Historien om Michael Monsoor

Som lesere av denne blogg sikkert fikk med seg var jeg så heldig å få oppleve "Republican Convention 2008" i Minneapolis.

Bortsett fra talene til Sarah Palin og John McCain er dette historien jeg husker best fra GOP Convention - historien om Michael Monsoor.

Naser Khader

Les Torbjørn Røe Isaksens intervju med danske Naser Khader i Minerva. Anbefales!

Are Kalvøs journalisthøyskole

Journalister er yrkesgruppen - fritt etter Raga Rockers - "alle elsker å hate". Det synes også å være bred enighet om at norsk journalistikk har rom for forbedringer (om ikke bent frem talentløs).

Are Kalvø, har sammen med 5080s Sturle Vik Pedersen og Markus Gaupås Johansen, klippet sammen en glitrende satire på norsk kritisk journalistikk.

- Vi gjør det ikke spesielt bra i Afghanistan

John Fortier ved den ledende amerikanske tankesmien American Enterprise Institute var i Norge sist uke. Selv hadde jeg gleden av å samtale med ham på oppdrag fra Minerva. Resultatet kan du ser her.

Særlig interessante er hans kommentarer om utfordringene i Afghanistan som helt opplagt er enorme.

Sjekk også dagens Dagbladet hvor den amerikanske ambassadøren Benson Whitney mener liten satsning på militæret er en trussel mot NATO.

Her er reklamefilmen Trond Giske ikke vil tillate på TV!

Det er greit å se denne filmen på PC-skjermen, men ikke på TV-skjermen...

Regjeringens angrep på ytringsfriheten fortsetter!

Høyre sender politisk TV-reklame!

Jeg har ved tidligere anledninger blogget om hvor tøvete det er å ha et forbud mot politisk tv-reklame.

Der synes uklart hva Griske egentlig mener. VG mener politisk tv-reklame blir tillatt. Høyre er allerede klar med en svært god politisk tv-reklame.

Her kan du se en liten trailer.

I løpet av dagen skal jeg legge ut selve reklamen.

Kings of Europe

Jeg har blogget veldig lite om Liverpool denne sesongen, det er forsåvidt ingen særskilt grunn til det. I kveld derimot var det alle grunner til å bruke tastaturet i denne hensikt.

Det er lenge siden jeg har sett et fotballlag generelt og Liverpool spesielt kjøre over et annet lag på den måten Liverpool gjorde i kveldens oppgjør. Det var noe uvirkelig over hele seansen. Anført av Gerrard og Torres var de røde on fire fra første sekund, og leverte det som liverpool.no karakteriserte "den beste omgangen (1.omg) på denne siden av milleniet".

Det er vanskelig å være uenig.

Det er i etterkant av slike prestasjoner man (ihvertfall gjør jeg det) irriterer seg grønn over at Liverpool ikke greier å spille slik mot de dårligere motstanderne i Premier League, med den konsekvens at vi også iår ser ut til å glippe ligatittelen før påske.

Men 2009 kan fort vise seg å bli nok et suksessår i Europa - det skal ihvertfall ikke mangle på støtte!

You`ll never walk alone!

Tell me lies

Hijab-parodien til Regjeringen i morsom snutt!

Kritikken mot Storberget og Regjeringen berettiget

La meg starte dette innlegget med å ønske Statsråd Storberget god bedring.

Men når det er sagt, synes jeg kritikken som justisministeren har mottatt er både berettiget og langt innenfor grensen av hva en statsråd må tåle.

Det er ikke så mye hijabsaken substans, som den skandaløse prosessen, som berettiger den omfattende kritikken mot justisminister Knut Storberget. Fremdeles er det mange ubesvarte spørsmål i denne saken, hvilket en overvåken presse plikter å forfølge. I så måte ligger det en betydelig større fare for servilitet enn at pressen går for langt i sin politiske overvåkenhet.

Nettopp derfor er det svært viktig at pressen følger godt med og derfor skal VG ha stor anerkjennelse (til tross for at Jens nekter for opplysningene) for sin gravende (nei dette er ikke ironi) journalistikk. Som også Dagbladet, TV2 og de andre mediene naturligvis følger opp. Noen mener at slik ”jakte i flokk” journalistikk er farlig for politikken, det er godt mulig at summen blir et problem. Men i denne saken hvor prosessen virker å være skandaløs så er det helt på sin plass.

I NRK Lørdagsrevyen (28 feb) http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/161608 tok psykiater Bjørn Lande ”et oppgjør” med personkritikken mot Knut Storberget. Lande mener at det ikke er noe problem med kritikk av saksforhold, men er kritisk til at det blir stilt spørsmålstegn med dømmekraft og moralsk integritet. Vel, det er selvfølgelig mulig og sannsynlig at også statsråder blir såret over kritikk, men med respekt å melde, må selvfølgelig en statsråd tåle at offentligheten stiller spørsmålstegn ved dømmekraft, ja sågar også moralsk integritet, særlig når det er god grunn til det.

I dette tilfelle er det nettopp Storbergets dømmekraft som er det politiske saksforholdet, og karakteristikkene langt innenfor rimelighetens grenser. Det er ingen menneskerett å være statsråd, og skulle Storberget føle belastningen for stor, så kan han når som helst trekke seg av hensyn til seg selv eller familien.

Jeg er betydelig mer bekymret for tilbakeholden presse, enn rekrutteringsproblemer til statsrådsposter.

Israel og jødehat igjen

Professor i Statsvitenskap, israeleren Manfred Gerstenfeld, anklager på TV2, Norge for å være det mest anti-semittiske landet i Europa. Statsviteren karakteriserer nordmenn som et barbarisk og uintelligent folkeferd, som «har en sykelig trang til å trosse verdensoponionen», og bruker drap på sel og hval som eksempler(!). Og hevder videre at Norge driver pionerarbeid innenfor anti-semitisme. Ja, for å ikke glemme Quisling... som iflg Gerstenfeld er det eneste Norge har bidratt med innenfor statsvitenskap - og om du lurte - det er ikke tilfeldig!

Man skal selvfølgelig ikke ta denne obskure professoren som eksempel på israelsk akademia generelt, men det er likefullt bekymringsfullt at slikt professoralt tøv kommer til uttrykk.

På samme måte som Mona Levin, er Gerstenfelds rabiate utfall, et trist uttrykk for manglende vilje til å ta innover seg kritikken og diskutere de reelle utfordringene - kritikk av staten Israel er ikke ekvivalent med anti-semitisme, ei heller når påstandene kommer fra professoralt hold.

Mugabe fyller år - forhåpentligvis for siste gang

Robert Mugabe og Zimbabwe er et tragisk, dog svært illustrende eksempel på hvor mye som er mulig å ødelegge på kort tid. Zimbabwe var lenge et glitrende eksempel på det motsatte.

En relativt velfungerende (en av de mest åpne økonomiene i Afrika) økonomi. Etter afrikanske forhold godt utdanningssytem. Gjennomgående var Zimbabwe etter alle målestokker en pryd for Afrika, mens det etter mange års vanstyre (nasjonalisering, planøkonomi, brudd på sivile rettigheter) har blitt Afrikas store skamplett.

Ikke at det ser ut til å bry Robert Mugabe. 85-åringen som gjennom sitt forvridde virkelighetsbilde like gjerne kunne vært en del av David Lynchs absurde persongalleri, holdt bursdagsfest for seg selv, hvor han ikke sparte på champagnen. Den eneste bursdagshilsen jeg vil komme med er følgende: "Måtte det bli den siste"

For Zimbabwes del.

5080 - Mediehuset med godt omdømme!

Politisk satire er en svært utfordrende sjanger. Få prøver, og enda færre behersker sjangeren. Mediehuset 5080 er blant de få i Norge som både prøver og er rasende festlige, samtidig som det er sylskarp satire.

5080 er et perfekt eksempel på hvordan internett øker muligheten for kreative sjeler, og selvfølgelig et utmerket argument mot pressestøtten!

Sjekk ut siden - god helg!

Siv Jensen og snik islamisering.

Det var vel knapt noen overraskelse at Siv Jensen benyttet FRPs landsstyremøte til å adressere den siste tids islamdebatt. Det var vel heller ikke noen overraskelseat hun advarte mot islamifiseringen av det norske samfunn, hvor hun videre garanterte at dersom FRP fikk styre var det "Norsk lov" som skulle gjelde. Det er jobetryggende å høre at norsk lov også skal gjelde ved et evt. FRP-styre, men det er så vidt meg bekjent ingen av de politiske partiene som går inn for å oppheve norsk lov.

Akkurat hvordan loven skal utformes er jo kontinuerlig gjenstand for debatt. Jeg skal ikke avvise at FRP kan matrielt sett ha gode forslag til lovendringer, men måten Siv Jensen velger å uttale seg på, er for å si det mildt, lite konstruktivt. Jeg er rimelig sikker på at dette er kalkulerte utspill, hvor meningen er å appellere til demørkeste deler (les rasisme) av den norske befolkning, hvilket jeg finner motbydelig. Det samme er vel bakgrunnen for Per Kristian Foss sitt utspill. Som jeg har skrevet tidligere, det er et opplagt dilemma, ihvertfall for denne blogger, hvordan man skal kombinere saklig - og gjerne hard kritikk av islam, samtidig som man forsvarer mangfoldet, og retten til å være annerledes, deriblant også retten til å være praktiserende muslim.

Siv Jensens metode fremstår i mine øyne ikke som et godt eksempel til etterfølgelse.

Storberget kan ikke bli sittende!

Å høre Knut Storberget i skrivende stund, ikke ville kommentere prosess, etter at han ettertrykkelig ba om MER PROSESS. Konklusjonen her er veldig enkel etter min mening.

1. Enten bør Storberget trekke seg fordi han har mistet all autoritet.
2. Eller bør statssekretær og politisk rådgiver trekke seg/få sparken ettersom Statsråden ettertrykkelig gir uttrykk for at han har ansvaret, men åpenbart har illojale medarbeidere, som ikke Statsråden kan leve med.

Jeg er overbevist om at en av disse to tingene kommer til å skje. Evt skjer begge ting samtidig.

Dette er jeg rimelig sikker på.

Karita Bekkemellem på villtur!

Karitas sammenligning mellom hijab og omskjæring er en tragisk sammenligning. Hun burde vite bedre. Man kan selvfølgelig mene hva man vil om hijab, men å sammenligne det med omskjæring av unge jenter (barnemishandling) vitner om et totalt forvridd virkelighetsbilde.

Karita bidrar med to ting gjennom sine uttalelser. For det første å relativisere den groteske praksisen omskjæring av kvinner er, for det andre piske opp stemningen mot kvinner som av ulike grunner velger å bære hijab. Begge deler skulle vi gjerne vært foruten.

Jeg er usikker på hva Karita egentlig ønsker å oppnå med en slik kommentar. Det kan jo knapt være et ønske "om debatt", da dette allerede debatteres svært heftig. Da er det mer tenkelig at kommentaren er en spissformulering, hvor Karita genuint uttrykker sin voldsomme aversjon mot hijab og ideen (religiøse sådan) om at kvinner skulle måtte dekke seg til for menn. Det siste kan jeg forsåvidt forstå, og for all del, jeg har kommet med spissformuleringer som har vært i overkant selv, men da har jeg alltid vært rask til å påpeke dette.

Det samme burde Karita gjøre.

Islamdebatt igjen. Bøyer vi oss for islamistene?

For en god del år siden hadde jeg gleden av å være debattleder for et møte mellom Dag Herbjørnsrud (Ny Tid) og Hege Storhaug (Human Right Service) i Studentersamfunnet i Bergen, hvor tema var det mulitikulturelle samfunn. Det skulle knapt være noen stor overraskelse at disse var bitende uenig, men det jeg husker best fra debatten i 2005 var hvordan Hege Storhaug med stor visshet uttrykte at dette kom til å bli den absolutte mest dominerende debatten i norsk offentlighet de neste 5 årene.

Man trengte vel knapt å se inn i glasskulen for å komme med denne spådommen, men det var etter denne debatten at jeg for alvor innså sprengstoffet som ligger i islam/kulturdebatten, og de siste årene har virkelig bevist poenget til Storhaug (noe hun selv også har jobbet betydelig for).

Jeg tror de fleste som har fulgt meg på denne blogg, ikke vil si at jeg har gitt et særlig sympatisk inntrykk av hverken islamister eller islam. At jeg som følge av at jeg ikke hadde noe stort problem med hijab i politiet, skulle befinne meg som en slags støttespiller for islamister er selvfølgelig ikke en komfortabel posisjon, men som jeg har skrevet, jeg kan leve godt med et forbud i politisammenheng.

Knut Johannessen aka Vox Populi har en svært lesevennelig kommentar om saken. Det jeg er hjertens enig med Vox om, er at det er god grunn til å være skeptisk om eget standpunkt dersom Dagbladet er enig.

Denne helgen var det 20 år siden Khomeinis bisarre fatwa mot Salman Rusdie. At britiske myndigheter valgte å markere anledningen ved å nekte det Nederlandske parlamentsmedlemmet og islamkritiker Gert Wilders innreise, av frykt for sosial uro. Det vedtaket er en skandale! Det er så man kan lure på hvorvidt Rushdie i det hele tatt hadde fått beskyttelse i dagens Storbritannia.

Vox mener å se en rød tråd fra Fatwa mot Rushdie, innreise nekt for Wilders til hijab tillatelse i Storbritannia. Altså at man ser en klar tendens for ettergivelse i forhold til islam/musliske krav om særbehandling. Jeg er ikke veldig uenig. Det er ytterst urovekkende å se de tendenser i Storbritannia og Europa forøvrig, hvor offentligheten av frykt for represalier/uro gir etter.

Jeg kan se at det ikke er en urimelig tolkning å se den norske hijabdebatten i det lys.

Det er besynderlig å se diverse personer innen islam som krever respekt - men som ikke er villig til å gi noen form for respekt (islamsk råd i Norge har i denne saken ihvertfall opptrådt fornuftig) tilbake. Det er forbanna irriterende å måtte forholde seg til rasismeargumentet når man påpeker de åpenbare problemer som finnes i de deler av verden og segmenter som domineres av islam. For meg blir dette et klassisk liberalt dilemma.

Mitt ønske var å skille debattene - jeg ser ikke/så ikke bruken av hijab i politiet, nødvendigvis som et uttrykk for islamisering/ettergivelse. Det kan hende var i overkant naivt.

Jeg er overbevist at vi har en stor utfordring hva gjelder møte mellom vesten og islam. Jeg er like overbevist om at vesten har "rett" og islam "har feil" - i betydning vestens grunnleggende syn på universelle rettigheter, skille politikk og religion, rasjonalitet og ikke minst synet på dissens. La det være helt klart det er islam og muslimer i generelle trekk som må forandre seg, eller rettere sagt må kunne integrere sin religiøse utøvelse med respekt for de grunnleggende liberale normene som dominerer i vesten (men likefullt universelle verdier). Noen påstår at dette er umulig, jeg tror/idet minste håper jeg at dette er mulig, for hvis så ikke er tilfelle, da er vi alvorlig uten å kjøre i Europa. Erfaringer fra USA innbyr i det minste til håp.

Ayaan Hirsi Ali sier i et intervju med Torbjørn Røe Isaksen på Minerva – Jeg tror grensen går mellom – jeg forsøker å være klar på denne grensen hele tiden å kritisere individer og kritisere religionen som en filosofi. I Europa har vi en tradisjon for religionskritikk, det være seg mot kristendom eller judaisme. Vi kritiserer den religiøse filosofien for å være intolerant, meningsløs eller, ja, rett og slett dum. Men det vi ser med kritikken av islam er at mange blander religionen og personene, de er fordomsfulle eller diskriminerer fordi de er kritiske til islam som religion.

Jeg er usikker på nøyaktig hvordan denne debatten skal føres, hva som er kvalifiserte og ukvalifiserte generalisering kring islam og muslimer. Likeså hvor det er viktig å stå knallhardt på de liberale prinsippene (ytringsfriheten) og hvor jeg mener det er mulig å inngå kompromiss (hijab i politiet). Jeg er overbevist om at måten vi fører denne diskusjonen i seg selv er god målestokk på hvordan vi som samfunn evner å takle utfordringene kring et pluralistisk og flerkulturelt samfunn.

Da bør vi gjøre to ting. Ikke fyre opp debatten unødvendig, samtidig som vi ikke viker en tomme for klassiske liberale verdier - hvordan nøyaktig man finner den balansegangen får bli et pågående prosjekt.

Hijab or not Hijab

De siste dagers Hijabdebatt har anskueliggjort den mer generelle debatten, om hvor mye av ens private karakter man kan utøve samtidig som man utøver et offentlig embete. For eksempel politiyrket.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har problemer med å hisse meg opp over Politidirektoratets forslag om å tillate hijab som del av politiuniformen. Jeg er mer opptatt av at de kvinner og menn som er i vårt politikorps gjør en skikkelig jobb. Men jeg blir heller ikke spesielt provosert av dem som tar til ordet for et forbud. Jeg forstår utmerket godt at politifolk må fremstå som lojale representanter for ordensmakten, spørsmålet er om det virkelig er uforenelig med religiøst hodeplagg.

Jeg mener vel i utgangspunktet at det å bære religiøst hodeplagg ikke går på bekostning av deres evne til å utøve embete i henhold til de instrukser og regler som sømmer seg for slikt arbeid. Hvorvidt en kvinne ikler seg hijab er etter min mening ikke relevant for hvor dyktig hun er til å utføre politiarbeid, ei heller et tegn på manglende lojalitet til den norske stat. For hvor store krav til uniformering skal man kreve? Hva med hårlengde, skjegg, ring i øre etc? Dette er selvfølgelig forskjellig fra hijab, men ikke SÅ forskjellig som mange vil mene. Poenget mitt er at på samme måte som langt hår får en til å føle seg mer vel, kan også hijaben ganske enkelt være et plagg som noen kvinner vil bære for å føle seg mer vel, uten at dette på noen som helst måte skal uttrykkes som et signal på manglende lojalitet/nøytralitet til de regler som skal håndheves.

Noen hevder at å tillate religiøse hodeplagg kan bidra til å provosere. Det kan jo tenkes, men det kan også tenkes at rasister blir provosert over at noen med feil hudfarge blir politi, uten at det er et argument for ikke å ha minoriteter i politiet. Rosa Park "provoserte" når hun brøt normene ved å sette seg foran på bussen. Det er selvfølgelig å trekke sammenligningen vel langt, men mitt poeng er at man bør tenke grundig gjennom hva man legger i begrepet provokasjon.Ved å tillate hijab i politiet vil man vise stor romslighet, og på den måten signalisere at det er fullt mulig å være god nordmann, politi og samtidig bære hijab.

Men det er tydelig at veldig mange ikke oppfatter den saken slik jeg gjør. Og det kan jeg like eller ikke like – poenget er det i dette tilfellet spiller en vesentlig rolle. Når 50 000 viser sin motstand på facebook, når Politiets Fellesforbund med flere går sterkt imot, så bør de av oss som synes det ikke hadde vært noe problem, kanskje vise ettergivenhet, ikke fordi flertallet har rett per se, men fordi det ikke er for mye å forlange at alle som skal bli politi, må tolerere strenge krav til uniformering. Dersom det medfører ingen synlige religiøse symboler når man er i tjeneste, så mener jeg at det er et kompromiss et flerkulturelt samfunn må kunne godta. De som ikke kan godta det får bare akseptere at da kan de ikke bli politi.

Også blogget på Minerva.

Truser, Dahl Torp og Nytt på Nytt

"Hadde det eksistert seriøse aviser i dette landet, så hadde selvfølgelig ikke Nytt på Nytt eksistert" Anne K. Hærland

Hun har utvilsomt et poeng.

Når snøvær skaper kaos

Er det andre enn meg som synes det høres merkelig ut at Norges hovedflyplass må stenge som følge av værforholdene agerer som normalt?

For det kan vel knapt kalles en bombe at det snør på østlandet, eller var det ikke med i prognosene når Gardermoen fikk rollen som Norges Hovedflyplass?

Eg berre spørjar…

En seier for demokratiet

- og for Ytringsfriheten.

Det var ikke særlig overraskende, likefullt var det naturligvis gledelig at regjeringen trakk forslaget om å innskrenke ytringsfriheten til fordel for religiøse følelser. Ettersom det ikke fantes en sjel i eller rundt regjeringen som kunne så mye som antyde hva deres egne formuleringer egentlig innebar - var konsekvensen naturligvis å trekke hele forslaget, om ikke av prinsipielle, så ihvertfall av politiske årsaker.

Men saken kan også ses - noe denne blogger gjør - som svært gledelig, ikke bare resultatmessig, men også prosessmessige. Måten ryggraden i demokratiet, det sivile samfunn, reiste seg i protest mot regjeringstøvet fra Navarsete, er det all grunn til å glede seg over. En slik liberal ryggmarksrefleks som det norske folk utviste har jeg ventet lenge på. Og det sies at den som venter på noe godt, venter ei forgjeves.

Bloggerne var nok ikke avgjørende, men et viktig supplement i det sivile samfunns press mot regjeringen, det kanskje viktigste bidraget var å mobilisere de store mediene, som de facto bidro til å utfordre Navarsete (og Stoltenberg) på substans, hvis påfølgende avslørte argumentene hennes - eller mangel på sådan. På den måten fortonet denne debatten som et perfekt eksempel på velfungerende demokrati. At når kraften i det bedre argument anerkjennes, så følges det opp med praktisk politikk. I dette tilfellet at forslaget ble trukket.

Det kan selvfølgelig hende at forslaget ble trukket utelukkende av politiske årsaker, det ville i så fall svekket min argumentasjon, men selv om så skulle være tilfelle, så demonstrerte opinionen at det kunne være et bolverk mot tøv, og minoritetstyranni.

Det er sjeldent jeg sier (skriver) det, men i dette tilfellet er det all grunn til å være stolt over Norge!