Bedre enn sex?

Det politiske Norge, det vil si deler av det politiske Norge, er i sjokk etter at norske soldater har uttrykt glede over jobben sin. I hvert fall deler av jobben sin. At det på noen som helst måte skulle være overraskende at forsvaret tiltrekker seg mennesker som er glad i ekstreme situasjoner og søker adrenalin, må i beste fall karakteriseres som naivt. Derfor er deg gledelig å lese at Erna Solberg advarer mot hysteri.

Norske soldater er ikke først og fremst i Afghanistan for å drepe talibanere, men det er i høyeste grad en del av pakken. Å late som noe annet er ren unnlatelse. Særlig viktig er denne erkjennelse for det norske Storting, som tross alt har sendt dem til landet med mandat til å drepe.

Naturligvis er det viktig for ethvert forsvar å bygge på gode etiske retningslinjer. På samme måte som det for ethvert mennesket  er viktig å ledes av et moralsk kompass som skiller mellom gode og dårlige handlinger. Men det er faktisk ikke noen motsetning mellom det å ha gode etiske prinsipper og det å være glad over å drepe fienden. Det er kanskje umusikalsk, men knapt tegn på at du er en dårlig person. Det å gjøre sin plikt, gjennom å utføre ordre gitt av det norske Storting, samtidig som man finner det attraktivt og gledesfullt, bør ikke sjokkere noen, aller minst forsvarsministeren og forsvarssjefen.

Det norske forsvar skal ha nulltoleranse for psykopater og løse kanoner. Det vil si personer som ikke kan innordne seg. Det skal selvfølgelig være strenge regler for strid (rules of engament), men så lenge disse følges, så må det selvfølgelig være tillatt å glede seg over det å være soldat. Alternativene synes faktisk langt mer absurd.

En riktig beslutning

Gjenopptakelsekommisjonen har i ettermiddag besluttet å granske Treholtsaken på nytt, i lys av de fremkomne påstander. Noe annet var da heller ikke å vente, til tross for at den samme kommisjonen for snart to år siden avviste Treholtsbegjæring, under ledelse av nåværende leder i PST, Janne Kristiansen.

Siste ord i Treholtsaken er fremdeles ikke sagt.

Treholtsaken må gjenopptas

De siste dagers Treholtavsløringer har skapt sjokkbølger langt inn i det politiske establisementet, og det med god grunn. For å være helt ærlig er jeg ikke veldig overrasket over avsløringene i den forstand at jeg har mistenkt justismord i denne saken over lang tid. Personlig engasjerte jeg meg i denne saken som leder i Studenersamfunnet i Bergen, hvor vi både hadde Treholt selv og avdøde forsvarer Arne Haugestad på besøk.

I dette blogginnlegget fra 2006, gjennomgår jeg bakgrunnen for hvorfor jeg mener prosessen er en skandale. En mening stadig flere ser ut til å dele.

Jeg kritiserte også gjennopptagelseskommisjonen, det vil si flertallets avvisning av gjennopptakelse på Minerva. Jeg skrev ikke da, selv om jeg langt på vei trodde at det var tilfelle, at beviser var konstruert. Dette fordi man høres fort veldig konspiratorisk ut, dersom man ikke kan dokumentere påstandene med bevis. Avsløringene nå ser ut til nettopp å kunne dokumentere disse påstander. Men vi bør ikke gå i samme fellen som under Treholtsaken, hvor forhåndsdømming langt på vei fant sted.

Derimot synes det hevet over enhver rimelig tvil at denne saken må granskes (av uhildede personer) - dersom det ikke skjer, så kan man jo virkelig begynne å bli konspiratorisk på vegne av det norske rettssamfunn.

OPPDATERT ONSDAG Ikke overraskende har ulike instanser på selvstendig grunnlag begynt å ta initiativ til å granske Treholtprosessen. Igår ba en meget presset Riksadvokat, Gjenopptagelseskommisjonen om å se på saken på nytt. I dag meldes det at Stortingets EOS-utvalg på selvstendig grunnlag ønsker å se nærmere på POTs metodebruk.

Disse proaktive fremstøt støttes naturligvis av denne blogger! 

Videoblogg fra valget i Sverige

Idisse timer går svenskene til stemmeurnene i en spennende valgkamp. En valgkamp jeg har fått gleden av å følge på nært hold.

Kongelig galskap

Det er riktignok slik at Märtha har mistet sin tittel som "kongelig høyhet", men ikke desto mindre befinner Märtha seg i arverekken, og pleier (naturlig nok) nær omgang med kongen og kronprinsen.

På denne bakgrunn er det ikke uinteressant for offentligheten å vite hva prinsessen måtte beskjeftige seg med, dog er jeg fristet til å si at det knapt er et styrketegn for norske redaksjoner og journalister, at det er debatten mellom prinsessen og Snåsamannen, om hvorvidt man kan snakke med de døde(!) som har dominert pressebildet den seneste tiden.

I utgangspunktet bør selvfølgelig enhver stå fritt til å meddele den galskap som hersker i ens indre, sågar også tjene penger på det. Jeg mener det er jo åpenbart slik at det, tragisk nok, har en viss appell. Men mest av alt synliggjør prinsessens "aktiviteter" det problematiske med monarkiet som institusjon, ettersom monarkiet baserer seg på arverekkefølge, og ikke er gjenstand for formell demokratisk kontroll etter grunnloven. Dette er ikke ubetydelig "bokliberalisme", men et reelt faktum og som det norske samfunn må forholde seg til.

Man kan selvfølgelig stille seg spørsmålet om hvor skadelig dette kvasi-religiøse tøvet i sin natur egentlig er, men jeg tror det har som illustrert overfor en uheldig virkning, som lett kan åpne veien for sjarlatanere, såkalte healere og "andre alterantiver" innen medisinsk behandling, som ikke forholder seg til kritisk rasjonell metode og etterprøvbarhet. Det kan ha en særdeles negativ effekt på desperate mennesker.

Joda, selvfølgelig er det mye vi ikke vet. Hvilket i folkelig forstand ofte blir referert til som "det er mye mellom himmel og jord". Ingen benekter det, vi har ikke avdekket alle naturens regler om årsak/virkning. Fremdeles gjenstår mye vitenskaplig arbeid, men poenget er hvordan dette arbeidet legitimeres, hvorvidt det er gjenstand for reell etterprøvbarhet, og ikke kun uttrykk for personlighetsforstyrrelser forkledd som newage-tøv. Hvilket Märthas aktiviter i stor grad minner om. Legger vi til Ari-Behn i denne konteksten, så er det forbløffende hvor nærme et freakshow hele saken fortoner seg som.

Som sagt, Märtha og kongefamilen må gjerne tro på hva de vil, inkludert jomfrufødsler, men i et demokratisk samfunn så burde alle slike synspunkter underlegges demokratisk kontroll. Det er forsåvidt den eneste logiske konklusjonen, uavhengig av kongelig galskap - men galskapen gjør det forhåpentligvis tydeligere hvor nødvendig det er å avskaffe monarkiet som institusjon.

Carl Ivar Hagen som Osloordfører er ikke en god ide

Carl Ivar Hagen har gitt nominasjonskomiteen i Oslo Frp beskjed om at han ønsker å stille som ordfører i byen, hvilket er synonymt med at han faktisk blir ordførerkandidat for partiet. Heldigvis er det ikke synonymt med at han faktisk blir ordfører.

Jeg tviler ikke på at Hagen vil kunne utføre det sermonielle, og skjøte vervet med korrekt formalia. Problemet er som mange peker på, hans splittende fremtoning.

Nå er jeg naturligvis partipolitisk subjektiv, men sammenlignet med Ditlev-Simonsen og dagens ordfører Fabian Stang (anbefales i den forbindelse Vampus sin kommentar om Stang), så har Hagen betydelige mangler, av den nevnte grunn overfor.

For all del, Oslo vil helt sikkert overleve Carl Ivar Hagen som ordfører, jeg tror han når han sier at han vil legge betydelig vekt på å opptre samlende. Problemet er at man ikke kommer inn i en ordførerrolle uten bagasje. Imotsetning til hva Hagen forfekter så spiller det faktisk en rolle, noe jeg tror (også i motsetning til Hagen) velgerne i høyeste grad oppfatter, også dem som ikke har minoritetsbakgrunn.

Hagen har spissformulert uttalt at "han har savnet seg selv i politikken". Spørsmålet er hvor mange andre som savner ham.

Tony Blairs arv

”Members of Congress, if this seems a long way from the threat of terror and weapons of mass destruction, it is only to say again that the world security cannot be protected without the world's heart being one. So America must listen as well as lead. But, members of Congress, don't ever apologize for your values”

Tony Blair i US Congress 2003

Den progressive sosialdemokraten, Tony Blair gav i dag ut sine memoarer hvor han ikke uventet sender noen skudd til sine tidligere nære medarbeider Gordon Brown. Det var vel heller ikke uventet at Tony Blair forsvarte Storbritannias deltakelse i Irak-krigen, noe som for alltid kommer til å hefte ved Blair. For de aller fleste vil det være en negativ ting. For meg er det utelukkende en positiv. Man kan mene hva man vil om Blair (og Irakkrigen som "avsluttes" i disse dager), men hans politiske mot, vilje til å stå opp for demokratiet og liberale verdier, også når det koster politisk, er i min verden en dyd, ikke en brist.

Det skal i sannhet bli spennende å lese Tony Blairs memoarer.