling, mot homofile og ikke minst mot jøder. Og i likhet med nazismen skyr disse religiøse fanatikerne intet middel for å oppnå sine perverterte mål.
En vesentlig og viktig forskjell mellom 1944 og nutiden er synet på "USA". Mens Amerika for 63 år siden hadde et meget positivt omdømme, er tilfellet i dag stikk motsatt. Mye av kritikken er ufortjent, men ikke all. En annen forskjell er at de allierte for 63 år siden sto samlet mot en fiende det var lett å hate, mens store deler av vesten, især venstresiden, har i dag etter 60 år med kulturell selvpisking og altfor store doser kulturrelativisme (eller "nyanser" om du vil) i møte med tilbakestående islamske samfunn, unnlat å insistere på universelle moralske standarder - i frykt for å bli kalt rasist. Ganske paradoksalt egentlig, da det er det motsatte av universalisme - grupperettigheter, som utgjør kjernen i rasismen.
Europeisk venstreside har langt på vei lyktes, ihvertfall i intellektuell forstand, i sin fanatiske kamp mot USA, og således skapt et inntrykk av at det er USA som er problemet - ikke den islamske totalitarismen, best illustrert ved SV - som faktisk uttaler i sitt partiprogram, ikke bare EN, men TO ganger (se punkt 13.18) "at USA er den største trusselen mot fred i verden". Det er jo en uhyrlig påstand, og Hitler hadde nok vært svært glad om SV hadde vært tilgjengelig for å øve innflytelse på verdensbegivenheter i 1944.
Plassen tillater ikke (dvs det vil bli et altfor langt innlegg i denne omgang) å gå noe videre med refleksjoner omkring hvordan islamsk fundamentalisme og fundamentalisme generelt kan bekjempes. Men man bør ihvertfall utstyre seg med det rette analyseapparatet (nei, jeg tenker ikke på Karl Marx) og være særdeles klar i sin insistering på universelle moralske standarder. I så måte passer det bra å slutte slik innlegget begynte, ved å sitere Ronald Reagan, og hva han anså burde være lærdommen, ihverfall i moralsk forstand fra The Men of Normandy.
"You all knew that some things are worth dying for. One's country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it's the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you".
Også publisert på Minerva
Ronald Reagan under 40- årsmarkeringen i Normandie 6 juni 1984.
For 63 år siden ble operasjon Overlord - landgangen i Normandie, innledet. Det var denne operasjonen som for alvor forseglet Hitler-Tysklands endelige nederlag.Det er et utfordrende tankeeksperiment å skulle forsøke å forestille seg hvordan de unge guttene som satte sine føtter på Omaha Beach, morgenen 6. juni 1944 opplevde det. Mange har forsøkt, og mange vil jeg påstå har lyktes bra i å fremstille et troverdig bilde av den emosjonelle stemningen rundt landgangen, deriblant filmene Saving Private Ryan, Band of Brothers og den gamle klassikeren, The Longest Day. I hvertfall de to første fremstiller grufullhetene på en særs realistisk måte.
Jeg antar at de fleste av mine lesere har god oversikt over hendelsene og følgene av D-dagen, og skal derfor ikke gå nærmere inn på det. Derimot er det nærliggende, ihvertfall for denne blogger, å reflektere over de historiske linjer, forskjeller og likheter mellom situasjonen i 1944 og verden i dag.
Dilemmaer av moralsk karakter, som f. eks forskjellen mellom rett og galt, ondskap og ikke minst spørsmålet om når bruk av vold kan rettferdiggjøres, er i sin natur evigvarende, og er kan hende enda mer brennbart idag, enn det var for 63 år siden.
Det er store forskjeller mellom nazismen og hva jeg vil karakterisere som det liberale demokratiets største trussel anno 2007, de totalitære ideologiske bevegelser, eller islamofascister om du vil. Likefullt våger jeg sammenligningen. I likhet med nazismen bærer den totalitære islamismen et hat mot det liberale demokrati, mot "vestlige verdier", mot likestilling, mot homofile og ikke minst mot jøder. Og i likhet med nazismen skyr disse religiøse fanatikerne intet middel for å oppnå sine perverterte mål.
En vesentlig og viktig forskjell mellom 1944 og nutiden er synet på "USA". Mens Amerika for 63 år siden hadde et meget positivt omdømme, er tilfellet i dag stikk motsatt. Mye av kritikken er ufortjent, men ikke all. En annen forskjell er at de allierte for 63 år siden sto samlet mot en fiende det var lett å hate, mens store deler av vesten, især venstresiden, har i dag etter 60 år med kulturell selvpisking og altfor store doser kulturrelativisme (eller "nyanser" om du vil) i møte med tilbakestående islamske samfunn, unnlat å insistere på universelle moralske standarder - i frykt for å bli kalt rasist. Ganske paradoksalt egentlig, da det er det motsatte av universalisme - grupperettigheter, som utgjør kjernen i rasismen.
Europeisk venstreside har langt på vei lyktes, ihvertfall i intellektuell forstand, i sin fanatiske kamp mot USA, og således skapt et inntrykk av at det er USA som er problemet - ikke den islamske totalitarismen, best illustrert ved SV - som faktisk uttaler i sitt partiprogram, ikke bare EN, men TO ganger (se punkt 13.18) "at USA er den største trusselen mot fred i verden". Det er jo en uhyrlig påstand, og Hitler hadde nok vært svært glad om SV hadde vært tilgjengelig for å øve innflytelse på verdensbegivenheter i 1944.
Plassen tillater ikke (dvs det vil bli et altfor langt innlegg i denne omgang) å gå noe videre med refleksjoner omkring hvordan islamsk fundamentalisme og fundamentalisme generelt kan bekjempes. Men man bør ihvertfall utstyre seg med det rette analyseapparatet (nei, jeg tenker ikke på Karl Marx) og være særdeles klar i sin insistering på universelle moralske standarder. I så måte passer det bra å slutte slik innlegget begynte, ved å sitere Ronald Reagan, og hva han anså burde være lærdommen, ihverfall i moralsk forstand fra The Men of Normandy.
"You all knew that some things are worth dying for. One's country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it's the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you".Også publisert på Minerva
Tuesday, June 05, 2007
Noen som husker denne...
En kanonparodi...
I posten over kan du se den uredigerte versjonen. Den uten "feildubbing" (jf Mathias Reither).
Sunday, June 03, 2007
Demonstrerer mot G8
- fordi de møtes!
Globaliseringsmotstanderne, dvs Attac, sosialistene, overvintra 68-ere, fremtidsskeptikere og rene pøbler samles igjen til dyst, ettersom G-8 møte skal arrangeres i Tyskland til uka. En ting er pøbelen som alltid ser ut til å følge anti-kapitalist bevegelsen, en annen ting er det obskure budskapet:
Kapitalismus var under det bestemte inntrykk at problemet i verden ikke var FOR LITE samarbeid og for FÅ møter, men det motsatte.
Globaliseringsmotstanderne, dvs Attac, sosialistene, overvintra 68-ere, fremtidsskeptikere og rene pøbler samles igjen til dyst, ettersom G-8 møte skal arrangeres i Tyskland til uka. En ting er pøbelen som alltid ser ut til å følge anti-kapitalist bevegelsen, en annen ting er det obskure budskapet:
"G8 opptrer som en selvutnevnt verdensregjering. Til tross for at gruppen ikke har noe politisk mandat, tar den likevel avgjørelser av betydning for hele menneskeheten. I en verden med krig, sult, sosiale ulikheter, miljøødeleggelser og barrierer mot innvandrere og flyktninger, er G8 en del av problemet, snarere enn en del av løsningen"
Budskapet er signert:
Kapitalismus var under det bestemte inntrykk at problemet i verden ikke var FOR LITE samarbeid og for FÅ møter, men det motsatte.
Når G8 er ingen ting annet enn en samling regjeringer så møtes for å samtale om verdens utfordringer - alternativet hadde vært at de ikke møtes. Det er fremdeles slik at det er internasjonale organisasjoner FN, WTO etc som fatter bindende avgjørelser i folkerettslig forstand.
I så måte har jo "bevegelsen" funnet en særdeles lite konstruktiv sak å demonstrere mot.
Friday, June 01, 2007
Pirate of the Caribbean
Venstresidens store gullgutt, Hugo Chavez, markerer på nytt diktatoriske tendenser. Mandag var det slutt for Venezuelas mest populære TV-kanal, RCTV. Det var også landets siste landsdekkende Chávez-kritiske kanal. Særlig overraskende kom dette vedtaket ikke, da Chavez hele sin presidentperiode har samlet makt rundt sin person. Det kan virke som Torbjørn Røe Isaksen har fått akkurat så rett som det var grunn til å tro, da han for et år siden stilte spørsmålet om venstresiden var i ferd med å støtte nok en diktator.
Jeg skal spare leserne for et nytt høyrevridd angrep på venstrepopulismen i Sør-Amerika. Jeg nøyer meg med å henvise til den Chavez-kritiske nettsiden Albacom og minner om uttrykket ”si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er” med tanke på de nære relasjonene Chavez har med Iran, Hvite-Russland og Nord-Korea. Så får heller folk selv bedømme om hans påståtte sosiale tiltak for landets fattige (får jeg minne om at Hitler faktisk bygget autobahn og reduserte arbeidsledigheten) legitimerer demokratiske innskreninger.
Men la oss høyreliberalere være litt selvkritiske og således spørre hvem som er de liberale frendene i Sør-Amerika og Venezuela, hvilket jeg veldig ofte savner. Mye av årsaken til at Chavez og venstrepopulismen har fått folkelig oppslutning bunner i mangelen på gode alternativer. I det minste hva folket, især de med lavest inntekt, oppfatter som godealternativer. Jeg er ingen Sør-Amerika ekspert, men mitt bestemte inntrykk er at det mangler tydelige høyreliberale krefter, med et oppriktig ønske om å gjøre noe med de enorme forskjellene i Latin-Amerika.
Samtidig har Pinochets Chile skadet den moralske autoriteten til kapitalismen, og det er i dette vakuumet at Chavez og hans venstrepopulistiske venner har sett og grepet mulighetene til politisk innflytelse. Misforstå meg rett, det er liten tvil om at Sør-Amerika trenger liberale økonomiske reformer, og i følge den chilensk baserte tankesmien Latinobarometro og deres årlige undersøkelse fra 2005, side 70 så sier et overveldende flertall av de spurte at de er (veldig) enig i at det er kun markedsøkonomi som kan sørge for utvikling. Det tyder på at det skulle være et mye større velgergrunnlag for høyreliberalere enn hva den eksisterende situasjon viser i dag. Mulig Alvaro Uribe i Colombia og Felipe Calderon i Mexico kan tituleres høyreliberale (eller liberal-konservativ på norsk). Ihverfall er resultatene til Uribe i Colombia imponerende og eks-president Vicente Fox (samme parti som Calderon) skapte både vekst og minsket fattigdom i Mexico i følge Economists ”Special edition on Mexico” i 2006.
Videre så kan det jo diskuteres hvor på den politiske skalaen Chiles president Michelle Bachelet og Brasils Lula egentlig befinner seg. De er nok mye nærmere den såkalte nyliberale politikken enn Chavez sin sosialisme, og det skal innbyggerne og særlig de fattig være veldig glade for, jf. denne undersøkelsen fra Libertad y Desarrollo og Christian Larroulet (via Johan Norberg).
Sør-Amerika har de seneste årene beveget seg fra autoritære samfunn i retning av liberale demokratier, hvilket Francis Fukuyama mente var det idéhistoriske endepunkt. Chavez og hans ”Chavismo” hevder å representere et alternativ til det liberale demokrati og ”end of history”. Det er selvsagt det reneste tøv, og Fukuyama forklarer selv i Washington Post hvorfor.
Francis Fukuyama har helt rett når han beskriver utfordringen:
”A response to Chavismo must recognize that populism is driven by real social inequalities. Proponents of economic and political liberty in Latin America are often suspicious of grand social-policy experiments, perceiving them as a road to bloated welfare states and economic inefficiency. But freetrade alone is unlikely to satisfy the demands of the poor, and democratic politicians must offer realistic social policies to compete. Social policy is, unfortunately, difficult to get right: Unless it creates incentives for the poor to help themselves, it can become an entitlement that breeds dependence and out-of-control fiscal deficits. In Brazil, Lula’s government took over a program of income transfers to the poor but in the process weakened enforcement procedures obliging parents to keep their children in school. And market policies are no panacea”
Chavez og hans likesinnede vil forsette venstrepopulismen som har sin grobunn i sosial misnøye, inntil høyresiden evner å skape gode alternativ som folk flest tror på. La oss håpe det skjer før heller enn senere.
Også Publisert på Minerva
Jeg skal spare leserne for et nytt høyrevridd angrep på venstrepopulismen i Sør-Amerika. Jeg nøyer meg med å henvise til den Chavez-kritiske nettsiden Albacom og minner om uttrykket ”si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er” med tanke på de nære relasjonene Chavez har med Iran, Hvite-Russland og Nord-Korea. Så får heller folk selv bedømme om hans påståtte sosiale tiltak for landets fattige (får jeg minne om at Hitler faktisk bygget autobahn og reduserte arbeidsledigheten) legitimerer demokratiske innskreninger.
Men la oss høyreliberalere være litt selvkritiske og således spørre hvem som er de liberale frendene i Sør-Amerika og Venezuela, hvilket jeg veldig ofte savner. Mye av årsaken til at Chavez og venstrepopulismen har fått folkelig oppslutning bunner i mangelen på gode alternativer. I det minste hva folket, især de med lavest inntekt, oppfatter som godealternativer. Jeg er ingen Sør-Amerika ekspert, men mitt bestemte inntrykk er at det mangler tydelige høyreliberale krefter, med et oppriktig ønske om å gjøre noe med de enorme forskjellene i Latin-Amerika.
Samtidig har Pinochets Chile skadet den moralske autoriteten til kapitalismen, og det er i dette vakuumet at Chavez og hans venstrepopulistiske venner har sett og grepet mulighetene til politisk innflytelse. Misforstå meg rett, det er liten tvil om at Sør-Amerika trenger liberale økonomiske reformer, og i følge den chilensk baserte tankesmien Latinobarometro og deres årlige undersøkelse fra 2005, side 70 så sier et overveldende flertall av de spurte at de er (veldig) enig i at det er kun markedsøkonomi som kan sørge for utvikling. Det tyder på at det skulle være et mye større velgergrunnlag for høyreliberalere enn hva den eksisterende situasjon viser i dag. Mulig Alvaro Uribe i Colombia og Felipe Calderon i Mexico kan tituleres høyreliberale (eller liberal-konservativ på norsk). Ihverfall er resultatene til Uribe i Colombia imponerende og eks-president Vicente Fox (samme parti som Calderon) skapte både vekst og minsket fattigdom i Mexico i følge Economists ”Special edition on Mexico” i 2006.
Videre så kan det jo diskuteres hvor på den politiske skalaen Chiles president Michelle Bachelet og Brasils Lula egentlig befinner seg. De er nok mye nærmere den såkalte nyliberale politikken enn Chavez sin sosialisme, og det skal innbyggerne og særlig de fattig være veldig glade for, jf. denne undersøkelsen fra Libertad y Desarrollo og Christian Larroulet (via Johan Norberg).
Sør-Amerika har de seneste årene beveget seg fra autoritære samfunn i retning av liberale demokratier, hvilket Francis Fukuyama mente var det idéhistoriske endepunkt. Chavez og hans ”Chavismo” hevder å representere et alternativ til det liberale demokrati og ”end of history”. Det er selvsagt det reneste tøv, og Fukuyama forklarer selv i Washington Post hvorfor.
Francis Fukuyama har helt rett når han beskriver utfordringen:
”A response to Chavismo must recognize that populism is driven by real social inequalities. Proponents of economic and political liberty in Latin America are often suspicious of grand social-policy experiments, perceiving them as a road to bloated welfare states and economic inefficiency. But freetrade alone is unlikely to satisfy the demands of the poor, and democratic politicians must offer realistic social policies to compete. Social policy is, unfortunately, difficult to get right: Unless it creates incentives for the poor to help themselves, it can become an entitlement that breeds dependence and out-of-control fiscal deficits. In Brazil, Lula’s government took over a program of income transfers to the poor but in the process weakened enforcement procedures obliging parents to keep their children in school. And market policies are no panacea”
Chavez og hans likesinnede vil forsette venstrepopulismen som har sin grobunn i sosial misnøye, inntil høyresiden evner å skape gode alternativ som folk flest tror på. La oss håpe det skjer før heller enn senere.
Også Publisert på Minerva
Sunday, May 27, 2007
Thursday, May 24, 2007
En enorm skuffelse
Klisjeer er noe jeg tilstadighet prøver å unngå i mine skriverier. Det er så uorginalt. Og ingen vil vel være uorginal? Dog finnes det grenser for hvor forskjellige ord og formuleringer en kan bruke. Ihvertfall hva gjelder mitt ordforråd. Enda tydeligere er dette i mine beskrivelser av fotball. I så måte må en fort ty til klisjeene også når jeg skal beskrive kveldens kamp, hvilket var en gigantisk skuffelse.
Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!
Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.
Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.
Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...
Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".
I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.
Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:
"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"
Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!
Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.
Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.
Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...
Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".
I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.
Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:
"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"
Monday, May 21, 2007
Jeg så Madeleine i livet, hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart og Jimmy Hoffa
- Når man ser det man vil se...
Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.
Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.
Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...
Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...
Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!
By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!
Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.
Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.
Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...
Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...
Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!
By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!
Thursday, May 10, 2007
Monday, May 07, 2007
Kapitalismus Gratulerer Sarkozy.
- Men er han en Thatcheritt?
I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!
Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.
Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?
Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...
Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".
Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!
Måtte han lykkes!
I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!
Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.
Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?
Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...
Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".
Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!
Måtte han lykkes!
Wednesday, May 02, 2007
Liverpool til Champions League finale nok engang!
Det vil være en overdrivelse å si at fotball og Liverpool er altoverskyggende, at alle de daglige gjøremålene kun er et interstadium mellom kampene, og at Liverpool og fotball er selve meningen.
Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.
Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.
Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.
Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.
Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.
Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.
Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.
Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.
Men uansett: Bring' em on!
Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:
Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!
Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.
Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.
Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.
Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.
Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.
Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.
Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.
Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.
Men uansett: Bring' em on!
Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:
Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!
Tuesday, May 01, 2007
Er norske menn kvinnefiendtlige?
Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å kommentere Amnestys siste undersøkelse, som angivelige viser at norske menn har et skandaløst kvinnesyn, men irritasjonen over mediedekningen og nivået på debatten i kjølvannet av rapporten har rett og slett fremprovosert en kommentar.
La oss begynne med VG sin overskrift onsdag 25 april, hvor avisen på førstesiden fremsetter påstanden om at 1 av 2 norske menn gir kvinner skylden for voldtekt. Overskriften er i best fall tendensiøs – jeg bedømmer det som løgn. Ikke engang innholdet i Amnestys suspekte rapport, som VG selv refererer, gir dekning for en slik påstand, med mindre man setter likhetstegn mellom begrepet skyld og delvis ansvarlig. Her er det så åpenbare semantiske forskjeller, at VG etter min mening begår en grov tabloid overtredelse. Mindre reflekterte mennesker kunne jo på bakgrunn av VGs førsteside få inntrykket av at halvparten av norske menn kunne tenke seg å voldta, på den annen side er det kanskje nettopp det inntrykk VG ønsker å skape. Et slikt inntrykk hjelper i hvert fall på salget.
Det store problemet med slike survey-undersøkelser er at de ikke forteller hva som menes, eller rettere sagt hva respondentene mener med delvis ansvarlig. Det som er ganske sikkert er at folk legger forskjellig substans i uttrykket. Det er mulig at flertallet av de som har svart delvis ansvarlig mener at til tross for åpenlys flørting så er det 1) Ikke greit å voldta 2) Juridisk og moralsk så er overgriperen den eneste ansvarlige for voldtekten 3) Åpenlys flørting er ikke formildende omstendigheter for overgriperen 4) Det burde være strengere straffer for voldtekt.
Videre kan det være at de fleste av de 42% mener at til tross for de overnevnte punkter så er det lurt å være bevisst på hvordan man opptrer og at de kvinnene som ikke er bevisst sin oppførsel er mer ansvarlig for den situasjon de utsetter seg selv for, enn kvinner som er seg bevisst sin oppførsel. Enten dette gjelder overstadig beruselse, flørting eller bli med helt ukjente menn hjem på nachspiel.
Hvis jeg hadde reist til Bagdad og uten noen som helst forhåndsregler beveged meg rundt i de mest voldsbelastede strøkene for så å bli skutt, så vil jeg ikke bebreidet dem som mente at jeg var delvis ansvarlig, selv om juridisk og moralsk så er det ingen andre enn personen som avfyrte skuddet som er ansvarlig. Poenget med dette eiendommelige eksempelet er at det er forskjell på hvordan verden BØR være og hvordan den faktisk ER, og at delvis ansvarlig kan vel så mye være et uttrykk for at det er lurt å ta sine forhåndsregler.
Kan hende innehar et flertall av menn et tvilsomt kvinnesyn. Jeg tror det ikke, men i alle tilfeller er det problematisk å bruke Amnestys suspekte rapport som sannhetvitne for at et flertall av norske menn har et forstokket kvinnesyn.
Publisert på Minerva
La oss begynne med VG sin overskrift onsdag 25 april, hvor avisen på førstesiden fremsetter påstanden om at 1 av 2 norske menn gir kvinner skylden for voldtekt. Overskriften er i best fall tendensiøs – jeg bedømmer det som løgn. Ikke engang innholdet i Amnestys suspekte rapport, som VG selv refererer, gir dekning for en slik påstand, med mindre man setter likhetstegn mellom begrepet skyld og delvis ansvarlig. Her er det så åpenbare semantiske forskjeller, at VG etter min mening begår en grov tabloid overtredelse. Mindre reflekterte mennesker kunne jo på bakgrunn av VGs førsteside få inntrykket av at halvparten av norske menn kunne tenke seg å voldta, på den annen side er det kanskje nettopp det inntrykk VG ønsker å skape. Et slikt inntrykk hjelper i hvert fall på salget.
Hva kan vi så tolke av selve rapporten? Først en liten digresjon. En god venn av meg deltok i undersøkelsen på nettet, og han fortalte at alle spørsmålene var utformet på en slik måte at det virket som om Amnesty hadde en agenda. Hvis man ser på tallene som presenteres i rapporten, så mener menn i det store og det hele at kvinners oppførsel overhode ikke gjør kvinner ansvarlig for å bli utsatt for voldtekt. Unntaket er åpenlys flørting. 42% av mennene mener åpenlys flørting gjør kvinnene delvis ansvarlig dersom de blir utsatt for voldtekt.
Det store problemet med slike survey-undersøkelser er at de ikke forteller hva som menes, eller rettere sagt hva respondentene mener med delvis ansvarlig. Det som er ganske sikkert er at folk legger forskjellig substans i uttrykket. Det er mulig at flertallet av de som har svart delvis ansvarlig mener at til tross for åpenlys flørting så er det 1) Ikke greit å voldta 2) Juridisk og moralsk så er overgriperen den eneste ansvarlige for voldtekten 3) Åpenlys flørting er ikke formildende omstendigheter for overgriperen 4) Det burde være strengere straffer for voldtekt.
Videre kan det være at de fleste av de 42% mener at til tross for de overnevnte punkter så er det lurt å være bevisst på hvordan man opptrer og at de kvinnene som ikke er bevisst sin oppførsel er mer ansvarlig for den situasjon de utsetter seg selv for, enn kvinner som er seg bevisst sin oppførsel. Enten dette gjelder overstadig beruselse, flørting eller bli med helt ukjente menn hjem på nachspiel.
Hvis jeg hadde reist til Bagdad og uten noen som helst forhåndsregler beveged meg rundt i de mest voldsbelastede strøkene for så å bli skutt, så vil jeg ikke bebreidet dem som mente at jeg var delvis ansvarlig, selv om juridisk og moralsk så er det ingen andre enn personen som avfyrte skuddet som er ansvarlig. Poenget med dette eiendommelige eksempelet er at det er forskjell på hvordan verden BØR være og hvordan den faktisk ER, og at delvis ansvarlig kan vel så mye være et uttrykk for at det er lurt å ta sine forhåndsregler.
Kan hende innehar et flertall av menn et tvilsomt kvinnesyn. Jeg tror det ikke, men i alle tilfeller er det problematisk å bruke Amnestys suspekte rapport som sannhetvitne for at et flertall av norske menn har et forstokket kvinnesyn.
Publisert på Minerva
Friday, April 27, 2007
Vi som elsker nynorsk
Kappitalismus stiller alltid velvillig opp. Også når tema er nynorsk :) Enjoy...
Wednesday, April 25, 2007
Remember 2005!
Hør på den fantastiske atmosfæren! Dette er fra Anfield, semifinalen mellom Liverpool-Chelsea.
Ser frem til dejavu i år!
Friday, April 20, 2007
Mer om personvern
Jeg har den siste tiden brukt mye tid på å reflektere rundt tema personvern. Slike mentale prosesser får for mitt vedkommende sitt uttrykk i blogging. I mitt forrige innlegg på Minerva uttrykte jeg en generell støtte til overvåkning av offentlige rom, mens jeg samtidig trakk grensen ved privatsfære. Men den private sfære er ikke absolutt unntatt statlige inngrep. Alle samfunn også institusjonaliserte rettsstater legitimerer innblanding i privatsfære under de rette forutsetninger. Spørsmålet er hvilke forutsetninger.
Intet demokrati kan sies å være en rettsstat uten at et minimum av personvernshensyn blir ivaretatt. Blant disse er presumpsjonen om uskyld (uskyldig til det motsatte er bevist), retten til å prøve saken for uavhengige domstoler (habeas corpus), nødvendigheten av ”skjellig grunn til mistanke” før etterforskning, og ikke minst at legalitetsprinsippet (at alle inngrep skal være i henhold til lov) legges til grunn for alle statlige innblandinger i borgernes private sfære.
Er så sivile rettigheter under press i kampen mot terror og organisert kriminalitet? Uten tvil ja!
Den amerikanske Patriots Act bør skremme vettet av alle liberalere (og det gjør det jo for så vidt, men jeg tenkte mest på liberal i klassisk europeisk forstand, ikke amerikansk venstreside). Det er særlig det faktum at myndighetene uten rettslig godkjennelse har iverksatt overvåking på amerikanske borgere og ikke minst Guantanamo, som er et direkte hån mot rettsstaten, ettersom det der sitter mennesker uten mulighet til å prøve saken sin for uavhengige domstoler. Også i Norge er det grunn til bekymring når domstolene foreløpig i prosessen mot Mullah Krekar ikke ønsker å prøve grunnlaget for utvisningen. Det betyr prinsipielt at myndighetene kan vedta hva de vil med henvisning til rikets sikkerhet, uten at retten prøver hensiktsmessigheten av vedtaket. Det innbyr ikke til tillit!
Meningen er ikke å fremstå som naiv i forhold til trusselen terrorister og organiserte kriminelle bander representerer. Utvidede fullmakter og metoder er både berettiget og nødvendig. F. eks. bør politiet dersom de mistenker borgere for å være involvert i alvorlig kriminalitet, og innvilges domstolsgodkjennelse, få muligheten til å ta i bruk omfattende overvåkning, deriblant romavlytting, telefonavlytting, elektronisk overvåkning etc. Jeg lar definisjonsdiskusjon rundt begrepet ”skjellig grunn til mistanke” ligge i denne omgang, men generelt vil jeg si at jo større den potensielle trusselen er, jo mindre krav til skjellig grunn til mistanke (prosent sannsynlighet) bør kreves. Er det f. eks. etterretningsrapporter som indikerer større terroraksjoner og bestemte personer kan relateres til trusselen, så er det innlysende at kravene til skjellig grunn til mistanke bør være vesentlige mindre enn hva tilfelle er dersom det dreier seg om narkotikasmugling.
Et annet poeng er dommernes evne til selvstendig tenkning og således vilje til å være kritisk innstilt mot politiets grunnlag for overvåkning, noe som er avgjørende for at personvernet reelt sett skal sikres. Det er ikke et argument mot utvidede fullmakter for politiet, men med Lundkommisjonen friskt i minne, så er det et argument for å sikre domstolenes uavhengighet.
Utvidede fullmakter til politiet gjør utvilsomt muligheten for misbruk eller riktigere sagt muligheten for å innlede overvåkning mot ”feil personer” større. Om skjellig grunn til mistanke skulle vise seg å være et feilspor, så er det beklagelig, men konsekvensene er ikke så graverende at muligheten for ”feilovervåkning” i seg selv er et argument for å ikke innvilge slike fullmakter til myndighetene. I tillegg så kan jo, slik leder i Politiforbundet Arne Johannessen med stor troverdighet har argumentert, overvåkning av personer bidra til å bekrefte deres uskyld.
Trusselen fra organisert kriminalitet og terrorister er utvilsomt en stor utfordring for det åpne, liberale samfunn. Og vi skal vokte oss vel for å gå på akkord med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Det betyr ikke at vi skal møte trusselen med handlingslammelse, snarere tvert imot! Så lenge vi motvirker maktkonsentrasjon, og sørger for at myndighetsutøvelse kontrolleres av domstoler, så er det helt på sin plass å gi store fullmakter til politiet for å bekjempe kriminalitet.
Også blogget på Minerva
Intet demokrati kan sies å være en rettsstat uten at et minimum av personvernshensyn blir ivaretatt. Blant disse er presumpsjonen om uskyld (uskyldig til det motsatte er bevist), retten til å prøve saken for uavhengige domstoler (habeas corpus), nødvendigheten av ”skjellig grunn til mistanke” før etterforskning, og ikke minst at legalitetsprinsippet (at alle inngrep skal være i henhold til lov) legges til grunn for alle statlige innblandinger i borgernes private sfære.
Er så sivile rettigheter under press i kampen mot terror og organisert kriminalitet? Uten tvil ja!
Den amerikanske Patriots Act bør skremme vettet av alle liberalere (og det gjør det jo for så vidt, men jeg tenkte mest på liberal i klassisk europeisk forstand, ikke amerikansk venstreside). Det er særlig det faktum at myndighetene uten rettslig godkjennelse har iverksatt overvåking på amerikanske borgere og ikke minst Guantanamo, som er et direkte hån mot rettsstaten, ettersom det der sitter mennesker uten mulighet til å prøve saken sin for uavhengige domstoler. Også i Norge er det grunn til bekymring når domstolene foreløpig i prosessen mot Mullah Krekar ikke ønsker å prøve grunnlaget for utvisningen. Det betyr prinsipielt at myndighetene kan vedta hva de vil med henvisning til rikets sikkerhet, uten at retten prøver hensiktsmessigheten av vedtaket. Det innbyr ikke til tillit!
Meningen er ikke å fremstå som naiv i forhold til trusselen terrorister og organiserte kriminelle bander representerer. Utvidede fullmakter og metoder er både berettiget og nødvendig. F. eks. bør politiet dersom de mistenker borgere for å være involvert i alvorlig kriminalitet, og innvilges domstolsgodkjennelse, få muligheten til å ta i bruk omfattende overvåkning, deriblant romavlytting, telefonavlytting, elektronisk overvåkning etc. Jeg lar definisjonsdiskusjon rundt begrepet ”skjellig grunn til mistanke” ligge i denne omgang, men generelt vil jeg si at jo større den potensielle trusselen er, jo mindre krav til skjellig grunn til mistanke (prosent sannsynlighet) bør kreves. Er det f. eks. etterretningsrapporter som indikerer større terroraksjoner og bestemte personer kan relateres til trusselen, så er det innlysende at kravene til skjellig grunn til mistanke bør være vesentlige mindre enn hva tilfelle er dersom det dreier seg om narkotikasmugling.
Et annet poeng er dommernes evne til selvstendig tenkning og således vilje til å være kritisk innstilt mot politiets grunnlag for overvåkning, noe som er avgjørende for at personvernet reelt sett skal sikres. Det er ikke et argument mot utvidede fullmakter for politiet, men med Lundkommisjonen friskt i minne, så er det et argument for å sikre domstolenes uavhengighet.
Utvidede fullmakter til politiet gjør utvilsomt muligheten for misbruk eller riktigere sagt muligheten for å innlede overvåkning mot ”feil personer” større. Om skjellig grunn til mistanke skulle vise seg å være et feilspor, så er det beklagelig, men konsekvensene er ikke så graverende at muligheten for ”feilovervåkning” i seg selv er et argument for å ikke innvilge slike fullmakter til myndighetene. I tillegg så kan jo, slik leder i Politiforbundet Arne Johannessen med stor troverdighet har argumentert, overvåkning av personer bidra til å bekrefte deres uskyld.
Trusselen fra organisert kriminalitet og terrorister er utvilsomt en stor utfordring for det åpne, liberale samfunn. Og vi skal vokte oss vel for å gå på akkord med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Det betyr ikke at vi skal møte trusselen med handlingslammelse, snarere tvert imot! Så lenge vi motvirker maktkonsentrasjon, og sørger for at myndighetsutøvelse kontrolleres av domstoler, så er det helt på sin plass å gi store fullmakter til politiet for å bekjempe kriminalitet.
Også blogget på Minerva
Tuesday, April 17, 2007
Er personvernet truet?
Civita inviterte i slutten av februar til frokostmøte om personvern. Hvordan skal åpne, liberale samfunn balansere trygghet opp mot personvern? Det finnes verken et enkelt, eller et endelig svar på hvordan man effektivt skal bekjempe kriminalitet, samtidig som personvernet sikres.
Det mangler ikke på advarsler, verken fra Datatilsynets Georg Apenes eller andre. En stor trussel mot personvernet er i følge disse den tiltakende overvåkningen. Åpenbart er det store utfordringer tilknyttet bruk av overvåkning, men å hyle George Orwell hver gang et kamera tillates satt opp i det offentlige rom, bidrar kun til å undergrave en særs viktig debatt, nemlig når og under hvilke forutsetninger overvåkning er legitimt.
For meg er atskillelsen av privat og offentlig sfære et liberalt etos og pr. liberal definisjon fredet (med mindre det er skjellig grunn til mistanke, og kun ved autorisasjon av uavhengige domstoler). Men kan innbyggerne forvente en anerkjennelse av en privatsfære når de beveger seg i det offentlige? Det er dette spørsmålet som er det prinsipielle i diskusjonen kring overvåkning av offentlige rom. Mange ser ut til faktisk å mene det, jeg gjør det ikke.
Man kan ikke med rimelighet forvente å kunne opptre i det offentlige rom som om dette var ens eget private. Med andre ord har jeg ikke prinsipielle problemer med at myndighetene overvåker offentlige steder. Det er flere grunner til det. Kameraer sparer ressurser, de fungerer preventivt og bidrar til å oppklare kriminalitet. I større byer som New York og London er overvåkningskamera også viktige redskaper i kampen mot terror. Det faktum at kameraer får mange til å føle seg tryggere, taler også til fordel for overvåkning av offentlige rom.
Innvendingene er særs lite overbevisende spør du meg. Sjansen for misbruk er der, men alle former for myndighetsutøvelse kan misbrukes. Argumentet om misbruk bør kun tillegges stor vekt når konsekvensen av misbruket kan betegnes som katastrofalt, hvilket tilfelle ikke er med overvåkningskamera. Motstanderne av overvåkning henviser også til omfanget av overvåkningen i seg selv som en trussel mot personvernet. Igjen må jeg si meg lite overbevist. Dersom man anerkjenner slik jeg gjør, et prinsipielt skille mellom privat og offentlig sfære, så er omfanget av offentlig overvåking mer et praktisk enn et prinsipielt spørsmål.
Konsekvensene av mine standpunkter kan illustreres ved et tankeeksperiment: Tenk deg at alle offentlige plasser i byen X er overvåket. Sentrum, bussen, veiene, parkeringshuset, trikken, bryggen, kort fortalt det offentlige rom. All overvåking foregår på den sentrale politistasjonen, hvilket medfører at politiet raskt kan rykke ut i tilfelle vold. Videre er det kun tjenestemenn som har tilgang til videoopptak, og all film vil bli destruert etter en uke, med mindre noen av opptakene må bevares som bevis. Alle embetsmenn med tilgang til videoopptak vil bli loggført for å redusere mulighetene for utroskap, samtidig som misbruk straffes hardt.
Gitt at dette tankeeksperimentet skulle bli virkelighet. På hvilken måte ville dette påvirket din oppførsel? Ville du oppført deg vesentlig annerledes? Ville du følt din frihet innskrenket?
For egen del vil jeg svare et ubetinget NEI.
Hva så med datalagring og et sentralt DNA-register? Et DNA-register over alle landets innbyggere høres kanskje skremmende ut, men det er langt mindre dramatisk enn hva folk forestiller seg. Alle norske innbyggere er i dag registrert i folkeregisteret i form av en tallkode. Et DNA- register ville fungert på samme måte. Muligheten for misbruk er antageligvis mindre hva gjelder DNA-register enn folkeregister, samtidig som politiets evne til å løse kriminalitet ville blitt vesentlige forbedret.
Dersom overvåking av offentlig rom og et sentralt DNA-register representerer det Orwellske mareritt, har vi lite å være redd for i fremtiden hva gjelder personvern. Mitt anliggende i personvernsdebatten er å forsvare den private sfære mot ubegrunnet offentlig inntrengning. Dersom myndighetene skulle autorisere overvåking av private hjem i preventivt øyemed, så har vi et problem av Orwellsk karakter. Men så lenge samfunnet er tro mot den liberale idetradisjon, og bifaller skillet mellom det private og det offentlige, hvorpå det private anerkjennes som nettopp privat, så bør vi heller kunne leve med det faktum at det offentlige pr. definisjon er offentlig.
Også blogget for Minerva
Det mangler ikke på advarsler, verken fra Datatilsynets Georg Apenes eller andre. En stor trussel mot personvernet er i følge disse den tiltakende overvåkningen. Åpenbart er det store utfordringer tilknyttet bruk av overvåkning, men å hyle George Orwell hver gang et kamera tillates satt opp i det offentlige rom, bidrar kun til å undergrave en særs viktig debatt, nemlig når og under hvilke forutsetninger overvåkning er legitimt.
For meg er atskillelsen av privat og offentlig sfære et liberalt etos og pr. liberal definisjon fredet (med mindre det er skjellig grunn til mistanke, og kun ved autorisasjon av uavhengige domstoler). Men kan innbyggerne forvente en anerkjennelse av en privatsfære når de beveger seg i det offentlige? Det er dette spørsmålet som er det prinsipielle i diskusjonen kring overvåkning av offentlige rom. Mange ser ut til faktisk å mene det, jeg gjør det ikke.
Man kan ikke med rimelighet forvente å kunne opptre i det offentlige rom som om dette var ens eget private. Med andre ord har jeg ikke prinsipielle problemer med at myndighetene overvåker offentlige steder. Det er flere grunner til det. Kameraer sparer ressurser, de fungerer preventivt og bidrar til å oppklare kriminalitet. I større byer som New York og London er overvåkningskamera også viktige redskaper i kampen mot terror. Det faktum at kameraer får mange til å føle seg tryggere, taler også til fordel for overvåkning av offentlige rom.
Innvendingene er særs lite overbevisende spør du meg. Sjansen for misbruk er der, men alle former for myndighetsutøvelse kan misbrukes. Argumentet om misbruk bør kun tillegges stor vekt når konsekvensen av misbruket kan betegnes som katastrofalt, hvilket tilfelle ikke er med overvåkningskamera. Motstanderne av overvåkning henviser også til omfanget av overvåkningen i seg selv som en trussel mot personvernet. Igjen må jeg si meg lite overbevist. Dersom man anerkjenner slik jeg gjør, et prinsipielt skille mellom privat og offentlig sfære, så er omfanget av offentlig overvåking mer et praktisk enn et prinsipielt spørsmål.
Konsekvensene av mine standpunkter kan illustreres ved et tankeeksperiment: Tenk deg at alle offentlige plasser i byen X er overvåket. Sentrum, bussen, veiene, parkeringshuset, trikken, bryggen, kort fortalt det offentlige rom. All overvåking foregår på den sentrale politistasjonen, hvilket medfører at politiet raskt kan rykke ut i tilfelle vold. Videre er det kun tjenestemenn som har tilgang til videoopptak, og all film vil bli destruert etter en uke, med mindre noen av opptakene må bevares som bevis. Alle embetsmenn med tilgang til videoopptak vil bli loggført for å redusere mulighetene for utroskap, samtidig som misbruk straffes hardt.
Gitt at dette tankeeksperimentet skulle bli virkelighet. På hvilken måte ville dette påvirket din oppførsel? Ville du oppført deg vesentlig annerledes? Ville du følt din frihet innskrenket?
For egen del vil jeg svare et ubetinget NEI.
Hva så med datalagring og et sentralt DNA-register? Et DNA-register over alle landets innbyggere høres kanskje skremmende ut, men det er langt mindre dramatisk enn hva folk forestiller seg. Alle norske innbyggere er i dag registrert i folkeregisteret i form av en tallkode. Et DNA- register ville fungert på samme måte. Muligheten for misbruk er antageligvis mindre hva gjelder DNA-register enn folkeregister, samtidig som politiets evne til å løse kriminalitet ville blitt vesentlige forbedret.
Dersom overvåking av offentlig rom og et sentralt DNA-register representerer det Orwellske mareritt, har vi lite å være redd for i fremtiden hva gjelder personvern. Mitt anliggende i personvernsdebatten er å forsvare den private sfære mot ubegrunnet offentlig inntrengning. Dersom myndighetene skulle autorisere overvåking av private hjem i preventivt øyemed, så har vi et problem av Orwellsk karakter. Men så lenge samfunnet er tro mot den liberale idetradisjon, og bifaller skillet mellom det private og det offentlige, hvorpå det private anerkjennes som nettopp privat, så bør vi heller kunne leve med det faktum at det offentlige pr. definisjon er offentlig.
Også blogget for Minerva
Thursday, April 12, 2007
Every Breath Bernanke Takes
Den ble etterlyst.
Her er den.
Nerdede økonomihumor par excellence!
Takk til Vidar Nøstvold!
Subscribe to:
Posts (Atom)