Erik Idsøe har i dag en meget lesverdig artikkel publisert på Minerva.
Er dog usikker på om Die Linke bør forbys.
Tuesday, October 27, 2009
Friday, October 23, 2009
Lønn som fortjent?
Hva er en rettferdig lønn? Tja, mens du funderer på spørsmålet så har du i disse dager muligheten til å sammenligne deg med både nabokjerringa og arbeidskollegaen. Anledningen er selvsagt offentliggjøringen av de årlige skattelistene, som tradisjonen tro utløser debatt langs ulike dimensjoner.
Jantelov
Et av disse er spørsmålet om rettferdig lønn (noe jeg tidligere har diskutert litt mer inngående). Lisbeth Norman, leder i Norsk Sykepleierforbund, er i VG (onsdag) særlig provosert over de høye spillerlønningene i fotball. “Nivået på lønningene innen fotballen er unaturlig høyt. Det er ingen andre som kan forvente slike økninger. Det er uoppnåelig for alle andre”, sier Norman og uttaler videre: “Det handler om belønning i forhold til innsats, og å føle seg verdsatt. Nyutdannede sykepleiere i byene våre har ikke mulighet til å kjøpe seg en leilighet, og når jeg da ser hvordan unge fotballspillere lever, er det rett og slett provoserende”.
Det at unge fotballspillere lever godt som underholdningsartister er altså provoserende for Norman. Noe sterkere uttrykk for misunnelse og jantelov skal man lete lenge etter.
For det første, hva er naturlig eller unaturlig lønnsnivå? Og hvem bedømmer lønn etter innsats? Og la oss for argumentets skyld forestille oss at det ble innført et lønnstak i Norsk Fotball, hvor ingen fikk tjene mer enn hva Lisbeth Normann til enhver tid bedømte som rimelig. På hvilken måte hadde dette kommet sykepleierne til gode? Faktum er at det hadde det ikke. De penger som årlig overføres til fotballindustrien kommer av at det er en stor etterspørsel etter deres tjenester. Dette reflekterer det nokså åpenbare poeng at fotballspillernes lønninger er mulig fordi store deler av norsk middelklasse er villig til å bruke ganske mye penger på fotball.
Tilbud og etterspørsel
Man kan jo selvfølgelig mene at dimensjonen tilbud og etterspørsel ikke nødvendigvis er en god basis for rettferdighetsbetraktninger, og at frivillige transaksjoner mellom mennesker burde reguleres slik at det kom fagforeningene, unnskyld, sykepleierne til gode. Det kunne jo vært interessant å høre Lisbeth Norman for det første utdype sine synspunkter på hva som er en rettferdig lønn (som Milton Friedman har uttalt – it’s always the other fellow who’s greedy). Og enda mer interessant, hva vil hun bytte ut en lønnsdannelse basert på tilbud og etterspørsel med?
En avsluttende betraktning om skattelistene og nødvendigheten av offentlig informasjon. Espen Andersen setter dette argumentet på spissen, i sin kommentar “Hvorfor stoppe med skattelistene?”
Hvor mange av dem som idag forsvarer argumentet om at skattelisten sikrer åpenhet, vil også forsvare avisenes og borgernes rett til å vite hvor gode skoleresultatene er?
Publisert på Minerva
Thursday, October 22, 2009
Kongenes galskap
I forrige uke kunne NRK melde at 4 av 10 Stortingsrepresentanter er tilhenger av republikken, hvilket viser at støtten til monarkiet er sterkere blant folk flest enn på tinget.
For egen del har spørsmålet om republikk alltid vært et prinsipielt spørsmål.
Jeg er tilhenger av meritokrati og motstander av privilegier. Jeg mener ingen posisjoner - især ikke Statsoverhode - bør gå i arv. Tilhengerne av monarkiet argumenterer for den symbolske kraften i kongehuset som samlende. Joda, en konge som lirer av seg selvfølgeligheter er knapt noe problem.
Det som derimot er et problem, er deler av kongefamilien og signalene disse sender. Vi har en prinsesse, som føler "seg litt ond" og på ramme alvor lærer barn å møte engler, og forteller om sine "rendevouzer" med disse skapningene. Vi har en kronprinsesse som støtter dette tøvet, og hvis største prestasjon var å gifte seg inn i kongefamilien, etter å ha vært personlig konkurs som 30-åring. En skjebne som hun forøvrig deler med prinsgemal Ari Behn (dette iflg Trygve Hegnar - som uttalte at man kanskje skulle forvente litt mer av våre fremste kongelig symboler).
Ari Behn, som i etterkant av 11.september tok turen til madrassaskolene i Pakistan for å forsikre Taliban og fremtidens selvmordsbombere "at det er mange av oss som ikke deler George Bush sitt syn". Med venner som dette - hvem trenger fiender...
Noe stort demokratisk problem representerer ikke monarkiet, ikke dermed sagt at det ikke burde fjernes. I den grad det er symbol for noe, så er det aristokratiets privilegier. Et symbol vi godt kan greie oss uten.
For egen del har spørsmålet om republikk alltid vært et prinsipielt spørsmål.
Jeg er tilhenger av meritokrati og motstander av privilegier. Jeg mener ingen posisjoner - især ikke Statsoverhode - bør gå i arv. Tilhengerne av monarkiet argumenterer for den symbolske kraften i kongehuset som samlende. Joda, en konge som lirer av seg selvfølgeligheter er knapt noe problem.
Det som derimot er et problem, er deler av kongefamilien og signalene disse sender. Vi har en prinsesse, som føler "seg litt ond" og på ramme alvor lærer barn å møte engler, og forteller om sine "rendevouzer" med disse skapningene. Vi har en kronprinsesse som støtter dette tøvet, og hvis største prestasjon var å gifte seg inn i kongefamilien, etter å ha vært personlig konkurs som 30-åring. En skjebne som hun forøvrig deler med prinsgemal Ari Behn (dette iflg Trygve Hegnar - som uttalte at man kanskje skulle forvente litt mer av våre fremste kongelig symboler).
Ari Behn, som i etterkant av 11.september tok turen til madrassaskolene i Pakistan for å forsikre Taliban og fremtidens selvmordsbombere "at det er mange av oss som ikke deler George Bush sitt syn". Med venner som dette - hvem trenger fiender...
Noe stort demokratisk problem representerer ikke monarkiet, ikke dermed sagt at det ikke burde fjernes. I den grad det er symbol for noe, så er det aristokratiets privilegier. Et symbol vi godt kan greie oss uten.
Wednesday, October 21, 2009
En (ny) støtteerklæring til Rafa Benitez
Liverpools minste problem om dagen er forstyrrende badeballer. Faktum er at klubben ikke har levert gode nok resultater. Jeg vil også være tilbøyelig til å si at prestasjonene ei heller har vært gode nok, dog det ikke (mitt mantra i fotballanalysen) alltid henger sammen.
For halvannet år siden gav jeg støtte til Benitez som etter å ha tapt mot Barnsley i F.A. Cupen lå tynt an som Liverpool trener. 17 mnd senere er det igjen spekulasjoner rundt Benitez sin fremtid. Jeg tror ikke det vil hjelpe stort å sparke Benitez. Jeg har vært Benitez-fan siden den dagen han satte sine ben på Anfield. Han er etter min mening en av verdens beste trenere, en utmerket taktiker, med evnen til å finne god struktur i laget.
En som virkelig ikke burde uttale seg er Souness, eller for all del, han må gjerne uttale seg, men det blir å kaste stein i glasshus med tanke på hans resultater, dvs mangel på sådane. Er det noen som ikke savnes på Anfield så er det Souness.
Jeg skal innrømme at jeg har stilt spørsmålstegn ved Benitez sine disponeringer ved flere anledninger. Hans forsøk på å kjøpe Barry (på bekostning av Alonso) forsto jeg lite av, og hans store tillit til Lucas Leiva har jeg heller ikke helt forstått, synes ikke Leiva har levert varene.
Det er selvsagt mulig at Benitez som følger spillerne fra dag til dag ser noe jeg ikke ser. Benitez sin evne til å sette sammen et lag har imponert meg, og det er liten tvil om at han evner å tenke komplementært. Det sagt, slår det meg som meget tydelig at Liverpool mangler en del klassespillere. Sammenlignet med Arsenal, Man U, Chelsea så har Liverpool for få spillere av kvaliteten til Torres, Gerrard og Mascherano. I tillegg til disse tre, synes jeg Glen Johnson og Benayoun har imponert. For ikke å glemme Pepe Reina (Fotballøyas klart beste keeper). Kuyt holder mål, men bare så vidt.
Midtforsvaret med Carragher, Agger og Skrtel har de siste årene vært veldig bra, men det har knaket i året. Hvor lenge man skal vente på at Ryan Babel faktisk slår ut i full blomst er jo et åpent spørsmål. Hva gjelder resten av laget så holder disse for dårlig kvalitet etter min mening.
Det skal bli veldig, veldig interessant å se hva Aquilani har å by på. Han BØR være verdt de drøyt 200 millioner kronene LFC investerte!
Hva er så løsningen? Mer penger hadde selvfølgelig hjulpet. Og da må man heller kjøpe inn en skikkelig spiller i Torres-klassen, heller enn 3-4 halv-gode - de har vi nok av. Utover det så er det ikke mye annet enn knallhard jobbing som duger. Ingen vet det bedre enn Rafa Benitez!
På tide å snu skuta på søndag mot Satans eget lag - Man United!
Oppdatert:
Enda en god grunn til ikke å sparke Rafa - det er ekstremt dyrt.
For halvannet år siden gav jeg støtte til Benitez som etter å ha tapt mot Barnsley i F.A. Cupen lå tynt an som Liverpool trener. 17 mnd senere er det igjen spekulasjoner rundt Benitez sin fremtid. Jeg tror ikke det vil hjelpe stort å sparke Benitez. Jeg har vært Benitez-fan siden den dagen han satte sine ben på Anfield. Han er etter min mening en av verdens beste trenere, en utmerket taktiker, med evnen til å finne god struktur i laget.
En som virkelig ikke burde uttale seg er Souness, eller for all del, han må gjerne uttale seg, men det blir å kaste stein i glasshus med tanke på hans resultater, dvs mangel på sådane. Er det noen som ikke savnes på Anfield så er det Souness.
Jeg skal innrømme at jeg har stilt spørsmålstegn ved Benitez sine disponeringer ved flere anledninger. Hans forsøk på å kjøpe Barry (på bekostning av Alonso) forsto jeg lite av, og hans store tillit til Lucas Leiva har jeg heller ikke helt forstått, synes ikke Leiva har levert varene.
Det er selvsagt mulig at Benitez som følger spillerne fra dag til dag ser noe jeg ikke ser. Benitez sin evne til å sette sammen et lag har imponert meg, og det er liten tvil om at han evner å tenke komplementært. Det sagt, slår det meg som meget tydelig at Liverpool mangler en del klassespillere. Sammenlignet med Arsenal, Man U, Chelsea så har Liverpool for få spillere av kvaliteten til Torres, Gerrard og Mascherano. I tillegg til disse tre, synes jeg Glen Johnson og Benayoun har imponert. For ikke å glemme Pepe Reina (Fotballøyas klart beste keeper). Kuyt holder mål, men bare så vidt.
Midtforsvaret med Carragher, Agger og Skrtel har de siste årene vært veldig bra, men det har knaket i året. Hvor lenge man skal vente på at Ryan Babel faktisk slår ut i full blomst er jo et åpent spørsmål. Hva gjelder resten av laget så holder disse for dårlig kvalitet etter min mening.
Det skal bli veldig, veldig interessant å se hva Aquilani har å by på. Han BØR være verdt de drøyt 200 millioner kronene LFC investerte!
Hva er så løsningen? Mer penger hadde selvfølgelig hjulpet. Og da må man heller kjøpe inn en skikkelig spiller i Torres-klassen, heller enn 3-4 halv-gode - de har vi nok av. Utover det så er det ikke mye annet enn knallhard jobbing som duger. Ingen vet det bedre enn Rafa Benitez!
På tide å snu skuta på søndag mot Satans eget lag - Man United!
Oppdatert:
Enda en god grunn til ikke å sparke Rafa - det er ekstremt dyrt.
Monday, October 19, 2009
På tide å knuse Taliban
Den pakistanske hæren har (endelig) innledet en lenge varslet offensiv mot Taliban i stammeområdene.
Det er all grunn til å tro at det blir en særs blodig og utfordrende affære. Men jeg kan ikke helt se hva alternativene skulle være. Noen form for fredsforhandlinger med disse menneskene ser ikke ut til å være mulig. Men la det være sagt, jeg er tilhenger av å gi hver eneste Talibansoldat som overgir seg/vender om amnesti på dagen. Det er kanskje ikke helt rettferdig, men her er det ikke gode alternativer, man må velge mellom ulike svært dårlige.
MAKE NO MISTAKE - Taliban mener alvor. Dette er fundamentalister, hvis styre er ekstremt brutalt. Deres klare agenda er å overta Pakistan. Og et Taliban med atomvåpen burde ikke være et alternativ. Det er lite som tyder på at fundamentalistene har stor folkelig støtte, faktisk har valgene de siste årene vist at pakistanere flest ikke er særlig tilhengere av de mest ytterligående religiøse partiene (dog er "liberale" i denne sammenhengen noe misvisende).
Det pakistanske militæret har helt sikkert fått hjelp av USA, og enhver løsning i Afghanistan er helt avhengig av løsning i Pakistan. Og løsning i Pakistan innebærer å knuse Taliban som militær trussel.
Det er all grunn til å tro at det blir en særs blodig og utfordrende affære. Men jeg kan ikke helt se hva alternativene skulle være. Noen form for fredsforhandlinger med disse menneskene ser ikke ut til å være mulig. Men la det være sagt, jeg er tilhenger av å gi hver eneste Talibansoldat som overgir seg/vender om amnesti på dagen. Det er kanskje ikke helt rettferdig, men her er det ikke gode alternativer, man må velge mellom ulike svært dårlige.
MAKE NO MISTAKE - Taliban mener alvor. Dette er fundamentalister, hvis styre er ekstremt brutalt. Deres klare agenda er å overta Pakistan. Og et Taliban med atomvåpen burde ikke være et alternativ. Det er lite som tyder på at fundamentalistene har stor folkelig støtte, faktisk har valgene de siste årene vist at pakistanere flest ikke er særlig tilhengere av de mest ytterligående religiøse partiene (dog er "liberale" i denne sammenhengen noe misvisende).
Det pakistanske militæret har helt sikkert fått hjelp av USA, og enhver løsning i Afghanistan er helt avhengig av løsning i Pakistan. Og løsning i Pakistan innebærer å knuse Taliban som militær trussel.
Friday, October 16, 2009
Kutt sykelønnen
Kristin Clemet skriver på sin blogg om hvorfor sykelønnen ikke burde være en hellig ku.
Regjeringen skriver i statsbudsjettet at "de ikke skjønner hvorfor sykefraværet har steget så kraftig". Vel, når incentivene er innrettet på en måte som gjør at det ikke spiller noen økonomisk rolle for arbeidstagerne hvorvidt arbeiderne er på jobb eller ikke, så kan det jo tenkes at noe av forklaringen som regjeringen ikke skjønner er nettopp incentiver - eller mangel på sådan.
Regjeringen skriver i statsbudsjettet at "de ikke skjønner hvorfor sykefraværet har steget så kraftig". Vel, når incentivene er innrettet på en måte som gjør at det ikke spiller noen økonomisk rolle for arbeidstagerne hvorvidt arbeiderne er på jobb eller ikke, så kan det jo tenkes at noe av forklaringen som regjeringen ikke skjønner er nettopp incentiver - eller mangel på sådan.
Wednesday, October 14, 2009
Friday, October 09, 2009
Fredsprisen til Obama. Ja, hvorfor ikke?
Nobelsfredspris 2009 går altså til Barack Obama. Tildelingen har blitt kraftig kritisert fra mange, og selvsagt har kritikerne noen gode poenger. For hva har egentlig Obama fått utrettet? Hva har Obama gjort for å fortjene nobelprisen? Og skal man gi en fredspris til en President som planlegger å trappe opp en krig?
Onde tunger (og de er det jo en del av) vil ha det til at Obama får fredsprisen fordi han ikke er George Bush jr. Andre spøker med at neste år burde fresprisen gå til Miss World, som også er opptatt av krig, fred, religion og politikk og sånn (for ikke å glemme at det er innmari viktig at skjønnheten kommer innenifra - yeah right...). I tillegg til at det ikke er usannsynlig at Bernie Madoff får nobelprisen i økonomi neste uke.
Og i tilfelle Osama Bin Laden skulle finne på å dø i løpet av det neste året så kan han jo få fredsprisen post mortem, hvor Jagland kan meddele: "Pågrunn av sin store innsats for verdensfreden som Osama bin Laden har bidratt til med å dø, tildeles Bin Laden fredsprisen post mortem".
Men fra satire til mer oppriktige betraktninger.
Det er to grunnleggende spørsmål som er essensielle for å bedømme tildelingen.
1. Hva er egentlig missionen/formålsparagrafen til Nobelkomiteen
2. Kan man gi fredsprisen til håp/intensjoner?
Nobelprisen har sin formålsparagraf i testamentet til Alfred Nobel - men med vid tolkningsrom. Med tanke på at terroristen Yasser Arafat, treplanteren fra Kenya og Albert Gore har mottatt prisen, så synes jeg ikke Obamas kandidatur står tilbake for disse.
Og apropos Obamas prestasjoner. Jeg er uenig med dem som sier at intensjoner/håp ikke er viktig. At Nobelprisen ønsker å støtte den prosess og tilnærming som Obama har lagt for sin utenrikspolitikk mener jeg kan forsvares. Dog skal jeg være enig med Erna Solberg i at det kanskje kunne være enda bedre å gi prisen til en kinesisk dissident eller andre som står i førstelinjen i sitt forsvar av menneskerettigheter. Barack Obama er den første som innrømmer det.
Jeg tror at personen Barack Obama gjennom sin historie, sitt liv og det symbolet på håp og mangfold som Obama in persona representerer har spilt en rolle. Så kan man jo spørre om det er en prestasjon. Det er uansett et poeng at fredspriskomiteen ønsker å støtte de ideene og tankene som Obama ønsker å gjennomføre.
Det er slett ikke sikkert han lykkes og det kan godt tenkes det var bedre kandidater. Men jeg mener at komiteen har grunnlag for sin tildeling.
Det skal bli interessant å ønske Obama velkommen til Oslo. Med tanke på mediedekningen på norske nettaviser nå, så har vi virkelig noe spennende å se frem imot!
Onde tunger (og de er det jo en del av) vil ha det til at Obama får fredsprisen fordi han ikke er George Bush jr. Andre spøker med at neste år burde fresprisen gå til Miss World, som også er opptatt av krig, fred, religion og politikk og sånn (for ikke å glemme at det er innmari viktig at skjønnheten kommer innenifra - yeah right...). I tillegg til at det ikke er usannsynlig at Bernie Madoff får nobelprisen i økonomi neste uke.
Og i tilfelle Osama Bin Laden skulle finne på å dø i løpet av det neste året så kan han jo få fredsprisen post mortem, hvor Jagland kan meddele: "Pågrunn av sin store innsats for verdensfreden som Osama bin Laden har bidratt til med å dø, tildeles Bin Laden fredsprisen post mortem".
Men fra satire til mer oppriktige betraktninger.
Det er to grunnleggende spørsmål som er essensielle for å bedømme tildelingen.
1. Hva er egentlig missionen/formålsparagrafen til Nobelkomiteen
2. Kan man gi fredsprisen til håp/intensjoner?
Nobelprisen har sin formålsparagraf i testamentet til Alfred Nobel - men med vid tolkningsrom. Med tanke på at terroristen Yasser Arafat, treplanteren fra Kenya og Albert Gore har mottatt prisen, så synes jeg ikke Obamas kandidatur står tilbake for disse.
Og apropos Obamas prestasjoner. Jeg er uenig med dem som sier at intensjoner/håp ikke er viktig. At Nobelprisen ønsker å støtte den prosess og tilnærming som Obama har lagt for sin utenrikspolitikk mener jeg kan forsvares. Dog skal jeg være enig med Erna Solberg i at det kanskje kunne være enda bedre å gi prisen til en kinesisk dissident eller andre som står i førstelinjen i sitt forsvar av menneskerettigheter. Barack Obama er den første som innrømmer det.
Jeg tror at personen Barack Obama gjennom sin historie, sitt liv og det symbolet på håp og mangfold som Obama in persona representerer har spilt en rolle. Så kan man jo spørre om det er en prestasjon. Det er uansett et poeng at fredspriskomiteen ønsker å støtte de ideene og tankene som Obama ønsker å gjennomføre.
Det er slett ikke sikkert han lykkes og det kan godt tenkes det var bedre kandidater. Men jeg mener at komiteen har grunnlag for sin tildeling.
Det skal bli interessant å ønske Obama velkommen til Oslo. Med tanke på mediedekningen på norske nettaviser nå, så har vi virkelig noe spennende å se frem imot!
Tuesday, October 06, 2009
Saturday, October 03, 2009
Historien gjentar seg i Irland
Jeg har sympati for dem som stiller spørsmålstegn ved prosessen rundt ratifiseringen av Lisboa-traktaten, som er en revidert utgave av Traktaten for en Europeisk grunnlov fra 2003. Men av helt andre grunner, ihvertfall delvis forskjellig fra neitilhengerne i dette landet.
Irene har ved de to siste anledningene stemt nei til forslag fra EU om traktatsendringer. Det skjedde i 2001 (Nice-traktaten) og det skjedde i 2008 (Lisboa-traktaten). Ved begge anledninger fikk irene tilbakemelding om at dette var "feilsvar". Rent praktisk var det ingen forskjell i spørsmålet (avtalen var den samme) som Irene skulle ta stilling til. Angivelig var det gitt ut "mer informasjon" denne gangen, hvilket er et dårlig skalkeskjul for EUs reelle synspunkt nemlig at Irene svarte feil i første omgang. Det er prinsipielt sett svært betenkelig at man tilsynelatende kun aksepterer et svar. Det er uhørt å endre de demokratiske spillereglene underveis.
Det man selvsagt burde ha gjort var å forandre forutsetningen for hele ratifiseringsprosessen på forhånd. For det første er det et godt spørsmål om slike traktatsspørsmål i det hele tatt egner seg for folkeavstemning. Jeg mener nei. Men siden irene har konstitusjonelt bestemt at det skal være folkeavstemninger i de tilfeller hvor grunnloven forandres, så må man følgelig ha en prosess som er konstitusjonell.
I så tilfelle mener jeg irene, ihvertfall ved andre anledning (kanskje også første) måtte ha fått valget mellom å akseptere Lisboa-traktaten eller forlate unionen. Dette mener jeg fordi 26 av de 27 landene som er med i Unionen har akseptert traktaten, og når rundt en halvmilliard mennesker har gitt et institusjonelt uttrykk for at de ønsker denne traktaten, så bør ikke 3 millioner irer ha muligheten til å stoppe prosessen. De må gjerne trekke seg ut selv, men de bør ikke ha anledning til å stoppe resten av Europa. Det kan på flere måter minne litt om norsk provinsialisme - vi ønsker alle fordelene ved europeisk integrasjon, men nekter å godta noen av ulempene.
Som sikkert den intelligente leser vil ha oppfattet, så støtter jeg Lisboa-traktaten, altså er jeg fornøyd med utfallet, men ikke prosessen i Irland. Jeg tror EUs overprøving på sikt vil være mer til skade enn gunst for europeisk utvikling.
Irene har ved de to siste anledningene stemt nei til forslag fra EU om traktatsendringer. Det skjedde i 2001 (Nice-traktaten) og det skjedde i 2008 (Lisboa-traktaten). Ved begge anledninger fikk irene tilbakemelding om at dette var "feilsvar". Rent praktisk var det ingen forskjell i spørsmålet (avtalen var den samme) som Irene skulle ta stilling til. Angivelig var det gitt ut "mer informasjon" denne gangen, hvilket er et dårlig skalkeskjul for EUs reelle synspunkt nemlig at Irene svarte feil i første omgang. Det er prinsipielt sett svært betenkelig at man tilsynelatende kun aksepterer et svar. Det er uhørt å endre de demokratiske spillereglene underveis.
Det man selvsagt burde ha gjort var å forandre forutsetningen for hele ratifiseringsprosessen på forhånd. For det første er det et godt spørsmål om slike traktatsspørsmål i det hele tatt egner seg for folkeavstemning. Jeg mener nei. Men siden irene har konstitusjonelt bestemt at det skal være folkeavstemninger i de tilfeller hvor grunnloven forandres, så må man følgelig ha en prosess som er konstitusjonell.
I så tilfelle mener jeg irene, ihvertfall ved andre anledning (kanskje også første) måtte ha fått valget mellom å akseptere Lisboa-traktaten eller forlate unionen. Dette mener jeg fordi 26 av de 27 landene som er med i Unionen har akseptert traktaten, og når rundt en halvmilliard mennesker har gitt et institusjonelt uttrykk for at de ønsker denne traktaten, så bør ikke 3 millioner irer ha muligheten til å stoppe prosessen. De må gjerne trekke seg ut selv, men de bør ikke ha anledning til å stoppe resten av Europa. Det kan på flere måter minne litt om norsk provinsialisme - vi ønsker alle fordelene ved europeisk integrasjon, men nekter å godta noen av ulempene.
Som sikkert den intelligente leser vil ha oppfattet, så støtter jeg Lisboa-traktaten, altså er jeg fornøyd med utfallet, men ikke prosessen i Irland. Jeg tror EUs overprøving på sikt vil være mer til skade enn gunst for europeisk utvikling.
Thursday, October 01, 2009
Å forstå sin tid
”Vi forsto den tiden vi levde i, og ga svar menneskene trodde på”
– Trygve Bratteli
Få tema inneholder flere minefelt enn tematikken som berør det flerkulturelle Norge. Den potensielle sprengkraften som ligger latent i den pågående ”kulturkampen” er sterk. Det skulle være nok å nevne karikaturstrid, hijab, blasfemi og ikke minst islam. Henrik Thune kalte det for ”nykonservatisme på norsk,” hvor han mente å se polemikere som søker en mer hardhendt og skråsikker vestlig verdipolitikk. Det siste bidraget, om enn i mildere form, er Aslak Nores Ekstremistan, hvis hovedtese er at pluralismen i det norske samfunn kommer til å bli mer ekstrem – på godt og vondt.
Før jeg kommer inn på Nores bok, en liten tilståelse. Jeg må innrømme at jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal angripe denne diskusjonen og følgelig også hva mine standpunkter bør være. Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke fullt ut har forstått grunnlaget for den folkelige reaksjonen mot det flerkulturelle samfunn. Jeg har rett og slett problemer med å forstå hvorfor mangfold (som ikke plager andre) skulle vekke provokasjoner. Det sedvanelig svaret fra min tid i Unge Høyre har alltid vært ”Fri innvandring – hva var spørsmålet?” Med andre ord har jeg (og tør jeg driste meg til å si Høyre) ikke funnet formelen til Bratteli om å forstå sin tid og gi svar som velgerne tror på.
Nettopp å forstå sin tid er hva Aslak Nore prøver på. Heller enn å komme med noen fiks ferdig politisk løsning, så forsøker Nore å stille en diagnose. Uten å være bombastisk på kausale sammenhenger (av typen: ikke-vestlig innvandrer = forbryter), så konstaterer Nore at ikke-vestlige innvandrere (det vil si unge gutter) er overrepresentert på statistikkene, og i forlengelsen drister seg til å stille spørsmålet om det kan tenkes at det ikke utelukkende kan forklares sosio-økonomisk. At New York Times-kommentator Thomas Friedman har et poeng: Culture matters!
Den venstreradikale kritikken har ikke latt vente på seg, hvor Dagbladets Marte Michelet i sedvanlig stil er den sterkeste. Feil diagnose og feil medisin, er dommen i Klassekampen. Michelet og Nore møttes til duell på MS Innvik mandag, hvor Michelet beskyldte Nore for å spille på innvandrerfrykt i befolkningen. Kritikken er dessverre et svært karakteristisk trekk ved multikulturalistene. Tilsynelatende plasseres enhver antydning til problematisering av det flerkulturelle Norge i kategorien FRP-retorikk og fremmedfrykt. Jeg kunne hatt mer respekt for Michelet om hun selv kunne antyde hvordan man på en kritisk og fordomsfrimåte skulle tilnærme seg diskusjonen om det flerkulturelle Norge. Men det har jeg faktisk aldri registrert. Utover å henvise til ”sosio-økonomiske” variabler, evnet ikke Michelet å antyde en enste problematisk side ved det flerkulturelle samfunn.
Det blir feil å kritisere Aslak Nore for ikke å foreslå løsninger. Det har ikke vært intensjonen. I likhet med det Ibsenske etos om at ”Mitt kall er ei at svare – kun at spørgje”, har Nore helt betimelig kommet med noen antydninger om utfordringene, og jeg synes hans nyanser om de ulike sidene ved det flerkulturelle samfunn er et godt grunnlag for en fordomsfri diskusjon om hvilke politiske implikasjoner diagnosen burde medføre.
Jeg er fremdeles overbevist om at det flerkulturelle samfunn bringer med seg flere fordeler enn ulemper, men jeg er ikke lenger så sikker på at svaret i alle tilfeller er fri innvandring.
Subscribe to:
Posts (Atom)