Oppdrag Demokrati

Julen 2004, nærmere bestemt 23-28 desember hadde jeg gleden av å være valgobservatør under det som ble kalt den oransjerevolusjonen - et folkelig opprør mot valgjuks og nepotisme som preget landet i tida etter Sovjetunionens fall. Å være sammen med snaut 10 000 andre valgobservatører for å bidra (om enn så lite) til å sikre Ukrainas transformasjon til demokrati, er kanskje noe av det mest meningsfulle jeg noengang har fått anledning til å være med på.

På freedomsquare julen 2004 under oransjerevolusjonen

I så måte var det en sann glede å komme tilbake til Kiev å bevitne den enorme utviklingen som har funnet sted – og da tenker jeg først og fremst fasademessig. Andelen gamle nedslitte mastodonter var kraftig redusert til fordel for mer fargesprakende og moderne design. Det er tydelig at veldig mye har skjedd på veldig kort tid. Ikke dermed sagt at landet er blitt et stabilt demokrati. Den politiske situasjonen er særs ustabil, hvor det er vanskelig å få på plass noen varige koalisjoner. All korrupsjon, til tross for at Jusjenko har gjort en stor innsats, er heller ikke borte. Men folk er ikke redde for å si sin mening, det er en fungerende og langt på vei balanserende sivil sektor, i tillegg til fripresse (se f.eks Kyiv Post). Tatt i betraktning alle problemene som Ukraina fremdeles har (de rammes veldig hardt av finanskrisen) så er landet på rett vei.

Pavel Chuduk (t.v) og Christian Holm

Hvite-Russland
Det samme kan dog ikke sies om situasjonen i Hvite-Russland, Europas siste diktatur, hvilket var foranledningen for min reise til Kiev. Sammen med Riksdagsmedlem Christian Holm (utenrikskomiteen) for Moderaterna og Evelina Lorentzon, Jarl Hjalmarson stiftelsen, så deltok jeg som innleder på et seminar for den hvite- russiske opposisjonen. Det var Evelina og Moderaterna sitt prosjekt og jeg takker så mye for at jeg fikk anledning til å bidra som representant for Høyre.

Innledning for hvite-russisk opposisjon på Hotel National i Kiev

Kort fortalt fokuserte vi på hva og hvordan opposisjonen i Hvite-Russland kunne mobilisere og aktivisere medlemmer med tanke på å få til en demokratisk endring. I slike situasjoner er det essensielt å fokusere på hva som KAN gjøres, ikke på hva som IKKE KAN gjøres (YES WE CAN). Noe av det viktigste med slike møter er ikke presentasjonene i seg selv, men at de får anledning til å møtes, snakke sammen og lære av hverandre. Forhåpentligvis innebærer slike møter et lite skritt på veien til det endelige målet om å begrave Europas siste diktator Aleksander Lukasjenko på historiens skraphaug.

Tusen takk til Christian, Evelina og Jarl Hjalmarson stiftelsen for et særs profesjonelt og meget hyggelig samvær. Hotellet var bra, maten var stort sett bra (min relative særhet på dette feltet, og særlig hva gjelder tradisjonell østeuropeisk mat – frityrsteikt fisk og kålsuppe er for å si det forsiktige ikke blant mine favoritter) og Kiev viste seg fra sin beste side.

Jens Stoltenbergs 1.mai tale 2008

Håper det gikk bedre med statsministeren iår enn ifjor...

Nina Karin Monsen fortjener ingen pris

Institusjonen Fritt Ords pristildeling til Nina Karin Monsen har ikke overraskende skapt debatt. Selv er jeg, imotsetning til mitt sedvanlige selvsikre jeg, litt usikker på hva jeg mener om saken. Man må iallefall holde tungen rett i munnen når man sorterer de ulike aspektene ved denne saken.

Når det gjelder Nina Karin Monsen så har jeg egentlig aldri helt forstått hva som er hennes prosjekt - i den grad hun har noen. Jeg hørte på henne for noen år siden på Studentersamfunnet i Bergen, da hun snakket om "Skam". Det er kanskje det mest sammenhengende vrøvlet jeg noensinne har hørt. Totalt uten substans og komplett umulig å skjønne hva hun egentlig prøvde å si.

For noen år siden publiserte Monsen en kronikk i Aftenposten om Den Prostituertes skam - igjen var det svært vanskelig å forstå hva hun egentlig prøver å formidle. Les selv her.
Bloggeren Hjorthen (en av de morsomste og beste bloggerne i Norge) traff virkelig spikeren på hode med sin fantastiske kronikkparodi - Filosofen og kronikkskribentens skam!

Det er uklart for meg hvorvidt dette har vært en av årsakene til at Fritt Ord har valgt å tildele henne en pris, eller om det ikke har hatt noen nevneverdig negativ betydning. Mulig det bare var dårlige kandidater til årets pris, ikke vet jeg.

Homohets
Nina Karin Monsen har noen bedre poenger når det gjelder motstanden mot den nye ekteskapsloven, også her rabler hun mye tøv. Men innimellom alt tøvet, så finnes det et korn av legitime poenger. Blant annet at staten ved den nye ekteskapsloven tar mer hensyn til voksne enn barn, og at staten nå har fratatt barns rett til begge foreldre. Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig i det, men det er ihvertfall et legitimt standpunkt. Problemet er at hun ikke stopper her, men fortsetter sine mer eller mindre gjennomtenkte (Fritt ord kaller dem reflekterte) utspill mot homofile, og sammenligner deres ønske om barn med nazistisk tenkning om rasehygiene m.m.

Dette er en form for vulgærretorikk som knapt burde belønnes med noen pris. At hun har fått tåle mye motbør og personlig kostnader for den type utspill burde knapt overraske, at Fritt Ord legger vekt på at hun har måtte tåle personlig omkostninger for sine ytringer. Selvfølgelig er det over streken å påpeke at det har også Tore Tvedt måtte tåle - uten at han har blitt belønnet med noen pris av den grunn.

Spørsmålet er om han kan tildele noen en ytringsfrihets pris uten å legitimere innholdet på samme tid? Det er mulig man kan det, men det er svært vanskelig å foreta den distinksjonen jf Tore Tvedt sammenligningen. Mulig det er enklere/bedre kriterie å si at noen pågrunn av sine meningers innhold, uansett deres bruk av ytringsfrihet og påfølgende omkostninger som persona non grata, ikke vil kunne motta noen pris som følge av direkte/indirekte legitimering av personens meninger.

Om ikke Fritt Ord juryen selv vil innrømme det, så tror jeg de opererer etter dette kriteriet - og det er etter min mening helt greit.

Nina Karin Monsen var åpenbart innenfor grensen av hva Fritt Ord følte de kunne godta av meninger, og siden hennes meninger har medført personlige omkostninger så er det tydeligvis nok for juryen til å tildele henne en pris.

Jeg ville nok av de overnevnte grunner ikke tildelt henne noen pris. Nina Karin Monsen har mest av alt fremstått som en byorginal, et komisk innslag på kultur/debattsidene. Og selv om de mer prinsippielle sidene ved den nye ekteskapsloven absolutt kunne fortjent mer debatt, så kunne det fint latt seg gjøre uten å belønne Nina Karin Monsen med noen pris.

Jeg håper for all del at hun ikke får noen martyrstatus når hun mottar prisen, og at færrest mulig gidder å møte opp for å gi henne oppmerksomhet.

Er Brustad machocist?

Hvor skal man begynne begynne? Hva skal man si?

Jeg tror aldri jeg har vært vitne til liknende medieshow som Kjell Inge Røkke leverte onsdags formiddag. Det aller meste er allerede skrevet i denne saken, jeg skal bare få knytte noen kommentarer til kommentarene.

Det var ganske tydelig at Røkke var forbanna. Veldig tydelig. Og spesielt på Brustad, og i den grad opplysningene medfører riktighet så bør Brustads politiske fremtid være stein dø. Nesten enda mer spesielt enn Røkkes performance, var Brustads kommentar i etterkant. Næringsministeren ble bortimot voldtatt offentlig - og svarte at dette "var å anse som konstruktivt..." Det høres unektelig ut som om Brustad bærer i seg aldri så lite machocisme.

Røkke og omdømme
Jeg er usikker på hvor mye av Røkkes fremtoning som var oppriktig - personlig tror jeg det var en hel del. Ikke dermed sagt at ikke det var en god del forberedt kynisme og strategi i fremstillingen. Det er heller ingen tvil om at Røkkes image er skadet etter denne saken, samtidig tror jeg imotsetning til mange av disse såkalte PR-ekspertene at Røkke styrket sitt omdømme blant det norske folk etter opptreden, selv om flere medier etter beste evne forsøker å bruke PR-eksperter for å gjøre deres karakteristikker av Røkke til selvoppfyllende - jeg tror ikke de lykkes.

Jeg tror mye av omdømme til Røkke knyttes til hva som objektivt sett viser seg å være riktig iforhold til prissetting, gjeld og juridisk grunnlag. Røkke har til de grader bundet seg til masten, tiden vil seg om grunnlaget holder vann.

Hva gjelder de andre og langt på vei viktigere spørsmålene - de industrielle og politiske så er vel denne saken et skoleeksempel på hvorfor staten ikke bør involvere seg i næringslivet, både av hensyn til inkompetanse og rolleblanding.

Det er kort tid igjen til valget, det er sannsynligvis den eneste grunnen til at Sylvia Brustad fremdeles er statsråd. Forøvrig ville den mest fornuftige næringspolitikken være å legge ned hele næringsdepartementet slik at vi hadde sluppet mer av den "aktive næringspolitikken".

Hyggelig hilsen fra APs landsmøte :)

Hvorvidt det var gleden over vedtaket om utsettelse av oljeboring i Lofoten som utløste hilsetrangen vites ikke, mulig det var en freudiansk glipp fra "Fru kulturminister" Til Gro Harlem FØRER, unnskyld Brundtland...

Anyway, til lykke med 70-årsdagen og landsmøte.

Martin Wolfs viktigste oppsummering av finanskrisen

"no profit-seeking private institution can remain too big to fail. That is not capitalism, but socialism. That is one of the points on which the right and the left agree. They are right. Bankruptcy – and so losses for unsecured creditors – must be a part of any durable solution. Without that change, the resolution of this crisis can only be the harbinger of the next"

Martin Wolf i Financial Times (via Johan Norberg).

Obamas Cubapolitikk et skritt i riktig retning

Barack Obama varslet mandag endringer i USAs politikk overfor Cuba ved å gjøre det enklere for amerikanere (med tilknytning til øyen) å reise og sende penger til Cuba. Det er et stort skritt i riktig retning.

I den grad målsetningen for tidligere amerikanske administrasjoner har vært et regimeskifte på Cuba har den amerikanske blokaden virket mot sin hensikt. Heller enn å svekke Castroregimet har handelshindringene bidratt til å styrke regimet på bekostning av borgerne (Det er forøvrig komisk å høre Castroklakørene i Norge skylde på handelshindringer når det gjelder årsaken til Cubas elendighet – det tilhører sjeldenhetene at den ekstreme venstresiden omfavner frihandel. Mer om det en annen gang).

Jeg har i grunnen aldri skjønt rasjonale bak amerikanernes boikott av Cuba. Selvfølgelig er blokaden i vesentlig grad symbolsk, og det er mulig amerikanske politikere finner mening i å sende ”tøffe signaler” til Castroregimet, men politiske resultater kan boikotten vanskelig sies å ha generert. For i likhet med andre diktatur er det folket som taper, mens regime styrker seg. Likheten med Burma (som jeg har blogget om før) er slående.

Skal man forandre uønskede regimer (og det finnes det jo gode grunner for) er det for det første en avgjørende faktor at folket faktisk ønsker forandringer. Det er det all grunn til å tro at cubanere flest ønsker. Videre er det helt avgjørende å styrke det cubanske sivile samfunn, slik at regimets grep økonomisk, informasjonsmessig og politisk svekkes. Det gjør man ikke ved å boikotte samfunnet; tvert imot burde man få inn så mye informasjon, varer, tjenester og kapital som overhodet mulig. Slik og bare slik vil man kunne bygge og organisere en levedyktig opposisjon med folkelig legitimitet.

Cuba og cubanere skulle ha de beste forutsetninger for å begynne en transformasjon fra en sosialistisk planøkonomi til en demokratisk markedsøkonomi. Befolkningen høyt utdannet og hardtarbeidende. Forhåpentligvis vil President Obamas endringer være første skritt på veien til et friere og mer demokratisk Cuba. Landets hardt prøvede befolkning fortjener intet mindre.

Publisert på Minerva

Fantastisk påsketur på Hardangervidda 2009

Fredag 10. april ca kvart over fem på ettermiddagen nådde jeg Vassdalen innerst i Røldal og hadde nok engang brukt påsken på å krysse Hardangervidda. Turen startet tirsdag 7. april fra Finse, 14 mil nordøst for Røldal. Opprinnelig var planen å gå til Haukeliseter, men diverse omstendigheter førte til at Røldal noen mil vest ble siste destinasjon. En stor takk til gode venner som bidro til at turen ble en rikere opplevelse!

Å krysse Hardangervidda på ski (og til fots på sommeren) er en meget spesiell opplevelse og er en av de tingene man absolutt bør gjøre i løpet av livet sitt. Jeg har gjort det ved flere anledninger, ikke alle har vært like suksessfulle, sågar har jeg måttet avbryte turer pågrunn av uheldige omstendigheter. I 2003 gikk jeg fra Finse til Rjukan (ca 18 mil) og endte opp med å bli snøblind. Det var slett ingen god opplevelse, like fullt har turene på Hardangervidda enten jeg har benyttet telt eller turisthytter, blitt et årlig høydepunkt. Det er mental balsam, hvor man (i hvert fall gjør jeg det) evner å friggjøre seg fra alt man skulle ha gjort, til fordel for forblåste vidder.

Turisthyttene og merking i form av kvister fra hytte til hytte, gjør det svært brukervennlig å benytte seg av Hardangervidda, selv for personer med begrenset kart og kompass erfaring. Følelsen man får av å gå 6-7 timer på ski til dagen er selvfølgelig vanskelig å beskrive, men inntrykkene som sitter igjen er uforglemmelig. Årets tur på godt og vondt (mest godt) var intet unntak!

Forberedelser er naturligvis svært viktige, utstyret må være i orden, samtidig er det en stor fordel å pakke minimalistisk. Det er kanskje dette som skiller de erfarne fra de mindre erfarne, for man skal tross alt dra med seg sekken 3 mil til dagen i varierende løype og værforhold. Sistnevnte er opplagt en stor x-faktor. Man kan vanskelig gjøre noe med været, men man kan forberede seg på vanskelig vær. Videre følgere det selvsagt andre utfordringer. Utstyr er allerede nevnt. Min gode venn Petter hadde mot mitt råd, valgt å ta med reservestaver, det skal jeg være særs glad for ettersom jeg knakk mine staver andre dagen og nøt godt av reservestaver (som for øvrig ble ødelagt siste dag…).

Samme dag på vei fra Dyranut til Sandhaug opplevde vi å få et forferdelig uvær med snø og stivkulling rett i fleisen, hvor vi så vidt hadde sikt. Dette var på kanten av det forsvarlige, attpåtil kladdet skiene mine noe for jævlig (unnskyld uttrykket). Noe som gjorde at det var som å gå på truger i nesten 3 mil. Det er kanskje den mest utfordrende skituren jeg har hatt. Petter (som gikk sammen med en annen, slik at vi aldri gikk alene) valgte å grave seg ned i tide og ble hentet av skuter på kvelden. Opplevelsen av å komme frem etter en slik påkjenning, etterfulgt av en treretters middag på turisthytte med noe attåt er rett og slett ubeskrivelig! Det var nesten (les: nesten) verdt opplevelsen alene.

Været og utstyret var en ting, mine største demoner var gnagsår på plasser du helst ikke vil ha det. Og disse verket så ille at jeg neste dag hadde bestemt meg for å avbryte turen halvveis. Men det er noe med egoet, kall det gjerne stoltheten/prestisjen (andre ord er stahet/dumskap) som gjorde at jeg endte med å gå videre sør. Smertefullt ja – men med Lance Armstrong sine ord – smerte er midlertidig - ære varer evig. I hvert fall hvis du ikke er dopet.

Og det er magisk hva litt bandasje, compeed og sportstape kan bidra med. Det hjalp i hvert fall meg de to siste dagene slik at jeg kunne komme om ikke helskinnet, så i hvert fall frem til Røldal langfredag. Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at det var en herlig følelse. Riktignok dyktig sliten og nummen i hele kroppen, men like fullt er det en fantastisk følelse å vite at man er ferdig med å krysse norges største nasjonalpark.

I ettertid sitter man igjen med gode minner og ikke minst vissheten om at dette var ei siste gang at hardangervidda ble krysset for mitt vedkommende.

NATO, Fogh Rasmussen og Påske

Denne helgen ble Anders Fogh Rasmussen valgt til ny generalsekretær i NATO under organisasjonens 60 års-jubileum. Jeg synes valget er meget bra, og har ved tidligere anledninger uttrykt min begeistring for den tidligere danske statsministeren. En mer spennende diskusjonen er fremtiden til NATO og hvilken, om noen rolle NATO burde ha i globale spørsmål.

Jeg er ikke så sikker på om NATO er svaret i det 21.århundre, og skal komme utfyllende tilbake over påske.

Men nå om 8 timer setter jeg meg på toget fra Oslo til Finse for å gå på ski over Hardangervidda. Fra Finse til Haukeli ca 14o km. Ingenting er som en påske på vidda :)

God ferie!

Høyre åpner pengesekken. Nå skal det brukes oljepenger

Høyre er lei av å bli kalt gjerrige. Og det er åpenbart at ansvarlighetslinjen hva gjelder bruk av oljepenger heller ikke har gitt resultater på meningsmålingene, bare se på FRP.

Derfor skal Høyre nå gå vekk fra ansvarlighetslinjen og begynne å bruke penger. MYE PENGER. Dette bekrefter sentrale kilder i partiet. - Vi gjør det ikke spesielt bra på meningsmålingene om dagen. Derfor er det på tide å ta nye grep. Å bruke mye mer penger på alle gode formål er noe vi tror kan bidra til å snu de negative meningsmålingene, sier en høyt plassert kilde i partiet til Aftenposten (ikke på nett).

Ikke bare skal Høyre bruke mer penger, partiet skal ta opp lån fra utlandet, med sikkerhet i fremtidige oljeinntekter for å få rask tilgang til mye kaptial, slik at alle god formål som trenger offentlige bevilgninger får penger. Det skal selvfølgelig ikke stå på penger!

Høyres nye slagordet frem mot valget er "Når oljepengene i kisten klinger - meningsmålinger over 30 % springer"

Først over påske vil vi se hvorvidt effekten av Høyres nye slagplan vil gi de ønskede effekter. Kan hende Høyre for å bygge troverdighet må åpne pengesekken enda mer for å krype oppover på meningsmålingene.

Historien om Michael Monsoor

Som lesere av denne blogg sikkert fikk med seg var jeg så heldig å få oppleve "Republican Convention 2008" i Minneapolis.

Bortsett fra talene til Sarah Palin og John McCain er dette historien jeg husker best fra GOP Convention - historien om Michael Monsoor.

Naser Khader

Les Torbjørn Røe Isaksens intervju med danske Naser Khader i Minerva. Anbefales!

Are Kalvøs journalisthøyskole

Journalister er yrkesgruppen - fritt etter Raga Rockers - "alle elsker å hate". Det synes også å være bred enighet om at norsk journalistikk har rom for forbedringer (om ikke bent frem talentløs).

Are Kalvø, har sammen med 5080s Sturle Vik Pedersen og Markus Gaupås Johansen, klippet sammen en glitrende satire på norsk kritisk journalistikk.

- Vi gjør det ikke spesielt bra i Afghanistan

John Fortier ved den ledende amerikanske tankesmien American Enterprise Institute var i Norge sist uke. Selv hadde jeg gleden av å samtale med ham på oppdrag fra Minerva. Resultatet kan du ser her.

Særlig interessante er hans kommentarer om utfordringene i Afghanistan som helt opplagt er enorme.

Sjekk også dagens Dagbladet hvor den amerikanske ambassadøren Benson Whitney mener liten satsning på militæret er en trussel mot NATO.

Her er reklamefilmen Trond Giske ikke vil tillate på TV!

Det er greit å se denne filmen på PC-skjermen, men ikke på TV-skjermen...

Regjeringens angrep på ytringsfriheten fortsetter!

Høyre sender politisk TV-reklame!

Jeg har ved tidligere anledninger blogget om hvor tøvete det er å ha et forbud mot politisk tv-reklame.

Der synes uklart hva Griske egentlig mener. VG mener politisk tv-reklame blir tillatt. Høyre er allerede klar med en svært god politisk tv-reklame.

Her kan du se en liten trailer.

I løpet av dagen skal jeg legge ut selve reklamen.

Kings of Europe

Jeg har blogget veldig lite om Liverpool denne sesongen, det er forsåvidt ingen særskilt grunn til det. I kveld derimot var det alle grunner til å bruke tastaturet i denne hensikt.

Det er lenge siden jeg har sett et fotballlag generelt og Liverpool spesielt kjøre over et annet lag på den måten Liverpool gjorde i kveldens oppgjør. Det var noe uvirkelig over hele seansen. Anført av Gerrard og Torres var de røde on fire fra første sekund, og leverte det som liverpool.no karakteriserte "den beste omgangen (1.omg) på denne siden av milleniet".

Det er vanskelig å være uenig.

Det er i etterkant av slike prestasjoner man (ihvertfall gjør jeg det) irriterer seg grønn over at Liverpool ikke greier å spille slik mot de dårligere motstanderne i Premier League, med den konsekvens at vi også iår ser ut til å glippe ligatittelen før påske.

Men 2009 kan fort vise seg å bli nok et suksessår i Europa - det skal ihvertfall ikke mangle på støtte!

You`ll never walk alone!

Tell me lies

Hijab-parodien til Regjeringen i morsom snutt!

Kritikken mot Storberget og Regjeringen berettiget

La meg starte dette innlegget med å ønske Statsråd Storberget god bedring.

Men når det er sagt, synes jeg kritikken som justisministeren har mottatt er både berettiget og langt innenfor grensen av hva en statsråd må tåle.

Det er ikke så mye hijabsaken substans, som den skandaløse prosessen, som berettiger den omfattende kritikken mot justisminister Knut Storberget. Fremdeles er det mange ubesvarte spørsmål i denne saken, hvilket en overvåken presse plikter å forfølge. I så måte ligger det en betydelig større fare for servilitet enn at pressen går for langt i sin politiske overvåkenhet.

Nettopp derfor er det svært viktig at pressen følger godt med og derfor skal VG ha stor anerkjennelse (til tross for at Jens nekter for opplysningene) for sin gravende (nei dette er ikke ironi) journalistikk. Som også Dagbladet, TV2 og de andre mediene naturligvis følger opp. Noen mener at slik ”jakte i flokk” journalistikk er farlig for politikken, det er godt mulig at summen blir et problem. Men i denne saken hvor prosessen virker å være skandaløs så er det helt på sin plass.

I NRK Lørdagsrevyen (28 feb) http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/161608 tok psykiater Bjørn Lande ”et oppgjør” med personkritikken mot Knut Storberget. Lande mener at det ikke er noe problem med kritikk av saksforhold, men er kritisk til at det blir stilt spørsmålstegn med dømmekraft og moralsk integritet. Vel, det er selvfølgelig mulig og sannsynlig at også statsråder blir såret over kritikk, men med respekt å melde, må selvfølgelig en statsråd tåle at offentligheten stiller spørsmålstegn ved dømmekraft, ja sågar også moralsk integritet, særlig når det er god grunn til det.

I dette tilfelle er det nettopp Storbergets dømmekraft som er det politiske saksforholdet, og karakteristikkene langt innenfor rimelighetens grenser. Det er ingen menneskerett å være statsråd, og skulle Storberget føle belastningen for stor, så kan han når som helst trekke seg av hensyn til seg selv eller familien.

Jeg er betydelig mer bekymret for tilbakeholden presse, enn rekrutteringsproblemer til statsrådsposter.

Israel og jødehat igjen

Professor i Statsvitenskap, israeleren Manfred Gerstenfeld, anklager på TV2, Norge for å være det mest anti-semittiske landet i Europa. Statsviteren karakteriserer nordmenn som et barbarisk og uintelligent folkeferd, som «har en sykelig trang til å trosse verdensoponionen», og bruker drap på sel og hval som eksempler(!). Og hevder videre at Norge driver pionerarbeid innenfor anti-semitisme. Ja, for å ikke glemme Quisling... som iflg Gerstenfeld er det eneste Norge har bidratt med innenfor statsvitenskap - og om du lurte - det er ikke tilfeldig!

Man skal selvfølgelig ikke ta denne obskure professoren som eksempel på israelsk akademia generelt, men det er likefullt bekymringsfullt at slikt professoralt tøv kommer til uttrykk.

På samme måte som Mona Levin, er Gerstenfelds rabiate utfall, et trist uttrykk for manglende vilje til å ta innover seg kritikken og diskutere de reelle utfordringene - kritikk av staten Israel er ikke ekvivalent med anti-semitisme, ei heller når påstandene kommer fra professoralt hold.

Mugabe fyller år - forhåpentligvis for siste gang

Robert Mugabe og Zimbabwe er et tragisk, dog svært illustrende eksempel på hvor mye som er mulig å ødelegge på kort tid. Zimbabwe var lenge et glitrende eksempel på det motsatte.

En relativt velfungerende (en av de mest åpne økonomiene i Afrika) økonomi. Etter afrikanske forhold godt utdanningssytem. Gjennomgående var Zimbabwe etter alle målestokker en pryd for Afrika, mens det etter mange års vanstyre (nasjonalisering, planøkonomi, brudd på sivile rettigheter) har blitt Afrikas store skamplett.

Ikke at det ser ut til å bry Robert Mugabe. 85-åringen som gjennom sitt forvridde virkelighetsbilde like gjerne kunne vært en del av David Lynchs absurde persongalleri, holdt bursdagsfest for seg selv, hvor han ikke sparte på champagnen. Den eneste bursdagshilsen jeg vil komme med er følgende: "Måtte det bli den siste"

For Zimbabwes del.

5080 - Mediehuset med godt omdømme!

Politisk satire er en svært utfordrende sjanger. Få prøver, og enda færre behersker sjangeren. Mediehuset 5080 er blant de få i Norge som både prøver og er rasende festlige, samtidig som det er sylskarp satire.

5080 er et perfekt eksempel på hvordan internett øker muligheten for kreative sjeler, og selvfølgelig et utmerket argument mot pressestøtten!

Sjekk ut siden - god helg!

Siv Jensen og snik islamisering.

Det var vel knapt noen overraskelse at Siv Jensen benyttet FRPs landsstyremøte til å adressere den siste tids islamdebatt. Det var vel heller ikke noen overraskelseat hun advarte mot islamifiseringen av det norske samfunn, hvor hun videre garanterte at dersom FRP fikk styre var det "Norsk lov" som skulle gjelde. Det er jobetryggende å høre at norsk lov også skal gjelde ved et evt. FRP-styre, men det er så vidt meg bekjent ingen av de politiske partiene som går inn for å oppheve norsk lov.

Akkurat hvordan loven skal utformes er jo kontinuerlig gjenstand for debatt. Jeg skal ikke avvise at FRP kan matrielt sett ha gode forslag til lovendringer, men måten Siv Jensen velger å uttale seg på, er for å si det mildt, lite konstruktivt. Jeg er rimelig sikker på at dette er kalkulerte utspill, hvor meningen er å appellere til demørkeste deler (les rasisme) av den norske befolkning, hvilket jeg finner motbydelig. Det samme er vel bakgrunnen for Per Kristian Foss sitt utspill. Som jeg har skrevet tidligere, det er et opplagt dilemma, ihvertfall for denne blogger, hvordan man skal kombinere saklig - og gjerne hard kritikk av islam, samtidig som man forsvarer mangfoldet, og retten til å være annerledes, deriblant også retten til å være praktiserende muslim.

Siv Jensens metode fremstår i mine øyne ikke som et godt eksempel til etterfølgelse.

Storberget kan ikke bli sittende!

Å høre Knut Storberget i skrivende stund, ikke ville kommentere prosess, etter at han ettertrykkelig ba om MER PROSESS. Konklusjonen her er veldig enkel etter min mening.

1. Enten bør Storberget trekke seg fordi han har mistet all autoritet.
2. Eller bør statssekretær og politisk rådgiver trekke seg/få sparken ettersom Statsråden ettertrykkelig gir uttrykk for at han har ansvaret, men åpenbart har illojale medarbeidere, som ikke Statsråden kan leve med.

Jeg er overbevist om at en av disse to tingene kommer til å skje. Evt skjer begge ting samtidig.

Dette er jeg rimelig sikker på.

Karita Bekkemellem på villtur!

Karitas sammenligning mellom hijab og omskjæring er en tragisk sammenligning. Hun burde vite bedre. Man kan selvfølgelig mene hva man vil om hijab, men å sammenligne det med omskjæring av unge jenter (barnemishandling) vitner om et totalt forvridd virkelighetsbilde.

Karita bidrar med to ting gjennom sine uttalelser. For det første å relativisere den groteske praksisen omskjæring av kvinner er, for det andre piske opp stemningen mot kvinner som av ulike grunner velger å bære hijab. Begge deler skulle vi gjerne vært foruten.

Jeg er usikker på hva Karita egentlig ønsker å oppnå med en slik kommentar. Det kan jo knapt være et ønske "om debatt", da dette allerede debatteres svært heftig. Da er det mer tenkelig at kommentaren er en spissformulering, hvor Karita genuint uttrykker sin voldsomme aversjon mot hijab og ideen (religiøse sådan) om at kvinner skulle måtte dekke seg til for menn. Det siste kan jeg forsåvidt forstå, og for all del, jeg har kommet med spissformuleringer som har vært i overkant selv, men da har jeg alltid vært rask til å påpeke dette.

Det samme burde Karita gjøre.

Islamdebatt igjen. Bøyer vi oss for islamistene?

For en god del år siden hadde jeg gleden av å være debattleder for et møte mellom Dag Herbjørnsrud (Ny Tid) og Hege Storhaug (Human Right Service) i Studentersamfunnet i Bergen, hvor tema var det mulitikulturelle samfunn. Det skulle knapt være noen stor overraskelse at disse var bitende uenig, men det jeg husker best fra debatten i 2005 var hvordan Hege Storhaug med stor visshet uttrykte at dette kom til å bli den absolutte mest dominerende debatten i norsk offentlighet de neste 5 årene.

Man trengte vel knapt å se inn i glasskulen for å komme med denne spådommen, men det var etter denne debatten at jeg for alvor innså sprengstoffet som ligger i islam/kulturdebatten, og de siste årene har virkelig bevist poenget til Storhaug (noe hun selv også har jobbet betydelig for).

Jeg tror de fleste som har fulgt meg på denne blogg, ikke vil si at jeg har gitt et særlig sympatisk inntrykk av hverken islamister eller islam. At jeg som følge av at jeg ikke hadde noe stort problem med hijab i politiet, skulle befinne meg som en slags støttespiller for islamister er selvfølgelig ikke en komfortabel posisjon, men som jeg har skrevet, jeg kan leve godt med et forbud i politisammenheng.

Knut Johannessen aka Vox Populi har en svært lesevennelig kommentar om saken. Det jeg er hjertens enig med Vox om, er at det er god grunn til å være skeptisk om eget standpunkt dersom Dagbladet er enig.

Denne helgen var det 20 år siden Khomeinis bisarre fatwa mot Salman Rusdie. At britiske myndigheter valgte å markere anledningen ved å nekte det Nederlandske parlamentsmedlemmet og islamkritiker Gert Wilders innreise, av frykt for sosial uro. Det vedtaket er en skandale! Det er så man kan lure på hvorvidt Rushdie i det hele tatt hadde fått beskyttelse i dagens Storbritannia.

Vox mener å se en rød tråd fra Fatwa mot Rushdie, innreise nekt for Wilders til hijab tillatelse i Storbritannia. Altså at man ser en klar tendens for ettergivelse i forhold til islam/musliske krav om særbehandling. Jeg er ikke veldig uenig. Det er ytterst urovekkende å se de tendenser i Storbritannia og Europa forøvrig, hvor offentligheten av frykt for represalier/uro gir etter.

Jeg kan se at det ikke er en urimelig tolkning å se den norske hijabdebatten i det lys.

Det er besynderlig å se diverse personer innen islam som krever respekt - men som ikke er villig til å gi noen form for respekt (islamsk råd i Norge har i denne saken ihvertfall opptrådt fornuftig) tilbake. Det er forbanna irriterende å måtte forholde seg til rasismeargumentet når man påpeker de åpenbare problemer som finnes i de deler av verden og segmenter som domineres av islam. For meg blir dette et klassisk liberalt dilemma.

Mitt ønske var å skille debattene - jeg ser ikke/så ikke bruken av hijab i politiet, nødvendigvis som et uttrykk for islamisering/ettergivelse. Det kan hende var i overkant naivt.

Jeg er overbevist at vi har en stor utfordring hva gjelder møte mellom vesten og islam. Jeg er like overbevist om at vesten har "rett" og islam "har feil" - i betydning vestens grunnleggende syn på universelle rettigheter, skille politikk og religion, rasjonalitet og ikke minst synet på dissens. La det være helt klart det er islam og muslimer i generelle trekk som må forandre seg, eller rettere sagt må kunne integrere sin religiøse utøvelse med respekt for de grunnleggende liberale normene som dominerer i vesten (men likefullt universelle verdier). Noen påstår at dette er umulig, jeg tror/idet minste håper jeg at dette er mulig, for hvis så ikke er tilfelle, da er vi alvorlig uten å kjøre i Europa. Erfaringer fra USA innbyr i det minste til håp.

Ayaan Hirsi Ali sier i et intervju med Torbjørn Røe Isaksen på Minerva – Jeg tror grensen går mellom – jeg forsøker å være klar på denne grensen hele tiden å kritisere individer og kritisere religionen som en filosofi. I Europa har vi en tradisjon for religionskritikk, det være seg mot kristendom eller judaisme. Vi kritiserer den religiøse filosofien for å være intolerant, meningsløs eller, ja, rett og slett dum. Men det vi ser med kritikken av islam er at mange blander religionen og personene, de er fordomsfulle eller diskriminerer fordi de er kritiske til islam som religion.

Jeg er usikker på nøyaktig hvordan denne debatten skal føres, hva som er kvalifiserte og ukvalifiserte generalisering kring islam og muslimer. Likeså hvor det er viktig å stå knallhardt på de liberale prinsippene (ytringsfriheten) og hvor jeg mener det er mulig å inngå kompromiss (hijab i politiet). Jeg er overbevist om at måten vi fører denne diskusjonen i seg selv er god målestokk på hvordan vi som samfunn evner å takle utfordringene kring et pluralistisk og flerkulturelt samfunn.

Da bør vi gjøre to ting. Ikke fyre opp debatten unødvendig, samtidig som vi ikke viker en tomme for klassiske liberale verdier - hvordan nøyaktig man finner den balansegangen får bli et pågående prosjekt.

Hijab or not Hijab

De siste dagers Hijabdebatt har anskueliggjort den mer generelle debatten, om hvor mye av ens private karakter man kan utøve samtidig som man utøver et offentlig embete. For eksempel politiyrket.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har problemer med å hisse meg opp over Politidirektoratets forslag om å tillate hijab som del av politiuniformen. Jeg er mer opptatt av at de kvinner og menn som er i vårt politikorps gjør en skikkelig jobb. Men jeg blir heller ikke spesielt provosert av dem som tar til ordet for et forbud. Jeg forstår utmerket godt at politifolk må fremstå som lojale representanter for ordensmakten, spørsmålet er om det virkelig er uforenelig med religiøst hodeplagg.

Jeg mener vel i utgangspunktet at det å bære religiøst hodeplagg ikke går på bekostning av deres evne til å utøve embete i henhold til de instrukser og regler som sømmer seg for slikt arbeid. Hvorvidt en kvinne ikler seg hijab er etter min mening ikke relevant for hvor dyktig hun er til å utføre politiarbeid, ei heller et tegn på manglende lojalitet til den norske stat. For hvor store krav til uniformering skal man kreve? Hva med hårlengde, skjegg, ring i øre etc? Dette er selvfølgelig forskjellig fra hijab, men ikke SÅ forskjellig som mange vil mene. Poenget mitt er at på samme måte som langt hår får en til å føle seg mer vel, kan også hijaben ganske enkelt være et plagg som noen kvinner vil bære for å føle seg mer vel, uten at dette på noen som helst måte skal uttrykkes som et signal på manglende lojalitet/nøytralitet til de regler som skal håndheves.

Noen hevder at å tillate religiøse hodeplagg kan bidra til å provosere. Det kan jo tenkes, men det kan også tenkes at rasister blir provosert over at noen med feil hudfarge blir politi, uten at det er et argument for ikke å ha minoriteter i politiet. Rosa Park "provoserte" når hun brøt normene ved å sette seg foran på bussen. Det er selvfølgelig å trekke sammenligningen vel langt, men mitt poeng er at man bør tenke grundig gjennom hva man legger i begrepet provokasjon.Ved å tillate hijab i politiet vil man vise stor romslighet, og på den måten signalisere at det er fullt mulig å være god nordmann, politi og samtidig bære hijab.

Men det er tydelig at veldig mange ikke oppfatter den saken slik jeg gjør. Og det kan jeg like eller ikke like – poenget er det i dette tilfellet spiller en vesentlig rolle. Når 50 000 viser sin motstand på facebook, når Politiets Fellesforbund med flere går sterkt imot, så bør de av oss som synes det ikke hadde vært noe problem, kanskje vise ettergivenhet, ikke fordi flertallet har rett per se, men fordi det ikke er for mye å forlange at alle som skal bli politi, må tolerere strenge krav til uniformering. Dersom det medfører ingen synlige religiøse symboler når man er i tjeneste, så mener jeg at det er et kompromiss et flerkulturelt samfunn må kunne godta. De som ikke kan godta det får bare akseptere at da kan de ikke bli politi.

Også blogget på Minerva.

Truser, Dahl Torp og Nytt på Nytt

"Hadde det eksistert seriøse aviser i dette landet, så hadde selvfølgelig ikke Nytt på Nytt eksistert" Anne K. Hærland

Hun har utvilsomt et poeng.

Når snøvær skaper kaos

Er det andre enn meg som synes det høres merkelig ut at Norges hovedflyplass må stenge som følge av værforholdene agerer som normalt?

For det kan vel knapt kalles en bombe at det snør på østlandet, eller var det ikke med i prognosene når Gardermoen fikk rollen som Norges Hovedflyplass?

Eg berre spørjar…

En seier for demokratiet

- og for Ytringsfriheten.

Det var ikke særlig overraskende, likefullt var det naturligvis gledelig at regjeringen trakk forslaget om å innskrenke ytringsfriheten til fordel for religiøse følelser. Ettersom det ikke fantes en sjel i eller rundt regjeringen som kunne så mye som antyde hva deres egne formuleringer egentlig innebar - var konsekvensen naturligvis å trekke hele forslaget, om ikke av prinsipielle, så ihvertfall av politiske årsaker.

Men saken kan også ses - noe denne blogger gjør - som svært gledelig, ikke bare resultatmessig, men også prosessmessige. Måten ryggraden i demokratiet, det sivile samfunn, reiste seg i protest mot regjeringstøvet fra Navarsete, er det all grunn til å glede seg over. En slik liberal ryggmarksrefleks som det norske folk utviste har jeg ventet lenge på. Og det sies at den som venter på noe godt, venter ei forgjeves.

Bloggerne var nok ikke avgjørende, men et viktig supplement i det sivile samfunns press mot regjeringen, det kanskje viktigste bidraget var å mobilisere de store mediene, som de facto bidro til å utfordre Navarsete (og Stoltenberg) på substans, hvis påfølgende avslørte argumentene hennes - eller mangel på sådan. På den måten fortonet denne debatten som et perfekt eksempel på velfungerende demokrati. At når kraften i det bedre argument anerkjennes, så følges det opp med praktisk politikk. I dette tilfellet at forslaget ble trukket.

Det kan selvfølgelig hende at forslaget ble trukket utelukkende av politiske årsaker, det ville i så fall svekket min argumentasjon, men selv om så skulle være tilfelle, så demonstrerte opinionen at det kunne være et bolverk mot tøv, og minoritetstyranni.

Det er sjeldent jeg sier (skriver) det, men i dette tilfellet er det all grunn til å være stolt over Norge!

Liv Signe Navarsetes angrep på ytringsfriheten

Det er idag 2. februar, ganske nøyaktig 3 år siden bloggeren Kapitalismus ble født gjennom publikasjonen av hva Koranen beskriver som den pedofile og påståtte profeten Muhammed (Hva ellers skal man karakterisere det å gifte seg med 9 åringer når man er godt voksen?).

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det paradoksalt eller skjebnens ironi - at Liv Signe Navarsete i disse dager ønsker å fremme en lov som legger begrensninger på frimodige ytringer, som på eller annen måte skal betegnes som kvalifiserte angrep på religion. Uansett hva man velger å kalle forslaget, så kan det best karakterisers som totalt tøvete. At Liv Signe Navarasete neppe kan ha forstått betydningen av frie ytringer avslørte hun mot slutten av mandagens Tabloid sending, da hun presterte å uttale sitat: "Er det en menneskerett å håne eller krenke andre menneskers religiøse følelser?"

Det faktum at Liv Signe Navarsete i det hele tatt stiller dette spørsmålet, illustrerer til gangs hvilket forvridd virkelighetsbilde statsråden lever i. Det er jo nettopp ytringer som folk ikke liker å høre som trenger vern! Det er derfor særdeles treffende når hun selv forfulgte eget spørsmål med et oppfølgningsspørsmål av typen: "Er det noe jeg ikke har fått med meg?"

Nei, kjære statsråd, bortsett fra at det virker som du ikke har noe som helst konsept om hva ytringsfriheten dreier seg om - dens fundament og praktiske applikasjon - så har du helt sikkert ikke gått glipp av noen ting som helst. At Koranens og Bibelens beskrivelser av diverse atferd faktisk er svært krenkende for mange, og er kanskje noe av det første man burde forby, dersom man skulle la seg forføre ut på forbudsstien, ser ikke ut til å bry statsråd Navarsete nevneverdig.

Dersom denne loven for alvor blir tvunget igjennom Stortinget (AUF går imot) så vil det svekke Norges internasjonale autoritet vesentlig i en tid da det motsatte burde være prioritet (jf. Durban 2 konferansen). Ytringsfrihet er som George Bernard Shaw så meget korrekt påpekte "Retten til å fortelle folk det de ikke vil høre"

Nettopp det burde Statsråd Navarsete ta innover seg!


OPPDATERT 3. Februar

God dag Jens økseskaft.

Jens Stoltenberg har endelig kommet på banen i diskusjonen om ytringsfrihet, dog høres argumentasjonen mer ut som en parafrasering av eventyret "God dag mann økseskaft". Stoltenberg presiserer (!) at Life of Brian fremdeles skal være tillatt, og Muhammed-karikaturene det samme. Mitt spørsmål til regjeringen og Jens Stoltenberg er da følgende:

Hva mener man da med forslaget om å kriminalisere kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn? Hvilke kvalifiserte utsagn er det som de jure skal straffes som følge av at det er kvalifiserte angrep? Og hva er i så fall ukvalifiserte angrep?

Siv Jensen mener forøvrig denne saken hører hjemme i Iran.

Det skal bli spennende å følge "Life of Jens" og regjeringen Tuftes videre behandling, det er kanskje for mye for langt - men snart må vel noen kunne svare på hva som faktisk skal være ulovlig å uttale - ikke hva som faktisk er lovlig.

Nei til straff for religionskritikk

Regjeringen har i forslag til ny straffelov foreslått "et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn".

Akkurat hva kvalifiserte angrep skulle innebære (og likeledes hva innebærer ukvalifiserte angrep), går ikke frem av regjeringens tekst.

Forslaget er selvsagt et skanadaløst forsøk på innskrenke ytringsfriheten til fordel for diverse menneskers absurde religiøse følelser og innbildte venner, men noen beskyttelse mot kritikk av dens slags nonsens er jo bare tragisk.

I den forbindelse er det kommet et opprop - skriv under og marker din motstand mot forslaget om å straffeforfølge religionskritikk!

Obama sverges inn som president

Da har jeg endelig fått 6 nyttige timer med søvn og befinner meg nå i Downtown D.C. (1899 L street NW, på cornerbaker for kjennere). Endelig har jeg fått samlet hodet etter gårsdagens påkjenning. Og selvfølgelig rettet opp i "tyrkleifene" fra gårsdagens søvning bloggrabling...

Det var svært lite aktuelt med inauguration party, ettersom de fleste av oss var helt utslitt (begynner å bli for gammel for dette) - men var glad for å høre at rapportene hjemme i Bergen fortalte om nesten 200 oppmøtte i Studentersamfunnet.

Det er selvfølgelig vanskelig å vurdere den historiske signifikansen av slike begivenheter, men jeg tror denne dagen og denne innsvergelsen kommer til å bli pratet om med store ord om 50 og 100 år. Antall folk, USAs første svarte president, Obamas kosmopolitiske bakgrunn og ikke minst den enorme oppmerksomheten han har fått i verden forøvrig, gjør at 20 jan. 2009 vil gå inn i historien som en merkedagene som folk husker om lang, lang tid.

Vi har hatt ganske mye presseoppslag her borte, selv har jeg rapport hjem til NRK Rogaland, flere av HUH-vennene har oppslag i diverse medier, skal lage en link oversikt etterhvert.

Nå skal vi straks besøke CATO Institute, hvor Obamafeberen garantert er mindre, enn hva D.C. forøvrig opplever.

Selv lander jeg i Bergen, fredagkveld og skal nok ha mer enn sekstimers søvn! Sove kan man gjøre når man blir gammel fikk jeg beskjed om når jeg var i militæret - så bra da, at jeg endelig har blitt gammel :)

Innsettelsen av Obama. Et minne for livet!

Nå er jeg bare helt utslitt og veldig trøtt, da jeg ikke har sovet på 30 timer. Men likevel skal jeg formidle noen umiddelbare tanker omkring dagens, som nå akkurat ble gårsdagens store verdenshendelse, innesettelsen av Barack Hussein Obama. Døgnet kan vanskelig oppsummeres som noe annet enn det glade vanvidd. Jeg har aldri opplevd makan til kø, mennesker og kaos. Joda amerikanerne hadde stort sett god kontroll, men kaos oppstår automatisk med så mange mennesker samlet på en plass, for all del, det kan vel best karakteriseres som et kontrollert kaos.

En ting er å forvente, noe annet er å faktisk oppleve. Når Aric måtte stoppe tre kvartaler bortenfor metrostasjonen (som er ende stasjonen, Fraconia, Springfield) fordi trafikken var blokkert av kø, slik at jeg måtte gå resten. Og synet som møtte meg var uvirkelig!

Jeg så tusenvis av mennesker i kø i parkeringshuset, køene forsatte ved billettautomaten, videre ved selve inngangen på toget, også når jeg skulle gå ut av toget, de forsatte i store mengder ved veiene som leder til National Mall. Det var nå jeg skuet så mange tusen mennesker kl. 4 om morgenen ute i minus 8 grader langt inn i Virginia, at jeg virkelig forsto hvilket vanvidd, eller folkefest dette kom til å bli.

Når jeg kom inn på National Mall rundt 7.30 på morgenen, så var dreide det seg om kampen for tilværelsen blant tilskuerne. Jeg fikk meg en god plass foran en storskjerm, rundt 900 meter fra Barack Obama, sammen med ufattelige 2 millioner andre! En slik forsamling bidro naturligvis til at det var vanskelig å bevege seg, som igjen medførte store påkjenninger iform av jeg sto stille i sånn ca 6-7 timer. Etter Innsettelsestalen var det nok en runde kødannelser med mennesker overalt, og da mener jeg hundretusener overalt! I tillegg til stengte gater og metroer. Etter å ha forsøk diverse stasjoner kunne jeg sammen med gode venner fra HUH, som sammen med meg sto nærmere 2 timer i kø for å komme på metroen, og ut av galehuset D.C. sentrum.

Jeg skulle gjerne skrevet mer politisk analyse, og politsk polemikk,- det kommer. Men akkurat nå så er øynene egentlig på vei igjen etter en lang men helt fantastisk og historisk dag i verdensmetropolen D.C.

Videorapport fra D.C.

Her er en liten fra D.C. som jeg laget fra byen før innsettelsen.

Stemningsrapport fra Obamas innsettelse, Washington DC @ Yahoo! Video

Enjoy the show.

Living History in D.C.

Fredag kveld hadde jeg gleden av å debutere på NRK Dagsrevyen i forbindelse med verdensnyheten det er at jeg skal tilbake til USA for å følge innsettelsen av nyvalgt president Barack Obama. 28 timer senere landet jeg på Dulles International Airport, 8 timer etter avgang fra Frankfurt. Nok engang kunne jeg avkrefte deltakelse i Nazi-Tysland, hvorpå en smilende passkontrollør ønsket meg hjertelig velkommen til D.C.

Og hvilken herlig følelse det var å være tilbake!

Byen er naturligvis mye mer kaotisk nå enn hva tilfelle var når jeg besøkte byen i sommer.
Derfor er det herlig med en avkobling, her dette skrives hos en venn i Alexandria (20 min fra sentrum), hvor jeg bor fra lørdag til mandag. Fra mandag til torsdag skal jeg bo hos Aric, som fremdeles jobber på Capitol Hill, men har skiftet kandidat.

Sammen med 16 unge jenter og gutter fra Hordaland Unge Høyre (en av dem er Peter Christian, hans blogg med beskrivelser fra reisen kan du lese på VG) så skal vi følge amerikansk folkelig engasjement på nært hold, samt besøke personer, organisasjoner og steder som kan fortelle noe fornuftig om amerikanske politikk. Deriblant Cato Institute, Competatitive Enterprise Institute, National Taxpayers Unionen med flere.

Jeg har blitt fortalt at D.C. er et ”Madhouse”, et kaos uten like, hvor det er vanskelig å forberede seg grundig. Sant å si så var jeg og fremdeles er, usikker på hva jeg skal forvente meg. Søndag fikk vi en liten forsmak av hva som venter oss. På hvert gatehjørne selges Obamaeffekter – blant annet t-shirten ”I experienced history”.
En svært treffende beskrivelse.

Senere på dagen sto Bruce Springsteen, U2, Shakira, Josh Groban, Garth Brooks og Stevie Wonder for underholdningen, under det som var en gratis konsert med scene på Lincoln Memorial. Barack Obama avsluttet showet med nok en glitrende tale. Jeg har aldri tidligere sett så mange mennesker samlet sammen som det vi opplevde her, det må ha vært mellom fem hundre tusen og en million. Et folkelig engasjement jeg aldri har sett før. Og mer skal det bli på tirsdag under selve innsettelsen.

Det er selvfølgelig vanskelig, for ikke si umulig, å beskrive dette med ord, derfor skal jeg selvfølgelig få lagt ut litt bilder og film etter hvert, selvfølgelig kan det også bare i liten grad formidle folkelivet her, men det er, dvs skal bli, et bidrag på veien.

Er du i bergen så la meg få tipse om innsettelsesarrangementet/festen som Studentersamfunnet i Bergen avholder på Studentsenteret fra kl.16.30. Her i D.C. kommer millioner av mennesker til å feste ut i de sene nattetimer, under vissheten om at millioner av mennesker i resten av verden fester med.

Det er fristende å si at Barack Obama allerede har skapt forandring!

Mona Levin burde skamme seg!

Mona Levin, jødisk forfatter og journalist, kalte Kåre Willoch rasist og jødehater på TV2 onsdagskveld. Påstanden er fullstendig latterlig, og hvis det er noe som faller på sin egen urimelighet, så er Levins påstand et skoleeksempel!

Willoch har alltid skilt mellom jøder og staten Israels politikk, en så essensiell forskjell at Levin burde skamme seg for å komme med slike påstander. De fleste som har et snev av oversikt over israelsk politikk, vil se at debatten der er knallhard, hvor mange jøder går lenger enn Willoch i sin kritikk av staten Israels politikk. Den amerikanske jøden, Norman Finkelstein, hvis foreldre opplevde Auswitz, er et godt eksempel på det. Vil Levin hevde at Finkelstein er jødehater?

For alle som insisterer på menneskerettigheter og universalisme så er det helt selvfølgelig å bedømme handlinger ut fra handlingenes egenart - ikke hvilken bakgrunn de som utøver handlingen har. Det er selvfølgelig en legitim debatt å diskutere kultur og kultures innflytelse på individer og påfølgende hvordan denne påvirker menneskers handlinger. Men moralske handlinger må selvfølgelig bedømmes på bakgrunn av handlingen selv og ikke noe annet.

Dette prinsippet har Kåre Willoch alltid fulgt! Og den sterkt beklagelige utbasuneringen av Mona Levin forpester en allerede svært betent debatt. Det er akkurat like latterlig som når deler av venstresiden kommer med påstander om rasisme, når de av oss som insisterer på universalisme og kritiserer muslimer for anti-humanistisk praksis.

La oss få en debatt med reell substans som diskuterer Israels politikk på godt og vondt - og la oss få slippe å høre at kritikk av Israelsk politikk er det samme som jødehat. Det faller som nevnt på sin egen åpenbare urimelighet.

Fy skam Levin - du burde virkelig vite bedre!

Hva bloggosfæren kan lære av Arne Næss

Filosofinestoren Arne Næss er død.

Det finnes helt sikkert flere hundre som kan gi en bedre beskrivelse av Arne Næss sin innflytelse og betydning for norsk filosofi, ikke minst han evne til å popularisere, og påfølgende innvirkning på norsk samfunnsliv, en hva jeg kan.

Mange av disse er å lese i norsk nettaviser.

Jeg har lyst til å minnes Arne Næss gjennom hans argumentasjonslære, hvis lærdom kunne forbedret norske nettdebatter til uante høyder.

"Husk å tolke din meningsmotstander i beste mening, også fordi dine egne argumenter på den måten blir bedre"

Lever jeg alltid etter disse reglene selv? Nei, jeg gjør vel ikke det, men jeg prøver!

Jeg intervjuer den amerikanske ambassadøren

Jeg har intervjuet den meget hyggelige amerikanske ambassadøren, som jeg har fått gleden av å treffe ved ulike anledninger. Blant annet om George W. Bush jr (som idag hadde sin siste pressekonferanse) og konsekvensene av hans utenrikspolitikk.

"Den amerikanske ambassadøren synes det er latterlig å påstå at det var bedre i Irak under Saddam enn i dag. - Diktatur og sekterisk vold har etter hvert blitt byttet ut med relativ stabilitet, så det er helt opplagt at de beveger seg i riktig retning, sier ambassadør Benson Whitney til Minerva"

Intervjuet kan du lese på Minerva.

Selvfølgelig må vi snakke med Hamas!

Også blogget på Minerva


Et av de tydeligste trekkene ved internasjonale konflikter, er partenes insistering på hva den andre parten MÅ foreta seg, fremfor å fokusere på hva en selv kan gjøre. Ekstra tydelig er denne dimensjonen i konflikten mellom Israel og Palestina.

Israels militære aksjoner har utvilsomt høstet stor kritikk, uten at dette ser ut til å bry landet i særlig grad. Det mest grunnleggende spørsmålet som burde stilles er hva staten Israel ønsker å oppnå gjennom sine aksjoner, og påfølgende hvorvidt disse handlingene bidrar til å fremme disse målsetningene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at invasjonen skjer like før et israelsk valg, hvor kortsiktig politisk spill er viktigere enn langsiktige Israelske interesser, som etter min mening er å få til en varig fredsavtale med sine naboer, hvis er det eneste som kan sikre staten Israel på lengre sikt. Dette er spørsmål jeg synes er betydelig mer interessante enn å fordele skyld.

Gitt at målsetningen for staten Israel virkelig er fred og langsiktig sikkerhet, så burde Israel fremfor å satse på ensidige militære aksjoner, innlede seriøse fredsforhandlinger med Hamas, hvor de stadfester viljen til å trekke seg tilbake fra okkupert område (greenline zone fra før 1967). Jeg tror ikke jeg har noen illusjoner om Hamas og deler av dødskulten som omfavner denne organisasjonen.

Men er det noen som for alvor tror at en løsning i denne konflikten kommer uten å involvere Hamas? Jeg tror det ikke, og jeg har sett undersøkelser som viser at nærmere halvparten av velgerne i Israel også er villig til å snakke med Hamas.

Flere av dem som ynder å kalle seg venner av Israel mener at charteret til Hamas, som klart uttrykker ønske om å utslette staten Israel, umuliggjør forhandlinger. Jeg mener det er en dårlig unnskyldning – la meg begrunne hvorfor.

Kåre Willoch har selvfølgelig helt rett når han sier at man må snakke med sine fiender, og får jeg tillegge – det at man snakker med dem betyr ikke at man ikke kan skyte dem etterpå. Men hvis man gjennom konkrete samtaler kan oppnå resultater som gjør at man ikke trenger å skyte folk, så burde man selvfølgelige i hvert fall FORSØKE det, selv om man ikke er garantert suksess. Videre burde man aktivt forsøke å forandre holdningen til Hamas, slik at man bidrar til at charteret til Hamas forandres, slik tilfelle var med PLO for noen år siden.

Man bør heller ikke overdrive demoniseringen av Hamas, som har dype røtter i det palestinske samfunn, noe det palestinske valget i 2005 demonstrerte. Det medførte en åpning for å påvirke Hamas til å forandre sitt charter. Nettopp derfor var det trist å se at så mange land valgte å boikotte organisasjonen, fremfor å anerkjenne dem, noe som ville ha understreket det ansvaret Hamas hadde som representanter for sitt folk i det internasjonale samfunn. Jeg tror en slik tilnærming ville bidratt mer til en løsning, både i forhold til å forandre Hamas sitt charter og konkrete fredsforhandlinger.

Når man kan forhandle med Nord-Korea, når man under den kalde krigen var villig til å forhandle med kommunistene i Sovjetunionen, som i sine offisielle deklarasjoner hadde formulering om globalt herredømme og utslettelse av kapitalismen, så burde man selvfølgelig også være villig til å sette seg ned med Hamas. Om ikke annet så ville Israel demonstrert for resten av verden at man var villig til å forsøke med andre løsninger enn militære. Aksjonsformen de nå har valgt, samtidig som de nekter journalister inngang, gjør at det er flere som med rette stiller spørsmålstegn ved Israels motiver.

Ekstra tragisk er denne krigen ettersom de fleste er enig om at en forhandlet fred må ta utgangspunkt i grensene fra 1967, full tilbaketrekking av Israel fra okkupert område, en avklaring om Jerusalems status, i bytte mot internasjonale garantier om sikkerhet og fred med sine naboland. Dette synes åpenbart som løsning før eller siden. Det langsiktige alternativet for Israel burde, som Kåre Willoch har påpekt, være enda mer skremmende. Vesten og USAs dominans vil være mindre i fremtiden, demografien i Midtøsten vil tale radikalt imot Israel, etter hvert vil Hamas og Hizbollah få mer avanserte våpen.

Dersom ikke Israel har greid å få til varige fredsavtaler, så kan vi fortere enn vi aner, være i en situasjon hvor Israels sikkerhet virkelig er truet. Nettopp derfor burde Israel være mer interessert i en politisk løsning, fremfor en uoppnåelig militær løsning.


NB! Det er betydelig lettere å få sympati for Israelvennene i Norge etter å ha sett pøblene gå amok i Oslo igår. Og ikke minst sympati for politiet som skal møte pøblene til gatekamper, imponerende å se hvor tilbakeholden de har vært. Hvis dette utøves av folk som ikke har lovlig opphold i Norge, så bør det seriøst vurderes å sende de rett ut av landet!

Frihet i teknologisamfunnet

Kulturredaktør i Minerva, Kristian Meisingseth har skrevet en meget interessant artikkel for Minerva, hvor han intervjuer Bernard Enjolras, som har skrevet rapporten Nettverksamfunn og frivillig organisering, hvor han oppsummerer forskningen på feltet og peker ut videre problemstillinger.

Grovt sett kan vi at mennesket har gjennomgått to dyptgripende revolusjoner som fundamentalt endret samfunnsorganiseringen. Den første var jordbruksrevolusjonen for flere tusen år siden, hvor mennesket gikk fra å være enkle jegere, til å utvikle de første eksemplene på mer avanserte samfunn basert på jordbruksproduksjon. Den neste revolusjonen var den industrielle, som man i sin essens kan si skapte det "moderne" samfunn.

Skjønt diskusjonen går på om datarevolusjonen er en lignende revolusjon som de to forrige, om cyberverden er iferd med, eller de facto har endret menneskenes være måte fundamentalt? Svaret er vel kanskje både ja og nei. Tiltross for at jeg ikke har holdt på med internett i mer enn 10 år, så har jeg kommet til et punkt hvor jeg stadig oftere tenker "Hvordan i all verden greide folk seg uten nettet før...?"

Sannheten er at det igrunnen gikk utmerket - man tilpasset seg ganske enkelt til forholdene, man savner jo ikke det man ikke har erfart - ikke sant?

Når man nå derimot HAR ERFART mulighetene med internett, så kan jeg knapt tenke meg en verden uten. Og det er godt mulig at vi idag er vitne til, gjennomlever en fundamental endring, en revolusjon som forskere om flere hundre år kommer til å referere til som ja nettopp - en revolusjon. Inntil den tid er det nok av muligheter og utfordringer som er verdt å reflektere til med hensyn til teknologisamfunnet.

I så måte er Kulturredaktøren i Minerva sitt intervju med Bernard Enjolras en utmerket start!

God nyttår!

2008 har vært et bemerkelsesverdig år - kanskje det mest bemerkelsesverdige siden murens fall i 1989. La meg få ønske godt nytt år ved å komme med tre korte betraktninger om året som har gått og enda viktigere om året som kommer!

BARACK OBAMA
Jeg tror det er få, om noen, som er i stand til å fullstendig forstå betydningen av forvandlingen i USA med Barack Hussein Obama som president. Det skal bli usedvanlig spennende å følge Obamas første år - selv kommer jeg til å være på plass i D.C når han taes i ed 20 januar!

THE END OF CAPITALISM?
Siste halvdel av 2008 har utvilsomt dreid seg om den finansielle krisen som har preget verdensøkonomien. Når ikke økonomiprofessor og nobelprisvinner Paul Krugman sier han forstår hele krisen (uten sammenligning forøvrig), er det neppe noe stort slag for egoet å innrømme at ikke jeg heller evner å forklare den økomomiske krisen i sin helhet. Forståelsen av krisens årsaker og påfølgende løsninger fremstår for meg som klart ideologisk, langt inn i fagmiljøet.

Men hvor mye har egentlig endret seg? Å snakke om kapitalismens slutt - er bare tøv. Den utøylede rovkapitalismen - som meste av alt er konstruksjoner av stråmenn, og da følgelig få som noen gang har diskutert er heller ikke veldig relevant i denne diskusjonen.

Det er nok likevel min antagelse at diskusjonen "stat vs privat" har, eller ihvertfall vil helle mer i retning av statlige løsninger, som følge av offentlighetens forståelse av krisens årsaker og påfølgende løsninger. Jeg sa ikke at jeg liker det, men jeg tror det kommer som en konsekvens. Og det er ikke nødvendigvis bare negativt.

Eller sagt på annen måte. Heller enn å snakke om større eller mindre stat - så bør mantraet være en bedre stat. At staten drives mer effektivt, kommer opp med gode løsninger og tjenester for de borgerne som betaler for dem gjennom skatt, så kan man vanskelig være motstander av det.

Men det er, til tross for finansielle problemer, veldig lite som tyder på at markedsøkonomien som grunnleggende system er truet, og det skal vi jo være glade for, ihvertfall er jeg det!

LIVERPOOL GULL?
Kanskje enda viktigere enn verdens økonomiske utsikter er fotballutsiktene. Og også for første gang siden 1989/1990 ser det lyst ut med tanke på et Liverpoolgull. Det er i likhet med 2008 som sådan bemerkelsesverdig, ettersom de har rotet vekk mange poeng hjemme mot lag de skal feie banen med. I tillegg har Torres vært mye skadet. Men dette til tross, så leder Liverpool Premier League ved inngangen til 2009. Så kanskje er 2009 året hvor tittelen kommer hjem til Merseyside igjen - det er ihvertfall lov til å klinge seg til HÅPET!

Med ønske om et riktig godt nytt år!

Ses igjen i 2009!

Sex, løgn og umoral

Fra 1.januar blir kjøp og salg av seksuelle tjenester forbudt. Dette er en tåpelig, umoralsk og staten burde i 2009 holde seg for god til å mene noe om voksne menneskers frivillige sexliv, likefullt vil loven som umyndiggjør myndige, oppgående og intelligente mennesker tre ikraft over nyttår.

Jeg vil i den forbindelse få anbefale Ole Martin Moens innlegg Prostituerte og frisører på Fritanke og Jørn Kyle Finnesands Sexkjøpende kvinneundertrykkere? på Minerva.

Begge innlegg på hver sin måte glitrende eksempler på absurditeten i overformynderi som staten introduserer 1.januar.

OPPDATERT 1. JANUAR

Nå er altså forbudsloven innført. VG melder om at "Oslos horestrøk er ikke til å kjenne igjen etter at det ble forbudt å kjøpe sex".

Det var vel få som trodde at det ikke vil få en symbolsk og umiddelbar renoverende effekt. Spørsmålet er hvilke langvarige effekter forbudet vil få, og som vanlig så er det få politikere som er interessert i å høre på hva de prostituerte selv mener.

En god forklaring hva "redningspakken" til amerikansk bilindustri egentlig innebærer!

For mye penger i amerikansk politikk? Ikke etter min mening

Dagbladet (via USA Today og Bloomberg) melder at det samlede beløpet Obama brukte på presidentkampanjen for 2008 utgjorde tilsammen mer enn 5,2 milliarder kroner. En ufattelig stor sum ikke sant?

Kanskje ikke ved nærmere analyse.

Hvis vi ser beløpet i relative tall, så kan vi regne ut et måltall basert på pengestøtte per innbygger. Det går som følger:

5 200 000 000 (Obamas valgkampanje) kroner delt på 300 000 000 (amerikanske innbyggere) tilsvarerer 17,3 kroner per innbyggere, eller med dagens kurs omtrent 2,5 dollar per innbyggere. Hele presidentkampanjen kostet tilsammen 12 milliarder - omtrent 6 dollar per innbygger.

For å sammenligne med Norge så måtte vi brukt ca 180 millioner kroner for å matche amerikanerne basert på penger per innbygger. Med følgende regnestykke som premiss:
6 dollar (ca 40 kroner) multiplisert med 4, 5 millioner innbygger er lik 180 millioner kroner.

Jeg er usikker på hva de samlede utgifter for alle partiene i Norge er på en valgkamp, men jeg tror ikke det er så langt ifra den overnevnte sum. Ap har sammen med fagforeningene sannsynligvis mer penger å bruke enn alle de andre partiene tilsammen, og det skulle ikke forundre meg om de greier å matche Obama i penger pr. innbygger også. Men det kan jeg jo i første omgang å overlate til Dagbladet, eller andre deler av den kritiske norske dagspresse å finne ut av :)

Et annet spørsmål er om amerikanerne og Obama i særdeleshet brukte for mye penger på den politiske kampanjen? Jeg synes ikke det. Dette dreide seg om det viktigste vervet i verden, at kandidatene da brukte mye penger og evnet å samle inn mye penger kan like gjerne tolkes som et uttrykk for et svært levende demokrati, som er opptatt av politiske spørsmål. Jeg synes ikke 5-6 dollar per innbygger er for mye å bruke på hjørnesteinen i det demokratiske systemet, de politiske kampanjer.

Det er selvfølgelig ikke totalt likegyldig hvordan pengene samles inn, i betydning hvem som gir donasjoner, og påfølgende hvilke uformelle (eller som i Norge formelle) bindinger som knyttes til pengebidragene. Det er ikke noe entydig eller evigvarende svar på det spørsmålet - men etter min mening så burde man i stor grad overlate disse vurderingene til folket. Jeg tror velgerne er utmerket istand til å bedømme disse forholdene, det skader heller ikke med et overvåken presse. I så måte var jeg veldig uenig med McCain, som sammen med Feingold, var arkitekten bak et lovforslag som begrenser borgeres rett til å gi pengebidrag til politikere og videre hvordan disse pengene brukes. Men det er i dette tilfelle en helt annen debatt.

Jeg tror norske partier og politikere har mye å lære av måten amerikanske kampanjer evner å samle inn penger på. Heller enn å rope på begrensninger burde vi se mulighetene - Kan det ikke like gjerne tenkes at større pengeinnsamlinger kan bidra til å vitalisere den politiske diskusjonen og således styrke demokratiet?

Personlig tror jeg mer på det enn det motsatte.

Et annerledes julebudskap: Richard Dawkins i samtale med Bill Maher

Ateistene Dawkins og Maher snakker julen ut...

En tvilsom avgjørelse i Treholtsaken

Av samme grunn som de to foregående postene måtte denne posten om Arne Treholt fra tirsdag 16 desember slettes. Under følger kommentaren, som også er publisert på Minerva.


Mandagens (15. des) store mediehendelse var utvilsomt Justismordkommisjonens avvisning (med dissens) av Arne Treholts begjæring om ny sak. Kommisjonens vurderinger, også flertallet, er sterkt kritisk til en rekke forhold ved dommen, men (flertallet) konkluderer med at disse alene og etter en konkret helhetsvurdering ikke er nok for å gjenoppta saken. Det er en skuffende avgjørelse, og uavhengig om man mener Treholt er skyldig eller ikke, så kunne en ny behandling i det minste ha gitt Treholt en rettferdig rettssak, noe han neppe fikk, eller kunne få i 1985.

En av de klassiske debattene i norsk akademisk historie er 60-tallsdebatten mellom Jens Arup Seip og Johs Andenæs omkring jussens relative uavhengighet fra politikken. Jens Arup Seip mente at jussen inneholdt vesentlige elementer av politikk. Han hevdet sågar i 1965 at Høyesterett "i ekstrem grad" har "vært et politisk organ" (Lov og Rett 1965 s 1). I diskusjon med Seip tok Johs Andenæs avstand fra at domstolene skal ha politisk makt i betydning partipolitisk. "Sier man at en domstol har truffet en politisk avgjørelse, eller tatt politiske hensyn, tror jeg ikke det er tvil om at folk flest vil forstå det slik at retten har tatt et annet standpunkt enn det juridisk korrekte" uttalte Andenæs. (Lov og Rett 1965 s 22).

Etter min mening er det umulig å vurdere Treholt-saken uavhengig av den politiske konteksten. Den kalde krigens bakteppe gjorde det svært vanskelig, om ikke umulig for Treholt å få en rettferdig rettssak. Jeg tror rett og slett ikke på at det var tilfeldig at meddommere i lagmannsretten hadde partimedlemskap i Høyre. Daværende statsminister Kåre Willoch uttalte til Dagsrevyen mandag at situasjonen den gang var meget farlig, og således måtte ses i lys av den kalde krigen. Det er jo selvfølgelig forståelig at saken tillegges en politisk dimensjon, men Willochs uttalelser svekker jo ikke akkurat påstanden om at Treholt aldri kunne få en fullt ut rettferdige rettssak.

Det er flere ting ved rettsprosessen som er særs tvilsomme. Plassen tillater meg ikke å gå særlig detalj, men la meg kort nevne de viktigste detaljene som samlet sett illustrerer en svært kritikkverdig rettsprosess:

• Valg av meddommere er allerede nevnt.
• Forhåndsdømmingen foretatt av det norske Storting, hvor Treholt ble fradømt statspensjon før det forelå dom i saken, mot to stemmer (den ene var Georg Apenes).
• Det omstridte pengebeviset, hvor sentrale sakkyndige har hevdet at det er fysisk umulig å få så mange penger inn i en konvolutt som premissene for dommen tilsier. Avdøde forsvarer Arne Haugestad mente pengebeviset måtte ha vært konstruert. At sakkyndige, som professor Hådem, følte seg presset til å forandre synspunkter (VG Helg 13 des.) styrker indikasjonen om manipulering.
• Tvil omkring hvorvidt originaldommen mot Treholt er endret i ettertid og hvorvidt det eksisterer lydbåndopptak fra rettssalen.

Flere av disse faktorene er også kritisert i Kommisjonens vurdering av saken. At flertallet likevel konkluderer med at disse innsigelsene samlet sett ikke hadde avgjørende betydning for de bevisgrunnlaget i saken, synes merkelig, all den tid uskyldighetspresumpsjonen ligger til grunn, og at ingen skal dømmes dersom rimelig tvil foreligger. I likhet med mindretallet i kommisjonen, Svein Magnusson, mener jeg det er åpenbart at det foreligger rimelig tvil. Magnusson skriver i sin kommentar:

"Skyldspørsmålet er kun prøvet en gang. Lagmannsrettens bevisresultat synes dessuten svakt fundert. Retten forutsetter det som skal bevises; – har Treholt hatt § 90-dokumenter i sin besittelse, er dokumentene også overlevert. Oppsummert mener mindretallet at det kan påvises en rekke svakheter i hele beviskjeden. Svakhetene relaterer seg til vesentlige faktorer i bevisbildet, og er av en slik styrke at de samlet sett innebærer at det foreligger særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig. Det foreligger derfor etter mindretallets mening grunnlag for gjenåpning".

Det skal selvfølgelig nevnes at saken har fått en grundig gjennomgang, og blitt behandlet i flere instanser, men det i seg selv garanterer åpenbart ikke en rettferdig prosess. Det synes nå tvilsomt om Arne Treholt noen gang vil få en rettferdig behandling i det norske rettssystem.

Det er trist ikke bare for Treholt, men også for den norske rettsstat!

I Ghana

Fra torsdag 4. desember til Tirsdag 9. desember var Kapitalismus befinne i Ghana for å følge president og parlamentsvalget søndag 7 desember. Dette innlegget måtte slettes pågrunn av software problemer/html koder. Under følger innelegget slik det ble publisert torsdag 4 desember.

Se også min kommentar på Minerva.


Fra torsdag 4 desember til Tirsdag 9 desember vil Kapitalismus befinne seg i Ghana for å følge president og parlamentsvalget søndag 7 desember.

Dette vil være mitt første besøk i Afrika og følgelig full av forventninger!

Når dette skrives har jeg nettopp landet i hovedstaden Accra, sjekket inn på hotellet og skal øyeblikk i seng, ettersom programmet begynner kl.07.00 fredag morgen.

Min tur til Ghana er i regi Høyre, og med meg har jeg Øystein Søreide, Thomas Berg-Olsen og Beate Lindgård (Strengt tatt er det vel dem som har med meg – turen er en vinnerpremie for Unge Høyres Elitekurs som jeg vant for snart 2 år siden, og som jeg ikke har hatt mulighet til å benytte meg av tidligere).

Sammen skal vi i Høyres delegasjon besøke vårt søsterparti NPP – som i dag har makten (president John Kuffour) og som ligger rimelig godt til med tanke på å vinne nok en periode. Ghana har for alle praktiske formål et to- partisystem. Hvor NPP er et liberal-konservativt parti, mens hovedmostanderne er NDC og er et sosialdemokratisk parti. Jeg skal komme tilbake til det politiske systemet, partier og personer etter hvert.

Det er selvfølgelig veldig spennende å være i Afrika for første gang – mitt bestemte inntrykk – basert på det jeg har lest og ikke minst snakket med venner/bekjente så er betydelig mer Afrikakyndig enn meg selv, er at Ghana er veldig godt valg i så måte. Man merker også veldig godt valgstemningen her, og at folk er opptatt av at valget, uavhengig av vinner, skal gjennomføres skikkelig. Ghana er et land som på mange måter har vært et fyrtårn i Afrika, både hva gjelder økonomisk og politisk utvikling. Ringvirkningene av valget I Ghana vil derfor ha stor betydning for resten av regionen.

Det skal selvfølgelig blir svært spennende å møte personer, kandidater, delta på valgmøter og oppleve afrikansk politikk! Jeg kan ikke love oppdateringer hver dag, men jeg lover å en grundig redegjørelse når jeg er tilbake i Norge på onsdag, og forhåpentligvis også en god del kommentarer sett fra en vestlig liberaler, etter hvert som opplevelsene skrider frem.
Ghanaweb er en glimrende side dersom du er interessert å følge valget.

Sommerlig hilsen fra Kapitalismus i Accra!

Et møte med Kjakan

Pågrunn av diverse uforklarlige softwareproblemer måtte jeg slette diverse innlegg under følger kommentaren min om møte med Kjakan - oppdatert med noen få kommentarer om filmen Max Manus.


For en tid tilbake (18 november) hadde jeg den store glede av å tilbringe en kveld med Norges største krigshelt Gunnar Kjakan Sønsteby i forbindelse med at jeg var arrangementsansvarlig for Studentersamfunnet i Bergen sitt møte med samme navn.

På møte deltok også Manusforfatter til den aktuelle kinofilmen Max Manus, Thomas Nordseth-Tiller, en ung og svært lovende manusforfatter og ikke minst svært hyggelig person. Ikke uventet var Store auditorium på jussen stappfull denne kvelden – over 350 personer (heldigvis hadde vi ikke branninspeksjon) hadde latt eksamen være eksamen og regn være regn og tatt turen på Studentersamfunnet denne tirsdagskvelden.

Det er vanskelig, selv for (noen ganger i overkant) selvsikre personer som Kapitalismus liker å karakterisere seg selv som, å unnlate å bli en smule preget av stundens alvor når man skal treffe Norges største og mest dekorerte krigshelt. Misforstå meg rett, møte gikk fint det, og Sønsteby er på alle måter en hederskar. Særlig fordi han får deg til å føle deg vel når du er i hans omgangskrets. Han er forbløffende sprek til å være 90 år, og ikke minst svært oppegående intellektuelt. At han er utdannet ved Harvard Business School (1946), understreker at vi har å gjøre med en eksepsjonell norsk personlighet.

Når Sønsteby møtte Knut Joner, som spiller Kjakan i Max Manus, for første gang, så utbrøt han: ”Du ser jo ut som en ubetydelig tulling – du ser ut akkurat som meg”. Man skal ikke tilbringe mye tid med krigshelten for å oppdage hans kjappe replikk og gode humor. Som når han ble bedt om å kommentere Thomas Nordseth-Tillers (av Thomas selv), ”Altså vi drakk ikke så mye, ei heller bannet vi så mye – men FAEN heller det får gå”

I selve foredraget gikk Kjakan inn på hvordan han arbeidet, planla og gjennomførte aksjoner. Rett og slett hvordan de arbeidet. Hvordan unge gutter gikk fra å kunne ingenting om sabotasje til å bli svært dyktige. Dette er noe Max Manus filmen selvfølgelig adresserer. Litt mer på gyngende grunn var Kjakan da han uttrykte sin støtte til Irak-krigen og Afghanistan politikken, uten at han ble heftet av den grunn. Jeg overdriver ikke når jeg sier at dette var et av de hyggeligste møtene jeg har hatt i Samfunnet – og de har det vært mange av (passerer vel snart 70 møter)!

Selve Max Manusfilmen var akkurat så bra som jeg trodde den skulle være - filmen gir et autentisk innblikk i hvordan det faktisk var, eller med Kjakan sine ord "så nærme virkeligheten som det er mulig å komme"! Filmen er allerede blitt mer enn en film. Den er et fenomen, et monumentalt definerende verk, som kommer til å prege norsk kulturhistorie. Med andre du går glipp av noe mer enn en film ved å ikke se den.

Erling Fossen har prøvd å dra opp en debatt kring motstandskampen i Norge. Det er mest av alt en pinlig opplevelse fra en person som ikke helt vet hva han snakker om. Det er selvfølgelig kritiske merknader å ta tak i når det gjelder motstandskampen i Norge, dette var tross alt unge gutter – selvfølgelig gjorde de feil. Det er også god grunn til å se kritisk på måten det norske krigsoppgjøret ble gjennomført på. Men å bruke tid på, med Apenes karakteristikker, en så massivt udugelig og bornert person som Erling Fossen, det er det liten grunn til.

Samfunnsredaktør i Minerva, Nils August Andresen gir en glitrende kommentar (Intellektuell selvmordsaksjon) kring Fossens famøse utspill. Det kan jo tenkes at årsaken til at Max Manus og Gunnar Kjakan Sønsteby omtales og fremstilles som helter - er at de i alle konvensjonelle betydninger av ordet – faktisk er helter!

Kinas vei ut av fattigdommen

"For å si det som sant er - vi ville tjene litt penger"

Eier av Kinas aller første privateide bedrift, hvis moralske utgangspunkt ble starten på tidenes raskeste fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst, etter omleggingen til et mer markedsøkonomisk system.

Noen ganger kan det enkle faktum at noen ønsker å tjene noen penger være begynnelsen på noe stort!

Fred Thompson on the Economy

"Trying to fix problems caused by excess consumption with more spending is like telling a fat guy that the way to lose weight is to eat more donuts"

I`M WITH FRED

- Secure our borders!
- Kill the Terrorists!
- Punch the Hippies!

Legalize it now! (2)

Bjarne Haakon Hansen varsler både i VG og Dagbladet at han vil vurdere å dele ut heroin på statens regning. Det er en fornuftig vending.

Som jeg har skrevet tidligere på den blogg, så er jeg tilhenger av omfattende reformer innen norsk narkotikapolitikk. Jeg har lenge hatt den tro at dersom man stanger hode i asfalten så vil man til slutt finne ut at det gjør vondt. Det kan se ut som om Helseministeren sagt men sikkert er i ferd med å oppdage dette. Alle ære til ham for det!

La oss håpe han får regjeringen med på prøveordninger!

Oppdatert 02.12.2008

Minervaredaktør Torbjørn Røe Isaken støtter Bjarne Haakon Hansen!

Det samme gjør min favorittblogger Vox Populi (Knut Johannesen)