Skuffelsen etter mesterligafinale var særs stor. Men på den annen side var det gledelig å se at Liverpool hevdet seg så godt som de gjorde. Og ikke minst er det gledelig å se at Benitez godt hjulpet av amerikanske dollar, har hentet inn superspissen Fernando Torres og supertalentet Ryan Babel. Nøkkelen for Liverpool blir å forsette sitt bunnsolide forsvarspill, og at Babel/Torres slår til. I så fall kan gullet fort komme tilbake til Merseyside!
Spørsmålet er om det er godt nok til å kjempe om ligagull. Mitt meget subjektive svar er et ubetinget JA. Det er vanskelig å spå særlig om fremtiden, og særlig om fotball, men jeg revolusjonerer neppe noen når mitt ”educated guess” er at tittelkampen vil bli et fire lags bikkjeslagsmål. Liverpool, Arsenal, Man U og Chelsea.
Mange av de såkalte ekspertene holder Man U som den største favoritten, i seg selv ikke overraskende, men at så mange gjør det overrasker litt. For all del Man U har et kanongodt lag, og har styrket laget gjennom kjøp av Nani, Anderson og Hargreaves, solide tilvekster, ingen tvil om det. Det største ankerpunktet mot Man U er at de etter min mening er meget avhengig av Christiano Ronaldo (forøvrig oppkalt etter Ronald Reagan), i hvert fall var de det i fjor. Ronaldo hadde en kanonsesong, og særlig mot de nest beste lagene sørget Ronaldo for at Man U aldri tapte poeng. Nå skal det legges til at jeg hater Man U av hele mitt hjerte, og mulig jeg derfor ikke yter laget rettferdighet i min vurdering. Den trofaste leser får selv avgjøre vurderingene.
Chelsea har et kanonlag, er godt organisert og kan nærmest kjøpe hvem de vil. Men fjorårets sesong vitnet om at ingen er uovervinnelig, ei heller Chelsea. Særlig virket det som om midtbanen med Makelele og Lampard ikke var på sitt beste, det samme gjaldt vingene Arjen Robben og Joe Cole. At Mourinho for det meste brukte Michael Essien i forsvaret fremfor midtbanen var ganske uforståelig. Malouda er en forsterkning av laget, mens Pizzaro og Tal Haim er langt fra like imponerende. Bevares de har et kanonlag, men spillerne er nødt til å heve seg minst to hakk for at det skal bli tittel på Stamford laget.
Arsenal havnet tilslutt på 4. plass i fjor etter en litt merkelig sesong. De slo Man U begge gangene, var det beste laget i de fleste kamper jeg så dem, men sløste utrolig med store sjanser. Nå er Henry borte, er ikke så sikker på at det får noen avgjørende betydning, all den tid Henry var mye skadet i fjor. Og at når Henry var med så skulle altfor mye innom han, fremfor å satse på tempo lengderetningen, som Arsenal er helt fantastiske på. Arsenal er sårbare for skader, men sin førsteoppstilling står ikke tilbake for noen. Og hvis de i tillegg setter sjansene så vil Arsenal kunne være med å kjempe om tittelen.
Det skal ubeskrivelig morsomt å følge Premier League dette året (i hvert fall frem til Liverpool evt. begynner å gjøre det dårlig…) og ikke glem.
WE WANT OUR TROPHY BACK!
Spørsmålet er om det er godt nok til å kjempe om ligagull. Mitt meget subjektive svar er et ubetinget JA. Det er vanskelig å spå særlig om fremtiden, og særlig om fotball, men jeg revolusjonerer neppe noen når mitt ”educated guess” er at tittelkampen vil bli et fire lags bikkjeslagsmål. Liverpool, Arsenal, Man U og Chelsea.
Mange av de såkalte ekspertene holder Man U som den største favoritten, i seg selv ikke overraskende, men at så mange gjør det overrasker litt. For all del Man U har et kanongodt lag, og har styrket laget gjennom kjøp av Nani, Anderson og Hargreaves, solide tilvekster, ingen tvil om det. Det største ankerpunktet mot Man U er at de etter min mening er meget avhengig av Christiano Ronaldo (forøvrig oppkalt etter Ronald Reagan), i hvert fall var de det i fjor. Ronaldo hadde en kanonsesong, og særlig mot de nest beste lagene sørget Ronaldo for at Man U aldri tapte poeng. Nå skal det legges til at jeg hater Man U av hele mitt hjerte, og mulig jeg derfor ikke yter laget rettferdighet i min vurdering. Den trofaste leser får selv avgjøre vurderingene.
Chelsea har et kanonlag, er godt organisert og kan nærmest kjøpe hvem de vil. Men fjorårets sesong vitnet om at ingen er uovervinnelig, ei heller Chelsea. Særlig virket det som om midtbanen med Makelele og Lampard ikke var på sitt beste, det samme gjaldt vingene Arjen Robben og Joe Cole. At Mourinho for det meste brukte Michael Essien i forsvaret fremfor midtbanen var ganske uforståelig. Malouda er en forsterkning av laget, mens Pizzaro og Tal Haim er langt fra like imponerende. Bevares de har et kanonlag, men spillerne er nødt til å heve seg minst to hakk for at det skal bli tittel på Stamford laget.
Arsenal havnet tilslutt på 4. plass i fjor etter en litt merkelig sesong. De slo Man U begge gangene, var det beste laget i de fleste kamper jeg så dem, men sløste utrolig med store sjanser. Nå er Henry borte, er ikke så sikker på at det får noen avgjørende betydning, all den tid Henry var mye skadet i fjor. Og at når Henry var med så skulle altfor mye innom han, fremfor å satse på tempo lengderetningen, som Arsenal er helt fantastiske på. Arsenal er sårbare for skader, men sin førsteoppstilling står ikke tilbake for noen. Og hvis de i tillegg setter sjansene så vil Arsenal kunne være med å kjempe om tittelen.
Det skal ubeskrivelig morsomt å følge Premier League dette året (i hvert fall frem til Liverpool evt. begynner å gjøre det dårlig…) og ikke glem.
WE WANT OUR TROPHY BACK!
3 comments:
Go Liverpool! Med går for the treble!
Brann og Liverpool gull, ikke no tull!
Tør man foreslå et nedrykk til Championship? Det er tross alt de som har det troféet Liverpool var mest vant til å vinne.
Men iår tar vi Premier League pokalen!!!
Post a Comment