Monday, September 21, 2009

Problemene i Afghanistan

Jeg har vært en varm forsvarer av engasjementet i Afghanistan som både har en moralsk berettigelse og et FN-mandat. I tillegg har Norge NATO-forpliktelser som gjør at selv om vi skulle være uenig i oppdraget gjør at vi er best tjent med å vise solidaritet.

Når det gjelder utviklingen i Afghanistan så skulle jeg ønske at den hadde vært bedre. Men faktum er at det er store utfordringer i landet, og nå advarer USAs toppgeneral mot fiasko. Situasjonen er kritisk.

Jeg intervjuet for et år siden sikkerhetsekspert John Fortier for Minerva og spurte da om der var noen som helst exit-strategi, samt om der var noen definisjon på når oppdraget kunne sies å være over. Det er for tiden ikke mulig å se noen seier i nær fremtid. Rett og slett fordi det er vanskelig å se hva som skulle være en seier her. Karzairegimet er gjennomkorrupt (da etter vestlige standarder, klient/patron forholdet i stammesamfunnet i Afghanistan har muligens et annet begrep for handlingene).

NATO har forpliktet seg til å garantere for sikkerheten i Afghanistan og forsøker etter beste evne å løse dette. Problemet er at de politiske gevinstene som burde kommet i kjølvannet av bedret sikkerhet lar vente på seg. Snarere ender det opp med lover av typen retten til å "nekte mat, hvis kona nekter sex", hvilket er helt forkastelig.

Obama har gjort krigen i Afghanistan til et prestisjeprosjekt, Generalsekretær Fogh-Rasmussen i NATO har forsikret det afghanske folk at NATO ikke stikker av. Enn så lenge så mener jeg at man ikke burde gi opp Afghanistan. Men da krever det en bedre strategi, i det minste en helhetlig strategi. Flere tropper, mer flexibillitet, mindre nasjonale bindinger på gjennoppbygning, slik at den blir mer effektiv. Det behøves mer involvering av lokale krefter (dog med de kortsiktige utfordringene det måtte medføre), og sist, men ikke minst, må man adressere problemene "headon" i Pakistan.

Men halvveis innsats kan ikke vare evig. Og dersom det viser seg at en full troppetilstedeværelse ikke gir særlig gode gevinster må man før eller siden vurdere alternativer. Lærdom fra Von Clausewitz er åpenbar; Det er ikke særlig fornuftig å sløse bort milliarder av dollar og militære ressurser dersom man ikke oppnår noen som helst form for politisk gevinst.

4 comments:

Sondre R. said...

Hva tenker du om å innjisere litt "constitution of liberty" i såkalte humanitarian intervention prosjekter?

Hvis vi skrev en grunnlov som garanterte frihet og begrenset statens makt, så kunne vi fokusert på å beskytte rettstaten i landet, fremfor å beskytte regjeringen.

Slik kunne en beskyttet grunnlov fungert som en opplyst enehersker. Skapt kontinuitet og gitt Afghanistan en ramme å vokse innenfor. Eller blir det for 'imperialistisk'? :-)

Yosh said...

De politiske problemene i Afghanistan er som nevnt enorme. Like fullt stemmer folk på basis av etnisitet, og ikke basis av politiske standpunkter. I steden for å jobbe for en stabil statsmakt som gir alle universelle og basis tjenester som trygghet, skole og helse, blir ressursene heller brukt på å kjøpe seg lojalitet fra stammene. Korrupsjonen, nepotismen og "se-gjennom-fingrene-på-overgrep-og-lovbrudd" florerer: Broren til presidenten er en av landets største narkotikabaroner, krigsherrer sitter i regjeringen, og lover som bryter menneskerettighetene blir innført for å få støtte fra enkelte minoriteter. Etter Karzai nå blir gjenvalgt gjennom massivt valgfusk, sitter han i sin siste periode, og kan derfor være enda mer avvisende til de humanitære kravene FN/NATO-koalisjonen stiller.

Dette kan begynne å gå riktig ille. Ikke fordi Afghanerne er så fiendtlige til NATO, men fordi det er vondt å holde ut militært når det er få politiske og sosiale fremskritt. Men dette ser det ut som Karzai & co blåser i. Jeg skjønner godt hvorfor Obama-administrasjonen har fått et dårligere forhold til ham, enn det Bush hadde.

Eirik Løkke said...

Du observerer som jeg Yosh. Spørsmålet er hva og hvordan man gjør noe med situasjonen.

Problemet Sondre er legitimitet. Jeg mener NATO og alliansen sliter mye nok med det allerede. Hadde det hjulpet forslaget ditt (og det kan jo være at det hadde gjort) så hadde det vært ingenting moralsk feil med en slik tilnærming. Problemet er vel at det fort kunne endt med enda større støtte til Taliban og opprørere.

Anonymous said...

Vi bør komme oss ut derfra. I utgangspunktet støtter jeg Norges deltakelse, i.o.m. at vi er et NATO-land, og hadde en plikt til å stille opp for USA etter 11.september, ved å bidra i kampen mot de som angrep USA. Men nok er nok. Det som virkelig utgjør dråpen som får begeret til å flyte over for min del, er ikke det at Taliban gjør motstand, og er på fremarsj, men noe helt annet: Det faktum at de FOLKEVALGTE i Afghanistan vedtar lover som egentlig er helt i tråd med hvordan Taliban selv organiserte samfunnet. Bl.a. vedtok parlamentet en lov som sa at kona ikke hadde lov å nekte mannen sex i ekteskapet, og at han kunne innføre "sanskjoner" (for å si det sånn), hvis hun gjorde det. Ærlig talt: Hva skal man gjøre med et slikt folk? M.a.o. så virker det som om afghanerne ikke ØNSKER fremskritt, demokrati og menneskerettigheter. Og når flertallet av befolkningen, ved å stemme inn representanter som står for en "talibanisering" av samfunnet sier så klart ifra at de ikke ønsker en demokratisering av samfunnet, da får de seile sin egen sjø. Man kan jo ikke TVINGE folk til å bli gode sosialdemokrater, for å si det sånn.
Ergo burde vi pelle oss ut. Når Taliban igjen har overtatt makta, og mulla Omar og kompisen hans, bin Laden, sitter der i Kabul og peker nese til oss, så kan vi heller sende inn bombeflya og sprenge dem til helvete som takk for sist.
Desverre støtter mine politiske meningsfeller på høyresida en fortsatt "innsats" i den middelalderske steinhaugen som utgjør Afghanistan.