En taxisjåfør i Oslo...

For en tid tilbake på en av mine mange turer til tigerstaden, ankom jeg byen sent og skulle til en venn bosatt på bislett. Jeg hadde planer om å ta trikken, men siden det var sent bestemte jeg meg for å ta en taxi. Jeg hilste pent på taxisjåføren og fortalte navnet på gaten jeg skulle til. Sjåføren så ut til å være fra øst-afrika (skulle jeg tippet ville jeg sagt Somalia) og snakket gebrokent norsk, men i likhet med de fleste taxisjåfører jeg har sittet på med i Oslo (de fleste av utenlandsk opprinnelse) gav han et veldig sympatisk inntrykk.

Adressen jeg skulle til var like ved nye bislettstadioen, som jeg anser for å være relativt sentralt og godt kjent. Likevel hadde sjåføren store problemer med å finne frem. Jeg merket jeg begynte å bli småirritert, men skulle ikke nå noe, så jeg roet meg raskt. Jeg fikk en kartbok av sjåføren fant frem veien til adressen, og et par minutter senere ankom vi destinasjonen.
På slutten merket jeg at jeg ikke i det hele tatt var irritert, snarere imponert.

Det høres kanskje ulogisk ut, og siden Kapitalismus er gjennomført rasjonell så er en god forklaring på sin plass.

Det rettes tilstadighet kritikk mot innvandrere for at de ikke gidder å jobbe, late, ekstremister, muslimer eller hva det måtte være. Dette er noe innvandrere eller personer som har et bestemt utseende alt for ofte må leve med. Den personen jeg møtte denne kvelden var tydeligvis ikke kjent i oslo, snakket dårlig norsk og hadde således ikke de beste forutsetningene for å ta en jobb som taxisjåfør. Ingen var sannsynligvis mer klar over dette enn vedkommende selv.

Likevel valgte taxisjåføren det ubehaget det medførte å kjøre taxi når han verken kjente oslo eller ikke kunne språket særlig godt. Så fremfor å bli irritert så ble jeg imponert over et menneske som kommer fra et annet land og istedenfor sosialhjelp velger en jobb, hvor høylytte klager meget vel kan bli resultatet, med påfølgende ubehag om eget utseende etc.

Når mennesker ikke alltid velger minste motstandsvei (som i dette tilfelle sannsynligvis vil være sosialhjelp), men velger mulighetene fremfor begrensningene da blir jeg imponert. Dessverre er det alt for få slike historier i media, der elendigheten florerer og ofte (med rette, for all del) kombineres med ”av utenlandsk opprinnelse”

Men den kvelden ble Kapitalismus imponert over en taxisjåfør i Oslo som verken kunne språket eller visste veien, men som hadde karakter og vilje få andre Kapitalismus har møtt.

Etter Kapitalismus mening illustrerer dette at forskjellen mellom suksessfulle mennesker og ikke fullt så suksessfulle mennesker ikke måles i kunnskap, ei heller i styrke. Det er snarere et spørsmål om vilje!