Dikotomien fagfolk og forskere

Arne Egil Marsteinstredet, Oppland FRP, svarer på spørsmål om global oppvarming:

"Jeg tror mer på fagfolk enn på forskere. Forskerne er styrt av dem som sitter på pengesekken. Men det er ikke dermed sagt at jeg er for forurensning"

En påskeferie i Midtøsten - en oppsummering

Etter tretten fantastiske dager i Jordan og Syria retunerte jeg fra et kongeriket til et annet - noe kortere på året og noe rødere/brunere i huden. Forventningene til turen var store på forhånd og de ble absolutt innfridd, og vel så det.

Det er vanskelig å oppsummere innenfor leservennlige rammer de inntrykkene man sitter igjen med etter en slik tur. Det er heller ikke lett å gi en korrekt beskrivelse av hvordan ting egentlig er, til tross for at man har vært der. Sjømannskunnskap skal man vokte seg vel for (Araberhetsen blant gamle norske sjøfolk er velkjent - "arabere stjeler jo for sporten sin skyld" - faktum er at det er utrolig lite tyveri og kriminalitet i Jordan og Syria, praktisktalt ikke eksisterende).

Men selvfølgelig har man subjektive opplevelser, hvilket ikke pretenderer annet enn å beskrive nettopp det - personlige opplevelser. Det siste punkt her er viktig og ikke bare et såkalt akademisk poeng, men når det, ihvertfall for undertegnede er vanskelig å holde orden på essens og nyans. Men turen var selvsagt mye mer, egentlig for det meste om helt andre ting enn politikk, selv om det er politiske forhold som alltid har interessert meg mest.

Men la meg gi et kort resyme av turens høydepunkter. Jeg var for det meste sammen med Stig Arild Pettersen og hans bror Alf Ring, bedre reisefølge er vanskelig å få. Stig Arild er praktikant på ambassaden i Jordan og Alf stipendiat i marinbiologi. Vi var tre dager i Syria, Damaskus hvor vi traff masse dansker og nordmenn og enda litt flere arabere :)

Jeg tror Damaskus, min begrensede arabisk kunnskap til tross, er noe av det mest autentisk arabisk man kan komme borti. Der Amman og Beirut er litt for vestlig, Saudi-Arabia sært, Dubai og Qatar for kunstig, Iran persisk har Damaskus mye innebygd arabisk kultur og lynne. Mulig Irak og Bagdad kan være en utfordrer. Det er selvsagt rom for forbedringer også i Syria, særlig gjelder det effektiviseringspotensial i grenseovergangen Syria/Jordan. Men det er nesten umulig å ikke legge merke til den genuine vennligheten som møter deg fra folk flest. Og selvsagt "har du en ball så har du alt" (sitat Ivar Hoff).

3 høydepunkter verdt å nevne fra Jordan.

1. Petra en fantastisk opplevelse. Et godt tips hvis du skal oppleve oldtidsbyen - stå opp før soloppgang og få område for deg selv, det gjorde vi, det funket som f....

2. Wadi Rum. Ørkentur og overnatting med Beduiner. Her reiste vi i et større følge, blant annet sammen med den norske ambassadøren, hvor jeg også offisielt ble en kameljockey :)

3. Akaba - stedet ved rødehavet hvor du omtrent kan se Israel, Egypt og Saudi-Arabia fra samme sted. En stor opplevelse var å snorkle (minus for solbrenthet) for første gang, det var virkelig en helt ny verden under vann! En skrekkelig opplevelse var å se Liverpool tape for Man U, etter en ræva forestilling.

Etter som leservennlighet tross alt er et viktig kriterium, og lengde i stor grad forverrer leservennligheten, så skal jeg gi meg her - og i løpet av nærmeste fremtid uttrykke litt mer politiske inntrykk etter turen. Skal også få publisert noen bilder etterhvert.

Men interessert i politikk eller ikke, Jordan og Syria er absolutt verdt å få med seg!

På tur i Midtøsten

Kapitalismus er i disse dager på tur i Midtøsten, og har derfor ikke fått oppdatert bloggen så ofte som ønskelig.

Jeg har den glede å besøke min gode venn Stig Arild Pettersen, som arbeider på den norske ambassaden i Jordan. Så langt har jeg fått med meg tre dager i Damaskus, Syria, deriblant middelalderborgen Krak des Chevalier, brukt av blant annet Tempelridderne.

Med meg har jeg også fått Dødehavet, og St.Patricks Day, mandag 17 mars, hvor puben hadde fløyet inn et lokalt irsk band. Hvorvidt dette er en erketypisk jordansk måte å feire på, tviler jeg på. Men om ikke annet så ble melodien til den tradisjonelle irske sangen - "What should we do with a drunken sailer" sunget til teksten "Yallah, Yallah - Hassan Nasrallah".

Senere denne uken går turen ut i ørkenen - blant annet skal vi på Beduincamp. Tilbake i Norge er jeg onsdag 26 mars.

Jeg skal selvsagt komme tilbake med refleksjoner kring politiske/samfunnsaktuelle spørsmål som åpenbart er relevante i forhold til Midtøsten - men inntil videre god påske til alle!

Hva 8 mars burde dreie seg om!

Notabene! Denne posten var opprinnelige publisert 8 mars - men youtube ville av en eller annen grunn ikke publisere posten før noen dager senere.

Det er svært sjeldent Kapitalismus skryter av Karita Bekkemellem, men hennes ytringer i denne takketale fortjener ros.

Anledningen er takketale som vinner av Human Right Service-prisen.

Det er sikkert mye som kan diskuteres kring likelønn etc. Skjønt egentlig ikke. Den virkelig store utfordringen vi har i Norge idag er det faktum at norske jenter født og oppvokst i Norge - bokstavlig talt sendes ut av landet for å skjæres opp. Det er utfordringen - og jeg må innrømme at mitt sedvanlig svar - fri innvandring knapt er noen løsning.

Mens norske feminister fremdeles bruker dagen til å markere ting som er heller tvilsomme som direkte kvinnesaksrelaterte. I tilfelle Afghanistan så må man vel være medlem av SV for å mene at NATOs tilstedeværelse og forsøk på oppbygning skader kvinnene i landet.

Jeg merker meg også at feministbevegelsen har gjort kriminalisering av sexkjøp til en parole - interessant å se at danske prostituerte er lei av å bli behandlet som ofre. Kanskje burde også kvinnedagen og kvinnebevegelsen anerkjenne kvinner (og menn) retten til å leve annerledes enn dem selv?

Norske feminister har, i frykt for å bli satt i bås med FRP, aldri har villet addressere disse spørsmål, noe Saera Khan tok opp for et år siden, og som Karita tar opp her, og i så måte representerer de klare unntak.

Det er derfor ikke overraskende (om enn trist) å lese Dagbladets Marte Michelet og hennes stempling av islamkritikere som ønsker å addressere utfordringen, som jeg omtalte i posten under.

Michelets kommentar mangler fullstendig substans med hensyn til hva hun selv ønsker å gjøre med problemet. Og hennes forsøk på knytte Hege Storhaug opp mot British National Party er bare pinlig.

Michelet gir faktisk Storhaug og de som har tatt seg bryet med å utfordre islam, skylden for (hva Michelet påstår er økende, uten å legge frem noen dokumentasjon på det) kvinneundertrykningen i islam.

Argumentasjonen er like tullerusk som de som hevder at kvinner som går sexy kledd har skylden for voldtekt.

Det som Storhaug og andre modige kvinner gjør er å påpeke de virkelig store utfordringene for kvinnerettigheter i dagens verden, inkludert Norge.

At Marte Michelet velger på 8 mars å angripe Hege Storhaug som om hun var problemet her - og ikke de islamske holdninger og personer som står for barbariske metoder, forteller mye om både Marte Michelet og 8 mars diskusjonen i Norge.

Mulig Marte Michelet etter et par år med Taliban eller presteskapet i Iran hadde forandret fokus.

Men sikker er jeg ikke.

Btw - gratulerer med dagen!

Marte Michelets feminisme

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble feiret i god tradisjon lørdag. Det vanlige sammensurium av diverse organisasjoner brukte dagen som propaganda, blant disse SV, Ottar og ikke minst Internasjonal kvinneliga for fred og frihet. Det mest oppsiktsvekkende var likevel kommentator Marte Michelet som i Dagbladet 8. mars uttrykte bekymring for Brun feminisme.

Her valgte hun å benytte anledningen til å komme med et ufint angrep på kritikerne av islam – fremfor å kritisere islamistene. I Michelets verden er det ikke Taliban, prestestyret i Iran eller klovnene i Islamsk råd som er problemet for kvinnekampen, men Hege Storhaug. Mon tro om kvinnene i de samme landene føler det samme?

Jeg kan knapt tenke meg noe viktigere enn bekjempelse av religiøst basert undertrykkelse, hvilket (altfor mange) deler av islamsk praksis er. Det er en skam for den såkalte kvinnebevegelsen at de velger å fokusere på AFP, likelønn, og sexkjøp-forbud fremfor å markere avsky mot det faktum at norske jenter, født og oppvokst i Norge, bokstavlig talt blir sendt ut av landet for å bli skåret opp, for å ikke glemme de mange som blir tvangsgiftet. En ting er at kvinnebevegelsen ser ut til å være lite opptatt av dette, en annen ting er å gjøre som Michelet, å angripe dem som faktisk ønsker å gjøre noe med det. Michelet skriver i sin kommentar at: ”den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i vesten. Vi høster som vi sår”

Det er altså de som kritiserer islamsk grufull praksis (eller "hetser" som Michelet kaller det) som er skyld i kvinneundertrykkingen. Argumentasjonen ligner mistenkelig på kvinners klesmåte og hvor de befinner seg som årsaksforklaring på voldtekt – fremfor å legge skylden på dem som utøver ugjerningen. Jeg er usikker på om det er hold i at fundamentalismen er økt og kvinneundertrykkingen skjerpet. Jeg registrerer at Michelet påstår dette. Jeg ser også at hun mener det er bevist at dette kommer som følge av hets – vel, hvis dette er beviselig, kunne hun vel belagt påstanden.

En annen ufin gjennomgangstone i Michelets kommentar er hennes forsøk på å assosiere Hege Storhaug med bevegelser som British National Party. Storhaug har ikke bare skylden for kvinneundertrykkelsen i islam. Hun er visstnok også med på å legitimere halv-nazistiske partier, skal vi tro Michelet. Det er nesten så man begynner å lure på hva annet Hege Storhaug står bak…

Jeg skjønner at Hege Storhaug kan være svært provoserende i sin form, og ikke alt hun kommer med er jeg like enig i. Men hvis ikke Hege Storhaug hadde tatt de omkostningene og satt fokus på de svært barbariske skikkene innen (altfor store) deler av islam, hvem skulle da gjort det? Marte Michelet? Dagbladet? Norsk feministbevegelse?

Jeg mistenker ikke Marte Michelet for å ha noen fellesinteresser med verken Taliban eller prestestyret i Iran. Likefullt velger Michelet å stemple Hege Storhaugs såkalte brune feminisme som problemet for kvinnekampen – fremfor islamistene. Mener virkelig Michelet at hun har MER til felles med Taliban enn Hege Storhaug? Hvis svaret er nei, hvorfor i all verden adresserer hun ikke da kritikken der den hører hjemme – mot dem som utfører ugjerningene?

Også blogget på Minerva

Den årlige sykehuskrisen

Jeg vet ikke hvilken analogi som best beskriver sirkuset omkring den årlige sykehuskrisen. Ei heller er det godt å si hvem som mest fortjener rollen som premieklovner – politikerne eller legene.

Det er få ting som vokser inn i himmelen, men om det skulle finnes noe slikt, så må det være overføringene til det norske helsevesen og sykehusene. Til tross for de faktiske forholdene greier pressen, godt hjulpet av leger, det orwellske kunststykke å fremstille saken som krise og langt på vei innbille det norske folk at det dreier seg om kutt – når det faktiske dreier seg om milliarder av kroner i økninger!

Det er riktignok slik at en del sykehus må kutte fordi de har brukt penger de ikke har fått tildelt og ei heller vil få tildelt, skal vi tro regjeringen og helseminister Brustad. En politiker som sier nei fortjener selvsagt respekt, enda mer ros skulle Brustad fått om hun hadde formulert seg på samme måte da hun var i opposisjon. En skal i rettferdighetens navn nevne at en god del av de økte overføringene spises opp av lønnsøkninger og pensjoner. (Nok et argument for at regjeringen burde få på plass en bærekraftig pensjonsreform).

Det er likevel ingen tvil om at overføringene til pasientbehandling har økt noe enormt de siste årene. Det kan synes som om misnøyen har gjort det samme. Det kan være fristende å spørre om vi hadde fått noe bedre helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mer, eller om vi hadde fått noe dårligere helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mindre? Jeg tror ikke det.

Som Lenin formulerte det; Hva må gjøres?

En del ting er helt åpenbare. Det er mye penger å spare på å sentralisere sykehusdriften – i tillegg til at et unisont fagmiljø sier at kvaliteten på tjenestene vil bli bedre. I tillegg bør egenandelen som folk betaler i møte med helsevesenet økes betraktelig, med den sannsynlige effekt at etterspørselen på ikke fullt så prekære helsetjenester vil gå ned, og inntektene bedres.

Samtidig burde vi begrense det offentlige helseansvaret gjennom omfattende privatiseringer.

Men det absolutt viktigste i et budsjettstyrt helsevesen som det norske, er modige politikere som tør å stå fast når presset blir stort, f.eks i valgår. Måten helsevesenet har blitt styrt på – eller rettere sagt ikke styrt på, har innbilt sykehusbyråkratene at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Den nylig sparkede direktøren ved Rikshospitalet, Åge Danielsen, har åpenbart levd i denne villfarelse. Men det er jo en grunn til at han trodde han kunne slippe unna med det, og den grunnen heter feige politikere.

Misforholdet mellom politikernes oppgave (de jure) i å prioritere og deres (de facto) fullstendig manglende evne til å gjøre det, er svært tydelig i helsespørsmålet. For hvem vil vel si at samfunnsøkonomiske betraktninger selvsagt bør spille en vesentlig rolle når det gjelder helseprioriteringer? At det å bruke mye penger på dyr behandling for å kanskje forlenge livet til en 85-åring med et par måneder, kanskje bør vurderes opp mot andre måter å bruke penger på? Inntil politikerne er villig til å addressere slike spørsmål med den standhaftighet som er nødvendig, vil den årlige ”sykehuskrisen” forsette å dominere mediebildet.

Også publisert på Minerva