Politisk satire er en svært utfordrende sjanger. Få prøver, og enda færre behersker sjangeren. Mediehuset 5080 er blant de få i Norge som både prøver og er rasende festlige, samtidig som det er sylskarp satire.
5080 er et perfekt eksempel på hvordan internett øker muligheten for kreative sjeler, og selvfølgelig et utmerket argument mot pressestøtten!
Sjekk ut siden - god helg!
Friday, February 27, 2009
Monday, February 23, 2009
Siv Jensen og snik islamisering.
Det var vel knapt noen overraskelse at Siv Jensen benyttet FRPs landsstyremøte til å adressere den siste tids islamdebatt. Det var vel heller ikke noen overraskelseat hun advarte mot islamifiseringen av det norske samfunn, hvor hun videre garanterte at dersom FRP fikk styre var det "Norsk lov" som skulle gjelde. Det er jobetryggende å høre at norsk lov også skal gjelde ved et evt. FRP-styre, men det er så vidt meg bekjent ingen av de politiske partiene som går inn for å oppheve norsk lov.
Akkurat hvordan loven skal utformes er jo kontinuerlig gjenstand for debatt. Jeg skal ikke avvise at FRP kan matrielt sett ha gode forslag til lovendringer, men måten Siv Jensen velger å uttale seg på, er for å si det mildt, lite konstruktivt. Jeg er rimelig sikker på at dette er kalkulerte utspill, hvor meningen er å appellere til demørkeste deler (les rasisme) av den norske befolkning, hvilket jeg finner motbydelig. Det samme er vel bakgrunnen for Per Kristian Foss sitt utspill. Som jeg har skrevet tidligere, det er et opplagt dilemma, ihvertfall for denne blogger, hvordan man skal kombinere saklig - og gjerne hard kritikk av islam, samtidig som man forsvarer mangfoldet, og retten til å være annerledes, deriblant også retten til å være praktiserende muslim.
Siv Jensens metode fremstår i mine øyne ikke som et godt eksempel til etterfølgelse.
Akkurat hvordan loven skal utformes er jo kontinuerlig gjenstand for debatt. Jeg skal ikke avvise at FRP kan matrielt sett ha gode forslag til lovendringer, men måten Siv Jensen velger å uttale seg på, er for å si det mildt, lite konstruktivt. Jeg er rimelig sikker på at dette er kalkulerte utspill, hvor meningen er å appellere til demørkeste deler (les rasisme) av den norske befolkning, hvilket jeg finner motbydelig. Det samme er vel bakgrunnen for Per Kristian Foss sitt utspill. Som jeg har skrevet tidligere, det er et opplagt dilemma, ihvertfall for denne blogger, hvordan man skal kombinere saklig - og gjerne hard kritikk av islam, samtidig som man forsvarer mangfoldet, og retten til å være annerledes, deriblant også retten til å være praktiserende muslim.
Siv Jensens metode fremstår i mine øyne ikke som et godt eksempel til etterfølgelse.
Friday, February 20, 2009
Storberget kan ikke bli sittende!
Å høre Knut Storberget i skrivende stund, ikke ville kommentere prosess, etter at han ettertrykkelig ba om MER PROSESS. Konklusjonen her er veldig enkel etter min mening.
1. Enten bør Storberget trekke seg fordi han har mistet all autoritet.
2. Eller bør statssekretær og politisk rådgiver trekke seg/få sparken ettersom Statsråden ettertrykkelig gir uttrykk for at han har ansvaret, men åpenbart har illojale medarbeidere, som ikke Statsråden kan leve med.
Jeg er overbevist om at en av disse to tingene kommer til å skje. Evt skjer begge ting samtidig.
Dette er jeg rimelig sikker på.
1. Enten bør Storberget trekke seg fordi han har mistet all autoritet.
2. Eller bør statssekretær og politisk rådgiver trekke seg/få sparken ettersom Statsråden ettertrykkelig gir uttrykk for at han har ansvaret, men åpenbart har illojale medarbeidere, som ikke Statsråden kan leve med.
Jeg er overbevist om at en av disse to tingene kommer til å skje. Evt skjer begge ting samtidig.
Dette er jeg rimelig sikker på.
Tuesday, February 17, 2009
Karita Bekkemellem på villtur!
Karitas sammenligning mellom hijab og omskjæring er en tragisk sammenligning. Hun burde vite bedre. Man kan selvfølgelig mene hva man vil om hijab, men å sammenligne det med omskjæring av unge jenter (barnemishandling) vitner om et totalt forvridd virkelighetsbilde.
Karita bidrar med to ting gjennom sine uttalelser. For det første å relativisere den groteske praksisen omskjæring av kvinner er, for det andre piske opp stemningen mot kvinner som av ulike grunner velger å bære hijab. Begge deler skulle vi gjerne vært foruten.
Jeg er usikker på hva Karita egentlig ønsker å oppnå med en slik kommentar. Det kan jo knapt være et ønske "om debatt", da dette allerede debatteres svært heftig. Da er det mer tenkelig at kommentaren er en spissformulering, hvor Karita genuint uttrykker sin voldsomme aversjon mot hijab og ideen (religiøse sådan) om at kvinner skulle måtte dekke seg til for menn. Det siste kan jeg forsåvidt forstå, og for all del, jeg har kommet med spissformuleringer som har vært i overkant selv, men da har jeg alltid vært rask til å påpeke dette.
Det samme burde Karita gjøre.
Karita bidrar med to ting gjennom sine uttalelser. For det første å relativisere den groteske praksisen omskjæring av kvinner er, for det andre piske opp stemningen mot kvinner som av ulike grunner velger å bære hijab. Begge deler skulle vi gjerne vært foruten.
Jeg er usikker på hva Karita egentlig ønsker å oppnå med en slik kommentar. Det kan jo knapt være et ønske "om debatt", da dette allerede debatteres svært heftig. Da er det mer tenkelig at kommentaren er en spissformulering, hvor Karita genuint uttrykker sin voldsomme aversjon mot hijab og ideen (religiøse sådan) om at kvinner skulle måtte dekke seg til for menn. Det siste kan jeg forsåvidt forstå, og for all del, jeg har kommet med spissformuleringer som har vært i overkant selv, men da har jeg alltid vært rask til å påpeke dette.
Det samme burde Karita gjøre.
Monday, February 16, 2009
Islamdebatt igjen. Bøyer vi oss for islamistene?
For en god del år siden hadde jeg gleden av å være debattleder for et møte mellom Dag Herbjørnsrud (Ny Tid) og Hege Storhaug (Human Right Service) i Studentersamfunnet i Bergen, hvor tema var det mulitikulturelle samfunn. Det skulle knapt være noen stor overraskelse at disse var bitende uenig, men det jeg husker best fra debatten i 2005 var hvordan Hege Storhaug med stor visshet uttrykte at dette kom til å bli den absolutte mest dominerende debatten i norsk offentlighet de neste 5 årene.
Man trengte vel knapt å se inn i glasskulen for å komme med denne spådommen, men det var etter denne debatten at jeg for alvor innså sprengstoffet som ligger i islam/kulturdebatten, og de siste årene har virkelig bevist poenget til Storhaug (noe hun selv også har jobbet betydelig for).
Jeg tror de fleste som har fulgt meg på denne blogg, ikke vil si at jeg har gitt et særlig sympatisk inntrykk av hverken islamister eller islam. At jeg som følge av at jeg ikke hadde noe stort problem med hijab i politiet, skulle befinne meg som en slags støttespiller for islamister er selvfølgelig ikke en komfortabel posisjon, men som jeg har skrevet, jeg kan leve godt med et forbud i politisammenheng.
Knut Johannessen aka Vox Populi har en svært lesevennelig kommentar om saken. Det jeg er hjertens enig med Vox om, er at det er god grunn til å være skeptisk om eget standpunkt dersom Dagbladet er enig.
Denne helgen var det 20 år siden Khomeinis bisarre fatwa mot Salman Rusdie. At britiske myndigheter valgte å markere anledningen ved å nekte det Nederlandske parlamentsmedlemmet og islamkritiker Gert Wilders innreise, av frykt for sosial uro. Det vedtaket er en skandale! Det er så man kan lure på hvorvidt Rushdie i det hele tatt hadde fått beskyttelse i dagens Storbritannia.
Vox mener å se en rød tråd fra Fatwa mot Rushdie, innreise nekt for Wilders til hijab tillatelse i Storbritannia. Altså at man ser en klar tendens for ettergivelse i forhold til islam/musliske krav om særbehandling. Jeg er ikke veldig uenig. Det er ytterst urovekkende å se de tendenser i Storbritannia og Europa forøvrig, hvor offentligheten av frykt for represalier/uro gir etter.
Jeg kan se at det ikke er en urimelig tolkning å se den norske hijabdebatten i det lys.
Det er besynderlig å se diverse personer innen islam som krever respekt - men som ikke er villig til å gi noen form for respekt (islamsk råd i Norge har i denne saken ihvertfall opptrådt fornuftig) tilbake. Det er forbanna irriterende å måtte forholde seg til rasismeargumentet når man påpeker de åpenbare problemer som finnes i de deler av verden og segmenter som domineres av islam. For meg blir dette et klassisk liberalt dilemma.
Mitt ønske var å skille debattene - jeg ser ikke/så ikke bruken av hijab i politiet, nødvendigvis som et uttrykk for islamisering/ettergivelse. Det kan hende var i overkant naivt.
Jeg er overbevist at vi har en stor utfordring hva gjelder møte mellom vesten og islam. Jeg er like overbevist om at vesten har "rett" og islam "har feil" - i betydning vestens grunnleggende syn på universelle rettigheter, skille politikk og religion, rasjonalitet og ikke minst synet på dissens. La det være helt klart det er islam og muslimer i generelle trekk som må forandre seg, eller rettere sagt må kunne integrere sin religiøse utøvelse med respekt for de grunnleggende liberale normene som dominerer i vesten (men likefullt universelle verdier). Noen påstår at dette er umulig, jeg tror/idet minste håper jeg at dette er mulig, for hvis så ikke er tilfelle, da er vi alvorlig uten å kjøre i Europa. Erfaringer fra USA innbyr i det minste til håp.
Ayaan Hirsi Ali sier i et intervju med Torbjørn Røe Isaksen på Minerva – Jeg tror grensen går mellom – jeg forsøker å være klar på denne grensen hele tiden å kritisere individer og kritisere religionen som en filosofi. I Europa har vi en tradisjon for religionskritikk, det være seg mot kristendom eller judaisme. Vi kritiserer den religiøse filosofien for å være intolerant, meningsløs eller, ja, rett og slett dum. Men det vi ser med kritikken av islam er at mange blander religionen og personene, de er fordomsfulle eller diskriminerer fordi de er kritiske til islam som religion.
Jeg er usikker på nøyaktig hvordan denne debatten skal føres, hva som er kvalifiserte og ukvalifiserte generalisering kring islam og muslimer. Likeså hvor det er viktig å stå knallhardt på de liberale prinsippene (ytringsfriheten) og hvor jeg mener det er mulig å inngå kompromiss (hijab i politiet). Jeg er overbevist om at måten vi fører denne diskusjonen i seg selv er god målestokk på hvordan vi som samfunn evner å takle utfordringene kring et pluralistisk og flerkulturelt samfunn.
Da bør vi gjøre to ting. Ikke fyre opp debatten unødvendig, samtidig som vi ikke viker en tomme for klassiske liberale verdier - hvordan nøyaktig man finner den balansegangen får bli et pågående prosjekt.
Man trengte vel knapt å se inn i glasskulen for å komme med denne spådommen, men det var etter denne debatten at jeg for alvor innså sprengstoffet som ligger i islam/kulturdebatten, og de siste årene har virkelig bevist poenget til Storhaug (noe hun selv også har jobbet betydelig for).
Jeg tror de fleste som har fulgt meg på denne blogg, ikke vil si at jeg har gitt et særlig sympatisk inntrykk av hverken islamister eller islam. At jeg som følge av at jeg ikke hadde noe stort problem med hijab i politiet, skulle befinne meg som en slags støttespiller for islamister er selvfølgelig ikke en komfortabel posisjon, men som jeg har skrevet, jeg kan leve godt med et forbud i politisammenheng.
Knut Johannessen aka Vox Populi har en svært lesevennelig kommentar om saken. Det jeg er hjertens enig med Vox om, er at det er god grunn til å være skeptisk om eget standpunkt dersom Dagbladet er enig.
Denne helgen var det 20 år siden Khomeinis bisarre fatwa mot Salman Rusdie. At britiske myndigheter valgte å markere anledningen ved å nekte det Nederlandske parlamentsmedlemmet og islamkritiker Gert Wilders innreise, av frykt for sosial uro. Det vedtaket er en skandale! Det er så man kan lure på hvorvidt Rushdie i det hele tatt hadde fått beskyttelse i dagens Storbritannia.
Vox mener å se en rød tråd fra Fatwa mot Rushdie, innreise nekt for Wilders til hijab tillatelse i Storbritannia. Altså at man ser en klar tendens for ettergivelse i forhold til islam/musliske krav om særbehandling. Jeg er ikke veldig uenig. Det er ytterst urovekkende å se de tendenser i Storbritannia og Europa forøvrig, hvor offentligheten av frykt for represalier/uro gir etter.
Jeg kan se at det ikke er en urimelig tolkning å se den norske hijabdebatten i det lys.
Det er besynderlig å se diverse personer innen islam som krever respekt - men som ikke er villig til å gi noen form for respekt (islamsk råd i Norge har i denne saken ihvertfall opptrådt fornuftig) tilbake. Det er forbanna irriterende å måtte forholde seg til rasismeargumentet når man påpeker de åpenbare problemer som finnes i de deler av verden og segmenter som domineres av islam. For meg blir dette et klassisk liberalt dilemma.
Mitt ønske var å skille debattene - jeg ser ikke/så ikke bruken av hijab i politiet, nødvendigvis som et uttrykk for islamisering/ettergivelse. Det kan hende var i overkant naivt.
Jeg er overbevist at vi har en stor utfordring hva gjelder møte mellom vesten og islam. Jeg er like overbevist om at vesten har "rett" og islam "har feil" - i betydning vestens grunnleggende syn på universelle rettigheter, skille politikk og religion, rasjonalitet og ikke minst synet på dissens. La det være helt klart det er islam og muslimer i generelle trekk som må forandre seg, eller rettere sagt må kunne integrere sin religiøse utøvelse med respekt for de grunnleggende liberale normene som dominerer i vesten (men likefullt universelle verdier). Noen påstår at dette er umulig, jeg tror/idet minste håper jeg at dette er mulig, for hvis så ikke er tilfelle, da er vi alvorlig uten å kjøre i Europa. Erfaringer fra USA innbyr i det minste til håp.
Ayaan Hirsi Ali sier i et intervju med Torbjørn Røe Isaksen på Minerva – Jeg tror grensen går mellom – jeg forsøker å være klar på denne grensen hele tiden å kritisere individer og kritisere religionen som en filosofi. I Europa har vi en tradisjon for religionskritikk, det være seg mot kristendom eller judaisme. Vi kritiserer den religiøse filosofien for å være intolerant, meningsløs eller, ja, rett og slett dum. Men det vi ser med kritikken av islam er at mange blander religionen og personene, de er fordomsfulle eller diskriminerer fordi de er kritiske til islam som religion.
Jeg er usikker på nøyaktig hvordan denne debatten skal føres, hva som er kvalifiserte og ukvalifiserte generalisering kring islam og muslimer. Likeså hvor det er viktig å stå knallhardt på de liberale prinsippene (ytringsfriheten) og hvor jeg mener det er mulig å inngå kompromiss (hijab i politiet). Jeg er overbevist om at måten vi fører denne diskusjonen i seg selv er god målestokk på hvordan vi som samfunn evner å takle utfordringene kring et pluralistisk og flerkulturelt samfunn.
Da bør vi gjøre to ting. Ikke fyre opp debatten unødvendig, samtidig som vi ikke viker en tomme for klassiske liberale verdier - hvordan nøyaktig man finner den balansegangen får bli et pågående prosjekt.
Thursday, February 12, 2009
Hijab or not Hijab
De siste dagers Hijabdebatt har anskueliggjort den mer generelle debatten, om hvor mye av ens private karakter man kan utøve samtidig som man utøver et offentlig embete. For eksempel politiyrket.
Jeg må ærlig innrømme at jeg har problemer med å hisse meg opp over Politidirektoratets forslag om å tillate hijab som del av politiuniformen. Jeg er mer opptatt av at de kvinner og menn som er i vårt politikorps gjør en skikkelig jobb. Men jeg blir heller ikke spesielt provosert av dem som tar til ordet for et forbud. Jeg forstår utmerket godt at politifolk må fremstå som lojale representanter for ordensmakten, spørsmålet er om det virkelig er uforenelig med religiøst hodeplagg.
Jeg mener vel i utgangspunktet at det å bære religiøst hodeplagg ikke går på bekostning av deres evne til å utøve embete i henhold til de instrukser og regler som sømmer seg for slikt arbeid. Hvorvidt en kvinne ikler seg hijab er etter min mening ikke relevant for hvor dyktig hun er til å utføre politiarbeid, ei heller et tegn på manglende lojalitet til den norske stat. For hvor store krav til uniformering skal man kreve? Hva med hårlengde, skjegg, ring i øre etc? Dette er selvfølgelig forskjellig fra hijab, men ikke SÅ forskjellig som mange vil mene. Poenget mitt er at på samme måte som langt hår får en til å føle seg mer vel, kan også hijaben ganske enkelt være et plagg som noen kvinner vil bære for å føle seg mer vel, uten at dette på noen som helst måte skal uttrykkes som et signal på manglende lojalitet/nøytralitet til de regler som skal håndheves.
Noen hevder at å tillate religiøse hodeplagg kan bidra til å provosere. Det kan jo tenkes, men det kan også tenkes at rasister blir provosert over at noen med feil hudfarge blir politi, uten at det er et argument for ikke å ha minoriteter i politiet. Rosa Park "provoserte" når hun brøt normene ved å sette seg foran på bussen. Det er selvfølgelig å trekke sammenligningen vel langt, men mitt poeng er at man bør tenke grundig gjennom hva man legger i begrepet provokasjon.Ved å tillate hijab i politiet vil man vise stor romslighet, og på den måten signalisere at det er fullt mulig å være god nordmann, politi og samtidig bære hijab.
Men det er tydelig at veldig mange ikke oppfatter den saken slik jeg gjør. Og det kan jeg like eller ikke like – poenget er det i dette tilfellet spiller en vesentlig rolle. Når 50 000 viser sin motstand på facebook, når Politiets Fellesforbund med flere går sterkt imot, så bør de av oss som synes det ikke hadde vært noe problem, kanskje vise ettergivenhet, ikke fordi flertallet har rett per se, men fordi det ikke er for mye å forlange at alle som skal bli politi, må tolerere strenge krav til uniformering. Dersom det medfører ingen synlige religiøse symboler når man er i tjeneste, så mener jeg at det er et kompromiss et flerkulturelt samfunn må kunne godta. De som ikke kan godta det får bare akseptere at da kan de ikke bli politi.
Også blogget på Minerva.
Jeg må ærlig innrømme at jeg har problemer med å hisse meg opp over Politidirektoratets forslag om å tillate hijab som del av politiuniformen. Jeg er mer opptatt av at de kvinner og menn som er i vårt politikorps gjør en skikkelig jobb. Men jeg blir heller ikke spesielt provosert av dem som tar til ordet for et forbud. Jeg forstår utmerket godt at politifolk må fremstå som lojale representanter for ordensmakten, spørsmålet er om det virkelig er uforenelig med religiøst hodeplagg.
Jeg mener vel i utgangspunktet at det å bære religiøst hodeplagg ikke går på bekostning av deres evne til å utøve embete i henhold til de instrukser og regler som sømmer seg for slikt arbeid. Hvorvidt en kvinne ikler seg hijab er etter min mening ikke relevant for hvor dyktig hun er til å utføre politiarbeid, ei heller et tegn på manglende lojalitet til den norske stat. For hvor store krav til uniformering skal man kreve? Hva med hårlengde, skjegg, ring i øre etc? Dette er selvfølgelig forskjellig fra hijab, men ikke SÅ forskjellig som mange vil mene. Poenget mitt er at på samme måte som langt hår får en til å føle seg mer vel, kan også hijaben ganske enkelt være et plagg som noen kvinner vil bære for å føle seg mer vel, uten at dette på noen som helst måte skal uttrykkes som et signal på manglende lojalitet/nøytralitet til de regler som skal håndheves.
Noen hevder at å tillate religiøse hodeplagg kan bidra til å provosere. Det kan jo tenkes, men det kan også tenkes at rasister blir provosert over at noen med feil hudfarge blir politi, uten at det er et argument for ikke å ha minoriteter i politiet. Rosa Park "provoserte" når hun brøt normene ved å sette seg foran på bussen. Det er selvfølgelig å trekke sammenligningen vel langt, men mitt poeng er at man bør tenke grundig gjennom hva man legger i begrepet provokasjon.Ved å tillate hijab i politiet vil man vise stor romslighet, og på den måten signalisere at det er fullt mulig å være god nordmann, politi og samtidig bære hijab.
Men det er tydelig at veldig mange ikke oppfatter den saken slik jeg gjør. Og det kan jeg like eller ikke like – poenget er det i dette tilfellet spiller en vesentlig rolle. Når 50 000 viser sin motstand på facebook, når Politiets Fellesforbund med flere går sterkt imot, så bør de av oss som synes det ikke hadde vært noe problem, kanskje vise ettergivenhet, ikke fordi flertallet har rett per se, men fordi det ikke er for mye å forlange at alle som skal bli politi, må tolerere strenge krav til uniformering. Dersom det medfører ingen synlige religiøse symboler når man er i tjeneste, så mener jeg at det er et kompromiss et flerkulturelt samfunn må kunne godta. De som ikke kan godta det får bare akseptere at da kan de ikke bli politi.
Også blogget på Minerva.
Tuesday, February 10, 2009
Truser, Dahl Torp og Nytt på Nytt
"Hadde det eksistert seriøse aviser i dette landet, så hadde selvfølgelig ikke Nytt på Nytt eksistert" Anne K. Hærland
Hun har utvilsomt et poeng.
Hun har utvilsomt et poeng.
Sunday, February 08, 2009
Når snøvær skaper kaos
Er det andre enn meg som synes det høres merkelig ut at Norges hovedflyplass må stenge som følge av værforholdene agerer som normalt?
For det kan vel knapt kalles en bombe at det snør på østlandet, eller var det ikke med i prognosene når Gardermoen fikk rollen som Norges Hovedflyplass?
Eg berre spørjar…
For det kan vel knapt kalles en bombe at det snør på østlandet, eller var det ikke med i prognosene når Gardermoen fikk rollen som Norges Hovedflyplass?
Eg berre spørjar…
Saturday, February 07, 2009
En seier for demokratiet
- og for Ytringsfriheten.
Det var ikke særlig overraskende, likefullt var det naturligvis gledelig at regjeringen trakk forslaget om å innskrenke ytringsfriheten til fordel for religiøse følelser. Ettersom det ikke fantes en sjel i eller rundt regjeringen som kunne så mye som antyde hva deres egne formuleringer egentlig innebar - var konsekvensen naturligvis å trekke hele forslaget, om ikke av prinsipielle, så ihvertfall av politiske årsaker.
Men saken kan også ses - noe denne blogger gjør - som svært gledelig, ikke bare resultatmessig, men også prosessmessige. Måten ryggraden i demokratiet, det sivile samfunn, reiste seg i protest mot regjeringstøvet fra Navarsete, er det all grunn til å glede seg over. En slik liberal ryggmarksrefleks som det norske folk utviste har jeg ventet lenge på. Og det sies at den som venter på noe godt, venter ei forgjeves.
Bloggerne var nok ikke avgjørende, men et viktig supplement i det sivile samfunns press mot regjeringen, det kanskje viktigste bidraget var å mobilisere de store mediene, som de facto bidro til å utfordre Navarsete (og Stoltenberg) på substans, hvis påfølgende avslørte argumentene hennes - eller mangel på sådan. På den måten fortonet denne debatten som et perfekt eksempel på velfungerende demokrati. At når kraften i det bedre argument anerkjennes, så følges det opp med praktisk politikk. I dette tilfellet at forslaget ble trukket.
Det kan selvfølgelig hende at forslaget ble trukket utelukkende av politiske årsaker, det ville i så fall svekket min argumentasjon, men selv om så skulle være tilfelle, så demonstrerte opinionen at det kunne være et bolverk mot tøv, og minoritetstyranni.
Det er sjeldent jeg sier (skriver) det, men i dette tilfellet er det all grunn til å være stolt over Norge!
Det var ikke særlig overraskende, likefullt var det naturligvis gledelig at regjeringen trakk forslaget om å innskrenke ytringsfriheten til fordel for religiøse følelser. Ettersom det ikke fantes en sjel i eller rundt regjeringen som kunne så mye som antyde hva deres egne formuleringer egentlig innebar - var konsekvensen naturligvis å trekke hele forslaget, om ikke av prinsipielle, så ihvertfall av politiske årsaker.
Men saken kan også ses - noe denne blogger gjør - som svært gledelig, ikke bare resultatmessig, men også prosessmessige. Måten ryggraden i demokratiet, det sivile samfunn, reiste seg i protest mot regjeringstøvet fra Navarsete, er det all grunn til å glede seg over. En slik liberal ryggmarksrefleks som det norske folk utviste har jeg ventet lenge på. Og det sies at den som venter på noe godt, venter ei forgjeves.
Bloggerne var nok ikke avgjørende, men et viktig supplement i det sivile samfunns press mot regjeringen, det kanskje viktigste bidraget var å mobilisere de store mediene, som de facto bidro til å utfordre Navarsete (og Stoltenberg) på substans, hvis påfølgende avslørte argumentene hennes - eller mangel på sådan. På den måten fortonet denne debatten som et perfekt eksempel på velfungerende demokrati. At når kraften i det bedre argument anerkjennes, så følges det opp med praktisk politikk. I dette tilfellet at forslaget ble trukket.
Det kan selvfølgelig hende at forslaget ble trukket utelukkende av politiske årsaker, det ville i så fall svekket min argumentasjon, men selv om så skulle være tilfelle, så demonstrerte opinionen at det kunne være et bolverk mot tøv, og minoritetstyranni.
Det er sjeldent jeg sier (skriver) det, men i dette tilfellet er det all grunn til å være stolt over Norge!
Monday, February 02, 2009
Liv Signe Navarsetes angrep på ytringsfriheten
Det er idag 2. februar, ganske nøyaktig 3 år siden bloggeren Kapitalismus ble født gjennom publikasjonen av hva Koranen beskriver som den pedofile og påståtte profeten Muhammed (Hva ellers skal man karakterisere det å gifte seg med 9 åringer når man er godt voksen?).
Jeg vet ikke om jeg skal kalle det paradoksalt eller skjebnens ironi - at Liv Signe Navarsete i disse dager ønsker å fremme en lov som legger begrensninger på frimodige ytringer, som på eller annen måte skal betegnes som kvalifiserte angrep på religion. Uansett hva man velger å kalle forslaget, så kan det best karakterisers som totalt tøvete. At Liv Signe Navarasete neppe kan ha forstått betydningen av frie ytringer avslørte hun mot slutten av mandagens Tabloid sending, da hun presterte å uttale sitat: "Er det en menneskerett å håne eller krenke andre menneskers religiøse følelser?"
Det faktum at Liv Signe Navarsete i det hele tatt stiller dette spørsmålet, illustrerer til gangs hvilket forvridd virkelighetsbilde statsråden lever i. Det er jo nettopp ytringer som folk ikke liker å høre som trenger vern! Det er derfor særdeles treffende når hun selv forfulgte eget spørsmål med et oppfølgningsspørsmål av typen: "Er det noe jeg ikke har fått med meg?"
Nei, kjære statsråd, bortsett fra at det virker som du ikke har noe som helst konsept om hva ytringsfriheten dreier seg om - dens fundament og praktiske applikasjon - så har du helt sikkert ikke gått glipp av noen ting som helst. At Koranens og Bibelens beskrivelser av diverse atferd faktisk er svært krenkende for mange, og er kanskje noe av det første man burde forby, dersom man skulle la seg forføre ut på forbudsstien, ser ikke ut til å bry statsråd Navarsete nevneverdig.
Dersom denne loven for alvor blir tvunget igjennom Stortinget (AUF går imot) så vil det svekke Norges internasjonale autoritet vesentlig i en tid da det motsatte burde være prioritet (jf. Durban 2 konferansen). Ytringsfrihet er som George Bernard Shaw så meget korrekt påpekte "Retten til å fortelle folk det de ikke vil høre"
Nettopp det burde Statsråd Navarsete ta innover seg!
OPPDATERT 3. Februar
God dag Jens økseskaft.
Jens Stoltenberg har endelig kommet på banen i diskusjonen om ytringsfrihet, dog høres argumentasjonen mer ut som en parafrasering av eventyret "God dag mann økseskaft". Stoltenberg presiserer (!) at Life of Brian fremdeles skal være tillatt, og Muhammed-karikaturene det samme. Mitt spørsmål til regjeringen og Jens Stoltenberg er da følgende:
Hva mener man da med forslaget om å kriminalisere kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn? Hvilke kvalifiserte utsagn er det som de jure skal straffes som følge av at det er kvalifiserte angrep? Og hva er i så fall ukvalifiserte angrep?
Siv Jensen mener forøvrig denne saken hører hjemme i Iran.
Det skal bli spennende å følge "Life of Jens" og regjeringen Tuftes videre behandling, det er kanskje for mye for langt - men snart må vel noen kunne svare på hva som faktisk skal være ulovlig å uttale - ikke hva som faktisk er lovlig.
Jeg vet ikke om jeg skal kalle det paradoksalt eller skjebnens ironi - at Liv Signe Navarsete i disse dager ønsker å fremme en lov som legger begrensninger på frimodige ytringer, som på eller annen måte skal betegnes som kvalifiserte angrep på religion. Uansett hva man velger å kalle forslaget, så kan det best karakterisers som totalt tøvete. At Liv Signe Navarasete neppe kan ha forstått betydningen av frie ytringer avslørte hun mot slutten av mandagens Tabloid sending, da hun presterte å uttale sitat: "Er det en menneskerett å håne eller krenke andre menneskers religiøse følelser?"
Det faktum at Liv Signe Navarsete i det hele tatt stiller dette spørsmålet, illustrerer til gangs hvilket forvridd virkelighetsbilde statsråden lever i. Det er jo nettopp ytringer som folk ikke liker å høre som trenger vern! Det er derfor særdeles treffende når hun selv forfulgte eget spørsmål med et oppfølgningsspørsmål av typen: "Er det noe jeg ikke har fått med meg?"
Nei, kjære statsråd, bortsett fra at det virker som du ikke har noe som helst konsept om hva ytringsfriheten dreier seg om - dens fundament og praktiske applikasjon - så har du helt sikkert ikke gått glipp av noen ting som helst. At Koranens og Bibelens beskrivelser av diverse atferd faktisk er svært krenkende for mange, og er kanskje noe av det første man burde forby, dersom man skulle la seg forføre ut på forbudsstien, ser ikke ut til å bry statsråd Navarsete nevneverdig.
Dersom denne loven for alvor blir tvunget igjennom Stortinget (AUF går imot) så vil det svekke Norges internasjonale autoritet vesentlig i en tid da det motsatte burde være prioritet (jf. Durban 2 konferansen). Ytringsfrihet er som George Bernard Shaw så meget korrekt påpekte "Retten til å fortelle folk det de ikke vil høre"
Nettopp det burde Statsråd Navarsete ta innover seg!
OPPDATERT 3. Februar
God dag Jens økseskaft.
Jens Stoltenberg har endelig kommet på banen i diskusjonen om ytringsfrihet, dog høres argumentasjonen mer ut som en parafrasering av eventyret "God dag mann økseskaft". Stoltenberg presiserer (!) at Life of Brian fremdeles skal være tillatt, og Muhammed-karikaturene det samme. Mitt spørsmål til regjeringen og Jens Stoltenberg er da følgende:
Hva mener man da med forslaget om å kriminalisere kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn? Hvilke kvalifiserte utsagn er det som de jure skal straffes som følge av at det er kvalifiserte angrep? Og hva er i så fall ukvalifiserte angrep?
Siv Jensen mener forøvrig denne saken hører hjemme i Iran.
Det skal bli spennende å følge "Life of Jens" og regjeringen Tuftes videre behandling, det er kanskje for mye for langt - men snart må vel noen kunne svare på hva som faktisk skal være ulovlig å uttale - ikke hva som faktisk er lovlig.
Subscribe to:
Posts (Atom)