Individer har rettigheter, ikke grupper

Det har slått meg som et fremtredende trekk ved vitenskapen og i særlig grad samfunnsvitenskapen at når forskere skal betegne fenomener/begreper som de mangler adekvate betegnelser på, så fremstår det som svært opportunt å bruke uttrykket "NY" eller "neo" om du vil. Nyliberalisme, nyrealisme, nyinstitusjonalisme, eller som i Aslak Nores tilfelle new, new Journalism.

Nå har også Utrop-redaktøren kastet seg på bølgen. Majoran Vivekananthan mener at flere av regjeringens tiltak de siste årene har bidratt til å forverre situasjonen for innvandrerne i Norge, og beskriver politikken som, merk ordet, nyrasistisk. Dette fordi innvandrerorganisasjoner ikke får nok penger (mulig dette er et tegn på integrering, jf alle norske organisasjoner som skriker etter penger av det offentlige). Som Torbjørn Røe Isaksen noe sarkastisk spurte på twitter - kan man kalle Regjeringen for "nyhomofobisk" hvis man er misfornøyd med bevilgningen til LLH?

Vivekananthan går i den klassiske kulturrelativitiske fellen når han kritiserer at flere mener at kultur er forskjellige, også verdimessige. Utropredaktøren minner meg om ordene til sosiologiprofessor Thomas Sowells syrlige angrep på multikulturalistenes kulturelle selvpisking:

“What "multiculturalism" boils down to is that you can praise any culture in the world except Western culture - and you cannot blame any culture in the world except Western culture”

Rasisme i sin klassiske forstand er å forskjellsbehandle mennesker på bakgrunn av biologi, den forstemmende tanken om at biologi er definerende for intellektuell kapasitet, samt annet pseudo-vitenskapen, altså tanken om overlegne raser. Motpolen til denne typen tenkning er universalismen, insisteringen på at alle menneskers biologiske likeverd og rettigheter. Insistering på universalisme vil uunngåelig medføre en rangering av "kulturer/samfunn", og ikke minst en nedvurdering av de kulturer som ikke evner å tilpasse seg den moderne verdens krav til universelle rettigheter og tanker om alle menneskers like rett.

Ikke dermed sagt at vi har en viktig utfordring med tanke på hvordan vi utfører det offentlige ordskifte, men det gjelder også i høyeste grad Utrop-redaktøren. Og utspillet bidrar ikke særlig positivt i så måte.

Gratulerer Angela Merkel

Liberal-konservativ seier i Tyskland.

Opptellingen etter valget i Tyskland tyder på at det blir et regjeringsskifte i Tyskland. Ut med sosialdemokratene inn med Fridemokratene (FDP). I så måte er nyheten fra Tyskland gledelig.

Resultatet er et klart folkeligmandat for reform. Det vil si høyrereformer. Angela Merkel har så langt ikke fremstått som noen tysk utgave av Thatcher. Hun kommer mest sannsynlig ikke til å fremstå slik i neste periode heller. Men det må være lov å håpe på at valget vil medføre en politisk endring med vekt på lavere skatter, lavere offentlige utgifter (ihvertfall sterkt begrense økningen), mer personlig frihet og påfølgende ansvar.

Det vil være en stor fordel om tydelige reformer blir iverksatt umiddelbart, slik at tyskere kan se effekter før neste valg, og at Merkel viser tydelig lederskap ved å stå oppreist også om de umiddelbare meningsmålingene vise at reformene er upopulære. Så bør hun jo før jo heller legge vekk Tobintullet sitt.

Om et år så er det store muligheter for at både Frankrike, Tyskland og Storbritannia har konservative regjeringer.

Det er selvfølgelig positivt sett fra mitt ståsted, men jeg har mine tvil på hvor mye økonomisk-liberale reformer som faktisk kommer til å bli gjennomført - men det er jo lov å håpe!

Hva er passende straff?

Jeg merker jeg blir i overkant provosert når jeg leser om denne typen straffbare handlinger. Joda, overgripere har sine tragiske historier som gjør at man lettere kan få sympati med de som begår grusomme handlinger om enn ikke forstå selve handlingen.

Man skal vokte seg vel for å ta tabloidenes beskrivelse for god fisk. Men seriøst - hvilken straff bør gutter som gruppevoldtar en mindreårige jente få? Er det tillatt å kalle slikt for ondskap?

Jeg har ikke noen planer om å skrive noe mer eksistensielt omkring forbrytelse og straff. Jeg har mine tvil omkring den reelle effekten av straff som individualpreventiv funksjon. Dog har jeg større forståelse for retrobusjonsargumentet. Men noen ganger bør man vel kanskje tillate seg en smule tvil - valgkampen er tross alt over for denne gang.

En politsik maestro - Erling Lae

I dag offentliggjorde byrådsleder i Oslo Erling Lae at han trekker seg. Årsaken til dette er slett ikke Holmenkollen (Holmenkollen prosessen er ryddet opp i, har kostet en byrådstillingen og flere andre i Olslo kommune, altså ikke en hyggelig prosess, men en prosess som Lae har ryddet opp i) eller andre påståtte dårlige håndteringer. Årsaken er at Lae har sittet i 9 år, og at han har funnet det riktig halvveis ut i perioden å overlate byrådslederstillingen til Stian Berger-Røssland.
Slik at han får muligheten til å posisjonere seg foran valget i 2011.

Utvilsomt en helt riktig vurdering!

Jeg hadde idag gleden av å intervjue Erling Lae på vegne av Høyre-TV, noe som selvfølgelig var en fornøyelse!

Problemene i Afghanistan

Jeg har vært en varm forsvarer av engasjementet i Afghanistan som både har en moralsk berettigelse og et FN-mandat. I tillegg har Norge NATO-forpliktelser som gjør at selv om vi skulle være uenig i oppdraget gjør at vi er best tjent med å vise solidaritet.

Når det gjelder utviklingen i Afghanistan så skulle jeg ønske at den hadde vært bedre. Men faktum er at det er store utfordringer i landet, og nå advarer USAs toppgeneral mot fiasko. Situasjonen er kritisk.

Jeg intervjuet for et år siden sikkerhetsekspert John Fortier for Minerva og spurte da om der var noen som helst exit-strategi, samt om der var noen definisjon på når oppdraget kunne sies å være over. Det er for tiden ikke mulig å se noen seier i nær fremtid. Rett og slett fordi det er vanskelig å se hva som skulle være en seier her. Karzairegimet er gjennomkorrupt (da etter vestlige standarder, klient/patron forholdet i stammesamfunnet i Afghanistan har muligens et annet begrep for handlingene).

NATO har forpliktet seg til å garantere for sikkerheten i Afghanistan og forsøker etter beste evne å løse dette. Problemet er at de politiske gevinstene som burde kommet i kjølvannet av bedret sikkerhet lar vente på seg. Snarere ender det opp med lover av typen retten til å "nekte mat, hvis kona nekter sex", hvilket er helt forkastelig.

Obama har gjort krigen i Afghanistan til et prestisjeprosjekt, Generalsekretær Fogh-Rasmussen i NATO har forsikret det afghanske folk at NATO ikke stikker av. Enn så lenge så mener jeg at man ikke burde gi opp Afghanistan. Men da krever det en bedre strategi, i det minste en helhetlig strategi. Flere tropper, mer flexibillitet, mindre nasjonale bindinger på gjennoppbygning, slik at den blir mer effektiv. Det behøves mer involvering av lokale krefter (dog med de kortsiktige utfordringene det måtte medføre), og sist, men ikke minst, må man adressere problemene "headon" i Pakistan.

Men halvveis innsats kan ikke vare evig. Og dersom det viser seg at en full troppetilstedeværelse ikke gir særlig gode gevinster må man før eller siden vurdere alternativer. Lærdom fra Von Clausewitz er åpenbar; Det er ikke særlig fornuftig å sløse bort milliarder av dollar og militære ressurser dersom man ikke oppnår noen som helst form for politisk gevinst.

På besøk i Serbia

De siste tre dagene har jeg avlagt min første visit til Serbia, og tidligere Jugoslavia. Det føltes godt på flere måter. Som sikkert mange nordmenn har fått med seg så har det nylig blitt avholdt et valg i Kongeriket Norge, hvor jeg tør påstå at jeg var over middels involvert. Ved å dra ganske så umiddelbart til Serbia, unngikk jeg også noe av valgets etterdønninger som Vampus skriver om.



Serberne har gjennomgått mange problemer og det unge demokratiet er forsatt skjørt. I så måte gav oppholdet mening til klisjeen om at vi tross alt er veldig priviligert med vårt demokratiske styre i Norge.

Det var også et stort privilegium å få bidra sammen med Jarl Hjalmarson stiftelsen (Moderaterna sin stiftelse i Sverige), i et prosjekt som de har med DSS (ungdomsforbundet), det konservative søsterpartiet i Serbia (partiet til Kostunica).

There is no news like bad News
Det har utvilsomt, og ikke uten grunn, stort sett når det har vært nyheter fra Serbia, vært dårlige nyheter.

Krigen i Jugoslavia, Milosevic, Srebenica og Kosovo, for å nevne noe.

Jeg ville løyet (og det skal man jo prøve å unngå) hvis jeg hevdet annet enn at det samme er tilfelle med meg, desto viktigere å få treffe unge serbere som kan fortelle sine historier, politiske tanker og fremtidige utfordringer. Særlig interessant var det å høre deres tanker om Kosovo. De fleste var klar på at det ble begått overgrep fra serbernes side (begge sider - vel og merke), og at det var svært viktig å bevege seg videre. Det tror jeg er helt nødvendig om Serbia skal evne å ta steget videre. Riktignok ønsker de (som jeg snakket med) å forfølge Kosovo legalt. At Kosovo i hehold til FNs resolusjon 1244 skal tilhøre Serbia, og at et brudd med dette kan ikke forekomme uten Serbias godkjennelse. Det har jeg full forståelse for. Og det bærer for langt av sted i dette innlegget og utdype nærmere om spenningen mellom seperatisme vs enhet i sin alminnelighet.

Jeg hadde gleden av å presentere noen utfordringer på demokrati og menneskerettigheter. Det meste interessante diskusjonen kom da jeg utfordret dem på hvorvidt "Homofilt ekteskap" bør være en menneskerett, som også gikk direkte inn på forholdet mellom majoritetsbestemmelse vs minoritetsrettigheter. Mange mente at Serbia "ikke var klar for en slik lov enda", men at det ville komme. Noen var tilhengere og noen var skeptikere. Jeg forsøkte etter beste evne å leve opp til det Ibsenske etos - "mitt kall er ei at svare, kun at spørre".

Practice - dont preach
Det var ihvertfall bra å praktisere demokrati. Det kan knapt overdrives betydningen av god politisk kultur, noe de fleste av deltakerne mente Serbia manglet, og ville selv svært gjerne bidra til at det ble forandret.

Jeg tilbringte onsdag og torsdag i Palic, Vojvodina (nær Ungaren) og fredag i Beograd. Siste kvelden hadde jeg gleden av å tilbringe aftenen med tidligere vise-innenriksminister (venn av min fetter) som kunne fortelle mye om utfordringene for Serbia.

Ingen tvil om at de er det mange av. Men jeg tror Serbia har bedre forutsetninger enn på lenge for å løse dem!

En oppsummering av valget

Det endte noe overraskende med rødgrønn seier (dog ikke flertall av stemmene). Og en imponerende sluttspurt av Jens og Arbeiderpartiet. Jeg må innrømme at jeg hadde aldri forventet at Venstre skulle komme under sperregrensen, og det er klart at Lars Sponheim måtte trekke seg når han ikke greier å forsvare sitt eget mandat. Venstre under sperregrensen kostet muligens de borgerlige seieren - det er ekstra bittert!

Siv Jensen får skylda av utenlandsk presse. Jeg burde selvfølgelig vært i stand til å glede meg mer over det relativt sett gode valget til Høyre, men må innrømme at jeg er skuffet.

Dog er jeg veldig fornøyd med at Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen kommer inn på tinget!

Erna gir deg grunn til å stemme Høyre!

Nok Tøys! Stem Høyre!

Det er sommer, det er sol og det er fredag! Og ikke minst det er siste mulighet for å forhåndsstemme! Nettopp derfor stemte jeg nå Høyre. Det er tydeligvis flere av oss som kommer til å gjøre det - vi kan ikke ha dette tøyset lenger!

Høyre mest frem på skolevalget

Høyre gikk mest frem på skolevalget (målt i forhold til 2005), mens det ble nesten dødtløp mellom AUF og FPU om seieren. SV ble valgets store taper. Jeg deltok ikke ved årets skolevalg (selv om jeg må innrømme at jeg savnet det veldig), likefullt gjorde Unge Høyre en kanoninnsats i skolevalget.

Jeg hadde gleden av å bruke en hel uke i august på bare å drive skolering av Unge Høyremedlemmer til skoledebattene - det var en fantastisk god opplevelse og idag ser vi at det har gitt resultateter. Jeg noterer meg at SU og AUF har bitcha og sutret mer enn vanlig over såkalt populisme, en ide er å slutt å syte og begynne å yte :)

Jeg hadde gleden av å intervju både Henrik Asheim og Erna Solberg for hoyre.no

Er nordmenn mer rasistisk enn kongolesere?

Jeg har så langt ikke kommentert den pågående saken mot de to tiltalte nordmennene i Kongo, uten at det har vært noen spesiell grunn til det - jeg har bare ikke funnet det naturlig å komme med noen utfyllende betraktniger.

I likhet med mange andre så har jeg ingen sterk formening om de to nordmennene er skyldige eller ikke. Jeg tror ikke de er det, men det er uansett kritikkverdig, måten denne rettssaken har foregått på. Dvs hvis vi skal tro norsk media (og det hender jo at vi skal) så har ikke rettssaken dempet inntrykket av "Bongo fra Kongo" tilstander. Nå vil jeg legge til at det kan sikkert sies mye om Tjostolv og Joshua, mye pent også, men noe stort savn for NASA virker de to tiltalte ikke å være.

Hva i all verden disse gjorde i Kisangani, vil vi muligens få svar på en gang i fremtiden.

Det kan synes åpenbart at Kisangani er et område som er svært skeptisk til utlendninger, ihvertfall er det inntrykket som formidles i den norske offentlighet, og la meg si det slik: Det er neppe en kommersiell suksess å satse på charterturer til Kisangani (dog skal du ikke se bort fra at en slik idè ville vekket begeistring i Innovasjon Norge, særlig hvis utfartstedet var i distriktsnorge) med det første.

Søndagens innslag fra NRK-Søndagsrevyen viste på en forbilledlig måte, at skepsisen mot utlendinger er høyst forståelig. Ganske enkelt fordi regionens erfaring med hvite utlendinger ikke har vært udelt positive. Noe jeg tror særlig norsk venstreside, (som noe karikert mener at alt som er gale i Afrika skyldes vesten) vil nikke anerkjennende til.

Men, gitt at dette er en rimelig betraktning av Kisangani, er da nordmenns fremmedfientlighet eller skepsis mot somaliere noe vanskeligere å forstå? Er ikke begge deler basert på subjektive opplevelser - og vil man da kalle det ene mer rasisitsk enn det andre?

Jeg har lyst på Tina!

Tina Bru er ungdomskandidat for Rogaland Høyre, sitter i sentralstyre til Unge Høyre og etter 14.september er hun forhåpentligvis på Stortinget!

70-år siden utbruddet av 2.verdenskrig

Hva kan vi egentlig lære av historien?

“Prime minster, you had the choice between shame and war - you choose shame and you will get war“
Winston Churchills kommentar til Neville Chamberlains Munchen-avtale.

I dag er det 70-år siden merkedatoen 1.september 1939, da Nazi-Tyskland innledet angrepet på Polen, og det som skulle bli utbruddet av 2.verdenskrig.

Sovjetunionen og Josef Stalin ville ikke være noe dårligere og fulgte opp sin del av Ribbentrop-Molotov-pakten (ikke-angrepsavtalen), som blant annet innebar deling av Polen. (Noe som for øvrig illustrerer hvorfor mange polakker føler skjebnefelleskap med Jesus, ettersom deres historiske skjebne innebar å bli hengt mellom to røvere. Den ene er jo fortsatt der.)

Det manglet ikke på advarsler
Adolf Hitler hadde ikke akkurat skjult sine hensikter - han var fast bestemt på sitt mål om Lebensraum, og iverksatte tiltak som utfordret Versaillesavtalen, gjennom stadige utvidelser av den tyske territorialgrensen. Deriblant Anschluss med Østerrike i 1938 og den påfølgende Münchenavtalen som innebar at Tsjekkoslovakia måtte avstå store deler av sitt territorium (Sudetenland), med velsignelse fra Frankrike og Storbritannia.

Den daværende britiske statsministeren Neville Chamberlain forsøkte for enhver pris å unngå storkrig og viste frem Münchentraktaten mens han uttalte “Peace in our time“. Sjelden har noen tatt mer feil enn nettopp Chamberlain, og det er med god grunn at han er nært koblet til appeasment-begrepet. Winston Churchill illustrerte betydningen av Munchenavtalen når han lakonisk uttalte at: “Prime minster, you had the choice between shame and war - you choose shame and you will get war“.

Ett år senere skulle det vise seg at Churchill fikk helt rett. Med Hitlers felttog i Polen var Storbritannia og Tyskland i krig, hvorpå den europeiske sivilisasjons store katastrofe ble innledet. Resultatet ble over 60 millioner drepte.

Hva kan vi lære av historien?
Mye er sagt og uttalt om 2.verdenskrig. Særlig er Münchensyndromet blitt synonymt med “at man ikke skal forhandle med diktatorer”, med den påfølgende (påståtte) innsikten at man må “lære av historien”. Mon det.

Faktum er at det er veldig vanskelig å lære noe vettugt av historien, da enhver situasjon er tidsbestemt, aktørpåvirket og kulturelt unik. Ikke dermed sagt at man ikke behøver historisk erfaring når man skal analysere dagens utfordringer - det er selvfølgelig historisk innsikt å hente, så lenge man er veldig varsom med den direkte overføringsverdien.

For eksempel er ideen om at Münchenavtalen viser at man aldri må forhandle med diktatorer grunnleggende falsk. Jeg tror det kan ha mye for seg å snakke med Iran, Nord-Korea, Kina, Russland, med flere.

Neville Chamberlain og vestmaktenes største synd var etter min mening ikke at de forholdt seg diplomatisk til Hitler-Tyskland, ei heller at de innledet samtaler. Det alvorlige feilgrepet var at man ikke gjorde det ut fra styrke. At man gjennom hele 20- og 30-tallet nedprioriterte den militære kapasiteten, som i Norge ble kjent som “Den brukne geværs politikk”.

Det var denne historiske innsikten Reagan/Goldwater tok med seg i sin tilnærming til kommunismen, tankegangen om “Peace through strength“. Eller Teddy Rooseveldts epigrammiske utsagn “Talk softly and carry a big stick“.

Dagens sikkerhetspolitiske utfordringer er selvfølgelig helt ulik situasjonen for 70 år siden. Og trolig er det begrenset hvilke historiske innsikter som er overførbare til dagens utfordringer. Men én historisk innsikt drister jeg meg likevel til: Jeg foretrekker å forhandle ut fra styrke heller enn svakhet.

Akkurat det tror jeg Neville Chamberlain ville vært helt enig i.

Publisert på Minerva