Monday, September 22, 2008

To big to fail

John Maynard Keynes skal engang ha uttalt at hvis du skylder banken en million, så har du et stort problem. Skylder du derimot banken 100 millioner, så har banken et problem. Sitat treffer meget godt som beskrivelse på den nåværende finanskrisen, hvor flere tunge finansinstitusjoner er truet av konkurs. Den konvensjonelle visdom ser ut til å være at Bush-administrasjonen gjør rett i å redde de største og tyngste selskapene (AIG, Freddie Mac, Fanny Mae). Men hvilket signal sender man til markedet og investorer, dersom man ikke lar investorene ta all risiko ved investeringene, og hvor skal man sette grensen for hvilke selskaper som skal reddes?

Veldig mye er sagt og skrevet om den pågående finansielle krisen, dens årsaker og konsekvenser. Steven Levitt, mannen bak Freakonomics, har på sin blogg en utmerket gjestekommentar av Douglas W. Diamond og Anil K. Kashyap. Tidligere sjeføkonom i IMF og Harvardprofessor Kenneth Rogoff har også en svært leservennlig kommentar på Guardian.

Mine ryggmarksreflekser tilsier at en burde være svært kritisk overfor Bush-administrasjonens redningsplan, ettersom den innebærer å bruke skattebetalernes penger på å redde vannstyrte selskaper. Men man skal passe seg for å bli mer katolsk enn paven, gjennom å ri ideologiske kjepphester, fremfor å se fornuftig økonomiske løsninger. Heller enn å være skråsikker la meg drøfte et par relevante spørsmål med hensyn til de politiske implikasjoner denne finanskrisen kan tenkes å innebære.

Det påstås, blant annet fra sjeføkonom Martin Wolf i Financial Times, at reguleringene har vært for svake. Altså må det sterkere regulering til. Mon det. De siste årene har Wall Street gått med astronomiske overskudd, og finanssektoren bidrag til den økonomiske veksten har vært betydelig. Det interessante tankeeksperimentet er å forsøke å si noe om hvordan de siste årenes utvikling hadde vært med sterkere statlig regulering. Det påfølgende spørsmål som Espen Henriksen diskuterer i fredagsutgaven av Dagens Næringsliv, er hvordan evt. politiske reguleringer vil påvirke økonomien fremover. Det er en reell fare, skriver Henriksen, at politiske reguleringer i kjølvannet av krisen viser seg å være minst like farlig som uroen selv.

En av de viktigste årsakene til krisen er overdreven risikovillighet, eller svært dårlig risikovurdering om du vil. Er det mulig å løse denne krisen gjennom statlige garantier/overtagelser uten å sende signal til fremtidige investorer om dårlig risikovurdering ei heller i fremtiden vil bli tilstrekkelig straffet? Å bruke skattebetalernes penger på å redde selskaper hvor investorene har foretatt dårlig risikovurdering klinger dårlig i mine ører. Enda verre er det hvis denne praksisen fremstår som tilfeldig – hvorfor redde AIG og ikke Lehman Brothers? Argumentet om at AIGs fall ville medføre en betydelig risiko for kollaps, mens Lehman Brothers ikke ville gjøre det, er kanskje riktig, men jeg er svært skeptisk når staten gjennom skattebetalernes penger skal foreta disse vurderingene, heller enn å overlate ansvaret til investorene. Dessuten er det kun en påstand at AIGs fall ville medført total kollaps.

Kan hende vi trenger sterkere reguleringer med finansmarkedet. Men i så fall hvilke reguleringer? Er det mulige å innføre reguleringer som både ivaretar effektiviteten, veksten og samtidig garanterer oss mot dårlige risikovurderinger og påfølgende kriser? Sannsynligvis ikke. Det er vel sannsynligvis slik at jo større risiko folk tillates, dess større vil oppturene – og da naturligvis nedturene også være.

Spørsmålet om regulering eller mangel på sådan vil selvfølgelig komme i kjølvannet av denne krisen. For diskusjonens skyld hadde det vært en stor fordel om deltakerne var mer konkret. Jeg er rimelig overbevist om at dette ikke er den siste ”krisen” jeg vil oppleve i mitt liv, oppturer og nedturer hører med i livet. Kapitalisme uten konkurser, er som kristendom uten helvete, begge deler er uløselig knyttet sammen.

Publisert på Minerva

16 comments:

Markus Gaupås Johansen said...

Har ventet på at du skulle kommentere denne krisen. Du er redelig, ærlig og ideologisk konsekvent som du alltid er. Selv nå som det må være vanskligere enn vanlig.

Du skriver: "Er det mulige å innføre reguleringer som både ivaretar effektiviteten, veksten og samtidig garanterer oss mot dårlige risikovurderinger og påfølgende kriser? Sannsynligvis ikke."

Men spørsmålet må jo heller bli, hvilken pris må vi betale for denne enorme veksten? Er det ikke bedre med en mer tøylet, om enn kanskje mindre vekts enn alle disse forferdelige tumultene? Det er ikke så bagatellmessig som "oppturer og nedturer i livet". Folk står jo fare for å miste sykeforsikringene sine. Menneskers liv og helse er i fare.

Du sier også: "Kapitalisme uten konkurser, er som kristendom uten helvete, begge deler er uløselig knyttet sammen." Det er ikke bare snakk om et par konkurser, men om et helt system som sammen har skapt denne enorme krisen. Det er sikkert lettere å trivialisere når man sitter i Norge og ikke er særlig berørt av det hele.

Markus Gaupås Johansen said...

Alle forsikringene om at det kommer til å gå opp igjen, det er bare å vente, får meg til å trekke frem et annet Keynes-sitat: "In the long run, we're all dead"

Anonymous said...

Med tanke på at AIG er verdens største forsikringsselskap, så tror jeg det var riktig av the govt å redde dem. Konsekvensene kunne vært enorme.
Om det er prinsipielt riktig er et annet spørsmål. Folk her er ganske pissed på myndighetene som bruker digre summer på å redde "finansfyrstene".

Eirik Løkke said...

Markus, jeg hadde faktisk med siste Keynes sitatet men det tok liksom bort hele poenget med resten av innlegget, særlig fordi sitatet henspeilet på det motsatte av mitt budskap. Henry Hazlitt og Keynes samtidig kritikere beskyldte Keynes for å ikke bedømme/ta hensyn til de langsiktige konsekvensene av sin politikk. Og nettopp de langsiktige konsekvensene av denne krisen kan tenkes å bli meget skadelidende reguleringer.

Hvor dyp denne krisen egentlig er i den forstand at den truer folks tillit til fundamentene i kapitalismen er jeg usikker på. Folks tillit til finanssektoren er nok kraftig svekket - heldigvis for det, vurderingene deres har jo ikke vært sunne.

Jo kan hende resultatet er mindre vekst, og mindre risiko. De som vil lide mest av det er de fattige, jo mer vekst jo bedre er det for de fattige.

Anonymous said...

Du sier "Jo mer vekst jo bedre er det for de fattige". Det er mulig du har rett, men samtidig er det de fattige som lider mest under krisene. Det er også det som er argumentet for krisepakken som nå diskuteres. Man skal redde "main street".

Samfunnsøkonomien har hatt som mål å begrense konjunktursvingningene av den grunn av nedturene ofte blir meget vonde. Hvis sterkere offentlig styring fører til lavere vekst og samtidig begrenser nedturene så tror jeg det er en god ide. De som kommer til å tjene på det er de fattige...

Markus Gaupås Johansen said...

Helt enig med Einar. Forsvinner folks sykeforsikringer er det vel liten tvil om hvilken inntekstgruppe som rammes hardest.

De fattige kan veldig godt tåle lavere vekst så lenge fordelingen av den rikdommen som er blir bedre.

Anonymous said...

Finanskriser oppstår ikke som en konsekvens av kapitalisme, men som en konsekvens av den statlige innblandingen i den.
Den beste måten å løse krisen på er at staten slutter å blande seg inn og lar de feilslåtte investeringene kollapse. Det gjør vondt, men det er det beste på sikt.

For å illustrere dette kan det være greit å trekke en parallell til dataspillet Ages of Empires som er en enkel simulering av en økonomi.
I Ages of Empires er målsetningen i spillet å krige i mot en eller flere motstandere. Krigerne i spillet om de er ryttere, fotsoldater eller kanoner representerer derfor konsumgods som er hensikten med en hver økonomi.

Hvor gode og hvor mange krigere (konsumgods) du kan produsere avhenger av de fundamentale verdiene i denne økonomien som tilgangen på råvarer som gull, sølv, tre og mat samt tilgjengelige bønder til å utvinne dette. Kvalitetene på krigerne avhenger igjen av hvor mange og gode oppgraderinger (investeringer) du har gjort i militærsektoren.
En rasjonell spiller av dette spillet vil alltid sørge for at for de elementene som generer verdier til økonomien (råvarer og bønder) vokser like fort som du satser på oppgradering og bygging av nye krigerne (konsumgodset). For hvis dette ikke skjer vil du fort finne ut at hele økonomien din vil stanse opp fordi bøndene ikke generer råvarer like fort som du forsøker å konsumere dem.

Se nå får deg at dataspillet plutselig begynner å fuske. På skjermen står det plutselig at du har dobbelt så mange bønder og mengde med råvarer som det som faktisk er tilfelle (statlig manipulering av rentenivået). Siden overfloden nå er så stor setter du i gang å oppgradere alle krigerenhetene og bygge flere av dem. Dette er selvsagt ikke mulig da informasjonen (rentenivået) du fikk da du igangsatte investeringene ikke gjenspeiler virkeligheten, så på ett eller annet tidspunkt vil det hele stoppe opp.
Du har nå to valg

1) Likvidere de investeringene (krigere og oppgraderinger) du har igangsatt som ikke leverer råvarer til økonomien og heller bruke resursene på å styrke det fundamentale(flere bønder).

2) Fortsette som før ved å forsøke å holde liv i de investeringene du har gjort som det ikke er dekning for.

En rasjonell spiller vil her velge løsning nummer 1) fordi den får deg fortest ut av knipen, fordi markedet består av rasjonelle aktører er dette også det som skjer i en ordentlig økonomi.
Men staten og spesielt politikere synes ikke så veldig mye om løsning nummer 1 fordi det innebærer at arbeidsledigheten stiger på kort sikt i det intervallet det tar før økonomien er ferdig omstilt, så de velger nummer 2 i stedet. Det er selvfølgelig totalt idiotisk fordi det fører til at resesjonen varer mye lenger enn nødvendig. Bedre blir det ikke ved at måten staten velger å finansiere alternativ 2 på som oftest bare er ved å trykke penger til det som jo selvsagt bare lager en enda verre krise på sikt.

5080 said...

La meg heller gjøre en sammenlikning med et annet kjent dataspill, Snake som kan være en enda enklere simulering av en økonomi:

Du er en grådig slange som spiser og spiser epler, og bare blir større og større. Alt går fortere og fortere og til slutt blir du så stor og grådig at du spiser opp deg selv.

Du har nå egentlig bare ett valg: Begynne på nytt.

Markus Gaupås Johansen said...

aksel fridstrøm: vi kan gjerne diskutere rentestyring, men her er det jo en hel del aktører som har beriket seg på råtne lån. de lånene måtte alle skjønne var rånte. renten skulle opp, ingen kunne tro noe annet.

forstår ikke hvordan du mener at det er staten som får næringslivet til å velge løsning 2. det må du forklare.

det er forresten et stort hull i ditt argument: hvis krisen skyldes statlig styring, hvorfor rammes da USA verst? Da er det jo mange andre som burde være mye mer utsatt, f. eks. våre egne land.

Anonymous said...

til Markus Gaupås Johansen:

”aksel fridstrøm: vi kan gjerne diskutere rentestyring, men her er det jo en hel del aktører som har beriket seg på råtne lån. de lånene måtte alle skjønne var rånte. renten skulle opp, ingen kunne tro noe annet.”

Dette er riktig! Statlig innblanding i økonomien er alltid en beriking av noen på bekostning av andre, spesielt gjør dette seg gjeldene når staten blander seg inn i pengemarkedet.

Overføringen av velstand er dog mye mer omfattende enn kun noen råtne lån. Når staten trykker opp nye penger ved å senke rentenivået under markedets likevektspunkt er det alltid noen som får pengene først og får bruke dem før prisene stiger og beriker seg på denne måten. De nye pengene som er skapt gjennomutstedelsen av kreditt i entrer markedet som lån, og driver derfor først opp prisene på hva det er mulig å sette som pant for utlån av penger, som oftest aksjer og boliger. De som eier denne formen for kapital og formues objekter tjener seg derfor rike på statens økning av pengemengden, taperne er på den andre siden de fattigste i samfunnet ofte mennesker i lavtlønnsyrker som ikke har sterke fagforeninger til å drive opp lønnen i takt med pengemengdeveksten og mottakere av offentlige stønader som pensjon og småsparere.

”forstår ikke hvordan du mener at det er staten som får næringslivet til å velge løsning 2. det må du forklare.”

Det jeg mener med det er at når markedet oppdager at de skadelige effektene av pengemengdeveksten, så forsøker det å likvidere de investeringene som er gjort som ikke burde vært gjennomført. Staten forsøker så å forhindre det ved å redde de selskapene som går konkurs og garantere for den videre driften, hvilket som gjør at de ressursene som staten bruker her ikke kan brukes ett annet sted hvor det er mer behov for dem. Staten har også en lei vane til å senke rentene i nedgangskonjukturer. Dette fører til at flere bedrifter som burde gått konkurs overlever en eventuell nedgangsperiode noe som også sørger for at nedgangsperioden tar lenger tid og legger begrensninger på hvor fort økonomien kan vokse på et senere tidspunkt.

”det er forresten et stort hull i ditt argument: hvis krisen skyldes statlig styring, hvorfor rammes da USA verst? Da er det jo mange andre som burde være mye mer utsatt, f. eks. våre egne land.”

Godt observert, men dessverre misforstått. USA har en friere økonomi enn Europa og Norge når det kommer til skattetrykket og omfanget av velferdstjenester, men det er ikke denne formen som offentlig innblanding som generer finanskriser.

Finanskriser oppstår kun som en konsekvens av statlig innblanding i pengemarkedet. For å kunne ta stilling til hvem som har en friest økonomi av USA og Europa når det kommer til pengemarkedet er det først viktig å forstå hvorledes et marked uten offentlig innblanding fungerer. I et helt fritt marked oppstår penger som en konsekvens av mennesker vilje og behov for å handle med hverandre. Hva et samfunn velger å bruke som penger har variert fra kultur til kultur, men de vanligste kjennetegnene for penger er at det er den varene som er mest durabelig, enklest transporterbar, mulig og dele opp og sjelden i forekomst, for de fleste vestlige økonomier er det gull og sølv som har fylt denne rollen. Gullstandarden som varte frem til 1913 i USA, har siden opprettelsen av en sentralbanksystemet gradvis blitt vannet ut ved at staten har valgt å utstede sine egne penger som kun er dekket av skattebetalernes kredittverdighet. Denne formen for trykking av statlige penger er en innblanding i det frie markedets pengedannelse. I Europa og Norge har vi satt veldig strenge regler for hvordan og hvor mye staten får lov til å trykke av penger (inflasjonsmålet), i USA er det ingen slike regler så staten og sentralbanken får i større grad herje fritt.

Så for å oppsummere innvendingen din så er det altså strengere reguleringer for bankvesenet i Europa enn i USA, men det er staten vi har satt begrensninger for ikke markedet. Du kan med andre ord si at Europa er mer liberalistisk enn USA på dette området, fordi vi i større grad har satt grenser for hvor mye staten får blande seg inn i penge- og kredittmarkedet.
Det er dog ikke utenkelig at Europa vil få vanskeligere med å komme ut av krisen enn USA fordi Europa har sterkere fagforeninger og arbeidsmiljølover som hindre omstilling.

Anonymous said...

Mye spennende her.. La oss begynne med det som, etter min mening, er det mest irrasjonelle argumentet av alle når det gjelder økonomi, nemlig at markedet består av rasjonelle aktører..

For det første er ikke rasjonalitet et element som er likt for alle. Det som er rasjonelt for meg kan være irrasjonelt for deg. Det handler om hva som er målet for personen som utfører handlingen. F.eks. har noen mennesker det som kalles "Hyperbolsk tidsdiskontering." For å bruke definisjonen til regjeringen (http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2007/NOU-2007-8/13/3/4.html?id=478165) er at: Måten to gitte perioder vektes opp mot hverandre endres systematisk ettersom tiden går. Konsekvensen er at man «vingler» og bryter planene man legger.

En konsekvens av dette kan f.eks. være at man vekter kortsiktig fortjeneste høyere enn langsiktig fortjeneste og på den måten handler på en måte som kan sees på som irrasjonell i det lange løp, men som kan være ødeleggende i det lange løp. For å bruke eksempelet med "age of empires" så bestemmer man seg for å knuse en av sine motstandere, uten å ta hensyn til at det vil koste så mye resurser at en annen motstander kan komme ruslende å knuse deg, da du ikke har mistet store deler av styrkene dine i angrepet. Når man i økonomi tar utgangspunkt i rasjonelle aktører er det fordi det gjør det lettere å sette opp modeller.. Men det finnes ikke mange økonomiske modeller som beskriver virkeligheten til fulle, en av mange grunner for det er at virkeligheten er utrolig kompleks og full av tilfeldigheter.. Og det bringer meg videre til neste punkt

Utsagnet "Finanskriser oppstår kun som en konsekvens av statlig innblanding i pengemarkedet" i bestefall ubeviselig ettersom det ikke finnes noen markeder som ikke har noen grad av statelig innblanding. Hvordan markedet ville fungert i et samfunn som var fullstendig deregulert er meget vanskelig å si.. Leste "Atlas Shrugged" av Ayn Rand for en stund siden.. Hun har stor tro på at et fullstendig deregulert marked er det eneste som fungerer. Men.. Hun tar utgangspunkt i at alle aktørene er egoistiske og samtidig fullstendig redelige. For meg er ideen om at det skal fungere like sannsynlig som at anarkismen skal fungere. Forutsetningene er fullstendig utopiske. Det vil alltid være noen som vil prøve å sko seg på å lure andre. Den slags type svindel kan i seg selv sannsynligvis være med på å skape finanskriser. Ta f.eks. Enron skandalen.

Et fullstendig deregulert marked betinger også at alle følger de samme spillereglene. På Oslo Børs er det anslått av 50 % av alle handler kommer på bakgrunn av innsidehandel. For det første gjør det at det er vanskelig å handle rasjonelt for de som ikke driver ulovlig, for det andre kan det i seg selv kunne føre til finanskriser ved at markedet ikke klarer å regulere seg selv.

Jeg skal avslutte med å komme med et lite argument mot meg selv og de som mener at krisen som har oppstått nå kommer av at markedet ikke fungerer. Jeg har ikke sjekket ut denne påstanden, men jeg så et intervju om det på CNN i går. Der ble det hevdet at det er staten (gjennom Fannie og Freddy) som har gitt lån til personer som i utgangspunktet ikke burde fått lån. Dette var statelig innblanding for å gjøre at flere kunne eie sitt eget hus, og for å øke verdien på husene i USA. Hvis det stemmer så var det faktisk statlig innblanding som skapte situasjonen.. Så gjennstår det å se om statens løsning på å komme seg ut av situasjonen er den beste.. Personlig håper jeg på dødelig lav dollar ettersom jeg bor i et land som bruker dollar og jeg har alle pengene mine i NOK.

Egoismen lenge leve..

Morten Myksvoll said...

Det er spesielt at så lenge en er stor nok, så kan en holde staten, skattebetalerne og kundene som gissel...

mrtn said...

To poenger som jeg ikke kan se at du har tatt opp her (selv om jeg leste kommentartråden for raskt, så stans meg om jeg tar feil):

1. Om man ikke hopper inn og gjør noe så kommer vi ikke bare til å få en nedgangsperiode - vi løper en genuin risiko for et "bank run", altså en kaskadeeffekt der hundrevis av banker går konkurs brått. Kredittmarkedet opphører, boligmarkedet går i stykker, lånemulighetene fordufter, økonomien går i vranglås og arbeidsløsheten går opp på matkø-og-hjemløshets-nivået. Så jeg antar at du er villig til å vedgå at statlig innblanding er nødvendig for samfunnsøkonomiens del? Forstår jeg deg riktig? Da må vi diskutere hva den inngripen består i.

2. Wall Streets "astronomiske" overskudd har gått på bekostning av nesten alle andre enn den rikeste prosenten av mennesker i USA. Vi har sett en dramatisk økning av økonomisk ulikhet, hvilket innebærer svekket sosial sikkerhet, en alt for liten middelklasee, urimelige arbeidskrav og utstrakt sosial nød for de fleste andre enn de astronomisk rike (eller "overklassen" som vi liker å kalle dem på min side av politikken). Paul Krugman har i sin siste bok, The Conscience of a Liberal, analysert seg fram til at de siste 8 årene har all økonomisk vekst i den amerikanske økonomien så å si kun gavnet overklassen. "Flood up", i stedet for "trickle down".

Så da må man jo stille seg spørsmålet hva markedets funksjon egentlig *er*. Jeg antar at svaret ditt er "å optimalisere ressursdistribusjonen i samfunnet". Om deregulerte markeder helt åpenbart ikke gjør dette, hva er da vitsen med dem?

Så ja, bring back Keynes, er du snill. Dette er tiden for å bygge høyhastighetstog, vindmøller, solcelleopplegg osv. Tennesseedalen kaller.

mrtn said...

Og forresten så er det ikke et mål i seg selv å ha store oppturer. Å være manisk depressiv er ikke en god ting. Målet til markedsøkonomien må være å bedre den menneskelige tilstanden på en bærekraftig måte. Organiser og omdistribuer ressursene = forandre verden.

Morten Myksvoll said...

Så selv om Keynes sine teorier døge i stagflasjonen på 70-tallet så skal vi prøve på nytt et feilet system?

Staten kan ikke gripe inn for å unngå en nedgangsperiode. Hvis bedrifter har tatt seg vann over hodet, så fortjener de ikke at skattebetalerne betaler de ut. I tillegg så er det staten selv med Carter og Clintons Affordable Housing som har bidratt til å skape problemet.

Staten har feilet i sin iver etter å regulere det amerikanske bank- og kredittmarkedet, og å lene seg tilbake å tro at disse skal redde situasjonen som de selv har bidratt til å lage er håpløst.

"The nine most terrifying words in the English language are, 'I'm from the government and I'm here to help."
- Ronald Reagan

mrtn said...

Hei, Morten. La meg forklare et vitenskapelig grunnprinsipp: Det er vanlig å avvise kun de deler av en teori som kan motbevises. F.eks. så oppdaget vi at deler av Keynes' teorier ikke fungerte på dollarkrisen. Men andre deler ser fremdeles ut til å virke, og bør derfor stadig anvendes. Blant annet hans ideer om det offentliges rolle. Nykeynesianistene er dem som ser ut til å ha de mest fornuftige svarene til krisen.

Grunnen til at jeg sier det, er at de bygger på data, og ikke avhenger av den utdaterte markedsfundamentalismen som du ser ut til å regne som riktig. Jeg klarer ikke å ta dine synspunkter alvorlig, og det gjør nesten alle seriøse økonomer i dag. Det er også derfor de fleste økonomene i USA stemmer Obama (kilde: The Economist) og mener at han har den mest fornuftige økonomiske politikken av de to.

Det amerikanske bank og kredittmarkedet har vært deregulert. Det har ikke vært noen "iver" etter å regulere det i det hele tatt. Det er det som årsaket krisen. Og historien viser jo gang på gang det tvert motsatte av det du sier her: Staten kan og bør gripe inn for å unngå en nedgangsperiode, og har en rekke virkemidler for å gjøre det, som har gått ubrukt i dette tilfellet.

Så det som er problemet her er selvsagt den såkalte moralske risikoen, ikke sant? Og jeg er med på det du sier om at bedrifter bør betale om de tar seg vann over hodet. Men på et eller annet tidspunkt så må hensynet til de mange millionene av mennesker som kommer til å få sitt liv fullstendig ødelagt av en økonomisk krise veie tyngre.

Og dine Reagansitater kan du spare meg for. Reagan var ikke akkurat en kilde til udødelig visdom i min tolkning. Og selv om det du sier der er en morsom one-liner så har den ingen relevans i denne situasjonen og er i øvrig usant. Det er ren retorikk uten argumentasjon.