Kapitalismus om Nykonservativismen

Henrik Thune, NUPI forsker (og i flg Torbjørn R.Isaksen Ap mann), publiserte tirsdag debattinnlegget ”Nykonservatisme på norsk”, der sentrale aktører i det offentlige ordskifte blir knyttet opp mot den mye omtalte bevegelsen som går under betegnelsen ”Neo- Conservative”.

Det er ytterst problematisk å beskrive denne bevegelsen, da den er langt fra homogen, men ved å se nærmere på ukeavisen The Weekly Standard og tankesmien New American Century kan en finne mye av tankegodset som preger deltakerne. Av sentrale neokonservative kommentatorer kan Washington Posts Charles Krauthammar og Robert Kagan anbefales.

Henrik Thune prøver i sitt debattinnlegg å knytte norske stemmer opp mot sine påståtte amerikanse frender. Hans hovedpoeng er følgende: ”Det går en småilter intellektuell vekkelse over landet. En vekkelse som søker en mer hardhendt og skråsikker vestlig verdipolitikk”

Eksponentene for denne retning er Nina Witoszek, Hege Storhaug, Hans Rustad, Knut Olav Åmås (og Steinar Lem…). Thune har definitivt rett i at de overnevnte personer er hardtslående polemikere, han har også rett i at disse gir uttrykk for en betydelig verdiorientering – og med noen modifikasjoner et brennende forsvar for det åpne, liberale samfunn.

De overnevnte personer har klare intellektuelle likhetstrekk med personer som går under betegnelsen neokonservative i USA. Først og fremst gjennom å insistere på universalisme, i betydningen det liberale demokratiets overlegenhet i forhold til alle andre styringsformer. I det ligger også det ufravikelige kravet om individuelle rettigheters gyldighet – på tvers av kulturer. Thune velger å kalle det ”skråsikker vestlig verdipolitikk”. Gjerne det. Skjønt en av de sentrale trekkene ved den neokonservative bevegelse er nettopp insisteringen på at dette ikke er vestlige verdier, men universelle.

Det leder meg over på en annen feilslutning Thune foretar og jeg siterer: ”SLIK JEG ser det, er den nykonservative tendensen en forståelig, men høyst overdrevet reaksjon på minst to forhold. For det første er det en nasjonalkulturell reaksjon på økt globalisering og folkevandring mellom ulike regioner”.

En nasjonalkulturell reaksjon? Jeg er uenig, med unntak av Hege Storhaug, så har ikke innvandringen i seg selv, eller det multikulturelle samfunn som sådan blitt betegnet som noe problem, snarere tvert imot. Poenget er å forsvare de universelle liberale prinsippene, som danner forutsetningen for et velfungerende multikulturelt samfunn.

Thune har mer rett i sin andre årsaksforklaring: ”For det andre dreier det seg om en intellektuell reaksjon på den såkalte kulturrelativismen på 1990-tallet, som innimellom gikk langt i retning av å unnskylde urett og umoral ved å peke på kultur og religion”

Det er nettopp denne relativismen som er hovedfienden til personene Thune omtaler som neokonservative. Og i motsetning til hva Thune ser ut til å hevde er relativismen langt fra forsvunnet, selv om den har tatt andre former, som f.eks det evinnelige maset om ”nyanser, og atter nyanser”. Problemet med relativismen, unnskyld nyansene, er at man står i fare for å glemme essensen, nemlig den moralske forskjellen mellom det gode og det onde.

Hva så med Kapitalismus? Nykonservativ?

Jo, i det store og det hele så vil jeg kalle meg selv Nykonservativ. I den forstand at jeg ser nykonservatismen som en insistering på det liberale demokratiets overlegenhet, troen på frie valg og ikke minst menneskerettighetenes universalitet. Jeg er hellig overbevist om det liberale demokratiets fortreffelighet, villig til å bruke fysisk makt for å utbre det - så lenge fysisk makt er underlagt moralsk rett.

Jeg sier ikke at Vesten burde intervenere i Zimbabwe, Nord Korea eller f.eks Burma – i hvert fall ikke med det første. Det jeg sier er at disse regimene i moralsk forstand er onde, og det bør være maktpåliggende for enhver norsk regjering å arbeide for å forandre disse regimene i retning av liberale demokrati, om ikke med militære midler, så i hvert fall med andre midler. Det som i bunn og grunn gjør Kapitalismus til nykonservativ er ganske enkelt å hevde at de vestlige regimene er overlegen Nord-Korea. 

Interessant nok er det ikke holdningene Henrik Thune har problemer med: ”Mitt problem med nykonservatismen har nemlig ikke først og fremst å gjøre med holdningene. Det har å gjøre med den virkelighetsbeskrivelsen holdningene refererer til”

Jeg diskuterer gjerne virkelighetsbeskrivelsen med Thune, så lenge vi kan være enig om holdningene - at Norge faktisk er bedre enn Nord-Korea.