Denne kommentaren er også blogget på Minerva sine hjemmesider.
I mai 2003 erklærte president Bush Irak for
”Mission accomplished”. I etterkant kan man trygt fastslå at det neppe var mulig å ta mer feil. Det var i mai 2003 de faktiske utfordringene for alvor begynte; hvordan utvikle et stabilt og demokratisk Irak.
Undertegnede mener det var riktig å fjerne Saddam Husseins terrorvelde, selv uten FN mandat. Den militære kampanjen fremsto både logisk og moralsk berettiget i den forstand at militære virkemidler var det eneste mulige alternativ for å kvitte seg med Saddam Hussein. Videre anså jeg mulighetene for å utvikle et stabilt fungerende demokrati i Irak som absolutt tilstede. Det er trist å erkjenne det, men faktum er at Bushadministrasjonen sin håndtering av krigen har vært en katastrofe. Den neokonservative hauken, Richard Perle, uttalte i
Vanity Fair, at hadde han visst hvordan situasjonen var i dag, hadde han sannsynligvis ikke vært tilhenger av invasjonen, i hvert fall prøvd andre metoder først. Og til forskjell fra Dagbladet, så har Richard Perle betydelig innsikt og således verdt å lytte til når det gjelder amerikansk utenrikspolitikk.
Det behøvde ikke bli slik. Bushadministrasjons inkompetanse var ikke naturgitt. Undersøkelser fra
Brookings Institution (sentrum-venstre i amerikansk politikk) viste overveldende støtte for et demokratisk samlet Irak. Saddam var generelt sett ikke spesielt populær blant sunniene, og shiaene var lenge tilbakeholdne med å svare på deler av sunnimiljøets (og ikke minst de internasjonale jihaddistene ledet av Zarqavi), infernalske forsøk på å destabilisere landet, hvilket de langt på vei nå har lykkes med.
Hva var det som gikk galt?
En god del av ”skylden” kan tilskrives Bush SR. Etter at Irak i 1991 ble kastet ut av Kuwait, oppfordret president Bush SR. irakerne (og særlig shiaene) til opprør mot Saddam. I den tro at USA på en eller annen måte ville støtte dem gjorde irakere opprør. Bush SR løftet ikke en finger, og opprøret ble brutalt slått ned. Ikke bare gjorde USA ingenting for å fjerne Saddam, i tillegg bidro USA gjennom sanksjoner til å forverre forholdene for det irakiske samfunn, hvilket naturligvis ikke rammet regimet.
Christopher Hitchens har derfor helt rett i sin kritikk av James Baker (leder av Iraqistudygroup), det var i 1991 frigjøringen av Irak burde funnet sted. Dette fordi den internasjonale støtten var sterkere, shiamilitsene svakere, og veldig viktig, en
halvmillion amerikanske soldater i regionen klar til kamp! At USA heller bestemte seg for å svikte opprørerne og videre innførte sanksjoner, gjorde at USA mistet mye ”goodwill”.
Undertegnede har aldri vært tilhenger av den vulgære Bushkritikken som til tider dominerer norske aviser. Men den inneholder et korn av sannhet. Bush jr er på det utenrikspolitiskefelt en novise, og forholdene i Irak demonstrerer med all tydelighet inkompetansen til Bush jr. I ettertid kan vi se at problemene begynte allerede før mars 2003. Det kan godt være at Bush ikke bevisst løy om masseødeleggelsesvåpen (MØV), like fullt kom han med bastante uttalelser om at de hadde bevis for at Irak hadde MØV. Det viste seg å ikke stemme. Dette var særlig ille fordi denne løgnen (eller hva mange oppfattet som løgn) festet seg hos den jevne amerikaner. Hadde Bush jr. vært ærlig med hensikten, om demokratibygging (hvilket han gikk til valgkamp i 2000 på IKKE å bedrive) ville muligheten for støtte (i hvert fall få mindre motsand enn hva tilfelle etter hvert ble) siden mange oppfattet at engasjementet i Irak var bygd på en løgn. Og ingen må betvile hvor meget den amerikanske opinion betyr i slike spørsmål.
Alle mennesker selekterer informasjon. Vi hører ofte det vi ønsker å høre. Bush jr. er intet unntak. Man valgte å høre på
Ahmed Chalabis lovnader om blomster og champagne når Bagdad falt. Akkurat hva Bush ville høre, for så vidt akkurat hva jeg selv ønsket å tro. Avhoppere fra Irak fikk opphold og penger for å komme med informasjon om MØV. At dette selvsagt skaper incentiver for å dikte opp historier om MØV- planer, så ikke i tilstrekkelig grad ut til å bry Bush. Man hører som sagt det man ønsker å høre. At man også fjernet kompetente mennesker med arabisk kunnskap og rådgivere som turte å komme med innvendinger, gjorde at planleggingen av Irak etter Saddam Hussein, hadde klare mangler, noe fiaskoen i ettertid har bæret vitnesbyrd om.
I de første avgjørende månedene etter Bagdads fall, oppløste amerikanerne hæren, sparket 50 000 byråkrater og stengte irakisk eid næringsliv. I effekt betydde dette en avvikling av den irakiske stat, med påfølgende sikkerhetsvakuum og enorm arbeidsledighet. Fareed Zakaria (opprinnelige en tilhenger av krigen), i
Newsweek, mener Bushadministrasjonen fatale politikk er et mysterium. Han svarer til dels på spørsmålet selv ved å henvise til blind ideologi og manglende politiske kunnskaper om irakiske samfunnsforhold. Newsweek-redaktøren skriver åpenbart i etterpåklokskap, men har like fullt et poeng. At det var nødvendig å foreta en ”av-Baathisering” var åpenbar, så har også Zakaria skrevet, men revolusjon fremfor reform i praktisk politikk er sjeldent hensiktsmessig. Hovedpoenget er som Zakaria skriver,
”ikke opprørernes barbariske metoder, men vår (USA) inkompetanse”.
Det var med god grunn Nelson Mandela ikke sparket en eneste hvit byråkrat, politimann eller soldat da apartheidregimet ble avskaffet. Videre innledet Mandela forsoning gjennom sannhetskommisjoner. Forskjellene mellom Sør-Afrika og Irak er enorme, likevel hadde USA gjort lurt i å studere Sør-Afrikas transisjon til demokrati i etterkant av apartheidsystemet.
Kan Irak fremdeles vinnes?Onsdag offentliggjorde Det Hvite Hus, hva lekkasjer lenge hadde tydet på, en økning i troppebidraget med særlig vekt på kontroll i Bagdad. Bush jr. understreket i den direktesendte
talen ansvaret til irakerne selv og president Nouri al-Maliki. Jeg er usikker på om Irak fremdeles kan vinne. For det første; Hva legges her i begrepet vinne? Vinne i denne sammenheng dreier seg ikke først og fremst om en militær seier, men om politisk seier. Seier innebærer at et tilstrekkelig antall irakere fra alle deler av samfunnet fullt og helt støtter opp om en politisk kamp, fremfor vold. Eller sagt på en annen måte, minimere antall irakere som ønsker å føre en væpnet kamp. Det er dette som er definisjonen av seier.
Det eksisterte en gyllen mulighet rett etter Bagdads fall, men i dag synes muligheten for seier noe fåfengt. Hva som først må gjøres og det haster, er å avvæpne militsene, deriblant Mahdimilitsen. Dette er vanskelig fordi disse er dypt inne i de politiske prosessene, men like fullt en helt nødvendig, om ikke tilstrekkelig betingelse for at det siste alvorlige forsøket fra USA skal ha noen sjanse til å lykkes! Konsekvensene av å ikke vinne, med den definisjonen av seier jeg nevnte overfor, kan vise seg å bli katastrofal. Francis Fukuyama, i likhet med Faared Zakaria, har pekt på muligheten for at dette kan bli et ”major blowback for democracy promotion”. Nå kan bandittregimene rundt omkring bruke Irak som eksempel på at innføring av demokrati IKKE fungerer, men tvert imot leder til kaos og vold.
En annen følge av tap i Irak er et mer innesluttet USA, mindre interessert i å promotere demokrati. Man bør selvsagt ikke gi opp Irak, men å ikke forandre politikken til virkeligheten, eller i tilfelle Bush, ikke ta innover seg realitetene er ingen oppskrift på suksess. Hvor smertelig det enn er å måtte innrømme; Dersom situasjonen forsetter å forverre seg, og attpåtil sprer seg regionalt, så ville kanskje en brutal Saddam Hussein når alt kommer til alt egentlig ha vært et bedre alternativ, all den tid det har vist seg å være en inkompetent president i Det Hvite Hus. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at Bush jr gjør mine ord til skam, men for å være helt ærlig, jeg tror det ikke.
Jeg heller mot det siste.
