- Mitt standpunkt er jo heller ingen nyhet.

Mathias Reither i fri utfoldelse - et lite utvalg fra denne blogg!

Oppdatering:
Bilde er fjernet etter ønsket fra Mathias Reither. Eller med Mathias Reithers egne ord (gjengitt fra min egen mobiltlf søndag kveld): "Kan du vennligst fjernet bildet fra din blogg, da dette er privat eiendom. Ellers er må jeg kreve vederlag. Etterkommer ikke dette krav vil det få jur. konsekvenser. Innholde vil jeg også se på, så du bør moderere innholdet også.
vh. Mathias"

Mathias må jo gjerne se på innholdet, sitatene er jo Mathias sine egne innlegg gjengitt ordrett :)

Opprinnelig innlegg
Mathias Reither, også referert til som Gale-Mathias har havnet i hardt vær. Hans uttalelser på kristenblogg har skapt reaksjoner som også har nådd pressen.

Nå som selveste Martin har tatt avstand fra den frittaltende loddingen. Det eneste som er overraskende er at det egentlig har tatt slik tid før resten av landet har oppdaget, Ap-poeten med noget spesielt forhold til Blåbloggere. Men istedenfor å brodere ut i det vide og brede, har jeg her samlet en knippe sitater fra Mattis inkludert overskriften, datert 10:58 PM, February 05, 2006.

God fornøyelse!

"Dere tror dere gjør en accione brava, men det er utvilsomt en accione terribile"
3:45 PM, February 07, 2006

"men man må jo innrømme at injuriesøksmål er god underholdning å lese om i avisene, det er noe av det første jeg kaster meg over når jeg kommer over det i avsiene. Det er jo viktig med brød og sirkus".
9:03 AM, February 06, 2006

"Man må skille mellom sekter og vedensreligioner, der tror jeg at jeg har de fleste med meg"
6:29 AM, February 07, 2006

"Videre, hevdes fra mine iranske kilder at regimet i Teheran står bak terorrismen i Irak"
2:13 PM, February 28, 2006

"Alle skjønner hva jeg mener, dette blir flisespikkeri"
1:09 AM, March 02, 2006

"Kapitalismus!
Så du vil gå inn for mer liberalisme, med den konsekvens at bunnen av arbeidsmarkedet for historiker faller helt ut, og 90 % av alle historikere går arbeidsledige?
Skulle jeg valgt om igjen tror jeg at jeg ville blitt rørlegger, de tjener som "gress", liten utdanning og ikke studielån"
12:54 PM, March 24, 2006

Før jeg reiste til Iran sa jeg det og jeg sier det nå, presidenten i Iran er bare stor i kjeften og har svært liten makt. Ikke et sted bortsett fra i avisene, så jeg bilde av ham. Derimot var det bilde av Allahtollah Khomeini og Ali Khamenei (den egentlige lederen) i en rekke butikker og offentlige kontorer, så folk i Norge må slutte å legge for mye vekt på hva han sier; særlig når han sier at Israel er et tørt råttent tre. Alle som vet noe om trer, vet at trær råtner av fuktighet, ikke av tørke.

Personlig er ikke dette særlig seriøst av et lands president, noe som viser at han egentlig ikke har noe makt, han er bare en mediefigur.
4:42 PM, June 03, 2006

Når Bondevik kommer bare med svada, hvorfor publiserer du innlegget med så stort bilde. Han hadde fortjent et lite passfoto, istedet for denne "plakaten"
1:04 PM, July 24, 2007

Orket ikke mer AP politikk

- Ble ordførerkandidat for FRP.

Det kan se ut som om nøtteknekkerhefte til Martin Kolberg i første omgang bør overbevise egne tillitsvalgte...

Skolevalg

Denne uken er skolevalg i Hordaland og Kapitalismus er selvsagt ute å debatterer for Unge Høyre. Joda jeg begynner å bli gammel, men alder til tross det er faktisk bare min andre valgkamp for ungdomspartiet.

Mye kan sies om skolevalg, og mye skal jeg si når uken er omme (kan jo ikke avsløre alle triksene på forhånd...), men noe i nærheten av det akademiske etos om kritisk grunnleggende refleksjon og krav til dyp argumentasjon er det ikke.

Og for eget vedkommende er det greit å kunne avspasere fra Studentersamfunnet og Universitetsmiljøets relative større krav til argumentasjon, til fordel for ren retorisk demagogi - hvor kriteriet er usaklighet dess mer dess bedre.

Hvor vellykket det blir, vil vise seg, men det er ihvertfall gøy å gjøre noe annet.

Opphev forbudet!

TV2 Nettavisen har invitert de politiske partiene til å lage politiske reklamefilmer i forbindelse med valgkampen. På Snutter og Youtube florerer det kandidatpresentasjoner og reklame for politiske saker (noen bedre enn andre). Men fremdeles opprettholdes det absurde forbudet mot politisk reklame på TV.

Å nekte noen å fremføre et budskap på tv ved lov, så lenge redaktør og avsender er enig om betingelsene, er prinsipielt å anse som brudd på ytringsfriheten. Uavhengig av konsekvenser for ordskiftet, praktiske forhold, og andre eventualiteter som vil følge i kjølvannet av en opphevelse av forbudet, så er det prinsipale hensynet til ytringsfriheten alfa og omega, og etter min mening i seg nok til å begrunne hvorfor politisk tv-reklame burde være en selvfølgelig rett.

Men også praktiske hensyn taler for å oppheve forbudet. Når man etterhvert kan kjøpe reklame på VG-nett inkludert tv-reklame, illustrerer det at moderne teknologi er i ferd med å viske ut forskjellene. At det lenge har vært tillatt å kjøpe reklame i etermediene og i avisene, samt også på kino(!) forteller at forbudet forlengs er avleggs.

Så vidt jeg har oppfattet er argumentene mot tv-reklame:
1) Reklamen kan faktiske virke.
2) Det bidrar ikke til å opplyse eller forbedre den politiske debatten.
3) Det vil forsterke forskjellene i mulighetene mellom rike og fattige partier.

Dette er ikke et forsøk på å konstruere en stråmann å argumentere imot, men er faktisk de argumenter jeg har hørt når jeg har diskutert politisk tv-reklame med andre. Det første argumentet er vanskelig å motsi. Skjønt jeg tror tilhengerne av lovbud faktisk overvurderer effekten av TV, i mange tilfeller tror jeg at tv-reklame sementerer allerede inngrodde standpunkt. Tilhengerne av et parti/standpunkt blir enda sikrere i sin sak, mens motstanderne blir mer kritisk. Uansett så er det for meg selvsagt at en skal få lov til å forsøke å påvirke gjennom å fremføre et budskap uten å bli avbrutt.

Når det gjelder argument nr 2, hensynet til det offentlige ordskiftet, så kan det medføre riktighet. Det vil jo være avhengig av hvilke budskap politikerne faktiske legger til grunn. Jeg tror uansett ikke at vi vil kunne få negative kampanjer av den verste typen de har i USA, ganske enkelt fordi det ikke vil virke troverdig i norsk politisk kultur. Men å fremstille motstandernes politiske politikk i et dårlig lys gjøres også i dag, for eksempel Kolbergs nøtteknekkerjakt på FRP, og ville garantert også funnet sted i tv-reklamer (en liten titt på youtube nå vil kunne bekrefte det).

Men er det nødvendigvis slik at Holmgang og Tabloid fører til en mer opplyst debatt? Jeg mener at de faktisk gjør det, men mange av mine venner som er imot tv-reklame mener det ikke, men jeg har enda ikke hørt noen ta til ordet for å forby debattprogrammer som "ikke bidrar til å opplyse offentligheten" ved lov. Poenget mitt er ganske enkelt at dette er vurderinger vi trygt kan overlate til velgerne og folk flest.

Det siste argumentet er forsåvidt også riktig. Mer penger vil alltid kunne øke mulighetene, men det er knapt et argument for å nekte folk ytringsfrihet. I den grad man vil bøte på denne konsekvensen, kunne man pålegge NRK å sørge for at alle partier på Stortinget, evt. noen til, skulle få like stor tilgang til reklame på rikskringkastningen i forkant av valget.

Men misforstå meg rett, praktiske konsekvenser av ytringsfrihet er og må være sekundære i forhold til ytringsfrihetens egenverdi, hvilket John Stuart Mills klassiske argument begrunner på en utmerket måte:

1) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha rett.
2) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha noe rett
3) Vi bør ha ytringsfrihet. Selv om de ikke skulle ha noe rett, så får vi på den måten prøvd argumentene våre mot andre.

Og ytringsfriheten gjelder like mye på TV som ellers. For meg er det ganske utrolig at et flertall av norske stortingspolitikere synes det er helt greit å tillate reklame for Grandiosa, men ikke reklame for et politisk budskap, parti eller engasjement.

Konklusjonen er derfor like klar som den er åpenbar: Opphev det stupide forbudet mot politisk reklame så fort som mulig!

En nesten perfekt dag…

- Men nesten hjelper ingen av hesten…

Etter at Man United tapte sin kamp i dag mot byrival Man City, så har laget fått sin verste start på 15 år. Med andre ord lå alt til rette for en perfekt dag, alt som skulle til var en ny seier over Chelsea. Så skulle det ikke gå, takket være en skandaløs dommeravgjørelse og straffe til londonlaget. Avgjørelsen er så horribel at det er fristende å spørre hvor mye rubler Abramovitsj tilbød dommer Rob Styles, skjønt det var nok mer et utslag av et rart innfall, enn korrupsjon.

Selve kampen var ikke veldig mye å rope hurra for. I hvert fall ikke offensivt. Liverpool var bedre enn Chelsea skapte flere sjanser og burde vunnet, men det manglet litt på det ekstra briljante. Unntaket var et stykk Torres magi i første omgang. Det er mulig jeg er vel negativ nå. Tross alt møtte vi Chelsea, var knepne favoritter og leverte en glimrende defensiv laginnsats, visste prov på god offensiv samhandling, og har bedre enkeltspillere og større stall en i fjor. Og ikke minst, vi hadde vunnet hvis dommeren hadde unngått innfallet sitt, når gav Chelsea straffe. Det lover godt for resten av sesongen.

Og når Man United i tillegg taper, da er det ikke så ille, om enn ikke perfekt.

And remember we want our trophy back!!

- Dette er galskap!

Sier prinsesse Marthä Louise. Og med tanke på engleskolen hennes så kan vi kanskje kalle det en ekspert uttalelse...

WE WANT OUR TROPHY BACK!!!!

Endelig er ventetiden over. Endelig har livet fått mening igjen. Endelig er Premier League i gang igjen! Og Kapitalismus har ikke vært så optimistisk på Liverpool sine vegne siden i fjor :)

Skuffelsen etter mesterligafinale var særs stor. Men på den annen side var det gledelig å se at Liverpool hevdet seg så godt som de gjorde. Og ikke minst er det gledelig å se at Benitez godt hjulpet av amerikanske dollar, har hentet inn superspissen Fernando Torres og supertalentet Ryan Babel. Nøkkelen for Liverpool blir å forsette sitt bunnsolide forsvarspill, og at Babel/Torres slår til. I så fall kan gullet fort komme tilbake til Merseyside!

Spørsmålet er om det er godt nok til å kjempe om ligagull. Mitt meget subjektive svar er et ubetinget JA. Det er vanskelig å spå særlig om fremtiden, og særlig om fotball, men jeg revolusjonerer neppe noen når mitt ”educated guess” er at tittelkampen vil bli et fire lags bikkjeslagsmål. Liverpool, Arsenal, Man U og Chelsea.

Mange av de såkalte ekspertene holder Man U som den største favoritten, i seg selv ikke overraskende, men at så mange gjør det overrasker litt. For all del Man U har et kanongodt lag, og har styrket laget gjennom kjøp av Nani, Anderson og Hargreaves, solide tilvekster, ingen tvil om det. Det største ankerpunktet mot Man U er at de etter min mening er meget avhengig av Christiano Ronaldo (forøvrig oppkalt etter Ronald Reagan), i hvert fall var de det i fjor. Ronaldo hadde en kanonsesong, og særlig mot de nest beste lagene sørget Ronaldo for at Man U aldri tapte poeng. Nå skal det legges til at jeg hater Man U av hele mitt hjerte, og mulig jeg derfor ikke yter laget rettferdighet i min vurdering. Den trofaste leser får selv avgjøre vurderingene.

Chelsea har et kanonlag, er godt organisert og kan nærmest kjøpe hvem de vil. Men fjorårets sesong vitnet om at ingen er uovervinnelig, ei heller Chelsea. Særlig virket det som om midtbanen med Makelele og Lampard ikke var på sitt beste, det samme gjaldt vingene Arjen Robben og Joe Cole. At Mourinho for det meste brukte Michael Essien i forsvaret fremfor midtbanen var ganske uforståelig. Malouda er en forsterkning av laget, mens Pizzaro og Tal Haim er langt fra like imponerende. Bevares de har et kanonlag, men spillerne er nødt til å heve seg minst to hakk for at det skal bli tittel på Stamford laget.

Arsenal havnet tilslutt på 4. plass i fjor etter en litt merkelig sesong. De slo Man U begge gangene, var det beste laget i de fleste kamper jeg så dem, men sløste utrolig med store sjanser. Nå er Henry borte, er ikke så sikker på at det får noen avgjørende betydning, all den tid Henry var mye skadet i fjor. Og at når Henry var med så skulle altfor mye innom han, fremfor å satse på tempo lengderetningen, som Arsenal er helt fantastiske på. Arsenal er sårbare for skader, men sin førsteoppstilling står ikke tilbake for noen. Og hvis de i tillegg setter sjansene så vil Arsenal kunne være med å kjempe om tittelen.

Det skal ubeskrivelig morsomt å følge Premier League dette året (i hvert fall frem til Liverpool evt. begynner å gjøre det dårlig…) og ikke glem.

WE WANT OUR TROPHY BACK!

Et spørsmål om rettferdighet

Sommerens store sirkus, Opsjonene i Norsk Hydro, med Næringsminister Dag Terje Andersen som premieklovn, har ikke uventet skapt moralsk harme hos norsk venstreside. Karakteristikkene har haglet – Grådighetskultur, Ran, Urettferdighet! Men innimellom all retorikken skjuler det seg et essensielt spørsmål, nemlig spørsmålet om rettferdighet.



Mange har fremmet påstanden om at Eivind Reitens bonuser er urettferdig. Ingen har greid å argumentere for det. Bernt Hagtvet kommer nærmest, når han setter opp kriteriet ”viktig”, og stiller spørsmålet om hvorfor ikke kirurger, som redder liv, burde tjene like mye som topplederne. Men hvem skal begrunne hva som er viktige? Politikere? Og betyr det at vi skal ha en total sentrallønnsdannelse, med alle de bieffekter som følger med? Jeg tror ikke engang Bernt Hagtvet mener det.

Etter min mening er all eiendom (deriblant penger) som erverves gjennom frivillige transaksjoner, og som ikke innbefatter tyveri, pr. definisjon rettferdig. Med andre ord mener jeg at lønnsdannelsen som følger tilbud og etterspørsel er rettferdig. Den amerikanske filosofen Robert Nozick illustrere poenget på en glimrende måte gjennom hans legendariske tankeeksperiment ”Wilt Chamberlain”.

I dette tankeeksperimentet ber Nozick oss forestille oss et land hvor staten har omfordelt inntekten til innbyggerne slik at alle har nøyaktig like mye. Så forteller Nozick om basketspilleren Wilt Chamberlain som krever 25 cent for hver tilskuer som ønsker å se han spille basketball. Dersom 100 000 mennesker velger å betale 25 cent for å se Wilt Chamberlain spille, fordi de anser opplevelsen som subjektivt mer verdt enn alternativnytten, så har det oppstått forskjeller i samfunnet. De har oppstått som følge av menneskers frivillige handlinger. Kan man da på noen måte si at disse inntektsforskjellene er urettferdige?

Nozick understreker i dette eksempelet mitt poeng (det er vel strengt tatt Nozick sitt poeng) at så lenge eiendom erverves som følge av frivillige handlinger, så er resultatet rettferdig, uavhengig av om det gir seg utslag i 1 krone eller 1 milliard. Det er altså ikke resultatet, men måten pengene erverves på som er det avgjørende kriteriet for rettferdighet.

Konklusjonen i forhold til Reitens utbetalinger er derfor at de ikke kan betegnes som urettferdige fordi de er høye. Man kan åpenbart kritisere Hydros styre for å ha inngått en dårlig avtale, at de ikke i tilstrekkelig grad har iberegnet eksterne faktorer som oljepris etc. Og at de derfor har forvaltet eiernes (staten) interesser på en lite fordelaktig måte. Skjønt den verdistigningen som Norsk Hydro har hatt under Reiten, tyder på at eiernes interesser har blitt ivaretatt på en særdeles god måte.

Dersom Nozicks kriterier for rettferdighet danner utgangspunktet, hvordan skal man da begrunne statlige inngrep, uten å være urettferdig? For følger man Nozick (i hvert fall er det hans hovedargument i boken Anarchy, State and Utopia) så er det kun nattvekterstaten som er rettferdig. Det er godt mulig at jeg ikke er helt prinsipiell. Det får så være, men jeg mener staten i visse tilfeller bør sørge for de svakeste gjennom offentlige inngrep, selv om dette skulle tolkes som urettferdig etter Nozicks definisjoner.

Jeg sier meg altså i hovedsak enig i Nozicks argumentasjon, i alle fall i den forstand at det ikke bør være en politisk oppgave å bekjempe forskjeller. For meg er det viktig å sikre alle borgere muligheten til å lykkes, men å ha en institusjonalisert ”rettferdig fordelingspolitikk” er jeg ikke tilhenger av. Ganske enkelt fordi det verken er rettferdig eller særlig fornuftig. Det er et viktig unntak, som også Nozick har beskrevet: Dersom historiske fakta viser at tidligere erverv av eiendom har vært urettferdig, så stiller det seg annerledes, slik det med rimelighet kan sies å være tilfelle i deler av Latin-Amerika.

Mitt poeng er at Reitens bonuser ikke har gått på bekostning av noen (muligens med unntak av eierne). John Rawls mesterverk A Theory of Justice fremheves ofte som motstykket til Nozick. Rawls hevder at forskjeller er moralsk akseptable så lenge de dårligste stilte kommer bedre ut enn de ville ha gjort uten disse forskjellene. Reitens bidrag til verdiøkningen i Hydro gir i neste runde den norske staten ekstra penger, både i form av utbytte og økt skatteinngang. Det kan etter min mening dermed sies å bidra til at de svakeste får det bedre. Således kan også Reitens utbetalinger sies å ha en Rawlsiansk rettferdighetsbegrunnelse.

Det hadde vært en stor fordel for debatten om departementet og norsk venstreside hadde evnet å begrunne, i hvert fall forsøkt å begrunne hvorfor utbetalingene er urettferdige, og ikke opptre som om det er en selvinnlysende sannhet. For det er få ”sannheter” som er selvinnlysende.

Også publisert på Minerva

Har samfunnet plass til alle?

Er vi på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem? Årets mest klønete utspill kan tilskrives (eks) FRP- politiker Charlotte Finnesand, som lørdag satte på trykk i Stavanger Aftenblad at ”det er forkastelig å sette handikappede barn til verden”. Alle, med unntak av Adolf Hitler, vil enes om at Finnesands uttalelse er hinsides, men den teknologiske utviklingen aktualiserer en viktig debatt, nemlig om samfunnet har plass til alle, eller om vi er på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem?

Det er ikke mulig å diskutere spørsmålet om abort uten å komme inn på definisjonen av liv. Jeg er ikke enig med dem som mener livet starter ved unnfangelsen, men jeg har respekt for standpunktet. Hvorvidt livet starter når fosteret kan klare seg på egen hånd, eller når fosteret er ute av mors mage kan for så vidt diskuteres. Selv lever jeg, i likhet med de fleste nordmenn godt med dagens generelle abortlov. Hva så med koblingen abort/ sortering? Eller rettere spurt; Bør teknologien stilles til rådighet for dem som ønsker å bruke den til å avdekke skavanker ved fosteret og påfølgende ta abort?

Jeg mener ja. Vi bør både stille teknologien til rådighet og overlate valget til borgerne det gjelder. Godt mulig samfunnet bør legge forholdene bedre til rette slik at det blir lettere å ta vare på handikappede barn, men dette er en avgjørelse som fullt og helt bør taes av foreldrene, og til syvende og sist kvinnen selv. Personlig ser jeg ingen grunn til å moralisere over dem som velger å ta abort (hvilket faktisk er flertallet) når og hvis de finner ut at foster lider av alvorlige handikapp. Noen vil sikkert mene et slikt standpunkt er ekvivalent med sorteringssamfunnet. Og på mange måter så har de rett.

Mitt poeng er at samfunnet bør anerkjenne, at de som er best egnet til å vurdere de etiske dilemma et slikt valg unektelig innebærer, også får det siste ordet og hvis ønskelig tillates ”retten til å sortere”. Samtidig som de som ønsker å bære fram foster med handikapp kan gjøre det under full visshet om at samfunnet stiller opp med nødvendig ressurser.

I den norske debatten omkring sorteringssamfunnet, eller såkalte sorteringssamfunnet, virker det å være en utbredt skepsis mot å søke kunnskap, som f. eks. bioteknologiloven generelt og stamcelleforskning spesielt. Særlig er denne skepsisen utbredt på borgerlig side. Min tilnærming er motsatt, denne type forskning er ekstremt viktig og derfor burde vi både tillate og bevilge penger til den. Ikke dermed sagt at ikke etikken skal sette grenser for forskningen og teknologien, men grensen kan etter min mening flyttes mange hakk. Etter min mening er det vesentlige forskjeller på individ og celleklumper, som noen anser for å være likeverdig, og således bruker som begrunnelse for å ikke begi seg inn på slik forskning.

La meg avslutte ved å stikke hånden inn i vepsebolet. Selvsagt må samfunnsøkonomiske vurderinger spille en rolle når samfunnet diskuterer spørsmål av medisinsk og etisk karakter. Det gjør det allerede i dag, enten det uttales i full offentlighet eller ikke. Dersom en sykdom koster millioner evt. milliarder av kroner å behandle, og en medisinsk vurdering tilsier at mulighetene for å bli frisk er ytterst små, er det da moralsk å forsette behandlingen uten å vurdere alternativ nytten?

Også blogget på Minerva

For farlig!

"Operasjonen er for farlig"

FRP sin forsvarspolitiske talsmann Per Ove Width om hvorfor partiet er imot å sende soldater til Darfur.

Nå har endelig sikkerhetsrådet fått fingen ut, og er villig til å godkjenne mandat for å beskytte befolkningen i Darfur, og stoppe folkemordet, så mener FRP at Norge ikke skal stille opp, fordi det er for farlig

Akkurat...

Les mer på Torbjørn sin blogg

Gullkorn fra Dagens Næringsliv.

"Noen ganger kan den globale kapitalismen vise seg å være ganske så magisk"

Kjetil Wieswang i Dagens Næringsliv lørdag. I en kommentar om J.K.Rowlings vei fra trygdet alenemor til å bli rikere enn dronningen.

Bondevik: - Menneskerettighetene berører folk i hverdagen

Folkeopplyseren Kjell Magne Bondevik kan meddele via VG den sensasjonelle nyheten om at

"- Menneskerettighetene berører folk i hverdagen"

Anledningen for det banebrytende resonnementet til vår tidligere statsminister, er hans verv som spesialutsending for FN på Afrikas Horn. Bondeviks kommentar var myntet på situasjonen i Nord-Korea. Og det er vel knapt noen hemmelighet at folk merker at den sinnsyke dvergen som styrer landet har et noe avslappet forhold til andre menneskers rettigheter.

En utfordring til Bondevik. Kunne presten i sin guddommelige innsikt fortelle om et land eller samfunn hvor menneskerettighetene ikke berører folk i hverdagen?

Retten til å stemme

Min gode venn (jeg kan vel si det sånn, nå som vi har blitt venner på fjesboka) Frank Aarebrot har vært ut og provosert til debatt igjen. Denne gangen med spørsmålet om hvorfor ikke 12 åringer kan få stemmerett. Uttalelsen kommer i etterkant av barneombudets forslag om å gi 16 åringer stemmerett. I kjølvannet av debatten har også KRFU kommet med forslaget om å erstatte stemmerett med stemmeplikt. Mitt eget parti, Unge Høyre, har slaktet alle forslagene.

Kapitalismus innrømmer gjerne at dette er et punkt hvor jeg ikke er veldig sikker eller har veldig bastante meninger om. Men spørsmålet om politiske rettigheter som stemmerett reiser en mer allmenne diskusjon vedrørende krav eller evt. krav for å få stemme.

En lite anekdote. Jeg vet ikke hvor mange som har vært på Torgallmenningen eller Bergen sentrum natt til søndag og ser hvordan mennesker oppfører seg, eller snarere ikke oppfører seg. Synet ligner jo mest på en zoologisk hage, og det har mang en gang slått Kapitalismus at disse menneskene faktisk har stemmerett! Man kan kanskje innvende at dette er forakt for vanlig mennesker, men nei. Det er et minimum av forventninger om at voksne folk kan oppføre seg.

Eller som President Bartlett syrlig uttaler i West Wing:

"I was watching a television program before, with a kind of roving moderator who spoke to a seated panel of young women who were having some sort of problem with their boyfriends - apparently, because the boyfriends had all slept with the girlfriends' mothers. And they brought the boyfriends out, and they fought, right there on television. Toby, tell me: these people don't vote, do they?"

Et annet forhold som har plaget Kapitalismus, er at du kan stemme deg til mer penger på bekostning av å produsere dem. Men det er nå engang en konsekvens av demokratiet. En løsning kunne jo være at kun skattebetalere over en viss grense kunne få stemmerett. Det ville jo selvsagt ikke hindret dem i å tilrane seg mer fra fellesskapet, men det ville stimulert produktivitet fremfor det motsatte. Men neppe et alternativ.

Og hva med det faktum, som også er poenget til Aarebrot, at 90 år gamle demente mennesker som verken ser eller hører, og langt mindre kan forventes å foreta noe som ligner på veloverveide valg, faktisk har stemmerett? Og i denne kategorien tilhører også hjerneskadde og personer med Downssyndrom. Så er vel spørsmålet om disse bør miste stemmeretten heller enn at 12 åringer bør få, dersom jeg skal følge Aarebrots premiss for debatten.

En annen diskusjon er jo om det bør kreves intelligens for å få stemme. Hvis man ikke vet hva hovedstaden i Norge heter, hva bokstavene SV står for etc. Bør man da tillates å stemme? Kunne det være en ide å ha 10 helt enkle spm om norske samfunnsforhold og hvis man f. eks ikke greide noen av dem, så fikk man ikke stemme? Tja, vanskelig å bli enig om hvilke spørsmål, og alt er jo lett når du kan det.

Og hva med stemmeplikt? Jeg har betydelig sympati med et slikt standpunkt. Altså, man trenger ikke å stemme på noen parti eller for noe system, men hvis man nyter godt av å leve i et demokrati, så kan man jo påkreves å møte opp, om ikke annet for å stemme blankt.

Hva så med å senke stemmerettalderen til 16 år? Tja, kanskje. Rent prinsippielt synes jeg at stemmeretten skal følge myndighetsalderen. At alternativet da burde være å senke myndighetsalderen til 16, og sette denne som grensen mellom voksen og barn. Slik at sekuselllavalder, kriminelllavalder, retten til å nyte tobakk og alkohol, førerkort, samt resten av rettene og pliktene som inntreffer ved myndighetsalderen blir satt på samme nivå. Det kunne være en løsning Kapitalismus går for.

Det vil jo alltid være slik at noen 15 åringer er mer modne og reflektert enn 20 åringer, eller 40 åringer for den saks skyld. Men alle skjønner at vi må ha en grense.

På den annen side så synes jeg det fungerer relativt greit idag, og man burde heller stimulere politiske interessen til unge mennesker enn å gjøre så mye med stemmerettsalderen. Men som sagt jeg har egentlig ikke noe problemer med å senke myndighetsalderen til 16 år.

Men som sagt den noe Ibsenske blogginnlegg (Mitt kall er ei at svare, kun at spørje) reflekterer det faktum at jeg ikke er veldig sikker i denne saken. For engangsskyld.

Også kommentert på Vox Populi og Torbjørn Isaksen.

Tilbake fra Georgia

- En liten oppsummering.

Godt solbrent og nok en erfaring rikere vendte Kapitalismus tilbake fra Georgia fredag. Anledningen var et samarbeidsprosjekt vi i Unge Høyre hadde med New Right sitt ungdomsparti i Georgia. Hovedfokus var på å gjøre vår søsterorg. gjennom learning by doing til en mer slagkraftig organisasjon med tanke på neste års valg i landet.

Det var meget lite jeg visste om georgiske politikk før reisen. Mitt inntrykk av president Mikheil Saakashvili var stort sett bra, men det var før jeg snakket med innbyggerne i Georgia og særlig våre subjektive venner i New Right. Dvs før jeg reiste snakket jeg sammen med en venn i AUF som også har prosjekt med sitt søsterparti i Georgia, hvor Saakashvili ble fremstilt på samme måte som autoritær og tyrannisk. Human Rights Watch og Amnesty skal visstnok også ha rapporter som ikke er altfor gode for det sittende regime. Og den sittende presidenten er meget opptatt av å ha et godt omdømme i utlandet, og det gir selvsagt muligheter for å utøve press.

New Right står for en Reagan politikk basert på Small government, low taxes, rule of law, protection of private property, individual liberty and personal responsibillity. Slikt sett var det en sann glede å arbeide med dem, og forhåpentligvis vil de ha stor fremgang ved neste valg.

Ellers merker man fort at Georgia er et land i rivende utvikling. Det er mange gamle slitte bygg, men det er også stadig flere nyrenoverte og fargesprakende bygninger. Georgia er også et svært kristent ortodoks land, med vakre kirker, men landet slo meg ikke som veldig patriarkalsk, selv om man naturlig nok ikke kan få et større innblikk i slike spm over så kort tid. Likevel, 90 % av de mange som møtte på seminarene var jenter.

Georgia er et vakkert og meget stolt land. Det er f. eks umulig å tilby penger til hotellverter som gir ekstra service, de takker bare nei, noe som er ekstra spesielt med tanke på hvor fattige mange av disse menneskene er. Men det er stolthet og verdighet, man kunne ha mye å lære av i Norge.

Ellers kan jeg melde om følgende fra Georgia.

- De er svært stolt av maten sin, det betyr at DU også bør spise den, uavhengig av om du tåler den eller ikke.
- Ikke jogg alene på morgenen i Batomi ved Svartehavet. Det er MANGE (30-40) lausbikkjer som ikke går av veien for å knurre. Ja, jeg var jævlig redd. Ikke kjekt.
- De er glad i vodka. Og i å skåle
- Veieffektiviteten i Georgia er stor, selv om det bare er to felter, så greier man å presse 3-4 biler ved siden av hverandre, gjerne i 100 km/t.
- Overgangsfelt er kun for estetikken sin del. Selv om det er fotgjengere som bruker dem, betyr det IKKE at bilene stopper.

Og ja et meget godt og empirisk begrunnet råd. BRUK SOLKREM du blir brent hvis ikke :)

Kapitalismus i Georgia

Har naa vaert i Tblisi, Georgia siden fredag. Er her med Unge Hoyre i et samarbeidsprosjekt med vaar sosterorg. New Rights. Skal ta en lengre oppdatering etter hvert fra Georgia, hvor det skjer mye spennende, men akkurat naa skal vi straks paa en lengre kjoretur til svartehavet, paa ikke alfor gode veier.

Inntil videre registrerer jeg at i Georgia:

- er de opptatt av fotball som alle andre plasser i verden
- er de veldig gjestfrie
- er de utrolig stolt av maten
- hvilket gjor det ekstra synd at jeg er saer i kosten
- er det veldig varmt 35 grader ca
- hvilket gjor det vanskelig aa sove om natten
- har de utrolig vakre kirkebygg
- og er veldig religiose
- som gjor at jeg maa passe min ateisme og antireligiositet
- Men det gaar greit

Skal blogge mer om politiske forhold etterhvert.

By the way, Torres klar for Liverpool. Fantastisk deilig. Ser utrolig frem til sesongstart!

Hilsen Kapitalismus i Georgia.

Tilbake fra London

- Og Oslo

Er nå tilbake fra tre meget produktive uker i London og fem utrolig spennende dager på Sundvolden, i anledning Unge Høyres elitekurs.

Jeg dro fra London dagen før de siste dagers terroranslag begynte, og vil på det sterkeste få uttrykke min sympati med londonboerne. Jeg håper virkelig britene evner å holde hodet kaldt, og bevarer grunnleggende rettstatsprinsipper, alternativet er å la terroristene vinne.

Det er også å håpe at det muslimske miljøet i Storbritannia unngår å bli stigmatisert, men det påligger også dette miljøet å være ekstremt samarbeidsvillig, slik at denne formen for bestialsk massemord, eller terror om du vil, kan møtes med effektive midler.

Spennende dager på Sundvolden, utenfor Oslo har også stått på menyen. Tradisjonen tro har Unge Høyre arrangert elitekurs, et fantastisk utfordrende opplegg, deriblant mange oppgaver, lite søvn, spennende foredrag og avsluttende eksamen. I år var blant annet Janne Haaland Matlary, Frank Aarebrot, Bent Sofus Tranøy, Harald Magnus Andreassen og Lars Erik Grønntun tilstede for å bidra.

Ekstra kjekt var det naturligvis å vinne.


Jeg drar til Georgia på torsdag, 5 juli, men vil prøve å oppdatere daglig fremover også i Georgia.
Forsatt god sommer til alle!

Noen merknader i en hektisk hverdag

Når man er veldig opptatt med å samle tankene rundt britisk utenrikspolitikk fra 1970-1975 så blir det verre med egenproduserte kommentarer på denne blogg. Men, i en hektisk hverdag så går det alltid an å plagiere fra andre, altså nesten det samme som å skrive hovedfag/master :)

Så her er tre tips fra Kapitalismus:

- Hvis du ikke allerede har gjort det, sjekk ut Peter Gitmark, Stortingsrepresentant for Høyre sin utmerkede blogg. I motsetning til de fleste av oss andre blåbloggere har Peter som representant på tinget muligheten til å sette makt bak retorikken.
Ihvertfall fremme forslag...

- Odd Sevje er tilbake fra Tyrkia. Og påpeker i siste innlegg enda et eksempel på prinsippløsheten som råder i SU, ved leder Kjersti Bergstø. Bergstø krever billig strøm til industrien. Og jeg som trodde SU var opptatt av miljøet...

- Facebookfeberen herjer! I den forbindelse anbefales denne gruppen:
"Dersom sosialister hadde liv, hadde de ikke trengt å regulere våre!"

Join du også :)

Kapitalismus, London

Kapitalismus i London

Den neste måneden vil det være få oppdateringer på Kapitalismus. Er nå i London for å jobbe med masteroppgave, og skal også på diverse arrangement til litt ut i Juli. Jeg er forsåvidt på internett daglig, men prøver i det lengste å samle tankene rundt akademisk arbeid.

Men dersom jeg skulle komme over tøv og tant (og det hender jo at man gjør), så er det ikke umulig at det blir blogget med påfølgende kommentar.

Satser på å komme sterkt tilbake i midten av juli, og ønsker alle en god sommer!

Sosialistisk prinsippløshet

Regjeringen har etter sterkt press fra SV vedtatt å droppe planene om 21-års aldersgrense og tilknytningskrav for inngåelse av henteekteskap i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Lederen av Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø har konstatert på ulike debattprogram at SV har vunnet en viktig seier, og argumentert for klokskapen i vedtaket.

Selve utlendingsdebatten skal jeg la ligge her. For ”the record” kan jeg si at jeg er mot aldersgrense og tilknytningskrav. Mitt anliggende er å påpeke det prinsippløse i Bergstøs og SVs argumentasjon.

For noen måneder siden gikk det en stor debatt innad i SV omkring kriminalisering av sexkjøp. Bergstø og SU var de hardeste forkjemperne for kriminalisering. Argumentene var at ”prostitusjon er strukturert vold mot kvinner” og at ”ingen gjør dette frivillig”. Samtidig rotet man sammen debatten om prostitusjon med debatten om menneskehandel. Sistnevnte er det faktisk meget streng straff for å utøve. Det var heller ikke snakk om å tillate mennesker å bestemme over egen kropp, eller sette inn målrettede tiltak for å få de mennesker som er tvunget inn i prostitusjonsyrket bort.

Det er derfor påfallende å se hvordan de samme argumentene som ble brukt FOR å kriminalisere kjøp av sex, blir brukt diametralt MOTSATT i debatten om tvangsekteskap. Kjersti Bergstø kunne på Tabloid tirsdag fortelle at ”det er ulovlig med tvangsekteskap” og at løsningen ikke var å forby alle ekteskap under 21 år, ”men å sette inn målrette tiltak mot tvangsekteskap i samarbeid med innvandrerorganisasjonene”. Den samme Bergstø brukte som argument for sitt syn at ”innvandrerorganisasjonene var mot forslaget”. At interesse- organisasjonene for de prostituerte var sterkt imot forslaget om kriminalisering, påvirket Bergstø ikke i nevneverdig grad.

Tvangsekteskap og kriminalisering av sexkjøp er faktisk svært sammenlignbare, og i så måte er det lenge siden jeg har sett den type prinsippløshet som Bergstø til fulle har demonstrert de siste dagene. Mitt utgangspunkt er at folks valg må anses som frivillig inntil det motsatte er bevist, enten dette gjelder å velge seg en karriere innen sexindustrien eller å velge seg en ektemann basert på nært samarbeid med sine foreldre. Jeg vet ikke om det er flest tilfeller av tvang innen såkalte henteekteskap eller innen prostitusjon.

Vi vet at det foregår tvang ved begge tilfeller. Det skulle ikke forundre meg om det er mer tvang innen henteekteskap, uten at det ser ut til å plage SU-leder Kirsti Bergstø.

Publisert på Minerva

The Men of Normandy

"The men of Normandy had faith that what they were doing was right, faith that they fought for all humanity, faith that a just God would grant them mercy on this beachhead or on the next. It was the deep knowledge -- and pray God we have not lost it -- that there is a profound moral difference between the use of force for liberation and the use of force for conquest. You were here to liberate, not to conquer, and so you and those others did not doubt your cause. And you were right not to doubt"

Ronald Reagan under 40- årsmarkeringen i Normandie 6 juni 1984.

For 63 år siden ble operasjon Overlord - landgangen i Normandie, innledet. Det var denne operasjonen som for alvor forseglet Hitler-Tysklands endelige nederlag.

Det er et utfordrende tankeeksperiment å skulle forsøke å forestille seg hvordan de unge guttene som satte sine føtter på Omaha Beach, morgenen 6. juni 1944 opplevde det. Mange har forsøkt, og mange vil jeg påstå har lyktes bra i å fremstille et troverdig bilde av den emosjonelle stemningen rundt landgangen, deriblant filmene Saving Private Ryan, Band of Brothers og den gamle klassikeren, The Longest Day. I hvertfall de to første fremstiller grufullhetene på en særs realistisk måte.

Jeg antar at de fleste av mine lesere har god oversikt over hendelsene og følgene av D-dagen, og skal derfor ikke gå nærmere inn på det. Derimot er det nærliggende, ihvertfall for denne blogger, å reflektere over de historiske linjer, forskjeller og likheter mellom situasjonen i 1944 og verden i dag.

Dilemmaer av moralsk karakter, som f. eks forskjellen mellom rett og galt, ondskap og ikke minst spørsmålet om når bruk av vold kan rettferdiggjøres, er i sin natur evigvarende, og er kan hende enda mer brennbart idag, enn det var for 63 år siden.

Det er store forskjeller mellom nazismen og hva jeg vil karakterisere som det liberale demokratiets største trussel anno 2007, de totalitære ideologiske bevegelser, eller islamofascister om du vil. Likefullt våger jeg sammenligningen. I likhet med nazismen bærer den totalitære islamismen et hat mot det liberale demokrati, mot "vestlige verdier", mot likestilling, mot homofile og ikke minst mot jøder. Og i likhet med nazismen skyr disse religiøse fanatikerne intet middel for å oppnå sine perverterte mål.

En vesentlig og viktig forskjell mellom 1944 og nutiden er synet på "USA". Mens Amerika for 63 år siden hadde et meget positivt omdømme, er tilfellet i dag stikk motsatt. Mye av kritikken er ufortjent, men ikke all. En annen forskjell er at de allierte for 63 år siden sto samlet mot en fiende det var lett å hate, mens store deler av vesten, især venstresiden, har i dag etter 60 år med kulturell selvpisking og altfor store doser kulturrelativisme (eller "nyanser" om du vil) i møte med tilbakestående islamske samfunn, unnlat å insistere på universelle moralske standarder - i frykt for å bli kalt rasist. Ganske paradoksalt egentlig, da det er det motsatte av universalisme - grupperettigheter, som utgjør kjernen i rasismen.

Europeisk venstreside har langt på vei lyktes, ihvertfall i intellektuell forstand, i sin fanatiske kamp mot USA, og således skapt et inntrykk av at det er USA som er problemet - ikke den islamske totalitarismen, best illustrert ved SV - som faktisk uttaler i sitt partiprogram, ikke bare EN, men TO ganger (se punkt 13.18) "at USA er den største trusselen mot fred i verden". Det er jo en uhyrlig påstand, og Hitler hadde nok vært svært glad om SV hadde vært tilgjengelig for å øve innflytelse på verdensbegivenheter i 1944.

Plassen tillater ikke (dvs det vil bli et altfor langt innlegg i denne omgang) å gå noe videre med refleksjoner omkring hvordan islamsk fundamentalisme og fundamentalisme generelt kan bekjempes. Men man bør ihvertfall utstyre seg med det rette analyseapparatet (nei, jeg tenker ikke på Karl Marx) og være særdeles klar i sin insistering på universelle moralske standarder. I så måte passer det bra å slutte slik innlegget begynte, ved å sitere Ronald Reagan, og hva han anså burde være lærdommen, ihverfall i moralsk forstand fra The Men of Normandy. "You all knew that some things are worth dying for. One's country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it's the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you".

Også publisert på Minerva

Muslim rave - uredigert

Til glede for både arabisk talende og ikke...

Noen som husker denne...

En kanonparodi...
I posten over kan du se den uredigerte versjonen. Den uten "feildubbing" (jf Mathias Reither).

Demonstrerer mot G8

- fordi de møtes!

Globaliseringsmotstanderne, dvs Attac, sosialistene, overvintra 68-ere, fremtidsskeptikere og rene pøbler samles igjen til dyst, ettersom G-8 møte skal arrangeres i Tyskland til uka. En ting er pøbelen som alltid ser ut til å følge anti-kapitalist bevegelsen, en annen ting er det obskure budskapet:

"G8 opptrer som en selvutnevnt verdensregjering. Til tross for at gruppen ikke har noe politisk mandat, tar den likevel avgjørelser av betydning for hele menneskeheten. I en verden med krig, sult, sosiale ulikheter, miljøødeleggelser og barrierer mot innvandrere og flyktninger, er G8 en del av problemet, snarere enn en del av løsningen"

Budskapet er signert:

Attac, Spire – Utviklingsfondets ungdom, Changemaker, PRESS – Redd Barna Ungdom, Slett U-landsgjelda (SLUG) og Natur og Ungdom.

Kapitalismus var under det bestemte inntrykk at problemet i verden ikke var FOR LITE samarbeid og for FÅ møter, men det motsatte.

Når G8 er ingen ting annet enn en samling regjeringer så møtes for å samtale om verdens utfordringer - alternativet hadde vært at de ikke møtes. Det er fremdeles slik at det er internasjonale organisasjoner FN, WTO etc som fatter bindende avgjørelser i folkerettslig forstand.

I så måte har jo "bevegelsen" funnet en særdeles lite konstruktiv sak å demonstrere mot.

Pirate of the Caribbean

Venstresidens store gullgutt, Hugo Chavez, markerer på nytt diktatoriske tendenser. Mandag var det slutt for Venezuelas mest populære TV-kanal, RCTV. Det var også landets siste landsdekkende Chávez-kritiske kanal. Særlig overraskende kom dette vedtaket ikke, da Chavez hele sin presidentperiode har samlet makt rundt sin person. Det kan virke som Torbjørn Røe Isaksen har fått akkurat så rett som det var grunn til å tro, da han for et år siden stilte spørsmålet om venstresiden var i ferd med å støtte nok en diktator.

Jeg skal spare leserne for et nytt høyrevridd angrep på venstrepopulismen i Sør-Amerika. Jeg nøyer meg med å henvise til den Chavez-kritiske nettsiden Albacom og minner om uttrykket ”si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er” med tanke på de nære relasjonene Chavez har med Iran, Hvite-Russland og Nord-Korea. Så får heller folk selv bedømme om hans påståtte sosiale tiltak for landets fattige (får jeg minne om at Hitler faktisk bygget autobahn og reduserte arbeidsledigheten) legitimerer demokratiske innskreninger.

Men la oss høyreliberalere være litt selvkritiske og således spørre hvem som er de liberale frendene i Sør-Amerika og Venezuela, hvilket jeg veldig ofte savner. Mye av årsaken til at Chavez og venstrepopulismen har fått folkelig oppslutning bunner i mangelen på gode alternativer. I det minste hva folket, især de med lavest inntekt, oppfatter som godealternativer. Jeg er ingen Sør-Amerika ekspert, men mitt bestemte inntrykk er at det mangler tydelige høyreliberale krefter, med et oppriktig ønske om å gjøre noe med de enorme forskjellene i Latin-Amerika.

Samtidig har Pinochets Chile skadet den moralske autoriteten til kapitalismen, og det er i dette vakuumet at Chavez og hans venstrepopulistiske venner har sett og grepet mulighetene til politisk innflytelse. Misforstå meg rett, det er liten tvil om at Sør-Amerika trenger liberale økonomiske reformer, og i følge den chilensk baserte tankesmien Latinobarometro og deres årlige undersøkelse fra 2005, side 70 så sier et overveldende flertall av de spurte at de er (veldig) enig i at det er kun markedsøkonomi som kan sørge for utvikling. Det tyder på at det skulle være et mye større velgergrunnlag for høyreliberalere enn hva den eksisterende situasjon viser i dag. Mulig Alvaro Uribe i Colombia og Felipe Calderon i Mexico kan tituleres høyreliberale (eller liberal-konservativ på norsk). Ihverfall er resultatene til Uribe i Colombia imponerende og eks-president Vicente Fox (samme parti som Calderon) skapte både vekst og minsket fattigdom i Mexico i følge Economists ”Special edition on Mexico” i 2006.

Videre så kan det jo diskuteres hvor på den politiske skalaen Chiles president Michelle Bachelet og Brasils Lula egentlig befinner seg. De er nok mye nærmere den såkalte nyliberale politikken enn Chavez sin sosialisme, og det skal innbyggerne og særlig de fattig være veldig glade for, jf. denne undersøkelsen fra Libertad y Desarrollo og Christian Larroulet (via Johan Norberg).

Sør-Amerika har de seneste årene beveget seg fra autoritære samfunn i retning av liberale demokratier, hvilket Francis Fukuyama mente var det idéhistoriske endepunkt. Chavez og hans ”Chavismo” hevder å representere et alternativ til det liberale demokrati og ”end of history”. Det er selvsagt det reneste tøv, og Fukuyama forklarer selv i Washington Post hvorfor.

Francis Fukuyama har helt rett når han beskriver utfordringen:

”A response to Chavismo must recognize that populism is driven by real social inequalities. Proponents of economic and political liberty in Latin America are often suspicious of grand social-policy experiments, perceiving them as a road to bloated welfare states and economic inefficiency. But freetrade alone is unlikely to satisfy the demands of the poor, and democratic politicians must offer realistic social policies to compete. Social policy is, unfortunately, difficult to get right: Unless it creates incentives for the poor to help themselves, it can become an entitlement that breeds dependence and out-of-control fiscal deficits. In Brazil, Lula’s government took over a program of income transfers to the poor but in the process weakened enforcement procedures obliging parents to keep their children in school. And market policies are no panacea”

Chavez og hans likesinnede vil forsette venstrepopulismen som har sin grobunn i sosial misnøye, inntil høyresiden evner å skape gode alternativ som folk flest tror på. La oss håpe det skjer før heller enn senere.


Også Publisert på Minerva

Derfor var 17.mai en fantastisk opplevelse!

Ridder Eirik

I actually like the sound of that...

En enorm skuffelse

Klisjeer er noe jeg tilstadighet prøver å unngå i mine skriverier. Det er så uorginalt. Og ingen vil vel være uorginal? Dog finnes det grenser for hvor forskjellige ord og formuleringer en kan bruke. Ihvertfall hva gjelder mitt ordforråd. Enda tydeligere er dette i mine beskrivelser av fotball. I så måte må en fort ty til klisjeene også når jeg skal beskrive kveldens kamp, hvilket var en gigantisk skuffelse.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!

Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.

Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.

Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...

Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".

I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.

Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:

"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"

Jeg så Madeleine i livet, hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart og Jimmy Hoffa

- Når man ser det man vil se...

Den dypt tragiske forsvinningen til Madeleine McCann nærmer seg parodiske tendenser, især hva gjelder mediedekning.

Ta f. eks NRK lørdagsrevyen (som det fremgår av navnet, sendt på lørdag) hvor hovedoppslaget var at en norsk dame hadde sett Madeleine i Marokko, og for alt jeg vet kan det jo være tilfelle. Men IKKE en eneste gang i løpet av innslaget kom NRK inn på det store antallet galninger som kommer med tips som ikke akkurat viser seg å stemme. Innslaget ble rett og slett parodisk i sin fremstilling av saken.

Det var rett før jeg selv kom med noen tips om å ha sett Madeleine. F. eks at jeg så hun utfor huset, da hun fløy forbi sammen med Amelia Earhart, og Jimmy Hoffa...

Mon tro om ikke jeg også da hadde fått mine 15 minutes of fame...

Mest sannsynlig ikke, likefullt burde man kunne forvente bedre innslag fra rikskringkastingen!

By the way, la hos håpe de finner Madeleine. Om ikke annet så hadde det blitt en god story!

Utfordring til Høyres Landsmøte.

Kapitalismus Gratulerer Sarkozy.

- Men er han en Thatcheritt?


I motsetning til hva norske medier og kommentatorer har prøvd å innbille det norske folk var kveldens franske presidentvalg ikke særlig spennende, det vil ha vært en skrell av de sjeldne om Royale skulle blitt Frankrikes første kvinnelige president. Ikke desto mindre gledelig var det at Sarkozy ble valgt!

Jeg må innrømme jeg er temmelig usikker på Sarkozy. Ikke har jeg likt hva en kan kalle lefling med høyreekstreme krefter, særlig i innvandringsspørsmål.

Han har varslet endringer, og det franske folket har stemt for endringer. Det er positivt. Men greier han å liberalisere den franske økonomien i tilstrekkelig grad? Greier han å fri Frankrike fra den absurde økonomisk patriotismen?

Jeg er villig til å gi han "benefit of the doubt". Først og fremst fordi Sarkozy virker bestemt og han vet hva han vil og han vet han vil få bråk...

Men i motsetning til tidligere franske forsøk som har blitt stoppet av streiker, så tror jeg ikke Sarkozy vil "back down".

Frankrike trenger forandringer. De trenger litt flere YTERE og litt færre SYTERE!

Måtte han lykkes!

Liverpool til Champions League finale nok engang!

Det vil være en overdrivelse å si at fotball og Liverpool er altoverskyggende, at alle de daglige gjøremålene kun er et interstadium mellom kampene, og at Liverpool og fotball er selve meningen.

Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.

Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.

Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.

Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.

Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.

Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.

Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.

Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.

Men uansett: Bring' em on!

Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:

Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!

Er norske menn kvinnefiendtlige?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å kommentere Amnestys siste undersøkelse, som angivelige viser at norske menn har et skandaløst kvinnesyn, men irritasjonen over mediedekningen og nivået på debatten i kjølvannet av rapporten har rett og slett fremprovosert en kommentar.

La oss begynne med VG sin overskrift onsdag 25 april, hvor avisen på førstesiden fremsetter påstanden om at 1 av 2 norske menn gir kvinner skylden for voldtekt. Overskriften er i best fall tendensiøs – jeg bedømmer det som løgn. Ikke engang innholdet i Amnestys suspekte rapport, som VG selv refererer, gir dekning for en slik påstand, med mindre man setter likhetstegn mellom begrepet skyld og delvis ansvarlig. Her er det så åpenbare semantiske forskjeller, at VG etter min mening begår en grov tabloid overtredelse. Mindre reflekterte mennesker kunne jo på bakgrunn av VGs førsteside få inntrykket av at halvparten av norske menn kunne tenke seg å voldta, på den annen side er det kanskje nettopp det inntrykk VG ønsker å skape. Et slikt inntrykk hjelper i hvert fall på salget.

Hva kan vi så tolke av selve rapporten? Først en liten digresjon. En god venn av meg deltok i undersøkelsen på nettet, og han fortalte at alle spørsmålene var utformet på en slik måte at det virket som om Amnesty hadde en agenda. Hvis man ser på tallene som presenteres i rapporten, så mener menn i det store og det hele at kvinners oppførsel overhode ikke gjør kvinner ansvarlig for å bli utsatt for voldtekt. Unntaket er åpenlys flørting. 42% av mennene mener åpenlys flørting gjør kvinnene delvis ansvarlig dersom de blir utsatt for voldtekt.

Det store problemet med slike survey-undersøkelser er at de ikke forteller hva som menes, eller rettere sagt hva respondentene mener med delvis ansvarlig. Det som er ganske sikkert er at folk legger forskjellig substans i uttrykket. Det er mulig at flertallet av de som har svart delvis ansvarlig mener at til tross for åpenlys flørting så er det 1) Ikke greit å voldta 2) Juridisk og moralsk så er overgriperen den eneste ansvarlige for voldtekten 3) Åpenlys flørting er ikke formildende omstendigheter for overgriperen 4) Det burde være strengere straffer for voldtekt.

Videre kan det være at de fleste av de 42% mener at til tross for de overnevnte punkter så er det lurt å være bevisst på hvordan man opptrer og at de kvinnene som ikke er bevisst sin oppførsel er mer ansvarlig for den situasjon de utsetter seg selv for, enn kvinner som er seg bevisst sin oppførsel. Enten dette gjelder overstadig beruselse, flørting eller bli med helt ukjente menn hjem på nachspiel.

Hvis jeg hadde reist til Bagdad og uten noen som helst forhåndsregler beveged meg rundt i de mest voldsbelastede strøkene for så å bli skutt, så vil jeg ikke bebreidet dem som mente at jeg var delvis ansvarlig, selv om juridisk og moralsk så er det ingen andre enn personen som avfyrte skuddet som er ansvarlig. Poenget med dette eiendommelige eksempelet er at det er forskjell på hvordan verden BØR være og hvordan den faktisk ER, og at delvis ansvarlig kan vel så mye være et uttrykk for at det er lurt å ta sine forhåndsregler.

Kan hende innehar et flertall av menn et tvilsomt kvinnesyn. Jeg tror det ikke, men i alle tilfeller er det problematisk å bruke Amnestys suspekte rapport som sannhetvitne for at et flertall av norske menn har et forstokket kvinnesyn.

Publisert på Minerva

Vi som elsker nynorsk

Kappitalismus stiller alltid velvillig opp. Også når tema er nynorsk :) Enjoy...

Remember 2005!

Hør på den fantastiske atmosfæren! Dette er fra Anfield, semifinalen mellom Liverpool-Chelsea.

Ser frem til dejavu i år!

Mer om personvern

Jeg har den siste tiden brukt mye tid på å reflektere rundt tema personvern. Slike mentale prosesser får for mitt vedkommende sitt uttrykk i blogging. I mitt forrige innlegg på Minerva uttrykte jeg en generell støtte til overvåkning av offentlige rom, mens jeg samtidig trakk grensen ved privatsfære. Men den private sfære er ikke absolutt unntatt statlige inngrep. Alle samfunn også institusjonaliserte rettsstater legitimerer innblanding i privatsfære under de rette forutsetninger. Spørsmålet er hvilke forutsetninger.

Intet demokrati kan sies å være en rettsstat uten at et minimum av personvernshensyn blir ivaretatt. Blant disse er presumpsjonen om uskyld (uskyldig til det motsatte er bevist), retten til å prøve saken for uavhengige domstoler (habeas corpus), nødvendigheten av ”skjellig grunn til mistanke” før etterforskning, og ikke minst at legalitetsprinsippet (at alle inngrep skal være i henhold til lov) legges til grunn for alle statlige innblandinger i borgernes private sfære.

Er så sivile rettigheter under press i kampen mot terror og organisert kriminalitet? Uten tvil ja!

Den amerikanske Patriots Act bør skremme vettet av alle liberalere (og det gjør det jo for så vidt, men jeg tenkte mest på liberal i klassisk europeisk forstand, ikke amerikansk venstreside). Det er særlig det faktum at myndighetene uten rettslig godkjennelse har iverksatt overvåking på amerikanske borgere og ikke minst Guantanamo, som er et direkte hån mot rettsstaten, ettersom det der sitter mennesker uten mulighet til å prøve saken sin for uavhengige domstoler. Også i Norge er det grunn til bekymring når domstolene foreløpig i prosessen mot Mullah Krekar ikke ønsker å prøve grunnlaget for utvisningen. Det betyr prinsipielt at myndighetene kan vedta hva de vil med henvisning til rikets sikkerhet, uten at retten prøver hensiktsmessigheten av vedtaket. Det innbyr ikke til tillit!

Meningen er ikke å fremstå som naiv i forhold til trusselen terrorister og organiserte kriminelle bander representerer. Utvidede fullmakter og metoder er både berettiget og nødvendig. F. eks. bør politiet dersom de mistenker borgere for å være involvert i alvorlig kriminalitet, og innvilges domstolsgodkjennelse, få muligheten til å ta i bruk omfattende overvåkning, deriblant romavlytting, telefonavlytting, elektronisk overvåkning etc. Jeg lar definisjonsdiskusjon rundt begrepet ”skjellig grunn til mistanke” ligge i denne omgang, men generelt vil jeg si at jo større den potensielle trusselen er, jo mindre krav til skjellig grunn til mistanke (prosent sannsynlighet) bør kreves. Er det f. eks. etterretningsrapporter som indikerer større terroraksjoner og bestemte personer kan relateres til trusselen, så er det innlysende at kravene til skjellig grunn til mistanke bør være vesentlige mindre enn hva tilfelle er dersom det dreier seg om narkotikasmugling.

Et annet poeng er dommernes evne til selvstendig tenkning og således vilje til å være kritisk innstilt mot politiets grunnlag for overvåkning, noe som er avgjørende for at personvernet reelt sett skal sikres. Det er ikke et argument mot utvidede fullmakter for politiet, men med Lundkommisjonen friskt i minne, så er det et argument for å sikre domstolenes uavhengighet.

Utvidede fullmakter til politiet gjør utvilsomt muligheten for misbruk eller riktigere sagt muligheten for å innlede overvåkning mot ”feil personer” større. Om skjellig grunn til mistanke skulle vise seg å være et feilspor, så er det beklagelig, men konsekvensene er ikke så graverende at muligheten for ”feilovervåkning” i seg selv er et argument for å ikke innvilge slike fullmakter til myndighetene. I tillegg så kan jo, slik leder i Politiforbundet Arne Johannessen med stor troverdighet har argumentert, overvåkning av personer bidra til å bekrefte deres uskyld.

Trusselen fra organisert kriminalitet og terrorister er utvilsomt en stor utfordring for det åpne, liberale samfunn. Og vi skal vokte oss vel for å gå på akkord med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Det betyr ikke at vi skal møte trusselen med handlingslammelse, snarere tvert imot! Så lenge vi motvirker maktkonsentrasjon, og sørger for at myndighetsutøvelse kontrolleres av domstoler, så er det helt på sin plass å gi store fullmakter til politiet for å bekjempe kriminalitet.

Også blogget på Minerva

Er personvernet truet?

Civita inviterte i slutten av februar til frokostmøte om personvern. Hvordan skal åpne, liberale samfunn balansere trygghet opp mot personvern? Det finnes verken et enkelt, eller et endelig svar på hvordan man effektivt skal bekjempe kriminalitet, samtidig som personvernet sikres.

Det mangler ikke på advarsler, verken fra Datatilsynets Georg Apenes eller andre. En stor trussel mot personvernet er i følge disse den tiltakende overvåkningen. Åpenbart er det store utfordringer tilknyttet bruk av overvåkning, men å hyle George Orwell hver gang et kamera tillates satt opp i det offentlige rom, bidrar kun til å undergrave en særs viktig debatt, nemlig når og under hvilke forutsetninger overvåkning er legitimt.

For meg er atskillelsen av privat og offentlig sfære et liberalt etos og pr. liberal definisjon fredet (med mindre det er skjellig grunn til mistanke, og kun ved autorisasjon av uavhengige domstoler). Men kan innbyggerne forvente en anerkjennelse av en privatsfære når de beveger seg i det offentlige? Det er dette spørsmålet som er det prinsipielle i diskusjonen kring overvåkning av offentlige rom. Mange ser ut til faktisk å mene det, jeg gjør det ikke.

Man kan ikke med rimelighet forvente å kunne opptre i det offentlige rom som om dette var ens eget private. Med andre ord har jeg ikke prinsipielle problemer med at myndighetene overvåker offentlige steder. Det er flere grunner til det. Kameraer sparer ressurser, de fungerer preventivt og bidrar til å oppklare kriminalitet. I større byer som New York og London er overvåkningskamera også viktige redskaper i kampen mot terror. Det faktum at kameraer får mange til å føle seg tryggere, taler også til fordel for overvåkning av offentlige rom.

Innvendingene er særs lite overbevisende spør du meg. Sjansen for misbruk er der, men alle former for myndighetsutøvelse kan misbrukes. Argumentet om misbruk bør kun tillegges stor vekt når konsekvensen av misbruket kan betegnes som katastrofalt, hvilket tilfelle ikke er med overvåkningskamera. Motstanderne av overvåkning henviser også til omfanget av overvåkningen i seg selv som en trussel mot personvernet. Igjen må jeg si meg lite overbevist. Dersom man anerkjenner slik jeg gjør, et prinsipielt skille mellom privat og offentlig sfære, så er omfanget av offentlig overvåking mer et praktisk enn et prinsipielt spørsmål.

Konsekvensene av mine standpunkter kan illustreres ved et tankeeksperiment: Tenk deg at alle offentlige plasser i byen X er overvåket. Sentrum, bussen, veiene, parkeringshuset, trikken, bryggen, kort fortalt det offentlige rom. All overvåking foregår på den sentrale politistasjonen, hvilket medfører at politiet raskt kan rykke ut i tilfelle vold. Videre er det kun tjenestemenn som har tilgang til videoopptak, og all film vil bli destruert etter en uke, med mindre noen av opptakene må bevares som bevis. Alle embetsmenn med tilgang til videoopptak vil bli loggført for å redusere mulighetene for utroskap, samtidig som misbruk straffes hardt.

Gitt at dette tankeeksperimentet skulle bli virkelighet. På hvilken måte ville dette påvirket din oppførsel? Ville du oppført deg vesentlig annerledes? Ville du følt din frihet innskrenket?
For egen del vil jeg svare et ubetinget NEI.

Hva så med datalagring og et sentralt DNA-register? Et DNA-register over alle landets innbyggere høres kanskje skremmende ut, men det er langt mindre dramatisk enn hva folk forestiller seg. Alle norske innbyggere er i dag registrert i folkeregisteret i form av en tallkode. Et DNA- register ville fungert på samme måte. Muligheten for misbruk er antageligvis mindre hva gjelder DNA-register enn folkeregister, samtidig som politiets evne til å løse kriminalitet ville blitt vesentlige forbedret.

Dersom overvåking av offentlig rom og et sentralt DNA-register representerer det Orwellske mareritt, har vi lite å være redd for i fremtiden hva gjelder personvern. Mitt anliggende i personvernsdebatten er å forsvare den private sfære mot ubegrunnet offentlig inntrengning. Dersom myndighetene skulle autorisere overvåking av private hjem i preventivt øyemed, så har vi et problem av Orwellsk karakter. Men så lenge samfunnet er tro mot den liberale idetradisjon, og bifaller skillet mellom det private og det offentlige, hvorpå det private anerkjennes som nettopp privat, så bør vi heller kunne leve med det faktum at det offentlige pr. definisjon er offentlig.


Også blogget for Minerva

Every Breath Bernanke Takes

Den ble etterlyst.
Her er den.
Nerdede økonomihumor par excellence!

Takk til Vidar Nøstvold!

Blåblogg blogger igjen!

Bergens skarpeste penn, Blåblogg, blogger endelig igjen! La oss håpe det ikke går fullt så mange måneder til neste innlegg :)

Utlendingene gjør norsk fotball bedre!

Norsk fotball, uten tvil den største kulturbegivenheten her i landet, serieåpner idag. Før start er Eliteserien mer profesjonell, med bedre spillere, mer penger – og flere utlendinger.

Før sesongen er det særlig spørsmålet om antall utlendinger som har blitt diskutert. Stadige flere mener det er blitt så mange utlendinger i norsk fotball at de ødelegger for norske talenters muligheter. Og løsningen i følge de samme personene er å sette tak på antall utlendinger pr. lag. Tradisjonen tro er det alltid noen som tror at en kan beskytte seg til fremgang! Et tak på antall utlendinger vil ikke bedre kvaliteten på norske talenter ei heller kvaliteten på tippeligaen som sådan, snarere tvert imot. Proteksjonisme er en uting og norsk fotball er intet unntak.

Dersom det er et ønske å få flere gode norske fotballspillere (og det burde det jo være) er det kun en ting som vil hjelpe, nemlig hardere satsning på utvikling av talentfulle fotballspillere. Dette innebærer hardere trening og mer konkurranse fra tidligere alder. Med andre ord trenger vi litt mindre sosialdemokrati og litt mer vinnerkultur i norsk fotball, i tillegg til bedre infrastruktur, organisering og ikke minst legge til rette for at fotballspillere bedre kan kombinere fotball og utdanning.

Det er slett ikke noe naturgitt som sier at Norge ikke skal kunne utvikle fotballspillere i verdenstoppen, slik som f. eks Sverige og Danmark har maktet. Og uten tvil har norske fotballklubber hovedansvaret for dette, men løsningen ligger ikke i å begrense antall utlendinger. Faktisk vil flere gode utlendinger i norsk fotball bidra til å heve nivået, slik at de fotballtalenter som er gode nok vil bli matchet på et høyere nivå, hvilket igjen er en forutsetning for at norske fotballspillere og landslaget skal bli bedre.

Hva gjelder årets fotballsesong så skal undertegnede avstå fra å spå (det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden), min lange erfaring som fotballentusiast har lært meg at har du peiling på fotball så vinner du aldri i tipping. Like fullt våger jeg spådommen at årets fotballsesong både blir innholdsrik og spennende, mye pågrunn av de mange dyktige utlendingene som preger norsk fotball!

Også blogget for Minerva.

The case for Ateismen!

Kapitalismus er selverklært ateist og i disse påsketider er det en fin anledning til å promotere overbevisningen. Min gode venn Stian Ludvigsen har opprettet blogg, hvor han argumenterer godt for hvorfor ateimse er vitenskapelig basert imotsetning til religiøst troende.

La meg få understreke at jeg har stor respekt for mange troende mennesker, og ønsker dem til lykke med høytidsmarkeringen. Men jeg har store problemer med å respektere islam og kristendom, hvilket bygger på irrasjonalitet og underkastelse. Det å respektere ENHVERS RETT til å tro, er ikke det samme som å respektere TROEN.

Forsatt god påske!

The Lessons of Milton Friedman

Forslag til 1.mai parole

"Brenn heksa"

Heksejakten på en heks

Gerd Liv Valla trakk seg som leder av LO forrige fredag etter å ha blitt slaktet i Fougnerutvalgets granskning. I etterkant har media, og særlig VG fått kritikk for ensidige dekning. Torbjørn Berntsen med flere har karakterisert prosessen som en heksejakt. Det er all grunn til å ha et kritisk blikk på media, men denne saken dreier seg ikke om VGs glimrende journalistiske arbeid, men om Vallas totale mangel på lederegenskaper gjennom alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven.

Det er intet i Fougnerutvalgets granskning som tyder på at VG ikke har hatt de riktige proposisjonene i sine vinklinger, da det er Gerd Liv Valla som har stått for de mest kritikkverdige forholdene. Når Valla oppfører seg som en heks, og VG, med full støtte i Fougnerutvalget, avslører oppførselen til Valla, så er en ”heksejakt” både riktig og nødvendig. VG hadde ikke gjort jobben sin hvis de ikke hadde fulgt opp denne saken slik de faktiske gjorde og fremdeles gjør!

Har VG hatt en egen agenda? Noe de heller ikke hadde når Victor Norman ble ”outa” i 2004. Selvsagt har deler av Ap, etter hvert som Valla og LO taklet saken dårligere og dårligere, utnyttet situasjonen, men selve saken er det ingen andre enn Valla og LO som må ta ansvaret for.

Fognerutvalgets konklusjoner er sjokkerende, og viser utover enhver tvil at Valla har brutt loven. Vallas reaksjon viser vel med all tydelighet hvor rett utvalget har i sine konklusjoner. Utvalget retter også kritikk mot hele LO-ledelsen, og det er til å undres over at Roar Flåtten kan ta over etter Valla, når han selv har vært i ledelsen av en organisasjon som har brutt arbeidsmiljøloven.

VG fortjener honnør for fremragende journalistisk arbeid. Pressen trenger selvsagt en kontinuerlig diskusjon omkring egne arbeidsmetoder. Noen har brukt Tønne-saken som eksempel på at pressen har blitt for aggressiv. Jeg er uenig i det. Mediene hadde med rette et kritisk søkelys mot Tore Tønnes tvilsomme forretninger. At Tønne valgte å ta sitt eget liv er selvsagt tragisk, men å skylde på mediene er skivebom.

Med Vallas avgang er Norge kvitt en stalinist i en helt ledende posisjon. Det bør vi i grunnen alle sammen være glad for!

Oppdatering:

En undersøkelse for Nordiske mediedager konkluderer med at folk flest ikke mener mediene har drevet heksejakt på Valla. Men den sier ingenting om hvorvidt Valla er en heks eller ikke...

Blogget for Minerva.

NB! Den geniale overskriften kan tilskrives desken på Minerva :)

Pinlig av hvem?

Næringspolitisk talsmann i FrP, Øyvind Korsberg, mener det er pinlig stille fra næringsministeren omkring salget av Aker Yards. Det eneste som er pinlig er FRPs næringspolitikk.

Næringsminister er en post som burde vært lagt ned for lenge siden. Det viktigste en næringsminister kan gjøre er minst mulig.

Keep away! Let the invisble hand do the job!
I konvensjonell forstand betyr ”aktiv næringspolitikk” at Staten griper inn overfor bedrifter som ikke greier seg i markedet fordi de ikke er lønnsomme nok. Dersom det er slik at Aker er konkurransedyktige så vil nye eiere utvikle selskapet videre, og attpåtil få profitt. Hvis Aker i Norge ikke greier konkurransen fra lavkostland, så er det til det beste at Aker flagger ut eller legges ned, samtidig som arbeiderne føres over til mer lønnsomme arbeidsplasser, slik tilfelle var med Union.

Det kan være vanskelig å skille Øyvind Korsberg fra Jan Bøhler, FRP fra Ap i næringspolitikken. Det er for så vidt ikke noe nytt. Carl Ivar Hagen har selv tatt til ordet for statlige investeringsfond i Bøhler klassen altså mangfoldige milliarder.

At staten skal bruken mangfoldige milliarder av skattebetalernes penger på bedrifter eller mennesker som ikke får støtte i privat næringsliv (som oftest av en grunn), er heller vanskelig å svare på.

Senioranlytiker i Nordea Eric Bruce har i grunnen sagt det svært så fornuftig i sin kommentar på e24 ”Hva med passiv næringspolitikk?”

”Daglig legges bedrifter ned (3 540 virksomheter gikk konkurs i fjor (2005 min anm.)) eller nedbemanner. Folk mister jobben eller sier opp. Samtidig ekspanderer andre bedrifter og nye skapes. De som mistet jobben, finner en ny. De arbeidsplassene som forsvinner er normalt i mindre lønnsomme bedrifter, enten fordi markedet for deres produkt faller eller fordi andre bedrifter produserer mer effektivt. De som ekspanderer derimot er mer lønnsomme fordi de betjener et voksende marked eller er mer effektive. Det er kanskje unødvendig å si det, men denne prosessen er grunnlaget for vår velstand. Det sørger for at vi produserer det folk vil ha i de bedriftene som er mest effektive”

Rettelse Bruce, Det BURDE vær unødvendig å si.

At Korsberg og FRP ytrer støtte til tullete, unnskyld ”aktiv næringspolitikk”, viser med all tydelighet at FRP slettes ikke er noe liberalt økonomisk parti. Men igjen, det visste vi vel kanskje også fra før…

Afrikas Hitler

Bloggaksjon - spre ordet! Nok er nok!

Den tidligere frigjøringshelten Robert Mugabe i Zimbabwe har i årevis undertrykket og fengslet opposisjonen, torturert fanger, manipulert valg, sultet og presset sin egen befolkning og vist fingeren til det internasjonale samfunnet. Et av landene som kunne gått i bresjen for å straffe diktatoren både økonomisk og politisk, Sør Afrika, har i stedet vendt blikket en annen vei.

Siste nytt er at opposisjonslederen Morgan Tsvangirai fra den demokratiske, fagforeningsbaserte opposisjonen, ble arrestert og rundthjult av politiet. Også flere andre opposisjonelle ble regelrett torturert av Mugabes banditter. Siste nytt er at Tsvangirai har fått brudd på hodeskallen etter mishandlingen han var utsatt for i fengsel. Han er nå innlagt på sykehus for intensiv behandling.

En av Afrikas verste despoter (en tittel han må få dele med Sudans al-Bashir) har fått herje lenge nok. Selvfølgelig har vi i nord bare begrenset mulighet til å protestere. Norge har, så vidt jeg vet, allerede kuttet den offisielle bistanden til landet. Men vi som er på nettet kan bruke den lille innflytelsen vi har, enten vi tilhører høyre- eller venstresiden i politikken.

1. Spre ordet om denne saken videre.

2. Send en protest til landets ambassade i Sverige på epost mbuya@stockholm.mail.telia.com med for eksempel følgende tekst:

"To Her Excellency Ms Mary Sibusisiwe MUBIAmbassador Extra-ordinary and Plenipotentiary,I am deeply concerned about the latest news from Zimbabwe about the mistreatment of opposition leader Morgan Tsvangirai and other activists. Other leaders, including Tendai Biti, the Secretary General of the Tsvangirai-led MDC; Grace Kwinje, the Party's Deputy Secretary for International Relations; and Nelson Chamisa, spokesperson for the MDC, have according to reports also sustained severe injuries while in police custody.I call for all detainees who engaged in non-violent protest to be released immediately. I also call for an investigation into the killing of Gift Tandare"

XXXX, Norway

Initiativet til aksjonen er tatt av Unge Høyres leder,Torbjørn Røe Isaksen, med god støtte fra Vampus og Liberaleren.

Send mail til ambassaden og spre ordet via bloggen din eller mail til venner og kjente.

Kapitalisme – for miljøets skyld

Folk flest synes å forstå at vi står overfor en klimautfordring. Folk flest synes også å være villig til å ”gjøre noe”, så lenge dette ”noe” ikke koster penger, eller medfører vesentlige endringer i livsstil – især bilkjøring. Det er faktisk mulig, ved å anvende markedsprinsippene, å ta vare på klimaet, samt forsette ”vår livsstil” uten vesentlige endringer. Men det kommer til å koste ”noe”.

Vitenskapen er svært entydig på at global oppvarming er menneskeskapt. Innen vitenskap er svært lite, om noe, helt sikkert, men med tanke på hvor komplisert klimaforskning er, så er det overraskende lite uenighet om hvorvidt menneskene påvirker klimaet. Det vitenskapelige grunnlaget er så overveldende at konkret handling er overmodent.

Venstresiden hevder kapitalismen er skyld i miljøproblemene. De tar feil. Det forholder seg snarere motsatt. En forutsetning for en velfungerende markedsøkonomi, er at produsentene betaler alle omkostningene ved produksjonen, og likeledes at konsumentene betaler alle omkostningene ved konsumeringen. Problemet oppstår når en transaksjon involverer andre enn produsent og konsument, slik at vi får negative eksternaliteter (en type markedsvikt) som berør tredjepart, som f. eks forurensning. En løsning på dette problemet er pigouskatter - skatter, eller rettere sagt avgifter, for å begrense aktiviteten som medfører negative eksternaliteter.

En av de fremste agitatorene for pigouskatt, er Harvard-professor (fra 2003-2005 leder for President Bush's Council of Economic Advisors) Gregory Mankiw. Mankiw har startet Pigouklubben, en gruppe eliteøkonomer som tar til ordet for å øke kostnadene ved å forurense. Det er en utfordring å sette prisen på forurensning korrekt (hvor mye verdsetter vi egentlig miljøet?), uten at det er et argument MOT å sette en pris. Poenget er å sette prisen for forurensende aktivitet så høyt, at avgiften påvirker atferd. For de av oss som tror på etterspørselskurven, så er det rimelig åpenbart at desto dyrere det er å forurense, desto mindre forurensning vil man få. En samtidig positiv effekt er at det vil være relativt mer attraktivt å utvikle alternative energikilder for kommersielt bruk.

Tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken, Sir Nicholas Stern (for øvrig også medlem i Pigouklubben) har i sin fyldige utredning, Sternrapporten beregnet kostnadene ved å ikke iverksette tiltak klimaforandringene potensielt kan medføre. Selv om man legger til grunn moderate anslag vil resultatene av klimagassutslipp være katastrofale for verdensøkonomien. Stern mener selv reelle tiltak ikke vil være spesielt dyre (1 % av verdensøkonomien). Selv om det absolutt viktigste tiltaket mot klimaforandringene er globale tiltak, og aller helst en global CO2-avgift, slik at land og bedrifter ikke tillates å konkurrere på dårlige miljøstandarder, så tilsier økonomiske og moralske hensyn at også vi har et ansvar for å redusere klimautslippene i tråd med vitenskapelig anbefalinger, dvs med 50-80% innen 2050. Lavutslippsutvalgets rapport har meget gode og konkrete anbefalinger om hvordan dette kan gjøres uten altfor store omkostninger. La meg følge opp med noen personlige anbefalinger.

Mye kan gjøres ved å endre måten vi reiser på, særlig over kortere avstander. F. eks. doble bensinavgiften, innføre bompenger og rushtidsavgift i de store byene. For å lette logistikken kan de økte avgiftene som innføres på forurensende bilkjøring direkte subsidiere kollektivtrafikk, hvilket vil gjøre kollektivtransport rimeligere og bedre. Øk CO2-avgiften for både flytransport og industri. På denne måten vil det bli mindre lønnsomt med utslipp, og miljøalternativer stimuleres. Sist, men ikke minst, øke el-avgiften, slik at energisparing belønnes. Alternativet til markedsmekanismene er sosialisme og planøkonomi basert på reguleringer og forbud, altså dårlige alternativer, all den tid historien er et eksempel på at markedet fungerer best.

”How do 4.5 million people become green? Easy, leave it to the market!”

Også blogget på Minerva

Kvinnedagen og Kapitalismus på NHH

Kapitalismus hadde den store glede av å tilbringe de første timene av dagene på NHH, i regi Symposiumet. For anledningen som møteleder for debatten som ble arrangert i Aulaen i etterkant av fremleggelsen av Studentundersøkelsen 2007, hvilket tar for seg oppfatniger om, og viktige egenskaper for, toppledere. Ikke unaturlig at undertegnede mingler i så celebert selskap, med tanke på at Kapitalismus kommer fra den økonomiske høyborgen og ledelsesfabrikken, Historisk-filsofisk fakultet, UiB.

I debatten deltok blant annet Professor Paul Gooderham og Knut Arild Hareide, i tillegg til produktsjef i Manpower, Sølvi Monsen og Kommunikasjonsrådgiver Hans Jørgen Mørland.

Undersøkelsen viser at 79 % av de kvinnelige studentene mener det er for mange mannlige toppledere, mens bare 24 % av de mannlige studentene deler oppfatningen. Samtidig sier kun 12 % av de kvinnelige studentene på NHH at de ønsker å bli toppledere, mens flere enn 30 % av de mannlige studentene ønsker å bli toppledere.

Så kan en jo stille spørsmålet om dette er et problem?

Tja, det som er et problem, er hvis kjønn blir et handikap. Altså at mannlige kandidater skulle ha større muligheter pågrunn av kjønnet. Jeg skal ikke avvise at det fremdeles finnes gamle gubber som mener kvinner er mindre egnede som toppledere, men jeg tror det er en utdøende rase, og godt er det. Det finne med kapitalismen er at den søker profitt og belønner talent, dvs at konsekvensen for toppledere og bedrifter dersom de skulle velge dårligere menn på bekostning av kvinner, vil bli "bad for business". Altså mer konkurranse vil virke positivt på likestillingen.

Forresten, gratulerer med dagen!

Understatement of the day

Quang Minh Pham ble Lørdag arrestert, mistenkt for drapet på Mohamed Ahssain lørdag, etter at politiet fant liket i bagasjerommet på bilen til Quang. Advokat John Christian Elden, som representerer den mistenkte, uttalte følgende til TV Norge nyhetene (ja da det hender jeg ser aktuelt kl.18.00):

- Han (Quang) føler et behov for å forklare seg etter at politiet har funnet et lik i bagasjerommet.

Vil vel snarere si et forklaringsproblem...

Hva er verst?

- En grisehylende Kenneth Rasmussen eller pøbelungdom i København.

Jeg heller mot det siste.

Bildene fra København er et tragisk skue, hvor en salig blanding av pøbler, yrkesdemonstranter og destruktiv ungdom terroriserer København på en måte denne flotte byen ikke fortjener. At denne typen oppførsel kun bidrar til å undergrave de av ”aktivistene” som har et oppriktig ønske om å beholde ungdomshuset, synes ikke å påvirke demonstrantene.

Som forfatter Carsten Bleness uttalte på fredagens dagsnytt atten, så har denne ”ungdomshusgruppen” knapt produsert noe kulturelt de seneste 20 årene, tvert imot. At venstresiden i Norge like fullt er sympatisk til pøbelungdommens oppførsel er skuffende, men knapt overraskende.

Selve saken har jeg kommentert tidligere.

Politiet bør selvsagt være så tilbakeholden så overhodet mulig, men det finnes grenser for hvor tilbakeholden ordensmakten kan tillate seg å være, uten å undergrave egen troverdighet og videre respekten for demokratiske vedtak. Konsekvensen av å ikke møte pøbelungdommen med klare grenser vil få pøbelen til å tro at de kan gjøre hva de vil. Den danske justisminister Lene Espegren, har helt rett når hun sier at mange av foreldrene til pøbelungdommen har sviktet i oppdragelsen, og muligens også bør holdes økonomisk ansvarlig for vandalismen.

Tenk om denne ”engasjerte” ungdommen kunne brukt tiden sin konstruktivt. Da hadde de sannsynligvis hatt både to og tre ungdomshus, helt uten å starte krig mot politiet. Det skulle vel ikke være for mye forlangt…