Den britiske storavisen Daily Telegraph har iflg VG kommet frem til at 1 av 5 europeere i 2050 vil være muslimer. Funnene har ifølge avisen fått eksperter til å stille spørsmålstegn ved om politikerne gjør nok for å konfrontere den «demografiske tidsbomben».
Mitt spørsmål er om dette nødvendigvis er et problem - eller omformulert. Om vi har grunn til å frykte utviklingen, om vi har grunn til å tro at dette vil medføre vesentlige utfordringer for Europa. Jeg avviser ikke at kulturelle motsetninger kan tenkes å øke, men jeg tror (ihvertfall håper jeg) ikke at det er en naturlig konsekvens av flere muslimer i Europa. Man må bør huske på at "kultur" og identitet er dynamisk. Å være muslim i 2050 er ganske sikkert ikke det samme som å være muslim i 2009.
Det som ihvertfall er helt sikkert er at flere samfunn, også det norske kommer til å være preget av pluralisme og de facto være flerkulturelt. Det som ikke nytter er å stenge grensen og tro at vi kan gardere oss mot globaliseringen.
OPPDATERT ONSDAG 12 AUG.
Ser ut til å være enig med Jonas.
Monday, August 10, 2009
Sunday, August 09, 2009
Abid Rajas dialogmøter
Norges svar på Obama (ihvertfall liker han tanken selv) Abid Raja, Stortingskandidat for Akershus Venstre, arrangerer ved jevne mellomrom dialogmøter på Litteraturhuset. Ære være han for det. Ikke fordi det nødvendigvis revolusjonerer integreringsarbeidet (hva nå enn det er). Ei heller fordi det har noen instrumentell verdi i seg selv. Men fordi slike møter, om interessante temaer, med mennesker hvis stemmer bør høres i mye større grad.
Litt skuffende var det likevel å lese at Abid Raja nektet Hadia Tajik å møte Siv Jensen til debatt på Litteraturhuset. Angivelig var grunnen at Raja hadde spurt "etter en minister" eller stortingsrepresentant, og det kunne ikke Ap stille med. Raja er selvfølgelig i sin fulle rett til selv å definere betingelsene, men for meg virker beslutningen veldig politisk. Ihvertfall finner jeg den merkelig. Hadia Tajik er etter min mening betydelig mer interessant enn de fleste ministrene/representantene fra Ap.
Hun er ung, en av de største politiske talentene i Norge, hun har makt som rådgiver for regjeringen og det er ikke utenkelig at hun blir Norges første Statsminister med minoritetsbakgrunn. Det er etter min mening så åpenbart at Hadia Tajik hadde vært en interessant innleder til dette dialogmøtet med Siv Jensen, at man (ihvertfall jeg) ikke kan unngå å stille spørsmål ved om Abid Rajas begrunnelse er gjennomsyret av taktiske hensyn. Det ville i så fall være svært uheldig om Rajas dialogmøter forvitres til utelukkende å bli eksebisjonisme for Raja personlig.
Beslutningen om å utelukke Hadia Tajik kan ihvertfall tyde på det.
Litt skuffende var det likevel å lese at Abid Raja nektet Hadia Tajik å møte Siv Jensen til debatt på Litteraturhuset. Angivelig var grunnen at Raja hadde spurt "etter en minister" eller stortingsrepresentant, og det kunne ikke Ap stille med. Raja er selvfølgelig i sin fulle rett til selv å definere betingelsene, men for meg virker beslutningen veldig politisk. Ihvertfall finner jeg den merkelig. Hadia Tajik er etter min mening betydelig mer interessant enn de fleste ministrene/representantene fra Ap.
Hun er ung, en av de største politiske talentene i Norge, hun har makt som rådgiver for regjeringen og det er ikke utenkelig at hun blir Norges første Statsminister med minoritetsbakgrunn. Det er etter min mening så åpenbart at Hadia Tajik hadde vært en interessant innleder til dette dialogmøtet med Siv Jensen, at man (ihvertfall jeg) ikke kan unngå å stille spørsmål ved om Abid Rajas begrunnelse er gjennomsyret av taktiske hensyn. Det ville i så fall være svært uheldig om Rajas dialogmøter forvitres til utelukkende å bli eksebisjonisme for Raja personlig.
Beslutningen om å utelukke Hadia Tajik kan ihvertfall tyde på det.
Sunday, August 02, 2009
Amerikareisen over for denne gang
I skrivende øyeblikk (på Radisson Hotell mellom 48th og Lexington) er det ganske nøyaktig 10 timer til jeg forlater US of A, hvorpå jeg lander på Gardermoen 8 timer senere. Tiden er kommet for å oppsummere nok en tur i Uniten. Og i likhet med de foregående har det vært en særs minnerik opplevelse.
De tre første dagene tilbrakte jeg i NYC, hvor severdigheter og vennebesøk sto på menyen. De neste tre dagene tilbrakte jeg i D.C. Også her var det å besøke bekjente som var primærfunksjonen. Jeg hadde den store gleden av å bo hos Marius (Gustavsen) som er i D.C. for å gjøre research på finanskrisen, og har i den forbindelse gjesteopphold på CATO Institute. Jeg lar sjeldent muligheten gå fra meg dersom jeg får anledning til å være med på noe faglig interessant, hvilket jeg fikk på nettopp CATO, hvor tema var ”Judicial Activism”, med innledning av Illya Shapiro. Poenget til Shapiro var at det meste kunne karakteriseres som Judical activism, og (som iflg Shapiro) er en term som oftest brukes av kritikerne av den bestemte domsavsigelsen.
Jeg fikk gleden av å adressere forsamlingen om hvordan vi som var fra Europa så på amerikansk jus, og hvordan jeg mente denne skilte seg fra europeisk. Og (for å parafrasere Carl I. Hagen) på vegne av det europeiske folk, kunne jeg fortelle meget om det. Spesielt interessant er abortspørsmålet, hvor Europa og EMD på mange måter har inntatt den holdningen som amerikanske konservative vil at USA skal ha, nemlig at det er politikere og ikke jurister som skal bestemme det spørsmålet.
Philadelphia
Den nesten uken tilbrakte jeg i Philadelphia på IHS-seminaret Scholarship and The free society. IHS er et institutt som ble opprettet med den hensikt å utvide forståelsen for og utbredelsen av frihet, men ikke bare forståelsen for frihet, men også hva frihet innebærer.
Dette er uten tvil det mest intellektuelt utfordrende - og spennende seminaret jeg har deltatt på. Mange av deltakerne hadde PHD-grad i økonomi og filosofi, og når presentasjonene/diskusjonene i tillegg er på engelsk, så medførte det store utfordringer, dog er det slike man lærer meget av! Dagene var lange, fra ni om morgenen til ni om kvelden (se her for hvordan en typisk dag er organisert), men noe avbrekk for mat.
Tematikken var alt fra Finanskrise, Spontan orden, Utilitarisme og effektivitet, Liberalisme og Staten, Liberal paternalisme, til den Skotske opplysningstradisjon, Utøvelsen av makt og autoritet - for å nevne noen.
Blant innlederne var sønn til Milton Friedman, David Friedman, professor i law. Hans innledning var meget interessant, dog gikk han svært langt i sin anarkokapitalisme, hvor han foreskriver et samfunn uten noen form for stat, basert på utilitaristisk tankegang, dvs nyttemaksimering. Friedmans enorme detaljkunnskap og historiske innsikt er imponerende, men like fullt ble jeg ikke overbevist om at det var mulig å få til et sivilisert samfunn helt uten noen form for stat.
Naturligvis benyttet jeg også anledningen til å besøke Philadelphias historiske sentrum. Byen var USAs første hovedstad og er proppet med historiske severdigheter.
De siste tre dagene har jeg tilbrakt i NYC og blant annet tatt turen til toppen av Empire State Bulding.
Nok engang takker jeg dette fantastiske landet for en flott tid sammen, og ser frem til å ta fatt på valgkampen for alvor. Ting tyder på at vi i Høyre har en stor jobb foran oss!
De tre første dagene tilbrakte jeg i NYC, hvor severdigheter og vennebesøk sto på menyen. De neste tre dagene tilbrakte jeg i D.C. Også her var det å besøke bekjente som var primærfunksjonen. Jeg hadde den store gleden av å bo hos Marius (Gustavsen) som er i D.C. for å gjøre research på finanskrisen, og har i den forbindelse gjesteopphold på CATO Institute. Jeg lar sjeldent muligheten gå fra meg dersom jeg får anledning til å være med på noe faglig interessant, hvilket jeg fikk på nettopp CATO, hvor tema var ”Judicial Activism”, med innledning av Illya Shapiro. Poenget til Shapiro var at det meste kunne karakteriseres som Judical activism, og (som iflg Shapiro) er en term som oftest brukes av kritikerne av den bestemte domsavsigelsen.
Jeg fikk gleden av å adressere forsamlingen om hvordan vi som var fra Europa så på amerikansk jus, og hvordan jeg mente denne skilte seg fra europeisk. Og (for å parafrasere Carl I. Hagen) på vegne av det europeiske folk, kunne jeg fortelle meget om det. Spesielt interessant er abortspørsmålet, hvor Europa og EMD på mange måter har inntatt den holdningen som amerikanske konservative vil at USA skal ha, nemlig at det er politikere og ikke jurister som skal bestemme det spørsmålet.
Philadelphia
Den nesten uken tilbrakte jeg i Philadelphia på IHS-seminaret Scholarship and The free society. IHS er et institutt som ble opprettet med den hensikt å utvide forståelsen for og utbredelsen av frihet, men ikke bare forståelsen for frihet, men også hva frihet innebærer.
Dette er uten tvil det mest intellektuelt utfordrende - og spennende seminaret jeg har deltatt på. Mange av deltakerne hadde PHD-grad i økonomi og filosofi, og når presentasjonene/diskusjonene i tillegg er på engelsk, så medførte det store utfordringer, dog er det slike man lærer meget av! Dagene var lange, fra ni om morgenen til ni om kvelden (se her for hvordan en typisk dag er organisert), men noe avbrekk for mat.
Tematikken var alt fra Finanskrise, Spontan orden, Utilitarisme og effektivitet, Liberalisme og Staten, Liberal paternalisme, til den Skotske opplysningstradisjon, Utøvelsen av makt og autoritet - for å nevne noen.
Blant innlederne var sønn til Milton Friedman, David Friedman, professor i law. Hans innledning var meget interessant, dog gikk han svært langt i sin anarkokapitalisme, hvor han foreskriver et samfunn uten noen form for stat, basert på utilitaristisk tankegang, dvs nyttemaksimering. Friedmans enorme detaljkunnskap og historiske innsikt er imponerende, men like fullt ble jeg ikke overbevist om at det var mulig å få til et sivilisert samfunn helt uten noen form for stat.
Naturligvis benyttet jeg også anledningen til å besøke Philadelphias historiske sentrum. Byen var USAs første hovedstad og er proppet med historiske severdigheter.
De siste tre dagene har jeg tilbrakt i NYC og blant annet tatt turen til toppen av Empire State Bulding.
Nok engang takker jeg dette fantastiske landet for en flott tid sammen, og ser frem til å ta fatt på valgkampen for alvor. Ting tyder på at vi i Høyre har en stor jobb foran oss!
Thursday, July 30, 2009
Hva skal vi med arbeidsmiljøloven?
Retten til arbeid har alltid vært en dominerende kampsak for venstresiden i norsk politikk.
Retten til å arbeide så mye man selv vil (med mindre LO godkjenner det) er derimot ikke en kampsak. Ei heller retten til selv å bestemme lengden på arbeidsforholdet (med mindre LO godkjenner det). Angivelig vil et system som tillater de av oss som ønsker å arbeide mer enn hva LO synes er bra, og som attpåtil trives helt utmerket med midlertidige ansettelse, føre til et ”brutalisert arbeidsliv” hvor arbeidstagernes rettigheter svekkes. Men sannheten er vel heller motsatt.
Kontraktsfrihet
Enhver person som er misfornøyd med arbeidsforholdet eller føler seg utsatt for et brutalt arbeidsliv, står selvfølgelig fritt til å finne seg annet arbeid, hvilket er den viktigste retten en arbeidstager har, og som etter min mening gjør store deler av arbeidsmiljøloven overflødig. Hvordan arbeidstager og arbeidsgiver innretter arbeidsforholdet burde selvfølgelig fullt ut overlates til partene. Det som særlig kompliserer bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er forholdet mellom arbeid og fritid. Når er egentlig en kunstner på jobb? Hva med en artist? Hva med dem som arbeider med ideer og politikk?
I forkant av Stortingsvalget i 2005 var jeg på en debatt om arbeidsmiljøloven hvor blant annet Torstein Dahle (RV) og Ranveig Frøiland (AP) deltok. Av morbid nysgjerrighet spurte jeg de to om hvor mange i RV og AP som fulgte normalarbeidsdagen, og som arbeidet innenfor rammen av arbeidsmiljøloven. Ikke overraskende svarte de at det ikke var mange, men det var visstnok ”annerledes”.
Fleksibilitet
En annen ting som uroet Frøiland og Dahle var bruken av midlertidige ansettelser, da det er bedre og tryggere med fast jobb. Det er sikkert riktig for mange. Problemet er at alternativet for de fleste ikke er fast jobb, men ingen jobb. Det er det praktiske argumentet for å tillate midlertidige ansettelser. Det mer prinsipielle spørsmålet er arbeidsgivers og arbeidstagers rett til selv å inngå avtaler som ikke LO og norsk venstreside nødvendigvis liker. Et praktisk eksempel i disse dager er arbeidsforholdet til de som arbeider i utelivsbransjen, hvis næring ikke bare synes det er hyggelig med fint vær, men langt på vei avhengig. Det betyr også at de er avhengig av fleksibel arbeidskraft. Er det sol og fint vær behøves det flere servitører enn hvis det er grått og trist. Dette er egentlig ikke et problem da det finnes mange personer som er villig til å arbeide som ringevikarer, det vil se stille opp på kort varsel ved behov. Problemet er at dette liker LO svært dårlig, noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter har påpekt.
Løsningen, dersom man mener at det skal være mulig å drive lønnsom bedrift, er selvfølgelig å overse LO, og la de arbeidstagere som ikke har noen kvaler ved å stille opp på kort varsel tillates å gjøre dette. På den måten vil både arbeidsgiver, arbeidstager og ikke minst vi som nyter en kald pils i sommervarmen være særs fornøyd. At LO og norsk venstreside er mindre fornøyd er av mindre betydning.
Begrensninger?
Det er godt mulig at det bør være noen begrensninger på hva som tillates å inngå av avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstager, men det vil i så tilfelle være langt mindre omfattende enn dagens arbeidsmiljølov. Et outrert eksempel er at man ikke bør tillates å selge seg selv som slave. Andre begrensninger er at man ikke bør tillates å inngå avtaler som medfører store risiko for tredjepart. Det er mulig man også burde ha en generell beskyttelse mot ”åpenbart urimelige avtaler”, uten at plassen tillater meg å gå i detalj på hva det måtte være. Poenget er at alle slike begrensninger er eller kan dekkes innenfor eksisterende lovverk, eksempelvis kontraktsfrihet.
Dette landet har altfor mange reguleringer og omfattende lovverk. Arbeidsmiljøloven er et av disse. Så hvorfor ikke fjerne den?
Også blogget på Minerva.
Retten til å arbeide så mye man selv vil (med mindre LO godkjenner det) er derimot ikke en kampsak. Ei heller retten til selv å bestemme lengden på arbeidsforholdet (med mindre LO godkjenner det). Angivelig vil et system som tillater de av oss som ønsker å arbeide mer enn hva LO synes er bra, og som attpåtil trives helt utmerket med midlertidige ansettelse, føre til et ”brutalisert arbeidsliv” hvor arbeidstagernes rettigheter svekkes. Men sannheten er vel heller motsatt.
Kontraktsfrihet
Enhver person som er misfornøyd med arbeidsforholdet eller føler seg utsatt for et brutalt arbeidsliv, står selvfølgelig fritt til å finne seg annet arbeid, hvilket er den viktigste retten en arbeidstager har, og som etter min mening gjør store deler av arbeidsmiljøloven overflødig. Hvordan arbeidstager og arbeidsgiver innretter arbeidsforholdet burde selvfølgelig fullt ut overlates til partene. Det som særlig kompliserer bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er forholdet mellom arbeid og fritid. Når er egentlig en kunstner på jobb? Hva med en artist? Hva med dem som arbeider med ideer og politikk?
I forkant av Stortingsvalget i 2005 var jeg på en debatt om arbeidsmiljøloven hvor blant annet Torstein Dahle (RV) og Ranveig Frøiland (AP) deltok. Av morbid nysgjerrighet spurte jeg de to om hvor mange i RV og AP som fulgte normalarbeidsdagen, og som arbeidet innenfor rammen av arbeidsmiljøloven. Ikke overraskende svarte de at det ikke var mange, men det var visstnok ”annerledes”.
Fleksibilitet
En annen ting som uroet Frøiland og Dahle var bruken av midlertidige ansettelser, da det er bedre og tryggere med fast jobb. Det er sikkert riktig for mange. Problemet er at alternativet for de fleste ikke er fast jobb, men ingen jobb. Det er det praktiske argumentet for å tillate midlertidige ansettelser. Det mer prinsipielle spørsmålet er arbeidsgivers og arbeidstagers rett til selv å inngå avtaler som ikke LO og norsk venstreside nødvendigvis liker. Et praktisk eksempel i disse dager er arbeidsforholdet til de som arbeider i utelivsbransjen, hvis næring ikke bare synes det er hyggelig med fint vær, men langt på vei avhengig. Det betyr også at de er avhengig av fleksibel arbeidskraft. Er det sol og fint vær behøves det flere servitører enn hvis det er grått og trist. Dette er egentlig ikke et problem da det finnes mange personer som er villig til å arbeide som ringevikarer, det vil se stille opp på kort varsel ved behov. Problemet er at dette liker LO svært dårlig, noe også E24-kommentator Elin Ørjasæter har påpekt.
Løsningen, dersom man mener at det skal være mulig å drive lønnsom bedrift, er selvfølgelig å overse LO, og la de arbeidstagere som ikke har noen kvaler ved å stille opp på kort varsel tillates å gjøre dette. På den måten vil både arbeidsgiver, arbeidstager og ikke minst vi som nyter en kald pils i sommervarmen være særs fornøyd. At LO og norsk venstreside er mindre fornøyd er av mindre betydning.
Begrensninger?
Det er godt mulig at det bør være noen begrensninger på hva som tillates å inngå av avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstager, men det vil i så tilfelle være langt mindre omfattende enn dagens arbeidsmiljølov. Et outrert eksempel er at man ikke bør tillates å selge seg selv som slave. Andre begrensninger er at man ikke bør tillates å inngå avtaler som medfører store risiko for tredjepart. Det er mulig man også burde ha en generell beskyttelse mot ”åpenbart urimelige avtaler”, uten at plassen tillater meg å gå i detalj på hva det måtte være. Poenget er at alle slike begrensninger er eller kan dekkes innenfor eksisterende lovverk, eksempelvis kontraktsfrihet.
Dette landet har altfor mange reguleringer og omfattende lovverk. Arbeidsmiljøloven er et av disse. Så hvorfor ikke fjerne den?
Også blogget på Minerva.
Monday, July 27, 2009
Dagbladet og USA
Til tross for et presset tidsskjema på Bryn Mawr College og IHS-seminar utenfor Philadelphia, er det interessant å følge nettavisene hjemme i Norge. Og særlig Dagbladet.
At Dagbladet knapt har vært noen god informasjonskilde når det gjelder informasjon om USA, er knapt noen nyhet. Dagens overskrift om Sarah Palin er definitivt ikke den verste Dagbladet har hatt, men så er jo saken i stor grad deskriptiv og basert på andre kilder.
Verre er det med nettsaken om at et Al-Qaida medlem IKKE ble torturert. Altså impliserer Dagbladet at USA har hatt for vane å torturer Al-Qaida medlemmer, tradisjonen tro helt uten å dokumentere det. Linkene avisene bruker refererer til Abu Graib (hvor amerikanske myndigheter har rettsforfulgt overgrepene) og noen få tilfeller som amerikanske myndigheter selv har innrømmet. Da gjennom metoden waterboarding. Det er ikke dokumentert at USA har hatt et program for legalisering av tortur, selv om Dagbladet med flere norske medier har skapt et inntrykk av at USA liker å torturere fanger. Tvert imot fikk McCain med seg "Det hvite Hus" på eksplisitt forby tortur.
Et annet poeng, uten at jeg må noen som helst måte vil gjøre meg til talsmann for tortur, er fremstillingen av fakta i den partikulære saken. Et Al-Quida medlem har gitt nyttig informasjon uten å bli torturert. Hva vet vi om hva denne personen vil gitt av informasjon om vedkommende ble torturert? I tillegg til, hva vet vi om de tilfeller der topp Al-Quida medlemmer ble torturert. I tilfelle Khalid Sheik-Mohammed kom der frem viktig informasjon som følge av torturen. Dick Cheney har som Dagbladet også viser til, bedt om at CIA-dokumenter som forteller om gode resultater som følge av tortur (som også Dagbladet-saken linker til).
Det burde være mulig å behandle et interessant etisk dilemma sånn noenlunde balansert, til tross for at man har lite til overs for USA? Om ikke annet nå som Obama er blitt president. Det er ihvertfall lov til å håpe.
At Dagbladet knapt har vært noen god informasjonskilde når det gjelder informasjon om USA, er knapt noen nyhet. Dagens overskrift om Sarah Palin er definitivt ikke den verste Dagbladet har hatt, men så er jo saken i stor grad deskriptiv og basert på andre kilder.
Verre er det med nettsaken om at et Al-Qaida medlem IKKE ble torturert. Altså impliserer Dagbladet at USA har hatt for vane å torturer Al-Qaida medlemmer, tradisjonen tro helt uten å dokumentere det. Linkene avisene bruker refererer til Abu Graib (hvor amerikanske myndigheter har rettsforfulgt overgrepene) og noen få tilfeller som amerikanske myndigheter selv har innrømmet. Da gjennom metoden waterboarding. Det er ikke dokumentert at USA har hatt et program for legalisering av tortur, selv om Dagbladet med flere norske medier har skapt et inntrykk av at USA liker å torturere fanger. Tvert imot fikk McCain med seg "Det hvite Hus" på eksplisitt forby tortur.
Et annet poeng, uten at jeg må noen som helst måte vil gjøre meg til talsmann for tortur, er fremstillingen av fakta i den partikulære saken. Et Al-Quida medlem har gitt nyttig informasjon uten å bli torturert. Hva vet vi om hva denne personen vil gitt av informasjon om vedkommende ble torturert? I tillegg til, hva vet vi om de tilfeller der topp Al-Quida medlemmer ble torturert. I tilfelle Khalid Sheik-Mohammed kom der frem viktig informasjon som følge av torturen. Dick Cheney har som Dagbladet også viser til, bedt om at CIA-dokumenter som forteller om gode resultater som følge av tortur (som også Dagbladet-saken linker til).
Det burde være mulig å behandle et interessant etisk dilemma sånn noenlunde balansert, til tross for at man har lite til overs for USA? Om ikke annet nå som Obama er blitt president. Det er ihvertfall lov til å håpe.
Tuesday, July 21, 2009
Fra Lofoten til New York
Man kan si mye om troverdigheten til norske aviser, i hvert fall oppslagene. Hvor mange ganger har vi ikke lest beskrivelsen ”verre enn noen gang”, ”sjokkerende økning”, samt ”et eller annet dramatisk” som indikerer stor nyhetsverdi. Så også om sommeroppslagene om norske ungdommer som drikker seg fulle i syden, attpåtil på sprit! Men de sensasjonelle oppslagene stopper ikke her – skal vi tro VG, så er noen til og med under 18 år!
Dette kan jo knapt sies å være noe nytt. Dette er ting jeg har lest om og gitt min relative unge alder (f.1980) så har jeg også hørt om bekjente som drar på lignende partyturer. Jeg var selv i Magalluf etter militæret sommeren 2000. Og de samme oppslagene om sydenfyll preget tabloidene da som nå. Hvilken glede folk finner i å drikke seg sanseløs overgår meg, men mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves. Personlig har jeg alltid foretrukket å bruke penger på – i mangel på bedre ord – eksotiske reiser, fremfor partyferier. I så måte var Lofoten som illustrert i sist blogginnlegg en fantastisk opplevelse på alle måter.
I skrivende stund er jeg på Long Island tvers over Manhatten i New York City og har brukt dagen til å vandre på Manhatten, samt sjekket nattelivet. Noe jeg til tross for mitt besøk i USA i fjor aldri fikk skikkelig anledning til. Anledningen for at jeg er tilbake i USA er at jeg skal være med på et sommerseminar i regi George Mason University, hvilket jeg har vært så heldig å være en av dem som får delta på Civitas kvote. Før og etter den tid skal jeg besøke venner i NYC og Washington D.C. I likhet med Lofoten så frister slike ferier betydelig mer enn fylleturer til Syden.
Jeg vil selvfølgelig prøve å få blogge litt underveis.
Dette kan jo knapt sies å være noe nytt. Dette er ting jeg har lest om og gitt min relative unge alder (f.1980) så har jeg også hørt om bekjente som drar på lignende partyturer. Jeg var selv i Magalluf etter militæret sommeren 2000. Og de samme oppslagene om sydenfyll preget tabloidene da som nå. Hvilken glede folk finner i å drikke seg sanseløs overgår meg, men mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves. Personlig har jeg alltid foretrukket å bruke penger på – i mangel på bedre ord – eksotiske reiser, fremfor partyferier. I så måte var Lofoten som illustrert i sist blogginnlegg en fantastisk opplevelse på alle måter.
I skrivende stund er jeg på Long Island tvers over Manhatten i New York City og har brukt dagen til å vandre på Manhatten, samt sjekket nattelivet. Noe jeg til tross for mitt besøk i USA i fjor aldri fikk skikkelig anledning til. Anledningen for at jeg er tilbake i USA er at jeg skal være med på et sommerseminar i regi George Mason University, hvilket jeg har vært så heldig å være en av dem som får delta på Civitas kvote. Før og etter den tid skal jeg besøke venner i NYC og Washington D.C. I likhet med Lofoten så frister slike ferier betydelig mer enn fylleturer til Syden.
Jeg vil selvfølgelig prøve å få blogge litt underveis.
Monday, July 13, 2009
Fantastiske Lofoten
Jeg er i disse dager i Lofoten for første gang. Det kan knapt beskrives, det bør strengt tatt oppleves. Likevel har jeg forsøkt å formidle noen tanker og bilder fra turen - skal nå straks til Bunes, som har Europas kanskje fineste strand. Skal legge ut flere bilder og blogge mer når jeg er tilbake.
Friday, July 10, 2009
Thursday, July 09, 2009
10 år siden studentopprøret i Iran. På tide med et skifte!
Nothing else in the world - not all the armies - is so powerful as an idea whose time has come!
Victor Hugo
I 2004-2005 hadde jeg gleden av å representere Norsk Studentunion i Studentenes Fredspris (sammen med blant annet Thorvald Stoltenberg, Stein Tønnesson, Kjersti Strømmen, Gro Brækken) som utgis annen hvert år i forbindelse med Trondheims Internasjonale Studentfestival - ISFIT.
Jeg argumenterte den gangen hardt for at Ahmed Batebi, tidligere iransk student, burde få prisen for sin innsats for menneskerettigheter i Iran. (Jeg hadde selvfølgelig ingen problemer med å stå bak vinnerutnevnelsen; ACEU - den colombianske studentbevegelsen, særlig ettersom de tok kraftig avstand fra FARC)
Batebi bemerket seg ved å være på forsiden av The Economist i 1999.
I dag er det 10 år siden studentopprøret, og i anledning siste tids hendelser i Iran så er det ikke rart at opposisjonen og demokratibevegelsen bruker anledningen til å markere at tiden er inne - eller skulle jeg si - tiden for prestestyre er ute!
Problemet er at det er vanskelig å se noe "change we can believe in" i nærmeste fremtid, til det er institusjonene med makt for nært knyttet opp til prestestyret. Legitimiteten er likefullt kraftig svekket, innsatsen til demokratibevegelsen har ikke vært forgjeves!
I likhet med de tidligere kommuniststatene så er ideologien til de herskende klassene i Iran så moralsk bankerott, at trusler og vold er det eneste de har igjen å bruke. Og før eller senere vil regimet falle sammen under folkelig press, og slå følge med kommunistdiktaturene til idèhistoriens skraphaug, der de hører hjemme.
La oss bidra til at det skjer FØR heller enn SENERE.
Apropos, I denne forbindelse anbefales Robert Baer (det intellektuelle forbildet for George Clooneys CIA-karakter i Syriana), i samtale med Fareed Zakaria CNNs GPS.
Victor Hugo
I 2004-2005 hadde jeg gleden av å representere Norsk Studentunion i Studentenes Fredspris (sammen med blant annet Thorvald Stoltenberg, Stein Tønnesson, Kjersti Strømmen, Gro Brækken) som utgis annen hvert år i forbindelse med Trondheims Internasjonale Studentfestival - ISFIT.
Jeg argumenterte den gangen hardt for at Ahmed Batebi, tidligere iransk student, burde få prisen for sin innsats for menneskerettigheter i Iran. (Jeg hadde selvfølgelig ingen problemer med å stå bak vinnerutnevnelsen; ACEU - den colombianske studentbevegelsen, særlig ettersom de tok kraftig avstand fra FARC)
Batebi bemerket seg ved å være på forsiden av The Economist i 1999.
I dag er det 10 år siden studentopprøret, og i anledning siste tids hendelser i Iran så er det ikke rart at opposisjonen og demokratibevegelsen bruker anledningen til å markere at tiden er inne - eller skulle jeg si - tiden for prestestyre er ute!Problemet er at det er vanskelig å se noe "change we can believe in" i nærmeste fremtid, til det er institusjonene med makt for nært knyttet opp til prestestyret. Legitimiteten er likefullt kraftig svekket, innsatsen til demokratibevegelsen har ikke vært forgjeves!
I likhet med de tidligere kommuniststatene så er ideologien til de herskende klassene i Iran så moralsk bankerott, at trusler og vold er det eneste de har igjen å bruke. Og før eller senere vil regimet falle sammen under folkelig press, og slå følge med kommunistdiktaturene til idèhistoriens skraphaug, der de hører hjemme.
La oss bidra til at det skjer FØR heller enn SENERE.
Apropos, I denne forbindelse anbefales Robert Baer (det intellektuelle forbildet for George Clooneys CIA-karakter i Syriana), i samtale med Fareed Zakaria CNNs GPS.
Wednesday, July 08, 2009
Tour De France bedre enn sitt rykte?
I min siste bloggpost avslørte jeg skepsis mot syklistene i Tour De France hva gjelder dopingbruk. Jeg kom også i skade for å blottlegge egen ignoranse. Riktignok påpekte jeg i kommentaren at utsagnene var basert på spekulasjoner og subjektive følelser kring eget forhold til sykkelsporten.
Likefullt forsøkte jeg å lage et argument for at det er lite sannsynlig at dagens utøvere i Tour De France ikke er rene. Gode faktabaserte tilbakemeldinger viser at jeg ikke lykkes bra med det, hvorpå jeg har funnet det fornuftig å revurdere standpunktet - OG HELDIGVIS FOR DET!
Det er svært sjeldent jeg er glad for å innrømme feil, men det er jeg altså i dette tilfellet. Jeg har heller ingen problemer med å vedgå at jeg burde sjekket fakta bedre kring EPO og effekter.
Men bedre sent enn aldri.
Jeg korresponderte med forskningsrådgiver i Antidoping, Mads Drange, som kunne gi utfyllende kommentar på effekten av EPO:
"Når det gjelder hvor stor effekt EPO har på prestasjon er det vanskelig å gi et generelt svar på dette. Treningstilstand, type idrett, nivå og arbeidsøkonomi er bare noen faktorer som vil påvirke graden av effekt.
Som det fremgår av kommentaren til Mads så er det uten tvil en veldig stor effekt ved bruk av EPO, dog ikke så stor som jeg spekulerte i, (men det er egentlig et underordnet poeng). Det er også oppløftene å lese at dopingarbeidet innen sykkelsporten er betydelig skjerpet. En konkret helhetsvurdering burde derfor tilsi at sannsynligheten for at syklistene er renere er betydelig større enn hva jeg først spekulerte i. Jeg skulle da også tro at avskrekkingseffekten også vil ha en vesentlig effekt i seg selv.
Jeg har også forstått det slik at farten i fjellene er lavere nå enn hva de var for en del år siden, hvilket også styrker sannsynligheten for at det er mindre doping nå enn hva tilfelle var for noen år siden.
Min subjektive konklusjon er at jeg vil med mye større entusiasme følge årets Tour - og gitt min anglofile legning så holder jeg en knapp på Lance.
Likefullt forsøkte jeg å lage et argument for at det er lite sannsynlig at dagens utøvere i Tour De France ikke er rene. Gode faktabaserte tilbakemeldinger viser at jeg ikke lykkes bra med det, hvorpå jeg har funnet det fornuftig å revurdere standpunktet - OG HELDIGVIS FOR DET!
Det er svært sjeldent jeg er glad for å innrømme feil, men det er jeg altså i dette tilfellet. Jeg har heller ingen problemer med å vedgå at jeg burde sjekket fakta bedre kring EPO og effekter.
Men bedre sent enn aldri.
Jeg korresponderte med forskningsrådgiver i Antidoping, Mads Drange, som kunne gi utfyllende kommentar på effekten av EPO:
"Når det gjelder hvor stor effekt EPO har på prestasjon er det vanskelig å gi et generelt svar på dette. Treningstilstand, type idrett, nivå og arbeidsøkonomi er bare noen faktorer som vil påvirke graden av effekt.
I 2000 ble det gjennomført et studie i Norge der man fant at etter 3 uker med EPO behandling på godt trente forsøkspersoner, økte det maksimale oksygenopptaket med i gjennomsnitt 7%.
Dette er svært mye, og vil gi en betydelig prestasjonsøkning. Om det er snakk om 5% 10% eller 15% er vanskelig å tallfeste, men jeg er helt enig med det du skriver i bloggen din om at EPO gir en enorm gevinst for utøvere som velger å dope seg med dette medikamentet. EPO er uten tvil et av de mest effektive dopingmidlene som finnes"
"Det har skjedd mye i UCI sitt antidopingprogram de siste 2 årene. Inføring av biologiske pass har gjort at det er svært vanskelig for pro tour cyklister å dope seg uten at UCI ser dette på deres individuelle profil, og selv om ingen er dømt på bakgrunn av et slikt pass ( 5 utøvere er imidlertid anmeldt) har dette trolig gjort kontrollarbeidet mye mer effektivt"
"Det har skjedd mye i UCI sitt antidopingprogram de siste 2 årene. Inføring av biologiske pass har gjort at det er svært vanskelig for pro tour cyklister å dope seg uten at UCI ser dette på deres individuelle profil, og selv om ingen er dømt på bakgrunn av et slikt pass ( 5 utøvere er imidlertid anmeldt) har dette trolig gjort kontrollarbeidet mye mer effektivt"
Som det fremgår av kommentaren til Mads så er det uten tvil en veldig stor effekt ved bruk av EPO, dog ikke så stor som jeg spekulerte i, (men det er egentlig et underordnet poeng). Det er også oppløftene å lese at dopingarbeidet innen sykkelsporten er betydelig skjerpet. En konkret helhetsvurdering burde derfor tilsi at sannsynligheten for at syklistene er renere er betydelig større enn hva jeg først spekulerte i. Jeg skulle da også tro at avskrekkingseffekten også vil ha en vesentlig effekt i seg selv.
Jeg har også forstått det slik at farten i fjellene er lavere nå enn hva de var for en del år siden, hvilket også styrker sannsynligheten for at det er mindre doping nå enn hva tilfelle var for noen år siden.
Min subjektive konklusjon er at jeg vil med mye større entusiasme følge årets Tour - og gitt min anglofile legning så holder jeg en knapp på Lance.
Tuesday, July 07, 2009
Derfor tror jeg de fleste i Tour De France er dopet
Årets store sykkeleventyr, Tour De France er igang. Et eventyr jeg har fulgt med enorm interesse helt siden jeg ble hekta i 1989 da Greg Lemond slo Laurent Fignon med fattige 8 sekunder. Alle årene med Miguel Indurain (1991-1995) til de fantastiske årene med Lance Armstrong (1999-2005), kun avbrutt av Riis (96) Ullrich (97) og Pantani (98), for å ikke glemme de siste årene med Perrerio Sio, Comtador (som er på samme lag som Armstrong i år)og Carlos Sastre.
Ferie og Tour De France har vært en del av livet, lenge før TV2 begynte sin satsning. Men interessen har falt vesentlig de siste årene, ihvertfall forsøker jeg bevisst å dempe min interesse. Jeg tror rett og slett ikke at utøverne er rene, og når illusjonen om ren sport er borte, ja da er det vanskelig å opprettholde entusiasmen for idretten. Merkelig nok synes ikke dette å legge en demper på TV2s dekning.
La meg forklare hvorfor jeg har store problemer med å opprettholde illusjonen om Touren ved følgende resonnement.
1. De fysiske påkjenningene som syklistene skal igjennom er sannsynligvis de hardeste i verden uansett idrett. Kravene til utholdenhet er enorme.
2. I toppidretten er det stor konkurranse, og forskjellene (ihvertfall i herreidretten) er meget små. Altså vil selv små marginer på ytelseseffekten ha en stor betydning.
3. Effekten av bloddoping, EPO er også enorm. Uten å gå helt god for tallene, så mener jeg at det øker ytelsesnivået med 30-40 %. Det er ihvertfall en stor forbedring av ytelsen til dem som bruker EPO.
4. Bruk av doping gir altså stor relativ gevinst, hvilket gjør det vanskelig å se at noen skulle evne å konkurrere med dopede utøvere, uten å være dopet selv.
Når Jan Ullrich innrømmet doping så er det lite sannsynlig at Lance Armstrong greide å slå Ullrich uten selv å være dopet, gitt den store relative gevinsten. Den samme logikken gjelder for dagens utøvere.
Når vi i tillegg har sett hvor mange som har blitt avslørt, hvor tilsynelatende utbredt og aksepert doping var og muligens fremdelse er i sykkelsporten, så har jeg vanskelig for å tro at utøverne er rene. For å ikke glemme løgneren Rasmussen.
Da blir det også vanskelig å mobilisere entusiasme for årets Tour. Selv om det helt sikkert kommer til å by på spenning.
Ferie og Tour De France har vært en del av livet, lenge før TV2 begynte sin satsning. Men interessen har falt vesentlig de siste årene, ihvertfall forsøker jeg bevisst å dempe min interesse. Jeg tror rett og slett ikke at utøverne er rene, og når illusjonen om ren sport er borte, ja da er det vanskelig å opprettholde entusiasmen for idretten. Merkelig nok synes ikke dette å legge en demper på TV2s dekning.
La meg forklare hvorfor jeg har store problemer med å opprettholde illusjonen om Touren ved følgende resonnement.
1. De fysiske påkjenningene som syklistene skal igjennom er sannsynligvis de hardeste i verden uansett idrett. Kravene til utholdenhet er enorme.
2. I toppidretten er det stor konkurranse, og forskjellene (ihvertfall i herreidretten) er meget små. Altså vil selv små marginer på ytelseseffekten ha en stor betydning.
3. Effekten av bloddoping, EPO er også enorm. Uten å gå helt god for tallene, så mener jeg at det øker ytelsesnivået med 30-40 %. Det er ihvertfall en stor forbedring av ytelsen til dem som bruker EPO.
4. Bruk av doping gir altså stor relativ gevinst, hvilket gjør det vanskelig å se at noen skulle evne å konkurrere med dopede utøvere, uten å være dopet selv.
Når Jan Ullrich innrømmet doping så er det lite sannsynlig at Lance Armstrong greide å slå Ullrich uten selv å være dopet, gitt den store relative gevinsten. Den samme logikken gjelder for dagens utøvere.
Når vi i tillegg har sett hvor mange som har blitt avslørt, hvor tilsynelatende utbredt og aksepert doping var og muligens fremdelse er i sykkelsporten, så har jeg vanskelig for å tro at utøverne er rene. For å ikke glemme løgneren Rasmussen.
Da blir det også vanskelig å mobilisere entusiasme for årets Tour. Selv om det helt sikkert kommer til å by på spenning.
Wednesday, July 01, 2009
Tuesday, June 30, 2009
Hva med Honduras?
Audun Lysbakken uttrykker på sin blogg forundring over at ikke Høyre har tatt avstand fra den militære inngripen i Honduras. Underforstått så ønsker selvfølgelig SVs nestleder å antyde at Høyre støtter militær diktatur. Det er kanskje ikke så rart, all den tid vi i Høyre (med god grunn) stadig vekk klistrerer norske sosialister til internasjonale sosialister, med et noe uheldig rulleblad.
Substansielt så er tilfelle Honduras interessant. Hvilken rolle har militæret spilt i det angivelige kuppet? På Dagsnytt atten mandag, hevdet forsker Benedicte bull Hansen at militæret opptrådte etter ordre fra Høyesterett, fordi domstolen mente at Presidenten hadde gått utover sine konstitusjonelle fullmakter. - "Dersom de militære styrker adlyder parlamentet og høyesterett og avsetter en president som setter seg ut over loven, er dette da et kupp", spør Minerva-kommentator Jan Arild Snoen. Jeg synes spørsmålet er betimelig.
Noen synes også å hevde at fordi USA og Hillary Clinton har ment noe - ja da må det pr. definisjon være rett. I de aller fleste tilfeller er min ryggmarksrefleks å være enig med USA, men det kan jo tenkes at Hillary Clinton har vært ute med en kjapp kommentar før hun har fått med seg hele bildet.
Det er ikke umulig at den militære inngripen bør fordømmes, men at Høyre som parti (i den grad partiet skal ha noen stor mening om det, det er tross alt Gahr Støre som uttrykker offisielle norske synspunkter) velger å avvente situasjonen før den kommenteres er heller et adelsmerke enn det motsatte.
Så kan vi jo vente i spenning å høre når Lysbakken vil ta sterk avstand fra Hugo Chavez som selv prøvde seg på et militærkupp i 1992.
Jeg har en følelse at vi i så fall vil måtte vente ganske lenge.
Substansielt så er tilfelle Honduras interessant. Hvilken rolle har militæret spilt i det angivelige kuppet? På Dagsnytt atten mandag, hevdet forsker Benedicte bull Hansen at militæret opptrådte etter ordre fra Høyesterett, fordi domstolen mente at Presidenten hadde gått utover sine konstitusjonelle fullmakter. - "Dersom de militære styrker adlyder parlamentet og høyesterett og avsetter en president som setter seg ut over loven, er dette da et kupp", spør Minerva-kommentator Jan Arild Snoen. Jeg synes spørsmålet er betimelig.
Noen synes også å hevde at fordi USA og Hillary Clinton har ment noe - ja da må det pr. definisjon være rett. I de aller fleste tilfeller er min ryggmarksrefleks å være enig med USA, men det kan jo tenkes at Hillary Clinton har vært ute med en kjapp kommentar før hun har fått med seg hele bildet.
Det er ikke umulig at den militære inngripen bør fordømmes, men at Høyre som parti (i den grad partiet skal ha noen stor mening om det, det er tross alt Gahr Støre som uttrykker offisielle norske synspunkter) velger å avvente situasjonen før den kommenteres er heller et adelsmerke enn det motsatte.
Så kan vi jo vente i spenning å høre når Lysbakken vil ta sterk avstand fra Hugo Chavez som selv prøvde seg på et militærkupp i 1992.
Jeg har en følelse at vi i så fall vil måtte vente ganske lenge.
Monday, June 29, 2009
Hva med å ta med seg Mullah Krekar?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre skal til Irak for å opprette ambassadekontor. Under oppholdet skal han ha samtaler med utenriks og menneskerettighetsministeren i landet. Norske og irakiske myndigheter har også undertegnet en avtale om retur av irakere og implementering av avtalen vil også stå på dagsordenen i møter med irakerne.
Da skulle det vel også være mulig å få sendt Mullah Krekar ut av landet?
Da skulle det vel også være mulig å få sendt Mullah Krekar ut av landet?
Thursday, June 25, 2009
Halv og helnakne menn som danser
Byråd i Oslo, Sylvi Listhaug (FrP) vil ikke ha halvnakne menn dansende rundt i Oslos gater.
Tankene etter å ha sett klippet gikk umiddelbart til 90-talls klassikeren I Blanke Messingen.
Listhaug burde muligens unngå dette klippet - jeg synes det var rasende festlig.
Via Vampus.
PS!
Får du ikke sett videoen uten å måtte logge deg inn på YouTube, så gå hit for å se den.
Tankene etter å ha sett klippet gikk umiddelbart til 90-talls klassikeren I Blanke Messingen.
Listhaug burde muligens unngå dette klippet - jeg synes det var rasende festlig.
Via Vampus.
PS!
Får du ikke sett videoen uten å måtte logge deg inn på YouTube, så gå hit for å se den.
Wednesday, June 24, 2009
Nina Karin Monsens jamring
Jeg er langt på vei enig i at den nye ekteskapsloven, eller hvorvidt ekteskap som sådan skal favoriseres i et samfunn er en interessant debatt. Da også hvilke kulturelle implikasjoner statlig favorisering, evt bortfall av favorisering måtte medføre.
Men det er noe med det evinnelige gnålet og språkbruken til Nina Karin Monsen som slettes ikke appellerer til diskusjon. Eller i den grad det appellerer til diskusjon så er det rundt personen Nina Karin Monsen og ikke sak. Hennes beslutning om å gå rettens vei for å stoppe den nye ekteskapsloven er intet unntak.
Det er synd, fordi jeg synes motstanderne av den nye ekteskapsloven (jeg synes loven var et fremskritt, selv om mitt primære standpunkt er å privatisere hele ekteskapet, dvs overlate det kontraktsmessige til jurister og symbolske til religiøse) har noen gode poenger. Det er ikke lenge siden et samlet Storting mente at det kulturelle definisjonen av et ekteskap "besto av to personer av forskjellige kjønn". Altså mann og kvinne.
At man i ettertid har blitt stemplet som ondskapsfull og mørkemann/kvinne dersom man mente at denne kulturelle definisjonen skulle bestå (hva Obama f. eks mener), har vært gjenstand for kraftig irritasjon fra min side. Nå har jo motstanderne ikke gjort det lett for seg, ved at Monsen har blitt talsperson for dette såkalte opprøret, men likefullt så er det en del implikasjoner for samfunnet, særlig med tanke på relasjonen foreldre-barn som absolutt er verdt nærmere diskusjoner, kan hende, man til og med burde hatt et bedre forarbeid/prosess, før man innførte den nye ekteskapsloven.
Hva gjelder Nina Karin Monsens jamring kring det religiøse aspektet og en slags insistering på at nå som homofile kan gifte seg, så devaluerer det standarden på hetrofile ekteskap, er for meg komplett uforstålig. På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap være til sjenanse eller trussel mot hetrofile ekteskap? På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap bidra til å begrense livsutfoldelsen til hetrofile ekteskap?
Det er mulig Nina Karin Monsen har et svar på dette - jeg har det ikke.
Men det er noe med det evinnelige gnålet og språkbruken til Nina Karin Monsen som slettes ikke appellerer til diskusjon. Eller i den grad det appellerer til diskusjon så er det rundt personen Nina Karin Monsen og ikke sak. Hennes beslutning om å gå rettens vei for å stoppe den nye ekteskapsloven er intet unntak.
Det er synd, fordi jeg synes motstanderne av den nye ekteskapsloven (jeg synes loven var et fremskritt, selv om mitt primære standpunkt er å privatisere hele ekteskapet, dvs overlate det kontraktsmessige til jurister og symbolske til religiøse) har noen gode poenger. Det er ikke lenge siden et samlet Storting mente at det kulturelle definisjonen av et ekteskap "besto av to personer av forskjellige kjønn". Altså mann og kvinne.
At man i ettertid har blitt stemplet som ondskapsfull og mørkemann/kvinne dersom man mente at denne kulturelle definisjonen skulle bestå (hva Obama f. eks mener), har vært gjenstand for kraftig irritasjon fra min side. Nå har jo motstanderne ikke gjort det lett for seg, ved at Monsen har blitt talsperson for dette såkalte opprøret, men likefullt så er det en del implikasjoner for samfunnet, særlig med tanke på relasjonen foreldre-barn som absolutt er verdt nærmere diskusjoner, kan hende, man til og med burde hatt et bedre forarbeid/prosess, før man innførte den nye ekteskapsloven.
Hva gjelder Nina Karin Monsens jamring kring det religiøse aspektet og en slags insistering på at nå som homofile kan gifte seg, så devaluerer det standarden på hetrofile ekteskap, er for meg komplett uforstålig. På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap være til sjenanse eller trussel mot hetrofile ekteskap? På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap bidra til å begrense livsutfoldelsen til hetrofile ekteskap?
Det er mulig Nina Karin Monsen har et svar på dette - jeg har det ikke.
Om gode og dårlige lærere
Tillatt meg å være en smule partipolemisk.
Leder i Sosisalistisk Ungdom, Mali Tronsmoen, skriver på sin blogg at Norge er verdens beste land å være lærer i:
"Norge er stort sett verdens beste land å bo i. Og i følge en ny OECD-rapport er vi i verdenstoppen når det gjelder hvor det er best å være lærer også :) Snakk om å snu skuta!"
Det er i seg selv ingen ulempe at norske lærere trives i skolen, snarere tvert imot. Men det er langt fra nok. Husk at SV er et parti som er mot både karakterer og eksamen, og mente at å stille krav til 3 i matte, engelsk og norsk for å komme inn på lærerskolen var "umenneskelig".
SV er altså imot et minimum av krav til dem skal undervise i norsk skole. Etter at Clemet innførte krav til dem som skulle inn på lærerskolen så har søkermassen økt (det har selvfølgelig også andre sammenhenger, dog ikke så mye at SV har kommet i departementet), hvilket selvfølgelig er gledelig.
Mali skriver videre på sin blogg: "Å være lærer er det morsomste jeg har gjort! Som lærer kan man utgjøre en forskjell i mange menneskers liv, og gjøre verden til et litt bedre sted. Det er et supert yrke"
Det er uten tvil mange flinke lærere i norsk skole, og Mali er sikkert en av dem. Problemet er alle dem som IKKE er flinke. For på samme måte som en lærer kan utgjøre en positiv forskjell for mange elever, så kan også dårlige lærere utgjøre en negativ forskjell, langt på vei ødelegge læringen til mange elever. Det er ikke akseptabelt! Hvis man leser lenken som SU-lederen selv linker til, så viser det at over 60 % av lærerne mener at dårlig arbeid blir tolerert på deres skole. Det er egentlig skandaløst når over halvparten av lærerne selv mener at dårlig arbeid ikke slås ned på. Dette viser at man fremdeles har en stor jobb å gjøre i norsk skole!
Min løsning på skoleutfordringen er enkel, om ikke lett.
Definer klart i læreplannene HVA elevene skal kunne. Gi så skolene, skolelederne og lærerne maksimalt med frihet til selv å utforme pedagogikken basert på klare læringsmål. Ikke noe krav om hvor mye lærerne skal være på skolen, når de skal være der etc. Gi lærerne denne friheten - men da må de også tolerere å bli testet på resultatene. De skolene og lærerne som over tid viser svake resultater må da forklare seg, og vise reelle planer på hvordan de skal forbedre seg. Og de lærerne som ikke evner å forbedre seg, må rett og slett finne seg noe annet å gjøre. Ellers så svikter vi elevene slik som Bård-Vegar Solhjell er sitert på i dagens Dagbladet.
En slik tilnærming ville gitt konkret substans til slagordet - Mer frihet og mer ansvar!
Jeg synes (som vanlig) The Economist oppsummerte det meget bra for noen år siden når de diskuterte utfordringen for fremtidens skole:
"It`s all about getting the good teachers - and giving them freedom"
Leder i Sosisalistisk Ungdom, Mali Tronsmoen, skriver på sin blogg at Norge er verdens beste land å være lærer i:
"Norge er stort sett verdens beste land å bo i. Og i følge en ny OECD-rapport er vi i verdenstoppen når det gjelder hvor det er best å være lærer også :) Snakk om å snu skuta!"
Det er i seg selv ingen ulempe at norske lærere trives i skolen, snarere tvert imot. Men det er langt fra nok. Husk at SV er et parti som er mot både karakterer og eksamen, og mente at å stille krav til 3 i matte, engelsk og norsk for å komme inn på lærerskolen var "umenneskelig".
SV er altså imot et minimum av krav til dem skal undervise i norsk skole. Etter at Clemet innførte krav til dem som skulle inn på lærerskolen så har søkermassen økt (det har selvfølgelig også andre sammenhenger, dog ikke så mye at SV har kommet i departementet), hvilket selvfølgelig er gledelig.
Mali skriver videre på sin blogg: "Å være lærer er det morsomste jeg har gjort! Som lærer kan man utgjøre en forskjell i mange menneskers liv, og gjøre verden til et litt bedre sted. Det er et supert yrke"
Det er uten tvil mange flinke lærere i norsk skole, og Mali er sikkert en av dem. Problemet er alle dem som IKKE er flinke. For på samme måte som en lærer kan utgjøre en positiv forskjell for mange elever, så kan også dårlige lærere utgjøre en negativ forskjell, langt på vei ødelegge læringen til mange elever. Det er ikke akseptabelt! Hvis man leser lenken som SU-lederen selv linker til, så viser det at over 60 % av lærerne mener at dårlig arbeid blir tolerert på deres skole. Det er egentlig skandaløst når over halvparten av lærerne selv mener at dårlig arbeid ikke slås ned på. Dette viser at man fremdeles har en stor jobb å gjøre i norsk skole!
Min løsning på skoleutfordringen er enkel, om ikke lett.
Definer klart i læreplannene HVA elevene skal kunne. Gi så skolene, skolelederne og lærerne maksimalt med frihet til selv å utforme pedagogikken basert på klare læringsmål. Ikke noe krav om hvor mye lærerne skal være på skolen, når de skal være der etc. Gi lærerne denne friheten - men da må de også tolerere å bli testet på resultatene. De skolene og lærerne som over tid viser svake resultater må da forklare seg, og vise reelle planer på hvordan de skal forbedre seg. Og de lærerne som ikke evner å forbedre seg, må rett og slett finne seg noe annet å gjøre. Ellers så svikter vi elevene slik som Bård-Vegar Solhjell er sitert på i dagens Dagbladet.
En slik tilnærming ville gitt konkret substans til slagordet - Mer frihet og mer ansvar!
Jeg synes (som vanlig) The Economist oppsummerte det meget bra for noen år siden når de diskuterte utfordringen for fremtidens skole:
"It`s all about getting the good teachers - and giving them freedom"
Sunday, June 21, 2009
Friday, June 19, 2009
Storskurken i Iran
Den store skurken (eller store Satan om du vil) Ali Khamenei, øverste leder i Den islamske republikken Iran, talte fredag til det iranske folket i et forsøk på å imøtegå det voldsomme raseriet som har bygget seg opp blant landets borgere etter år med undertrykkelse. Regime har gitt en helt ny betydning til begrepet "fashion police" - ettersom Iran faktisk har innført et eget religiøst politi som skal påpasse at kvinner ikke viser for mye hår eller på andre måter opptrer usømmelig.
Khamenei manet til besinnelse, og i praksis var det ikke bare en formanelse. Mange iranere har bokstavlig talt fått kniven på strupen i valget mellom "besinnelse" eller opprør. Journalister er kastet ut, internett og mobilnett er blokkert og regimets hemmelige politi er igang med å forfølge opposisjonelle i massiv skala. Det er usikkert hvor mange som er drept, men det dreier seg sikkert om tusener og flere står for tur - ettersom de ganske sikkert ikke vil følge den patetisk formaningen til storskurken Khamenei.
Storskurken vektla betydningen av religion og Islam som løsningen (hørt det før) på "utfordringene" og søke råd i koranen. Han kunne jo lagt til - "ellers skyter vi dere", Vel det har han vel strengt tatt gjort, og tradisjonen tro med at actions speak louder than words.
Jeg er usikker på hvor mye denne storskurken egentlig tror på religionens fortreffelighet og det religiøse aspektet kontra hvor mye som egentlig dreier seg om egen nidkjærhet og makt. Jeg mistenker det siste. Det må jo uansett være en stor utfordring for de "retttroende" og forklare hvordan det kan ha seg at de "vantro" er så moralsk, kulturelt, teknologisk og ikke minst militært overlegne. Derfor var det ikke overraskende at han beskyldte vesten og utenlandsk media for å være problemet, oppegående mennesker ser jo opplagt sirkelargumentasjonen her, men som nevnt Storskurken er ikke avhengig av å vinne argumenter - han trenger våpen og frykt.
Å lese hva storskurken egentlig sa, får meg til å tenke på Komiske Ali - "informasjonsministeren" til Saddam (There are no american soldiers in Bagdad, they have all run away), eksempelvis at demokratiet er utilstrekelig - og at Irans løsning,"et religiøst demokrati" er det rette.
Intellektuelt sett er denne formen for argumentasjon (om man vil kalle det for det) på linje med de tilbakestående personene i Norgespatriotene.
Jeg har dog stor tro på at det vestlige, modernistorienterte persiske folket ser talene for det er - med Mor Åse (fra Per Gynt) sine ord - alt er bare tøv og tant.
Håpet er at det iranske folket forsetter kampen for å realisere Abraham Lincolns ord om at Government of the people, by the people and for the people shall not perish from this earth.
Khamenei manet til besinnelse, og i praksis var det ikke bare en formanelse. Mange iranere har bokstavlig talt fått kniven på strupen i valget mellom "besinnelse" eller opprør. Journalister er kastet ut, internett og mobilnett er blokkert og regimets hemmelige politi er igang med å forfølge opposisjonelle i massiv skala. Det er usikkert hvor mange som er drept, men det dreier seg sikkert om tusener og flere står for tur - ettersom de ganske sikkert ikke vil følge den patetisk formaningen til storskurken Khamenei.
Storskurken vektla betydningen av religion og Islam som løsningen (hørt det før) på "utfordringene" og søke råd i koranen. Han kunne jo lagt til - "ellers skyter vi dere", Vel det har han vel strengt tatt gjort, og tradisjonen tro med at actions speak louder than words.
Jeg er usikker på hvor mye denne storskurken egentlig tror på religionens fortreffelighet og det religiøse aspektet kontra hvor mye som egentlig dreier seg om egen nidkjærhet og makt. Jeg mistenker det siste. Det må jo uansett være en stor utfordring for de "retttroende" og forklare hvordan det kan ha seg at de "vantro" er så moralsk, kulturelt, teknologisk og ikke minst militært overlegne. Derfor var det ikke overraskende at han beskyldte vesten og utenlandsk media for å være problemet, oppegående mennesker ser jo opplagt sirkelargumentasjonen her, men som nevnt Storskurken er ikke avhengig av å vinne argumenter - han trenger våpen og frykt.
Å lese hva storskurken egentlig sa, får meg til å tenke på Komiske Ali - "informasjonsministeren" til Saddam (There are no american soldiers in Bagdad, they have all run away), eksempelvis at demokratiet er utilstrekelig - og at Irans løsning,"et religiøst demokrati" er det rette.
Intellektuelt sett er denne formen for argumentasjon (om man vil kalle det for det) på linje med de tilbakestående personene i Norgespatriotene.
Jeg har dog stor tro på at det vestlige, modernistorienterte persiske folket ser talene for det er - med Mor Åse (fra Per Gynt) sine ord - alt er bare tøv og tant.
Håpet er at det iranske folket forsetter kampen for å realisere Abraham Lincolns ord om at Government of the people, by the people and for the people shall not perish from this earth.
Wednesday, June 17, 2009
Aftenposten og valget i Iran
Jan Arild Snoen, Minervakommentator og E24-spaltist, har i sistnevnte onlineskrift, uttrykt ramsalt kritikk av Aftenpostens lederskribent søndag. Og det med god grunn.
Aftenposten, til tross for at det var ganske opplagt at dette såkalte valget manglet alle krav til transparens og kvalitetssikring, tok opptellingen for å være troverdig. Fremfor å påpeke at resultatet høyst sannsynlig er manipulert, og at det er mindre sannsynlig at den sittende presidenten faktisk har fått flertall.
Det er tydelig at store deler av befolkningen i Iran har et annerledes syn enn Aftenpostens lederskribent. Hva gjelder det matrielle innholdet i Snoens artikkel, er jeg langt på vei enig i det også, at det finnes grenser for dialog, eller skulle jeg si direkte samtaler. Eller er det virkelig det?
Hva er alternativene nå i Iran? Jeg anser det som mest sannsynlig at regime forbereder et blodbad, ihvertfall ville det komme harde represalier mot demonstrantene, og med det tror jeg også at sittende regime vil fortsette utviklingen av atomvåpen. Spørsmålet er hva som er verst - et Iran med atomvåpen, eller en militær intervensjon med de konsekvenser det måtte innebære.
Jeg har egentlig ikke noe godt svar for øyeblikket.
Aftenposten, til tross for at det var ganske opplagt at dette såkalte valget manglet alle krav til transparens og kvalitetssikring, tok opptellingen for å være troverdig. Fremfor å påpeke at resultatet høyst sannsynlig er manipulert, og at det er mindre sannsynlig at den sittende presidenten faktisk har fått flertall.
Det er tydelig at store deler av befolkningen i Iran har et annerledes syn enn Aftenpostens lederskribent. Hva gjelder det matrielle innholdet i Snoens artikkel, er jeg langt på vei enig i det også, at det finnes grenser for dialog, eller skulle jeg si direkte samtaler. Eller er det virkelig det?
Hva er alternativene nå i Iran? Jeg anser det som mest sannsynlig at regime forbereder et blodbad, ihvertfall ville det komme harde represalier mot demonstrantene, og med det tror jeg også at sittende regime vil fortsette utviklingen av atomvåpen. Spørsmålet er hva som er verst - et Iran med atomvåpen, eller en militær intervensjon med de konsekvenser det måtte innebære.
Jeg har egentlig ikke noe godt svar for øyeblikket.
Monday, June 15, 2009
There`s never been anything false about hope
Det er alltid en fare, ikke så rent liten heller, for å bytte ut realiteter med ønsketenkning når man betrakter politikk i sin alminnelighet – og får jeg legge til - Barack Obama i særdeleshet.
Retorikk er politikk
Skal ”vi”, i betydning vi som bor i vesten og essensielt sett har et sekulært (ikke nødvendigvis ateistisk) verdisyn, bidra til å fundamentalt forandre den muslimske verden, så er vi helt avhengig av å få (i mangel på bedre ord) moderate muslimer med oss på laget.
Jeg er enig med hva som tilsynelatende virker å være Steenhoffs politiske etos, at vi i vesten har RETT og politisk islam FEIL. Moralsk er den vestlige styreformen og kulturen overlegen den islamske. Det tror jeg også Obama mener. Jeg tror til og med veldig mange muslimer er enige. Nå kan det helt riktig fremføres mange nyanser om hva islam/islamisme/politisk islam/jihaddisme faktisk ER, men det evinnelige maset om nyanser, skygger altfor ofte for essenser, som i dette tilfellet er vestens kulturelle overlegenhet. Spørsmålet er om en slik vestlige arroganse på noen som helst måte ville bidratt positivt i en transformasjon av regionen.
Obama valgte derfor heller å bruke seg selv og ordenes kraft for å sende en kraftig oppfordring til hver enkelt muslim om nødvendigheten av å bruke sin religion til å utøve positive handlinger, til en progressiv (ny)tolkning av islam. Ved å appellere, argumentere og illustrere fremfor å beordre/true, så ville Obama inspirere den muslimske verden, slik han har inspirert så mange, mange andre i denne verden, til en ny begynnelse, og ære være ham for det!
Samtidig som Obama appellerte til menneskets bedre natur, var Obama krystallklar på nødvendigheten av å bekjempe muslimsk ekstremisme, som AL –Qaida. Han la ikke skjul på at USA har intensjoner om å gjøre alt i sin makt (også militære virkemidler) for å hindre disse gruppene i å skade USA. Poenget var å henstille muslimer flest til å ta avstand og være med i bekjempelsenav ekstremisme, altså bruke religionen konstruktivt heller enn destruktivt.
Det er ikke sikkert at Obama lykkes. Kan også hende at religionen islam i seg selv er problemet, og lite kompatibel med typologien vestlig liberalt demokrati. Jeg tror ikke det er tilfellet. Jeg håper veldig på at det motsatte er tilfelle, og som Obama, etter beste amerikanske tradisjon har uttalt; There`s never been anything false about hope!
Nettopp derfor vil jeg gi USAs president honnør for sin tilnærming, tiden vil vise hvorvidt talen i Kairo bærer frukter, og om en ny begynnelse mellom vesten og den muslimske verden er mulig. Jeg vil helst slippe å tenke på alternativet.
Blogget på Minerva.
PS!
VG melder at det Iranske valget skal etterforskes etter ordre fra vokterrådet. Jeg har min skepsis til grundigheten av en slik utredning. Men det viser muligens at også et totalitært styre som det Iranske prestestyret er nødt til å ta hensyn til "millions of voices calling for change". Til tross for utfallet i Iran, så må man ikke avfeie behovet og nødvendigheten av fremtidshåp. Så også for Iran.
Jeg må ærlig innrømme at jeg syntes talen "A new beginning" i Kairo var en glitrende tale og en helt nødvendig tilnærming etter åtte år med George Bush jr.
Obama henvendte seg først og fremst til muslimer flest, ikke de politiske regimene, hvorpå han vektla de positive aspektene ved religion, felles interessene og betydningen av gjensidig avhengighet i forholdet mellom vesten og islam.
Obama henvendte seg først og fremst til muslimer flest, ikke de politiske regimene, hvorpå han vektla de positive aspektene ved religion, felles interessene og betydningen av gjensidig avhengighet i forholdet mellom vesten og islam.
Kritikere av talen, deriblant Eirik Stenhoff på Minerva, omtalte talen som ”nyttesløs og naiv oppfordring til dialog”. Stenhoff er ikke uten poenger, men jeg mener han bommer kraftig i sin vurdering av ordenes betydning som sådan.
Retorikk er politikk
Ved å formulere seg slik han gjorde så appellerte Obama til det beste i oss, muslimer så vel som ikke muslimer. Obama innrømte helt riktig at en tale alene, ikke kunne utviske kløften, men i likhet med Presidenten var det etter min mening en utrolig viktig start. Obama kunne selvfølgelig trukket frem de negative aspektene ved islam, etterfulgt av imperative krav om hva muslimer MÅ gjøre for å komme USA og vesten i møte. Det hadde kanskje ikke vært helt urimelig heller, men jeg kan vanskelig se for meg at det på noen som helst måte hadde bidratt positivt i det som er vår tids store utfordring, nemlig å minske avstanden mellom den muslimske og den vestlige verden.
Skal ”vi”, i betydning vi som bor i vesten og essensielt sett har et sekulært (ikke nødvendigvis ateistisk) verdisyn, bidra til å fundamentalt forandre den muslimske verden, så er vi helt avhengig av å få (i mangel på bedre ord) moderate muslimer med oss på laget.
Jeg er enig med hva som tilsynelatende virker å være Steenhoffs politiske etos, at vi i vesten har RETT og politisk islam FEIL. Moralsk er den vestlige styreformen og kulturen overlegen den islamske. Det tror jeg også Obama mener. Jeg tror til og med veldig mange muslimer er enige. Nå kan det helt riktig fremføres mange nyanser om hva islam/islamisme/politisk islam/jihaddisme faktisk ER, men det evinnelige maset om nyanser, skygger altfor ofte for essenser, som i dette tilfellet er vestens kulturelle overlegenhet. Spørsmålet er om en slik vestlige arroganse på noen som helst måte ville bidratt positivt i en transformasjon av regionen.
Obama valgte derfor heller å bruke seg selv og ordenes kraft for å sende en kraftig oppfordring til hver enkelt muslim om nødvendigheten av å bruke sin religion til å utøve positive handlinger, til en progressiv (ny)tolkning av islam. Ved å appellere, argumentere og illustrere fremfor å beordre/true, så ville Obama inspirere den muslimske verden, slik han har inspirert så mange, mange andre i denne verden, til en ny begynnelse, og ære være ham for det!
Samtidig som Obama appellerte til menneskets bedre natur, var Obama krystallklar på nødvendigheten av å bekjempe muslimsk ekstremisme, som AL –Qaida. Han la ikke skjul på at USA har intensjoner om å gjøre alt i sin makt (også militære virkemidler) for å hindre disse gruppene i å skade USA. Poenget var å henstille muslimer flest til å ta avstand og være med i bekjempelsenav ekstremisme, altså bruke religionen konstruktivt heller enn destruktivt.
Det er ikke sikkert at Obama lykkes. Kan også hende at religionen islam i seg selv er problemet, og lite kompatibel med typologien vestlig liberalt demokrati. Jeg tror ikke det er tilfellet. Jeg håper veldig på at det motsatte er tilfelle, og som Obama, etter beste amerikanske tradisjon har uttalt; There`s never been anything false about hope!
Nettopp derfor vil jeg gi USAs president honnør for sin tilnærming, tiden vil vise hvorvidt talen i Kairo bærer frukter, og om en ny begynnelse mellom vesten og den muslimske verden er mulig. Jeg vil helst slippe å tenke på alternativet.
Blogget på Minerva.
PS!
VG melder at det Iranske valget skal etterforskes etter ordre fra vokterrådet. Jeg har min skepsis til grundigheten av en slik utredning. Men det viser muligens at også et totalitært styre som det Iranske prestestyret er nødt til å ta hensyn til "millions of voices calling for change". Til tross for utfallet i Iran, så må man ikke avfeie behovet og nødvendigheten av fremtidshåp. Så også for Iran.
Saturday, June 13, 2009
"Valget" i Iran. Ikke bare parodisk
Det meget omtalte valget i Iran ser ut til å gå i retning av Mahmoud Ahmedinejad. De første signalene tydet på at det var den reformvennlige (sic!) motstanderen Moussavi som skulle ta seieren. Den enorme deltakelsen fredag ble sagt å være til fordel for Moussavi.
At opptellingen nå viser såpass klar seier til kjernekaren, ville under normale omstendigheter antydet valgjuks. Men meningsmålinger og generell informasjon i autoritære stater som Iran er svært vanskelig å tolke, så det er ikke sikkert at dette innebærer noe form for valgjuks. Men synes åpenbart at valget ikke har vært i nærheten av å fylle rimelig krav til transparens. Det er knyttet store spenninger til hvordan resultatene vil bli møtt av velgerne (og politiet), og således gjenspeiler valgkampen en sterk polarisering i Iran.
En reell valgkamp?
Det er lett å latterliggjøre valget i Iran - delvis fordi det er latterlig. Vokterrådet utpeker hvem som er kvalifisert til å stille, hvor det kun er kandidater som respekterer det islamske fundamentet for politikken som blir akseptert. Itillegg har vokterrådet/prestestyret all makt til å overkjøre en hvilken som helst valg president når det måtte være. Men og det er et stort men, som jeg velger å tolke positivt. Den enorme mobiliseringen, deltakelsen og engasjementet er i seg selv positiv, og vitner om at perserne er et folk som er opptatt av å se fremover. Jeg tror ikke det er mulig i det lange løp, dersom man får antydninger til et vitalt sivilt samfunn, å undertrykke "millions of voices calling for change".
I så måte er effektene av valgkampen i Iran vel så viktig, som selve resultatet! En god venninne, og nyvalgt leder i Studentersamfunnet i Bergen, Kaia, er for tiden i Iran og jeg gleder meg veldig til å høre hennes beretninger fra landet!
Ellers har Jan Arild Snoen en glimrende kommentar på Minerva i forkant av valget.
CNN dekker også valget behørig.
Jeg kommer tilbake med oppdateringer etterhvert som valgresultatet blir klart.
Oppdatert Søndag.
Det synes mer og mer klart at det har foregått omfattende valgjuks. Selvsagt benekter Ahmedinejad valgjuks. Ifølge flere analytikere er valgjuks noe folk er smertelig klar over og derfor naturligvis rasende. Kommentarene fra flere iranere iforkant tyder også på at iranerne var klar over faren. Landet synes for splittet til at det vil forekomme noen ny revolusjon - ihvertfall ingen revolusjon som kan lykkes. Regimets sikkerhetsfolk er allerede ute i gaten for brutalt å slå ned alle antydninger til demonstrasjoner.
Allerede har det foregått arrestasjoner i massiv skala. Og behandlingen disse får er ikke særlig pen.
Men jeg er hellig overbevist om at det ondskapsfulle regimet - før, heller enn senere, mister makten i Iran.
At opptellingen nå viser såpass klar seier til kjernekaren, ville under normale omstendigheter antydet valgjuks. Men meningsmålinger og generell informasjon i autoritære stater som Iran er svært vanskelig å tolke, så det er ikke sikkert at dette innebærer noe form for valgjuks. Men synes åpenbart at valget ikke har vært i nærheten av å fylle rimelig krav til transparens. Det er knyttet store spenninger til hvordan resultatene vil bli møtt av velgerne (og politiet), og således gjenspeiler valgkampen en sterk polarisering i Iran.
En reell valgkamp?
Det er lett å latterliggjøre valget i Iran - delvis fordi det er latterlig. Vokterrådet utpeker hvem som er kvalifisert til å stille, hvor det kun er kandidater som respekterer det islamske fundamentet for politikken som blir akseptert. Itillegg har vokterrådet/prestestyret all makt til å overkjøre en hvilken som helst valg president når det måtte være. Men og det er et stort men, som jeg velger å tolke positivt. Den enorme mobiliseringen, deltakelsen og engasjementet er i seg selv positiv, og vitner om at perserne er et folk som er opptatt av å se fremover. Jeg tror ikke det er mulig i det lange løp, dersom man får antydninger til et vitalt sivilt samfunn, å undertrykke "millions of voices calling for change".
I så måte er effektene av valgkampen i Iran vel så viktig, som selve resultatet! En god venninne, og nyvalgt leder i Studentersamfunnet i Bergen, Kaia, er for tiden i Iran og jeg gleder meg veldig til å høre hennes beretninger fra landet!
Ellers har Jan Arild Snoen en glimrende kommentar på Minerva i forkant av valget.
CNN dekker også valget behørig.
Jeg kommer tilbake med oppdateringer etterhvert som valgresultatet blir klart.
Oppdatert Søndag.
Det synes mer og mer klart at det har foregått omfattende valgjuks. Selvsagt benekter Ahmedinejad valgjuks. Ifølge flere analytikere er valgjuks noe folk er smertelig klar over og derfor naturligvis rasende. Kommentarene fra flere iranere iforkant tyder også på at iranerne var klar over faren. Landet synes for splittet til at det vil forekomme noen ny revolusjon - ihvertfall ingen revolusjon som kan lykkes. Regimets sikkerhetsfolk er allerede ute i gaten for brutalt å slå ned alle antydninger til demonstrasjoner.
Allerede har det foregått arrestasjoner i massiv skala. Og behandlingen disse får er ikke særlig pen.
Men jeg er hellig overbevist om at det ondskapsfulle regimet - før, heller enn senere, mister makten i Iran.
Friday, June 12, 2009
Thursday, June 11, 2009
Christiano Ronaldo, Manchester United og hat
Raga Rockers formulerte engang det jeg tror må være en allmenngyldig slutning - "Det er deilig å ha noen hate".
For egen del så har jeg hatt to former for "hat". Den rasjonelle typen som for mitt vedkommende har vært sosialismen. En ideologi gitt både ideal og konsekvenser, har for meg fremstått som motbydelige, med dertil passende adjektiver som beskrivelse.
Men jeg har også næret, ja noen vil si dyrket, et annet slags "hat";
Manchester United.
Om jeg hadde vært kristen hadde jeg vært fristet til å si at Man U var Djevelens verk, forresten det er jeg i mangel på bedre ord fristet til å si uansett.
De negative følelsene til Manchester United har noen ganger vært så intenst sterke at de har fått meg i dårlig humør over lengre tid. Dog tror jeg at det var verre før. Jeg tror aldri jeg virkelig har reflektert noe særlig over årsaken til dette "hatet", men det har naturligvis sin forklaring i anti-tesen - kjærligheten til Liverpool FC og den dype, dype misunnelse som fulgte av at Man United overtok hegemoniet i engelsk fotball fra begynnelsen av 1990-tallet.
En mer rasjonell begrunnelse på noe så dypt irrasjonelt som fotball og følelser er vanskelig å gi. Paradokset er jo at alle som nærer en kjærlighet til fotballspillet burde være dype beundrere av Man United. Faktum er at Manchester United og Alex Fergusons fotballfilosofi alltid har vært offensiv og underholdende. Deres evne til å få frem gode talenter har vært svært imponerende, men selvfølgelig etterhvert også innførsel av internasjonale stjerner.
Den største av de alle Christiano Ronaldo.
Som nå ettersigende er på vei til Real Madrid for 830 millioner. Det er forsåvidt gode nyheter, ettersom måten Ronaldo har dominert Premier League knapt har hatt sin like, og jeg er overbevist om at uten ham at Man United tatt vesentlig færre poeng. Det hjelper selvfølgelig godt for Man U å få inn 830 millioner, men jeg tror det er betydelig vanskeligere å få inn erstattere selv med nesten 1 milliard i retur.
Du har sikkert sett parodien før - men den passer utmerket for anledningen :)
Jeg vil selvfølgelig ønske Man U alt vondt for fremtiden, håper de bruker pengene usedvanlig dumt og at Liverpoool tar tilbake tittelen neste år. Dog frykter jeg nok et Man U gull står på trappene neste år - det har tross alt skjedd så altfor mange ganger før!
Det som ihvertfall er sikkert er at Premier League går glipp av sin beste spiller, akkurat det skal jeg være den siste til å beklage!
For egen del så har jeg hatt to former for "hat". Den rasjonelle typen som for mitt vedkommende har vært sosialismen. En ideologi gitt både ideal og konsekvenser, har for meg fremstått som motbydelige, med dertil passende adjektiver som beskrivelse.
Men jeg har også næret, ja noen vil si dyrket, et annet slags "hat";
Manchester United.
Om jeg hadde vært kristen hadde jeg vært fristet til å si at Man U var Djevelens verk, forresten det er jeg i mangel på bedre ord fristet til å si uansett.
De negative følelsene til Manchester United har noen ganger vært så intenst sterke at de har fått meg i dårlig humør over lengre tid. Dog tror jeg at det var verre før. Jeg tror aldri jeg virkelig har reflektert noe særlig over årsaken til dette "hatet", men det har naturligvis sin forklaring i anti-tesen - kjærligheten til Liverpool FC og den dype, dype misunnelse som fulgte av at Man United overtok hegemoniet i engelsk fotball fra begynnelsen av 1990-tallet.
En mer rasjonell begrunnelse på noe så dypt irrasjonelt som fotball og følelser er vanskelig å gi. Paradokset er jo at alle som nærer en kjærlighet til fotballspillet burde være dype beundrere av Man United. Faktum er at Manchester United og Alex Fergusons fotballfilosofi alltid har vært offensiv og underholdende. Deres evne til å få frem gode talenter har vært svært imponerende, men selvfølgelig etterhvert også innførsel av internasjonale stjerner.
Den største av de alle Christiano Ronaldo.
Som nå ettersigende er på vei til Real Madrid for 830 millioner. Det er forsåvidt gode nyheter, ettersom måten Ronaldo har dominert Premier League knapt har hatt sin like, og jeg er overbevist om at uten ham at Man United tatt vesentlig færre poeng. Det hjelper selvfølgelig godt for Man U å få inn 830 millioner, men jeg tror det er betydelig vanskeligere å få inn erstattere selv med nesten 1 milliard i retur.
Du har sikkert sett parodien før - men den passer utmerket for anledningen :)
Jeg vil selvfølgelig ønske Man U alt vondt for fremtiden, håper de bruker pengene usedvanlig dumt og at Liverpoool tar tilbake tittelen neste år. Dog frykter jeg nok et Man U gull står på trappene neste år - det har tross alt skjedd så altfor mange ganger før!
Det som ihvertfall er sikkert er at Premier League går glipp av sin beste spiller, akkurat det skal jeg være den siste til å beklage!
Tuesday, June 09, 2009
Kåre Willoch - ingen over, ingen ved siden!
Det meste er muligens sagt om Kåre Willoch, men jeg skal likevel tillate meg å si litt til i anledning Kåre Willochs innledning på Civitas morgenmøte om markedsøkonomi, dens ideer, historie og behovet for reformer. Møteleder Hallstein Bjercke innledet med å si at det i utgangspunktet åpnet for at Kåre Willoch kunne snakke om hva han ville, noe Kåre Willoch takket for - og la til at det hadde han nok gjort uansett :)
For de av oss som har fulgt Kåre Willoch de seneste årene så var det knapt noe overraskende med innledningen til Willoch. Muligens bortsett fra hans tilbøyelighet til å forby kredittkort. Konservative dyder som måtehold, flid og langsiktighet, for ikke glemme historiens mange lærdommer (ihvertfall ønske om å ta lærdom). Kritisk til USA, irritert over mytene som sosialdemokrati til enhvertid serverer oss og jeg hadde nær skrevet selvfølgelig intet annet enn forakt overfor fremskrittsbevegelsen, som han konsekvent omtalte som lettsindige populister.
Det finnes selvfølgelig også konkret politikk (altså lovgivning eller bevilgning), som man kan ta med seg videre fra Willoch, men ikke alltid. Så også i morges. Willoch understreket også politikkens begrensninger til fordel for etikken, samtidig som han hele tiden understreket behovet for å arbeide på lag med egeninteressen, fremfor mot. F. eks så fremførte han på nytt kritikk av grådighetskulturen - uten at jeg noenganger egentlig har fått med meg hva grådighetskultur er for noe. Willoch mente at den kjennetegnes av "å berike seg på bekostning av andre". Hvilket igjen resier spørsmålet om hva det vil si å berike seg på bekostning av andre. Eksempelet til Willoch om store lederlønninger i USA, synes jeg er problematisk, da lederens lønninger går på bekostning av aksjonærene/eierne, ikke arbeiderne. Jeg er da mer enig i problemet med perverterte incentiver, som har preget finansnæringen, hvor meglere, utlånskonsulenter etc får lønn etter hvor stort utlån (risiko), men risikerer fint lite selv dersom det ender opp med konkurs for bedriften, hvilket er et tegn på dårlige incentiver.
Dette problemet forsterkes av at banknæringen har fått omfattende statlig hjelp (bailouts), hvor man har fått det særs skadelige resultatet "socialize loss - privatize profitt". For dersom man ikke hadde grepet inn, og latt banknæringen gå konkurs, så ville eierne fått svi, dersom de gav meglerne/lederne perverterte incentiver, og kundene ville fått svi som følge av at de valgte feil bank. Skattebetalerne ville således vært spart. Dette ville vært i tråd med kapitalismens prinsipper. Dog synes konsekvensene av en slik politikk å være en trussel mot hele den finansielle infrastrukturen, i tillegg til svært harde sosiale kostnader, av den grunn har man valgt å gripe inn. Mulig det er rett, selv om jeg ikke er helt overbevist. Dessverre nøyde Kåre Willoch seg bare med å påpeke problemene med perverte incentiver uten å reflektere nærmere over løsningene. Det skulle jeg gjerne ha sett han hadde gjort.
Hele innledningen kan ses på Civita.no, som i løpet av noen dager legges ut på hjemmesiden. Willochs evne til å kombinere retorisk kraft, politisk kunnskap og sylskarpe spydigheter gjør han til Norges kanskje dyktigste politiske taler. Jeg har vanskelig å se hvem som skulle være bedre!
Oppdatert torsdag 11.juni - Se innledningen til Kåre Willoch:
For de av oss som har fulgt Kåre Willoch de seneste årene så var det knapt noe overraskende med innledningen til Willoch. Muligens bortsett fra hans tilbøyelighet til å forby kredittkort. Konservative dyder som måtehold, flid og langsiktighet, for ikke glemme historiens mange lærdommer (ihvertfall ønske om å ta lærdom). Kritisk til USA, irritert over mytene som sosialdemokrati til enhvertid serverer oss og jeg hadde nær skrevet selvfølgelig intet annet enn forakt overfor fremskrittsbevegelsen, som han konsekvent omtalte som lettsindige populister.
Det finnes selvfølgelig også konkret politikk (altså lovgivning eller bevilgning), som man kan ta med seg videre fra Willoch, men ikke alltid. Så også i morges. Willoch understreket også politikkens begrensninger til fordel for etikken, samtidig som han hele tiden understreket behovet for å arbeide på lag med egeninteressen, fremfor mot. F. eks så fremførte han på nytt kritikk av grådighetskulturen - uten at jeg noenganger egentlig har fått med meg hva grådighetskultur er for noe. Willoch mente at den kjennetegnes av "å berike seg på bekostning av andre". Hvilket igjen resier spørsmålet om hva det vil si å berike seg på bekostning av andre. Eksempelet til Willoch om store lederlønninger i USA, synes jeg er problematisk, da lederens lønninger går på bekostning av aksjonærene/eierne, ikke arbeiderne. Jeg er da mer enig i problemet med perverterte incentiver, som har preget finansnæringen, hvor meglere, utlånskonsulenter etc får lønn etter hvor stort utlån (risiko), men risikerer fint lite selv dersom det ender opp med konkurs for bedriften, hvilket er et tegn på dårlige incentiver.
Dette problemet forsterkes av at banknæringen har fått omfattende statlig hjelp (bailouts), hvor man har fått det særs skadelige resultatet "socialize loss - privatize profitt". For dersom man ikke hadde grepet inn, og latt banknæringen gå konkurs, så ville eierne fått svi, dersom de gav meglerne/lederne perverterte incentiver, og kundene ville fått svi som følge av at de valgte feil bank. Skattebetalerne ville således vært spart. Dette ville vært i tråd med kapitalismens prinsipper. Dog synes konsekvensene av en slik politikk å være en trussel mot hele den finansielle infrastrukturen, i tillegg til svært harde sosiale kostnader, av den grunn har man valgt å gripe inn. Mulig det er rett, selv om jeg ikke er helt overbevist. Dessverre nøyde Kåre Willoch seg bare med å påpeke problemene med perverte incentiver uten å reflektere nærmere over løsningene. Det skulle jeg gjerne ha sett han hadde gjort.
Hele innledningen kan ses på Civita.no, som i løpet av noen dager legges ut på hjemmesiden. Willochs evne til å kombinere retorisk kraft, politisk kunnskap og sylskarpe spydigheter gjør han til Norges kanskje dyktigste politiske taler. Jeg har vanskelig å se hvem som skulle være bedre!
Oppdatert torsdag 11.juni - Se innledningen til Kåre Willoch:
Monday, June 08, 2009
Friday, June 05, 2009
Thursday, June 04, 2009
Regjeringen ønsker å innføre politikerbestemt leggetid
Regjeringen ved justisminister Knut Storberget og helseminster Bjarne Håkon-Hansen ønsker å stenge all servering etter kl.02.00. Angivelig fordi det er så mye vold tilknyttet alkohol, og at folket trenger politikere som Storberget og Håkon-Hansen til å holde dem i ørene.
For egen del synes jeg det er et nytt eksempel på statlig overformynderi, hvis effekt er særs usikkert.
Det er godt mulig at volden i sentrum vil gå ned dersom man stenger tidligere - den ville definitivt blitt enda mindre dersom vi stengte hele sentrum. Det er også sannsynlig at dersom vi forbød og håndhevet forbudet, så ville færre dø av bilulykker. Men det gjør vi ikke, fordi vi er villig til å leve med konsekvensene.
De aller fleste vet at det kan være farer forbundet med for mye alkohol, men det er et ansvar den enkelte borger må ta - og ikke minst ta konsekvensen av, og i den grad den medfører skade på uskyldige tredjeparter, også straffeansvar. Så hvis prisen for et friere samfunn er mer bråk, så er det en pris jeg er villig til å leve med!
Alternativet, forbudssamfunnet er etter min mening verre.
En praktisk tilnærming som hadde vært enda bedre enn statlig formynderi, er å totalt overlate ansvaret til kommunene. Om Gol Høyfjellshotell har lyst til å servere alkohol, folk koser seg i sommernatten og det ikke eksisterer tendenser til bråk - hvorfor skulle Bjarne Håkon-Hansen med pølsefingrene sine ødelegge festen? I den grad lokale forhold tilsier det, burde kommunene selv få avgjøre når på døgnet utestedene burde stenge.
NB!
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!
For egen del synes jeg det er et nytt eksempel på statlig overformynderi, hvis effekt er særs usikkert.
Det er godt mulig at volden i sentrum vil gå ned dersom man stenger tidligere - den ville definitivt blitt enda mindre dersom vi stengte hele sentrum. Det er også sannsynlig at dersom vi forbød og håndhevet forbudet, så ville færre dø av bilulykker. Men det gjør vi ikke, fordi vi er villig til å leve med konsekvensene.
De aller fleste vet at det kan være farer forbundet med for mye alkohol, men det er et ansvar den enkelte borger må ta - og ikke minst ta konsekvensen av, og i den grad den medfører skade på uskyldige tredjeparter, også straffeansvar. Så hvis prisen for et friere samfunn er mer bråk, så er det en pris jeg er villig til å leve med!
Alternativet, forbudssamfunnet er etter min mening verre.
En praktisk tilnærming som hadde vært enda bedre enn statlig formynderi, er å totalt overlate ansvaret til kommunene. Om Gol Høyfjellshotell har lyst til å servere alkohol, folk koser seg i sommernatten og det ikke eksisterer tendenser til bråk - hvorfor skulle Bjarne Håkon-Hansen med pølsefingrene sine ødelegge festen? I den grad lokale forhold tilsier det, burde kommunene selv få avgjøre når på døgnet utestedene burde stenge.
NB!
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!
Wednesday, June 03, 2009
Bill, Melinda og Jens Stoltenberg i samtale.
Av uforståelig grunner har jeg latt turen til praktbygget i Bjørvika, som også huser Den Norske Opera, vente på seg. I formiddag kom endelig en god anledning, da Bill Gates sammen med sin kone Belinda besøkte Norge for å blant annet samtale med Statsminister Jens Stoltenberg.
Et flott tiltak (og følgelig et stort PR-kupp for maskineriet rundt Jens) og et flott møte. Du kan se et kort resyme, da jeg for første gang forsøkte å twitre direkte fra et arrangement på min Twitter-konto.
Bill og Melinda Gates gav et solid inntrykk, og jeg kan vanskelig tro noe annet enn at de er oppriktig engasjert i arbeidet for verdens fattige. De har også knyttet mesteparten av sine penger i prosjektet Gatesfoundation. Personlig kan jeg ikke huske sist gang en leder for et stort multinasjonaltselskap (rovdyrkapitalister) har fått så mye applaus av en forsamling.
Undertittelten på møte var "An active state meets creative capitalism" og det var bemerkelsesverdige å høre hvordan Jens Stoltenberg skrøt av markedsøkonomien, betydningen av "private businessculture", hvordan private bruker penger mer fornuftig og siden det er sine egne penger er grunnleggende mer opptatt av gode resultater. Nå kan man jo knapt si at den offentlige bistandens resultater de siste 5o årene er veldig imponerende, men likefullt er det interessant å se statsministeren ordlegge seg slik han gjorde. Jeg kunne vanskelig vært mer enig!
Oppsiktsvekkende nok (oppsiktsvekkende i politisk forstand - det er jo selvfølgelig sunn fornuft) mente Stoltenberg at den beste måten å bekjempe fattigdom på, var gjennom å tilrettelgge slik at personer kunne tjene penger på det, altså profittmotivet.
Enn om Stoltenberg hadde kommet til samme fornuftige konklusjon når det gjelder kvaliteten på eldreomsorg, skole og helse - at den beste måten å forbedre kvaliteten er å appellere til folks profittmotiv?
Hvis det er moralsk å tjene penger på å avskaffe fattigdom, kan da virkelig være så umoralsk å tjene penger på å tilby norske pasienter, eldre og skoleelver bedre kvalitet?
Et flott tiltak (og følgelig et stort PR-kupp for maskineriet rundt Jens) og et flott møte. Du kan se et kort resyme, da jeg for første gang forsøkte å twitre direkte fra et arrangement på min Twitter-konto.
Bill og Melinda Gates gav et solid inntrykk, og jeg kan vanskelig tro noe annet enn at de er oppriktig engasjert i arbeidet for verdens fattige. De har også knyttet mesteparten av sine penger i prosjektet Gatesfoundation. Personlig kan jeg ikke huske sist gang en leder for et stort multinasjonaltselskap (rovdyrkapitalister) har fått så mye applaus av en forsamling.
Undertittelten på møte var "An active state meets creative capitalism" og det var bemerkelsesverdige å høre hvordan Jens Stoltenberg skrøt av markedsøkonomien, betydningen av "private businessculture", hvordan private bruker penger mer fornuftig og siden det er sine egne penger er grunnleggende mer opptatt av gode resultater. Nå kan man jo knapt si at den offentlige bistandens resultater de siste 5o årene er veldig imponerende, men likefullt er det interessant å se statsministeren ordlegge seg slik han gjorde. Jeg kunne vanskelig vært mer enig!
Oppsiktsvekkende nok (oppsiktsvekkende i politisk forstand - det er jo selvfølgelig sunn fornuft) mente Stoltenberg at den beste måten å bekjempe fattigdom på, var gjennom å tilrettelgge slik at personer kunne tjene penger på det, altså profittmotivet.
Enn om Stoltenberg hadde kommet til samme fornuftige konklusjon når det gjelder kvaliteten på eldreomsorg, skole og helse - at den beste måten å forbedre kvaliteten er å appellere til folks profittmotiv?
Hvis det er moralsk å tjene penger på å avskaffe fattigdom, kan da virkelig være så umoralsk å tjene penger på å tilby norske pasienter, eldre og skoleelver bedre kvalitet?
Tuesday, June 02, 2009
FRP, finansdepartementet og regjering
Finansdepartementet, og især "skredder og vever" økonomene, har vært en av FRPs største skyteskiver i sine angrep på konvensjonell økonomi. Særlig hva gjelder bruken av oljepenger og hva som skaper inflasjon (prisvekst), dette har vært nødvendig for å legitimere økt offentlig forbruk (eller investeringer, kall det hva du vil mer offentlig pengebruk ihvertfall) hvor mantraet er mer til alt og alle.
Hvorvidt dette også er bakgrunnen for Christian Ingebrigtsens formulering i FRP-Sangen; "Jeg tror 1+1 er mer enn to vites ikke...
Uansett, med den slags matteferdigheter, så er det åpenbart at FRP ikke har nærmet seg veverøkonomene i Finansdepartementet. I så måte kan det bli meget interessant å se en finansminister Carl I. Hagen utfordre byråkratene i Finansdepartementet :)
BTW - Sykepleierforbundet anbefaler sine medlemmer ikke å stemme FRP, akkurat det var knapt noen overraskelse. Verre er det begrunnelsen, det står ikke noe om likelønn i programmet. Mulig det kommer som en overraskelse, men det er ikke all politikk som gjennomføres som står i programmet. Den rødgrønne regjeringen har jo rent flertall, skrevet om likelønn i sine programmer, men gjennomfører ingenting.
På samme måte som SV lovet å avskaffe fattigdom. De har til og med skrevet det i programmet, de gjør bare ingenting for å levere. Et godt råd til sykepleierforbundet er å se hva folk FAKTISK GJØR, ikke hva de sier!
Hvorvidt dette også er bakgrunnen for Christian Ingebrigtsens formulering i FRP-Sangen; "Jeg tror 1+1 er mer enn to vites ikke...
Uansett, med den slags matteferdigheter, så er det åpenbart at FRP ikke har nærmet seg veverøkonomene i Finansdepartementet. I så måte kan det bli meget interessant å se en finansminister Carl I. Hagen utfordre byråkratene i Finansdepartementet :)
BTW - Sykepleierforbundet anbefaler sine medlemmer ikke å stemme FRP, akkurat det var knapt noen overraskelse. Verre er det begrunnelsen, det står ikke noe om likelønn i programmet. Mulig det kommer som en overraskelse, men det er ikke all politikk som gjennomføres som står i programmet. Den rødgrønne regjeringen har jo rent flertall, skrevet om likelønn i sine programmer, men gjennomfører ingenting.
På samme måte som SV lovet å avskaffe fattigdom. De har til og med skrevet det i programmet, de gjør bare ingenting for å levere. Et godt råd til sykepleierforbundet er å se hva folk FAKTISK GJØR, ikke hva de sier!
Tuesday, May 26, 2009
Forstålig at TV2 inviterer David Irving til Tabloid
TV2 og Tabloid har bestemt seg for å invitere (og ved å betale reisen hans) den kontroversielle historikeren David Irving til programmet og det har naturlig nok skapt reaksjoner. Ja, hvorfor ellers skulle TV2 invitere ham?
Umiddelbart så vil mange, meg selv inkludert, stille vesentlig spørsmål med den redaksjonelle vurderingen til TV2.
Dog er det journalistiske vurderinger som taler for. Alt oppstyret rundt Irving gjør det journalistisk interessant å høre hva denne karakteren egentlig har å si. Dette er ikke uvesentlig.
Og man kan jo undres over hvoridt klovnene i SOS Rasisme og Blitz ville laget kvalm dersom Mullah Krekar kommer på tv? Dvs jeg kan ikke huske at de løftet en finger? Ei heller ved andre anledninger når muslimske fundamentalister har ønsket å uttrykke sine rabiate synspunkter.
Jeg har likevel forståelse for at enhver journalist ønsker å få Mullah Krekar i tale - ikke fordi denne obskure personen har så mye intellektuelt oppegående å si, men fordi det er mye oppstyr rundt denne personen i seg selv.
Så ja i et journalistisk perspektiv er David Irving absolutt svært interessant å få i tale.
Legg også merke til en annen ting. Trusselen mot ytringsfriheten kommer ikke fra David Irving og hans tilbakestående kupaner. Derimot er det på nytt pøblene i Blitz og klovnene i SOS Rasisme som ønsker å gå til angrep på ytringsfriheten "ved å tråle østlandet rundt for å finne hans skjulested". Måtte Gud forby at David Irving og hans likesinnende noengang får utøvende makt eller innflytelse, samtidig er jeg glad for at ikke det er SOS Rasisme som definerer ytringsfriheten i dette landet. Liker heller ikke særlig tanken på at sammensuriumet av SOS Rasisme og venstreradikale skulle få noen vesentlig Innflytelse - i så måte kunne det være fristenende å avslutte med en stor takk til Haakon Lie for hans knallharde anti-kommunisme, dog må vi huske på at målet aldri rettferdiggjør midlene verken i tilfelle Haakon Lie (anti-kommunisme) eller David Irvings (anti-rasisme).
Jeg kommer selvfølgelig til å få med meg TV2s sending og håper i forkant at Trude Teige har gjort jobben - og ikke fremstår som et mikrofonstativ.
Se også andre kommentarer:
Daniel Torkildsen
Blaatt.com
Umiddelbart så vil mange, meg selv inkludert, stille vesentlig spørsmål med den redaksjonelle vurderingen til TV2.
Dog er det journalistiske vurderinger som taler for. Alt oppstyret rundt Irving gjør det journalistisk interessant å høre hva denne karakteren egentlig har å si. Dette er ikke uvesentlig.
Og man kan jo undres over hvoridt klovnene i SOS Rasisme og Blitz ville laget kvalm dersom Mullah Krekar kommer på tv? Dvs jeg kan ikke huske at de løftet en finger? Ei heller ved andre anledninger når muslimske fundamentalister har ønsket å uttrykke sine rabiate synspunkter.
Jeg har likevel forståelse for at enhver journalist ønsker å få Mullah Krekar i tale - ikke fordi denne obskure personen har så mye intellektuelt oppegående å si, men fordi det er mye oppstyr rundt denne personen i seg selv.
Så ja i et journalistisk perspektiv er David Irving absolutt svært interessant å få i tale.
Legg også merke til en annen ting. Trusselen mot ytringsfriheten kommer ikke fra David Irving og hans tilbakestående kupaner. Derimot er det på nytt pøblene i Blitz og klovnene i SOS Rasisme som ønsker å gå til angrep på ytringsfriheten "ved å tråle østlandet rundt for å finne hans skjulested". Måtte Gud forby at David Irving og hans likesinnende noengang får utøvende makt eller innflytelse, samtidig er jeg glad for at ikke det er SOS Rasisme som definerer ytringsfriheten i dette landet. Liker heller ikke særlig tanken på at sammensuriumet av SOS Rasisme og venstreradikale skulle få noen vesentlig Innflytelse - i så måte kunne det være fristenende å avslutte med en stor takk til Haakon Lie for hans knallharde anti-kommunisme, dog må vi huske på at målet aldri rettferdiggjør midlene verken i tilfelle Haakon Lie (anti-kommunisme) eller David Irvings (anti-rasisme).
Jeg kommer selvfølgelig til å få med meg TV2s sending og håper i forkant at Trude Teige har gjort jobben - og ikke fremstår som et mikrofonstativ.
Se også andre kommentarer:
Daniel Torkildsen
Blaatt.com
The Fountainhead by Ayn Rand: The Simpsons Version.
En glimrende illustrasjon på forskjellen mellom høyre og venstresidens syn på skolen.
Der Høyre er opptatt at alle skal få utvikle sine talenter mest mulig - er venstresiden opptatt av at ingen skal bli for flinke - det skaper jo tross alt forskjeller...
"Mediocrity rules!"
Monday, May 25, 2009
FRPs landsmøte - en oppsummering
Lesere av denne blogg vil neppe kunne beskylde meg for å omtale "fremskrittsbevegelsen" (FRP) i særs positive ordlag. Det er mange grunner til det, noen av grunnene kom godt til uttrykk under det meget vellykkede (sett fra deres ståsted) landsmøte på Gardermoen i helgen.
Men la det ikke være noen tvil - jeg er tilhenger av at Høyre skal gå i regjering med Frp dersom det er parlamentarisk grunnlag for det, av den grunn jeg tror fordelene er større enn ulempene sett fra et liberal-konservativt ståsted.
Siv Jensens tale fredag var en imponerende affære. Det er ingen tvil om at FRP-formannen, unnskyld lederen, er en utmerket taler, og beviste det tilgangs fredag-ettermiddag, hvorav særlig fokuset på kvinner kom overraskende, og var helt sikkert en planlagt provokasjon på venstrefeministenes manglende evne til å gjennomføre egen retorikk. Gjennomgående relaterte talen godt til sånne som meg, som er opptatt av mindre statlig byråkrati, mer frihet og mer ansvar for den enkelte borger. Men og det er alltid et men med FRP.
Hva er politikken til FRP?
Mye har vært sagt og mye mer kommer etterhvert som valgdatoen nærmere seg med hensyn til fenomenet FRP. La meg uttrykke meg på følgende måte.
FRP på sitt beste, slik som vedtaket om aktiv dødshjelp, er liberalt i tråd med konvensjonell forståelse av begrepet. Problemet med FRP er slik jeg ser det, partiets stadige ønsker om å øke de offentlige utgiftene, slik Carl Ivar Hagens skissering av fremtidige pensjoner (penga finnes retorikken, hvilket deles av Rødt og Torstein Dahle), samt større bevilgninger til alle mulige formål (helse, justis, militær, samferdsel, eldreomsorg m.m)
I forhandlingene med Bondevik 2 var det svært sjeldent FRP prioriterte skattelettelser for å si det forsiktig. Hvor FRP virkelig skal gå inn for å kutte utover byråkrati og landbruk (som er vel og bra, men ikke på langt nær nok for å finansiere alle påplusningene) er for meg uklart. Fordelene for Høyre med å samarbeide med FRP på lokaltnivå er at FRP har måttet si som Høyre - mer igjen for pengene, fremfor å skrike om mer penger med henvisning til oljeformuen. Noe lignende må være Høyres oppgave dersom partiet skal i regjering med FRP.
FRPs liberalisme og toleranse
Jeg tror ikke at FRPs innvandringspolitikk eller retorikk kommer til å bli en avgjørende hindring i forhold til å få en ny H/FRP regjering. Men det betyr ikke at vi ikke er mange som oppfatter FRPs retorikk i disse spørsmålene som ytterst problematisk. Som nevnt før i denne blogg, jeg undervurderer ikke utfordringen fra den politiske islamismen, samtidig som Norge er, uansett hvor mange som skulle ønske annerledes, et pluralistisk samfunn. Det betyr at vi er nødt til å kunne utvise stor toleranse for mangfold, det innebærer også varsomhet i måten man deltar på i den offentlige debatten, ihvertfall burde så være tilfelle, noe FRP sjeldent ser ut til å bry seg om (og hvorfor skulle de - all den tid de tjener stort på å gjøre det motsatte).
Oppsummering.
FRP sier de er klar for regjering og jeg tror det er riktig, akkurat hvilken konkret politikk som vil ligge til grunn for en slik regjering er mer usikkert. Men jeg tror og håper at med Høyres hjelp så vil en slik regjering innebære mer personlig frihet, mer ansvar, mindre byråkrati og ikke minst troen på at den enkelte borger er bedre istand enn staten til å bruke egne penger slik vi selv finner det fornuftig - med andre ord - skattelettelser (og ja Stoltenberg - også til de som har mest fra før)!
Men la det ikke være noen tvil - jeg er tilhenger av at Høyre skal gå i regjering med Frp dersom det er parlamentarisk grunnlag for det, av den grunn jeg tror fordelene er større enn ulempene sett fra et liberal-konservativt ståsted.
Siv Jensens tale fredag var en imponerende affære. Det er ingen tvil om at FRP-formannen, unnskyld lederen, er en utmerket taler, og beviste det tilgangs fredag-ettermiddag, hvorav særlig fokuset på kvinner kom overraskende, og var helt sikkert en planlagt provokasjon på venstrefeministenes manglende evne til å gjennomføre egen retorikk. Gjennomgående relaterte talen godt til sånne som meg, som er opptatt av mindre statlig byråkrati, mer frihet og mer ansvar for den enkelte borger. Men og det er alltid et men med FRP.
Hva er politikken til FRP?
Mye har vært sagt og mye mer kommer etterhvert som valgdatoen nærmere seg med hensyn til fenomenet FRP. La meg uttrykke meg på følgende måte.
FRP på sitt beste, slik som vedtaket om aktiv dødshjelp, er liberalt i tråd med konvensjonell forståelse av begrepet. Problemet med FRP er slik jeg ser det, partiets stadige ønsker om å øke de offentlige utgiftene, slik Carl Ivar Hagens skissering av fremtidige pensjoner (penga finnes retorikken, hvilket deles av Rødt og Torstein Dahle), samt større bevilgninger til alle mulige formål (helse, justis, militær, samferdsel, eldreomsorg m.m)
I forhandlingene med Bondevik 2 var det svært sjeldent FRP prioriterte skattelettelser for å si det forsiktig. Hvor FRP virkelig skal gå inn for å kutte utover byråkrati og landbruk (som er vel og bra, men ikke på langt nær nok for å finansiere alle påplusningene) er for meg uklart. Fordelene for Høyre med å samarbeide med FRP på lokaltnivå er at FRP har måttet si som Høyre - mer igjen for pengene, fremfor å skrike om mer penger med henvisning til oljeformuen. Noe lignende må være Høyres oppgave dersom partiet skal i regjering med FRP.
FRPs liberalisme og toleranse
Jeg tror ikke at FRPs innvandringspolitikk eller retorikk kommer til å bli en avgjørende hindring i forhold til å få en ny H/FRP regjering. Men det betyr ikke at vi ikke er mange som oppfatter FRPs retorikk i disse spørsmålene som ytterst problematisk. Som nevnt før i denne blogg, jeg undervurderer ikke utfordringen fra den politiske islamismen, samtidig som Norge er, uansett hvor mange som skulle ønske annerledes, et pluralistisk samfunn. Det betyr at vi er nødt til å kunne utvise stor toleranse for mangfold, det innebærer også varsomhet i måten man deltar på i den offentlige debatten, ihvertfall burde så være tilfelle, noe FRP sjeldent ser ut til å bry seg om (og hvorfor skulle de - all den tid de tjener stort på å gjøre det motsatte).
Oppsummering.
FRP sier de er klar for regjering og jeg tror det er riktig, akkurat hvilken konkret politikk som vil ligge til grunn for en slik regjering er mer usikkert. Men jeg tror og håper at med Høyres hjelp så vil en slik regjering innebære mer personlig frihet, mer ansvar, mindre byråkrati og ikke minst troen på at den enkelte borger er bedre istand enn staten til å bruke egne penger slik vi selv finner det fornuftig - med andre ord - skattelettelser (og ja Stoltenberg - også til de som har mest fra før)!
Wednesday, May 20, 2009
Thomas Nordseth-Tiller (1980-2009)
Det finnes de opplevelser i livet som i sin natur er så tragiske at de er svært vanskelig å uttrykke med ord. Bortgangen av Thomas Nordseth-Tiller er av en slik karakter, død i forrige uke bare 28 år gammel og gravlagt onsdag 20 mai.
Men la meg gjøre et forsøk.
Thomas Nordseth-Tiller, er bedre kjent som manusforfatteren til tidenens norske filmsuksess, Max Manus. Jeg kjente ikke Thomas veldig godt, men hadde den store glede av å tilbringe et par dager med ham i forbindelse med Studentersamfunnet i Bergen sitt møte om(og med) Gunnar "Kjakan" Sønsteby 18 november, hvor vi også hadde en innledning og klipp fra Max Manus, nøyaktig en måned før premieren, ved nettopp avdøde Thomas Nordseth-Tiller.
Mitt inntrykk av Thomas var utelukkende positivt. Jordnær, imøtekommende - og i mangel på bedre ord - behagelig å ha med å gjøre. En liten detalj fra det nevnte møte tegner som god illustrasjon på disse beskrivelsene. Selve møte var på Juridisk fakultet, hvor hvert eneste sete var opptatt (ca 400) og etter at Thomas hadde holdt sin innledning, la jeg merke til at vi ikke hadde reservert noe sete til han, jeg vet ikke (jeg tror det ikke) om det var noen andre som la merke til det, men Thomas, uten å gjøre noe poeng ut av det verken da eller siden - satte seg bare i trappen og fulgte Kjakans innledning, tilsynelatende like fornøyd.
Thomas på Samfunnet i Bergen
Undertegnede i bakgrunn. Foto: Samfunnet
Det hevdes, mulig med rette, at det er slike små om enn kanskje sære ting, man legger merke til. Jeg nevner det fordi jeg ikke alltid har hatt like hyggelig opplevelser med innledere i samfunnet (hvis hadde betydelig mindre grunn enn Thomas til oppføre seg med stjernenykker), men Thomas sin fremtoning var tvers igjennom sympatisk.
Vi avsluttet kvelden med øl, hygge og sosialt samvær på logen i Bergen, hvor jeg fikk den store gleden av å høre mer utfyllende om filmprosjektet, samt (naturlig nok) hyggelige konversasjoner om blant annet filmatiske temaer. Jeg har i etterkant av bekjentskapet hatt gleden av å chatte med ham på Facebook ved diverse anledninger, samt gratulere ham med suksessen. Jeg forsto at var syk for noen måneder siden, men var ikke klar over at det var så alvorlig.
Jeg tror ikke jeg skal forsøke å si noe om hvilket talent norsk film har mistet, det synes åpenbart, da Thomas sin eneste film ble tidenes norske filmsuksess. Det som er helt sikkert er at familien og hans gode venner har mistet et fantastisk varmt mennesket. Mine tanker går til hans nærmeste. Det finnes neppe noen ord som fullt ut kan gi noen god trøst i en sådan stund, men mulig det ligger en trøst i minne om det Thomas fikk utrettet og den omsorgen han så ut til å vise overfor sine nærmeste.
Jeg håper det.
Jeg vil alltid være takknemlig for mitt korte møte med Thomas og måtte han få hvile i fred!
Oppdatert:
Statsminister Jens Stoltenberg gav i formiddag velfortjent hyllest under en samling med tidligere motstandsmennesker.
Men la meg gjøre et forsøk.
Thomas Nordseth-Tiller, er bedre kjent som manusforfatteren til tidenens norske filmsuksess, Max Manus. Jeg kjente ikke Thomas veldig godt, men hadde den store glede av å tilbringe et par dager med ham i forbindelse med Studentersamfunnet i Bergen sitt møte om(og med) Gunnar "Kjakan" Sønsteby 18 november, hvor vi også hadde en innledning og klipp fra Max Manus, nøyaktig en måned før premieren, ved nettopp avdøde Thomas Nordseth-Tiller.
Mitt inntrykk av Thomas var utelukkende positivt. Jordnær, imøtekommende - og i mangel på bedre ord - behagelig å ha med å gjøre. En liten detalj fra det nevnte møte tegner som god illustrasjon på disse beskrivelsene. Selve møte var på Juridisk fakultet, hvor hvert eneste sete var opptatt (ca 400) og etter at Thomas hadde holdt sin innledning, la jeg merke til at vi ikke hadde reservert noe sete til han, jeg vet ikke (jeg tror det ikke) om det var noen andre som la merke til det, men Thomas, uten å gjøre noe poeng ut av det verken da eller siden - satte seg bare i trappen og fulgte Kjakans innledning, tilsynelatende like fornøyd.
Thomas på Samfunnet i BergenUndertegnede i bakgrunn. Foto: Samfunnet
Det hevdes, mulig med rette, at det er slike små om enn kanskje sære ting, man legger merke til. Jeg nevner det fordi jeg ikke alltid har hatt like hyggelig opplevelser med innledere i samfunnet (hvis hadde betydelig mindre grunn enn Thomas til oppføre seg med stjernenykker), men Thomas sin fremtoning var tvers igjennom sympatisk.
Vi avsluttet kvelden med øl, hygge og sosialt samvær på logen i Bergen, hvor jeg fikk den store gleden av å høre mer utfyllende om filmprosjektet, samt (naturlig nok) hyggelige konversasjoner om blant annet filmatiske temaer. Jeg har i etterkant av bekjentskapet hatt gleden av å chatte med ham på Facebook ved diverse anledninger, samt gratulere ham med suksessen. Jeg forsto at var syk for noen måneder siden, men var ikke klar over at det var så alvorlig.
Jeg tror ikke jeg skal forsøke å si noe om hvilket talent norsk film har mistet, det synes åpenbart, da Thomas sin eneste film ble tidenes norske filmsuksess. Det som er helt sikkert er at familien og hans gode venner har mistet et fantastisk varmt mennesket. Mine tanker går til hans nærmeste. Det finnes neppe noen ord som fullt ut kan gi noen god trøst i en sådan stund, men mulig det ligger en trøst i minne om det Thomas fikk utrettet og den omsorgen han så ut til å vise overfor sine nærmeste.
Jeg håper det.
Jeg vil alltid være takknemlig for mitt korte møte med Thomas og måtte han få hvile i fred!
Oppdatert:
Statsminister Jens Stoltenberg gav i formiddag velfortjent hyllest under en samling med tidligere motstandsmennesker.
Tuesday, May 19, 2009
Ikke så lett med "change" på Cuba
"I USA ber en svart mann om Change – og blir valgt til president. På Cuba ber en svart mann om Change – og blir begravd i et fengsel"
Armando Valladares, cubansk menneskerettighetsforkjemper til Minerva.
Armando Valladares, cubansk menneskerettighetsforkjemper til Minerva.
Friday, May 15, 2009
Kristin Halvorsen, finanskrisen og fakta
Ingen land bekjemper finanskrisen så effektivt som Norge uttaler Kristin Halvorsen - mens hun legger frem revidert nasjonalbudsjett. Hun har til og med fått et oppslag i International Herald Tribune om det.
Det er langt på vei riktig at Norge sine finansielle reserver i form av oljefondet har gjort Norge istand til å møte finanskrisen mer effektivt. Men dette skyldes ikke SV-politikk. Tvert imot.
Den såkalte nordiske modellen har blitt utviklet over tid i Norge i skjæringspunktet mellom Ap og borgerlige regjeringer, og kjennetegnes mest av alt av sin åpne økonomi. SV har faktisk aldri sittet i regjering og vedtatt noe som helst politikk før 2005.
Faktisk var det først på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet at den nordiske modellen begynte å få internasjonal oppmerksomhet, da etter at de nordiske landene deregulert og ispedd modellen en god dose markedsliberalisme.
SV var motstander av handlingsregelen, ethvert forslag som har tatt til ordet for økt oljeutvinning. Og alltid ville bruke mer penger (på alle gode formål) enn nær sagt alle de andre partiene.
Det er forsåvidt bra for landet at vi har en finansminister som har abdisert på vegne av SVs politiske standpunkter tilfordel for byråkratene og "Jens Stoltenbergerne" i finansdepartementet. Det er bra for landet.
Men noe SV-politikk er det ikke! Og heldigvis for det!
Det er langt på vei riktig at Norge sine finansielle reserver i form av oljefondet har gjort Norge istand til å møte finanskrisen mer effektivt. Men dette skyldes ikke SV-politikk. Tvert imot.
Den såkalte nordiske modellen har blitt utviklet over tid i Norge i skjæringspunktet mellom Ap og borgerlige regjeringer, og kjennetegnes mest av alt av sin åpne økonomi. SV har faktisk aldri sittet i regjering og vedtatt noe som helst politikk før 2005.
Faktisk var det først på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet at den nordiske modellen begynte å få internasjonal oppmerksomhet, da etter at de nordiske landene deregulert og ispedd modellen en god dose markedsliberalisme.
SV var motstander av handlingsregelen, ethvert forslag som har tatt til ordet for økt oljeutvinning. Og alltid ville bruke mer penger (på alle gode formål) enn nær sagt alle de andre partiene.
Det er forsåvidt bra for landet at vi har en finansminister som har abdisert på vegne av SVs politiske standpunkter tilfordel for byråkratene og "Jens Stoltenbergerne" i finansdepartementet. Det er bra for landet.
Men noe SV-politikk er det ikke! Og heldigvis for det!
Wednesday, May 13, 2009
Jens Stoltenberg tøvet på LO-kongress.
Jens Stoltenberg innledet i formiddag på LO-kongressen (viktig å holde seg inne med pengebingen). Det kom mye rart fra sosialøkonom Stoltenberg, særlig hans angrep på Høyres vedtak om økt adgang til midlertidige ansettelser, som han "anså som det stikk motsatte av slagordet trygghet og optimisme". Den samme Stoltenberg uttalte etterpå viktigheten av at de som ble ledige, raskt kunne komme tilbake i jobb, slik at ledigheten ikke bet seg fast på høyt nivå.
Jeg vet ikke om det er på faglig grunnlag Stoltenberg ser disse to uttalelsene som diktomiske - eller om det er fordi han snakker til LO - jeg mistenker det siste.
Fordi det hersker ingen tvil om at hvis valget er mellom ingen jobb (eller "arb.markedtiltak") eller midlertidig jobb, så vil de aller fleste velge midlertidig jobb, både fordi det er en vei inn til fastere ansettelse, samtidig som det er svært viktig for dem som mister jobben å komme tilbake til arbeid.
Og sett fra arbeidsgiverne sine synspunkter, ettersom den situasjonen mange småbedrifter nå befinner seg i, så vegrer de seg for nyansettelser og det med god grunn, ettersom nyansettelse medfører en stor risiko. En midlertidige ansettelse minsker risikoen og gjør det lettere for arbeidstagere å skaffe seg jobb.
Konsekvensen av veldig sterkt stillingsvern har vi sett blant annet i Frankrike - hvor over 20 % av ungdommer under 25 år er uten arbeid og andelen unge muslimske innbyggere er enda større. Denne situasjonen har oppstått fordi disse gruppene ikke får anledning til å prøve seg i arbeidslivet, da arbeidsgiverne er livredde for feilansettelser. Like ille er det ikke i Norge, men Stoltenbergs tilnærming er ingen oppskrift for å hjelpe folk til nye jobber - snarere tvert imot.
Men det gleder helt sikkert fagforeningspampene på LO - de sitter jo trygt!
Jeg vet ikke om det er på faglig grunnlag Stoltenberg ser disse to uttalelsene som diktomiske - eller om det er fordi han snakker til LO - jeg mistenker det siste.
Fordi det hersker ingen tvil om at hvis valget er mellom ingen jobb (eller "arb.markedtiltak") eller midlertidig jobb, så vil de aller fleste velge midlertidig jobb, både fordi det er en vei inn til fastere ansettelse, samtidig som det er svært viktig for dem som mister jobben å komme tilbake til arbeid.
Og sett fra arbeidsgiverne sine synspunkter, ettersom den situasjonen mange småbedrifter nå befinner seg i, så vegrer de seg for nyansettelser og det med god grunn, ettersom nyansettelse medfører en stor risiko. En midlertidige ansettelse minsker risikoen og gjør det lettere for arbeidstagere å skaffe seg jobb.
Konsekvensen av veldig sterkt stillingsvern har vi sett blant annet i Frankrike - hvor over 20 % av ungdommer under 25 år er uten arbeid og andelen unge muslimske innbyggere er enda større. Denne situasjonen har oppstått fordi disse gruppene ikke får anledning til å prøve seg i arbeidslivet, da arbeidsgiverne er livredde for feilansettelser. Like ille er det ikke i Norge, men Stoltenbergs tilnærming er ingen oppskrift for å hjelpe folk til nye jobber - snarere tvert imot.
Men det gleder helt sikkert fagforeningspampene på LO - de sitter jo trygt!
Monday, May 11, 2009
Et svært vellykket landsmøte.
Det er ingen tvil om at vi i Høyre har gitt oss selv et fjell å bestige - men som kjent så er det i motbakke det går oppover! Jeg tror kanskje ikke Høyre kommer over 20 %, men jeg har et godt håp om å komme i nærheten.
Årets landsmøte fortonet seg svært annerledes enn de tidligere tre landsmøtene jeg har deltatt på som delegat, da jeg denne gangen var ansatt (Kampanjerådgiver med ansvar for sosiale medier), med påfølgede flust av oppgaver som skulle løses, hvorav hovedansvaret var på den interaktive delen av landsmøte. Dette ble særlig utfordrende på fredagen, da hotellets nettkapasitet var fullstendig sprengt, til STOR frustrasjon for de av oss som var helt avhengig av tilgang. Men dette bedret seg heldigvis og mitt inntrykk, basert på de tilbakemeldinger (vi får nøyaktige tall senere idag på hvor mange som fulgte på de ulike stedene) er at dette landsmøte er tidenes mest interaktive.
Se blant annet innslag fra Aftenposten TV.
På Høyres youtubekanal finner du en fin samling av Landsmøtetaler og intervjuer.
Her er en flott bildeoversikt fra landsmøtesalen.
Politikken
Hva gjelder de politiske spørsmålene så gjorde Erna Solberg det som var helt nødvendig, nemlig å slå fast at Høyre garanterer at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. Det betyr at Høyre kan gå i regjering med Frp eller vi kan gå i regjering med Krf/V. Noen større avklaring var det simpelten ikke mulig å gi. Nå er det opp til Venstre og Krf å klargjøre hva de ønsker å gjøre.
Utspillene om Høyre "gikk langt til høyre" var knapt overraskende - men likefullt det rene sprøyt. Høyre vedtok tradisjonelle (altså svært moderate uttalelser) liberalkonservative standpunkter.
I spørsmålet om hvor mye skatt staten skal grafse til seg, synes jeg landsmøte var veldig tamme.
Forresten - legg merke til hvordan den politiske diskursen så til de grader er influrert av tanken om at utgangspunktet er at fruktene av ditt arbeid tilhører staten, hvorpå finansministeren "aller nådigst" kan utdele "skattelettelser". Mitt utgangspunkt er at fruktene av ditt eget arbeid tilhører deg, ikke dermed sagt at vi ikke trenger å innkreve skatt for å finansiere viktige samfunnsinstitusjoner (jeg har ihvertfall ikke noe godt alternativ), men burde det ikke være de som ønsker å innkreve mer skatt, som mener at staten evner å bruke pengene bedre enn den enkelte, som har bevisbyrden? Jeg mener det.
Nuvel. Skolepolitikken var betydelig bedre. Kunne selvsagt tenkt meg at man gikk inn for at skolene kunne ta ut utbytte og at man innførte det selvsagte krav om minimumskunnskap for å avansere, men jevnt over er skolepolitikken til Høyre svært bra og en sak vi har ekstrem stor troverdighet på. Jeg ville fokusert maksimalt på budskapet om lavere skatt og bedre skole, fremfor å rote det til med altfor mange uklare budskap.
Tilbakemeldingene og mediaoppslagene etter landsmøte tyder på at dette landsmøte gikk så bra som det kunne gå for Høyre, og det er selvfølgelig svært gledelig.
Jeg setter pengene på regjeringsskifte!
Oppdatert 12 mai.
Les Jan Arild Snoens glimrende politiske oppsummering av Høyres landsmøte på Minerva.
Årets landsmøte fortonet seg svært annerledes enn de tidligere tre landsmøtene jeg har deltatt på som delegat, da jeg denne gangen var ansatt (Kampanjerådgiver med ansvar for sosiale medier), med påfølgede flust av oppgaver som skulle løses, hvorav hovedansvaret var på den interaktive delen av landsmøte. Dette ble særlig utfordrende på fredagen, da hotellets nettkapasitet var fullstendig sprengt, til STOR frustrasjon for de av oss som var helt avhengig av tilgang. Men dette bedret seg heldigvis og mitt inntrykk, basert på de tilbakemeldinger (vi får nøyaktige tall senere idag på hvor mange som fulgte på de ulike stedene) er at dette landsmøte er tidenes mest interaktive.
Se blant annet innslag fra Aftenposten TV.
På Høyres youtubekanal finner du en fin samling av Landsmøtetaler og intervjuer.
Her er en flott bildeoversikt fra landsmøtesalen.
Politikken
Hva gjelder de politiske spørsmålene så gjorde Erna Solberg det som var helt nødvendig, nemlig å slå fast at Høyre garanterer at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. Det betyr at Høyre kan gå i regjering med Frp eller vi kan gå i regjering med Krf/V. Noen større avklaring var det simpelten ikke mulig å gi. Nå er det opp til Venstre og Krf å klargjøre hva de ønsker å gjøre.
Utspillene om Høyre "gikk langt til høyre" var knapt overraskende - men likefullt det rene sprøyt. Høyre vedtok tradisjonelle (altså svært moderate uttalelser) liberalkonservative standpunkter.
I spørsmålet om hvor mye skatt staten skal grafse til seg, synes jeg landsmøte var veldig tamme.
Forresten - legg merke til hvordan den politiske diskursen så til de grader er influrert av tanken om at utgangspunktet er at fruktene av ditt arbeid tilhører staten, hvorpå finansministeren "aller nådigst" kan utdele "skattelettelser". Mitt utgangspunkt er at fruktene av ditt eget arbeid tilhører deg, ikke dermed sagt at vi ikke trenger å innkreve skatt for å finansiere viktige samfunnsinstitusjoner (jeg har ihvertfall ikke noe godt alternativ), men burde det ikke være de som ønsker å innkreve mer skatt, som mener at staten evner å bruke pengene bedre enn den enkelte, som har bevisbyrden? Jeg mener det.
Nuvel. Skolepolitikken var betydelig bedre. Kunne selvsagt tenkt meg at man gikk inn for at skolene kunne ta ut utbytte og at man innførte det selvsagte krav om minimumskunnskap for å avansere, men jevnt over er skolepolitikken til Høyre svært bra og en sak vi har ekstrem stor troverdighet på. Jeg ville fokusert maksimalt på budskapet om lavere skatt og bedre skole, fremfor å rote det til med altfor mange uklare budskap.
Tilbakemeldingene og mediaoppslagene etter landsmøte tyder på at dette landsmøte gikk så bra som det kunne gå for Høyre, og det er selvfølgelig svært gledelig.
Jeg setter pengene på regjeringsskifte!
Oppdatert 12 mai.
Les Jan Arild Snoens glimrende politiske oppsummering av Høyres landsmøte på Minerva.
Thursday, May 07, 2009
Høyre 2.0 - Slik følger du Høyres landsmøte på nett!
Jeg vil kommende helg være svært opptatt med Høyres Landsmøte. Sove får man gjøre når man blir gammel... :)
Monday, May 04, 2009
Bloggtreff med Høyre og Erna Solberg
Imorgen Tirsdag arrangerer Høyre bloggtreff med Erna Solberg. KL.18.00 fra Høyres Hus.
Det kan du følge direkte på nettet ved å klikke på denne linken. Da kan du også komme med innspill, kommentarer eller spørsmål via liveblogging fra møte som du også finner ved å følge linken.
Vel møtt!
Det kan du følge direkte på nettet ved å klikke på denne linken. Da kan du også komme med innspill, kommentarer eller spørsmål via liveblogging fra møte som du også finner ved å følge linken.
Vel møtt!
Sunday, May 03, 2009
Oppdrag Demokrati
Julen 2004, nærmere bestemt 23-28 desember hadde jeg gleden av å være valgobservatør under det som ble kalt den oransjerevolusjonen - et folkelig opprør mot valgjuks og nepotisme som preget landet i tida etter Sovjetunionens fall. Å være sammen med snaut 10 000 andre valgobservatører for å bidra (om enn så lite) til å sikre Ukrainas transformasjon til demokrati, er kanskje noe av det mest meningsfulle jeg noengang har fått anledning til å være med på.
På freedomsquare julen 2004 under oransjerevolusjonenI så måte var det en sann glede å komme tilbake til Kiev å bevitne den enorme utviklingen som har funnet sted – og da tenker jeg først og fremst fasademessig. Andelen gamle nedslitte mastodonter var kraftig redusert til fordel for mer fargesprakende og moderne design. Det er tydelig at veldig mye har skjedd på veldig kort tid. Ikke dermed sagt at landet er blitt et stabilt demokrati. Den politiske situasjonen er særs ustabil, hvor det er vanskelig å få på plass noen varige koalisjoner. All korrupsjon, til tross for at Jusjenko har gjort en stor innsats, er heller ikke borte. Men folk er ikke redde for å si sin mening, det er en fungerende og langt på vei balanserende sivil sektor, i tillegg til fripresse (se f.eks Kyiv Post). Tatt i betraktning alle problemene som Ukraina fremdeles har (de rammes veldig hardt av finanskrisen) så er landet på rett vei.
Pavel Chuduk (t.v) og Christian Holm
Pavel Chuduk (t.v) og Christian HolmHvite-Russland
Det samme kan dog ikke sies om situasjonen i Hvite-Russland, Europas siste diktatur, hvilket var foranledningen for min reise til Kiev. Sammen med Riksdagsmedlem Christian Holm (utenrikskomiteen) for Moderaterna og Evelina Lorentzon, Jarl Hjalmarson stiftelsen, så deltok jeg som innleder på et seminar for den hvite- russiske opposisjonen. Det var Evelina og Moderaterna sitt prosjekt og jeg takker så mye for at jeg fikk anledning til å bidra som representant for Høyre.
Innledning for hvite-russisk opposisjon på Hotel National i KievTusen takk til Christian, Evelina og Jarl Hjalmarson stiftelsen for et særs profesjonelt og meget hyggelig samvær. Hotellet var bra, maten var stort sett bra (min relative særhet på dette feltet, og særlig hva gjelder tradisjonell østeuropeisk mat – frityrsteikt fisk og kålsuppe er for å si det forsiktige ikke blant mine favoritter) og Kiev viste seg fra sin beste side.
Saturday, May 02, 2009
Subscribe to:
Posts (Atom)