Klassekampen og Nyliberalismen

- En nyliberalist kommenterer på fredag.

Jeg innrømmer det gjerne - Klassekampen er en god og interessant avis. Spesielt fordi avisen skriver om konvensjonelle nyhetssaker - kjemisk fritt for "kjendisseri". Nettopp av den grunn er Kapitalismus en fast leser.

Men Klassekampen er nå engang Klassekampen, med det fokus og epistemologiske tilnærming det innebærer. I fredagens (11 juli) utgave (ikke på nett) raljerer journalist Linn Stalsberg nok engang over samfunnsfiende nr.1, sett fra Kampa, den fæle nyliberalismen. I kommentaren Nyliberale sjåfører forsøker Stalsberg å ideologisere måten vi opptrer som trafikanter.
Argumentet er at nyliberalismen gjør oss til farligere trafikanter ettersom det nyliberale etos gjør oss til mindre hensynsfulle sjåfører, med påfølgende flere ulykker. I så måte følger Stalsberg hva synes å være det "Klassekampenske aksiom" nyliberalisme = roten til alt ondt.

Det er mulig det eksisterer en felles intuitiv forståelse for begrepet nyliberalisme, ihvertfall i klikken rundt Klassekampen - hvor alt som er politisk til høyre for Torstein Dahle er nyliberalt og vondt. Eller med Bjørnar Moxsnes sine ord: "Vi stoler ikke på Jens (Stoltenberg min.anm) han er en nyliberal ulv i sosialdemokratiske fåreklær".

Men tilbake til Stalsbergs påstand om at når samfunnsånden (les nyliberalismen) inntar trafikken får det livsfarlige konsekvenser. Hun skriver: "I det øyeblikket ideen om kollektivet og samarbeid med andre må vike for individets rettigheter, fordi jeg fortjener det, og ikke minst forakt for reguleringer ovenfra, blir bilkjøring ekstra farlig"

Jeg hadde nær sagt god dag man økseskaft. Dette er kanskje den største stråmannskonstruksjonen jeg noengang har lest. Det er ihvertfall ikke mitt inntrykk verken som sjåfør eller annet, at dette er noen utpreget holdning blant trafikale nordmenn. Snarere tvert imot, trafikkfarlig atferd blir, nettopp fordi man utsetter andre for risiko meget hardt fordømt av det store flertallet av norske bilister.

Selvfølgelig må man innordne seg på veiene - noe alle er inneforstått med, ikke dermed sagt at man ikke noen ganger holder 100 i 90 sonen, eller bryter noen trafikkregler, men dette er vanligvis i forbindelse med atferd som ikke anses som særskilt trafikkfarlig. La gå at man noen ganger kan bli irritert over en gamling som ikke evner å holde 50 i 60 sonen, og lar seg friste til en farlig forbikjøring. Hvorvidt dette har noe med samfunnsånden å gjøre vites ikke - men jeg anser det ikke for å være spesielt nyliberalt.

Jeg mener å ha lest at den farligste plassen i verden å kjøre bil er i den iranske hovedstaden Teheran - hvorvidt Iran i følge Klassekampens yppersteprester og selverklærte forvaltere av nyliberalismens definiens vites ikke, men det skulle være spennende å høre.

Siste del av Stalsberg kommentar er av det mer interessante slaget. Dette fordi den utleder noen generelle påstander omkring hva nyliberalismen eller samfunnsånden gjør med menneskene. Og du har sikkert hørt det før: - Alt skal gå så fort. Vi har ikke tid til å nyte utsikten. Vi blir irritert om kassadamen somler. Vi blir irritert hvis vi må stoppe for en fotgjenger. Kort oppsummert vi har ikke tid og vi blir irritert, og det er selvfølgelig nyliberalismens skyld.

Det vil være tøvete å benekte at noen av disse eksemplene ikke har hendt meg. Men langt på vei vil jeg påstå at jeg er flink til å unngå å irritere meg og flink til å unngå stress. Ikke rent sjeldent kommer jeg 10/20 min for sent fordi jeg skal gjøre meg ferdig. Ganske ofte, kunne selvfølgelig vært enda oftere, så evner jeg å ta et steg tilbake å nyte tilværelsen - særlig når jeg trener eller er ferdig med treningen og skal tøye ut - fantastisk herlig!

Mitt poeng er at det er nyliberalismens fortjeneste at jeg har muligheten til å prioritere slik jeg selv vil. Jeg har muligheten til å velge mer jobb eller mer fritid. Jeg har muligheten til å ta toget opp på Finse (hvilket jeg gjør hver sommer) for å tråkke på Hardangervidda. Jeg har takket være nyliberalismen muligheten til å si nei til Cola, nei til bilkjøring, nei til en livsstil noen oppfatter som hektisk og stressende - på samme tid som jeg har mulighet til å si ja til alle disse tingene som innbefatter hektisk tidsramme, preget av materialistisk forbruksmønster.

Stalsberg påstår vi alle blir en del av systemet, omgivelsene - at vi ikke vet bedre. Indirekte at vi ikke har valg. Jeg har aldri trodd på determinisme og ei heller her. Selvfølgelig påvirker omgivelsene oss, det ville jo være skrekkelig hvis ikke. Skjønt jeg har (med Jack Nicholson sine ord) aldri ønsket å være et offer for omgivelsene, snarere har jeg ønsket at mine omgivelser er et offer for meg. Sannsynligvis er miksen en lett blanding.

Når det gjelder bilkjøring, så er selvfølgelig alle for å måtte innordne seg regler - ja selv uten en stat, så ville uskrevne regler om trafikkatferd oppstått, ganske enkelt fordi det ville vært rasjonelt og alle ville sett seg tjent med det. Man skal være ganske manisk opphengt i nyliberalsimen for å feste den til trafikkulykker.

Når det gjelder nyliberalismens vesen eller samfunnsånden og dens implikasjoner for samfunnet og borgerne, så er det en interessant diskusjon. For egen del ser jeg klart verdien av å ikke stresse, av å nyte utsikten, øyeblikket - mer enn jeg gjør i dag. Jeg kaller det livskvalitet. Jeg vil tro at langt flere vil ha glede av det samme. Men jeg er slettes ikke sikker. Kan hende noen liker å stresse, vil få gjort mye på kort tid. I så fall må de selvfølgelig få lov til det. I og med nyliberalismen så får vi lov til selv å velge. Det er muligens ikke perfekt - men det er bedre enn alle tenkelig alternativer. For hvilke alternativer er det Stalsberg og Klassekampen egentlig har? Flere lover, reguleringer etc? Skal vi tvinges til immatrielle gleder?

Joda, kulturkritikk, eller kritikk som sådan har en egenverdi - men litt oftere burde man kunne forlange at folk som kritiserer også evner å komme med alternativer.

Nyt helgen!

I want to believe...

- Er det virkelig noen som tror at sykkelløperne i Tour De France ikke er dopet?

I mange år har Tour De France, vært en av de etterhvert altfor mange sportsbegivenhetene som Kapitalismus har tilbrakt i overkant mye tid på å følge med på. Fra 1989 med Greg Lemond i hovedrollen fra 1991-1995 med Miguel Indurain, noen mellomår med Riis, Ullrich og Pantani før 7 år med Lance "Ironman" Armstrong. Nå siste to årene med Perrerio Sio og Comtador. Men etter skandalen med Landis i 2006, og opplegget med Rasmussen ifjor - så greier jeg bare ikke tro på det lenger. Jeg tror ikke lenger at noen av de nevnte personer var rene når de vant touren.

Det er flere grunner til det. Hovedgrunnen er den enorme effekten EPO har som dopingmiddel, og det i en idrett hvor allerede kroppen presses på maksimum. Og jeg har store problemer med å tro at når en person innrømmer doping, så er de andre rene. Rett og slett fordi jeg ikke tror det er mulig å konkurrere med dopa folk, fordi ytevnen ved EPObruk blir så mye bedre.

Det er selvfølgelig meget synd og selvfølgelig urettferdig, at det har blitt slik, i en idrett jeg virkelig elsker. Men etter min mening er det nå slik at alle syklistene har bevisbyrden på sin side - og det skal litt til for at jeg blir overbevist.

Mulig at sykkelsporten har skjerpet seg så mye at det er blitt vanskeligere å dope seg, men når det kommer uttalelser fra eksperter om at det er svært lett å omgå dopingkontrollen også i år, så styrker ikke akkurat det troen på et dopingfritt sykkelritt.

Ikke at jeg kommer til å følge med altså....

Happy Independence Day!

- Det vakreste politiske dokument noensinne ble undertegnet 4 juli 1776 da Decleration of Independence ble signert. Med de uforglemmelig og evige ordene:

We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.

That to secure these rights, Governments are instituted among Men, deriving their just powers from the consent of the governed, That whenever any Form of Government becomes destructive of these ends, it is the Right of the People to alter or to abolish it, and to institute new Government, laying its foundation on such principles and organizing its powers in such form, as to them shall seem most likely to effect their Safety and Happiness.

Gratulerer med dagen!

The Battle of Gettysburg som på denne dag ble innledet for 145 år siden

For nøyaktig 145 år siden beordret en av de mest anerkjente amerikanske generalene noensinne Robert E. Lee, The Confederate army, til å angripe, i det som skulle bli kjent som The battle of Gettysburg, det blodigste slaget noensinne på amerikansk jord.

Den historiske signifikansen av dette slaget kan knapt overvurderes. Hadde Robert Lee lyktes så ville Nordstatene kunne stå foran en åpen invasjon, hvor byene Washington og Philadelphia ville vært utsatt for overhengende fare.

Nå er kontrafaktisk historie, med sin største norske talsmann, professor Øystein Sørensen, som har utgitt boken "Historien om det som ikke skjedde" en meget omdiskutert disiplin, men fordi som ikke tror på determinisme (Karl Marx), så er tilfelle Gettysburg et meget godt eksempel på betydningen av personer og ideers (Max Weber) rolle i historien. Hadde f.eks ikke den meget bestemte Oberst Joshua Chamberlain fått oppgaven med å forsvare flanken for the Union army, så kunne historien fort sett meget annerledes ut.

De av dere som ikke har sett mesterverket Gettysburg fra 1993, anbefales det på det varmeste. Filmen gir hva jeg kan se en meget god og nøyaktig beskrivelse av de hendelsene som fant sted for 145 år siden.

Som historisk symbol så er Gettysburg av uvurderlig betydning for amerikanerne (er sant å si usikker på dens betydning i Dixieland), og Abraham Lincolns minnestale, kjent som "The Gettysburg adress" er muligens den mest kjente talen en amerikansk president noen gang har holdt:

A democracy for the people, by the people, of the people shall not perish from this earth.

Martin Luther King i sin "I have a dream" henter sin inspirasjon og noen plasser direkte sitater fra nettopp Lincolns Gettysburg tale.

Johnny Cash utga i en hyllest til Lincoln, The Gettysburg Adress.

Selve slaget varte 3 dager, og konvensjonelt histore forklaring omtaler Gettysburg, som slaget hvor krigslykken i den amerikanske borgerkrigen snudde. Men som idag for 145 år siden begynte.

Oppfordring til norske politikere. Slutt å syte!

Et fremtredende trekk ved dagens politiske debatt er ikke den velartikulerte diskusjonen, men sutringen fra aktørene som deltar. Hårsårheten som norske politikere og samfunnsdebattanter fremviser er svært lite kledelig og lover svært dårlig for den kommende, for ikke å si den allerede startede valgkampen.

Erna Solberg klager over at Jens Stoltenberg farer med løgn om Høyres politikk og spår at valgkampen frem mot stortingsvalget i 2009 kommer til å bli den mest skitne noensinne

Jens Stoltenberg slår tilbake og mener det er Høyre som driver skitten valgkamp.

Martin Kolberg angriper Ola Mæle og det han kaller den nye vulgære overklassen, fordi Mæle har ytret seg kritisk til regjeringens politikk og attpåtil lovet å bevilge penger til de borgerlige partiene. Det liker Kolberg dårlig. Mæle på sin føler seg mobbet av Kolberg og mener det er en bevisst strategi fra de røde, som vil hindre næringslivsdeltakere å delta i samfunnsdebatten.

Siv Jensen vil selvfølgelig være med på navneleken og sammenligner Kolberg med Mugabe, hvilket både Jens og Martin Kolberg synes var utidig og ba derfor Siv Jensen beklage kommentaren, hvilket også Siv Jensen gjorde gjennom å innrømme ”at det var satt på spissen”.

Ny leder i Unge Høyre, Henrik Asheim karakteriserte Øystein Djupedal som en full ape og Bård Vegar Solhjell som en potteplante, hvilket fikk avtroppende leder i SU, Kirsti Bergstø til å komme med motangrep.

Asheim kalte videre Giske for en parodi på seg selv etter sin iver etter å henge med kjendiser hvilket Giske selvfølgelig karakteriserte som ”et skittent angrep”

Jeg skal stoppe her, men det faktum at alle disse eksemplene er hentet fra en relativt kort tidsperiode gjenspeiler ikke så mye en skitten valgkamp, i ordets konvensjonelle betydning, derimot gjenspeiler det hårsåre debattanter. Eller gjør det? For meg kan det virke som det ligger en egen taktikk i å bli fremstilt som offer, uten at jeg tror det er noen stor politisk gevinst å hente fra sådan oppførsel. Men det hadde vært en stor fordel for den politiske diskusjonen om debattantene var mindre hårsåre og mer opptatt av å diskutere sak.

Når Jens Stoltenberg skriver i DN om Høyres sosiale historie, så er det vel ikke å forvente at han skal nyansere mest mulig, ei heller når han beskriver sin oppfatning av Høyres velferdspolitikk. Jeg tror Erna Solberg gjør lurt i å heller svare politisk enn å sutre over skitten valgkamp. Noen ganger er friske karakteristikker en veldig god måte å visualisere et politisk budskap, det må gå an å gjøre det uten at debattantene skal bli såra og djupt vonbroten av den grunn.

Jeg tror velgerne er fullstendig klar over hva som er overdrivelser (Mugabe og Kolberg f.eks), troverdig og ikke minst hva som er et godt politisk budskap. Det er faktisk en befrielse å høre på de amerikanske presidentkandidatenes stadig understreking på at de må tåle harde angrep. Og personlig har jeg mye mer sans for ordskifte i amerikansk politikk enn i norsk.

Selv om du kan få utslag som denne og denne.


Publisert på Minerva

Et forsvar for høyere bensinpriser

Få ting opprører nordmenn mer enn høye bensinpriser. Denne våren har vi vært vitne til protestaksjoner på facebook, epostaksjoner og stigende galluper for petropopulistene i FrP. Det er mulig det er vanskelig for ”folk flest” å forstå, men høye bensinpriser er kommet for å bli, og får jeg legge til godt er det, ettersom stigende priser vitner om et marked i miljøets tjeneste!

Det er liten grunn til å tvile på at bensinprisene kommer til å være høyere enn tidligere, dog er det uvisst hvor mye høyere. Nær sagt alle eksperter som uttaler seg har påpekt det enkle faktum at oljeprisen i likhet med andre markeder styres av tilbud og etterspørsel. Når India og Kina etterspør betydelig mer olje, så får det selvfølgelig konsekvenser for bensinprisen verden over. Norge har i tillegg et høyt avgiftsnivå på bensin, som selvfølgelig forklarer hvorfor prisen (i absolutte tall) er høyere enn i mange andre land, men de siste års økning i prisen har svært lite med ulike regjeringers politikk å gjøre, og klimaforliket med minimale avgiftsøkninger har virkelig lite å si for bensinprisen.

Dersom man mener alvor med grønne skatter skulle selvfølgelig avgiftene (slik denne blogger ønsker) på bensin vært betydelig høyere slik at etterspørselen sank betraktelig, fremfor å være en melkeku for statlige inntekter. Hylekoret mot høye drivstoffpriser har selvfølgelig politiske konsekvenser. Langt inn i AP har man merket seg signalene blant velgerne – FRPs økning på gallupene har heller ikke godt upåaktet hen. Men til tross for at det unektelig er store politiske kostnader knyttet til agitasjonen for høyere bensinpriser, så er det selvfølgelig ikke noe mindre riktig av den grunn. Og det er flere grunner til å glede seg over høyere bensinpriser.

Guds største gave til menneskeheten, prismekanismen, reflekterer det faktum at oljen ikke varer evig og at vi derfor må finne gode alternativer. Prismekanismen er, for å bruke en velkjent analogi, trafikksignalene som gjør det mulig å allokere ressurser på en mest mulig effektiv måte. Med Martin Wolfs ord: "The market sets high oil prices to tell us what to do."

Ved å la prismekanismen gjøre jobben trenger politikerne gjøre svært lite (hvilket alltid er en fordel), de trenger politisk mot (hvilket de færreste har) til å stå oppreist mot facebookaksjoner og FrPs petropopulisme. Et avlastende tiltak er å bruke alle ekstrainntektene på kollektivtrafikk, men bortsett fra det, burde politikerne iverksette svært få tiltak. Harvardøkonomen Greg Mankiw har en glimrende kommentar om hvorfor bensinskatt er mer fornuftige enn andre skatter.

Høyere priser skaper incentiver for borgerne til å forandre forbruksmønster. Folk i byene vil lettere gå over på alternativ drivstoff (gjerne El-bil) eller enda bedre begynne å gå eller sykle. Personer i distrikene vil gjøre det samme, alternativt flytte, dersom belastningene med store geografiske avstander blir for store. Selskaper som transporterer varer vil oppleve økte utgifter, med den konsekvens at eksempelvis jernbane blir mer attraktivt. Flere lastebilsjåfører vil selvfølgelig kunne risikere å miste jobben, hvilket ikke er noen nasjonal krise, snarere tvert imot, dette landet trenger mye arbeidskraft.

Men kanskje viktigst av alt, så vil økende utgifter for privat næringsliv medføre at interessen for å investere i alternativer øke betraktelig, ettersom det er penger å tjene. Og det finnes neppe noe bedre kombinasjon enn pris og profitt. Økende bensinpriser er derfor en forutsetning for å løse miljøutfordringen, og selv for dem som ikke tror på at miljøet er truet, så er økende bensinpriser en forutsetning for å løse energikrisen. Den eneste fornuftige forklaringene på at ikke politikerne er mer villig til å bruke prismekanismen (markedsløsninger), er frykten for store politiske kostnader. Det er trist, men svært overraskende kan det ikke sies å være.

Også Publisert på Minerva

Et godt råd til Giske

- Skru av mobilen.

Kulturminister Trond Giske, reagerer med forbannelse over at Maxbo i en aksjon over molboreglene som regulerer søndagsåpne butikker, har offentliggjort mobilnummeret til den selvhøytidlige ministeren. Giske truer sågar med å saksøke Maxbo for å gjøre det mulig for vanlige folk å ta kontakt. Begrunnelsen fra Griske er at også "politikere har krav på privatliv".

Hvilket Giske selvfølgelig har helt rett i. Nå er vel partyministeren ikke den som skyr offentligheten mest, snarere tvert imot. lMen hvor vanskelig kan det egentlig være å slå av mobilen?

Fredrik Græsvig og ytringsfriheten

Fredrik Græsvig, utenriksreporter i TV2, er irritert over norske avisredaktørers bruk av ytringsfriheten, og er pompøs nok til å stille spørsmål i bloggen sin om norske redaktører forsøker å få han drept, etter nok en karrikaturtegning av Muhammed, eller en karrikatur av dem som misbruker religionen, de lærde strides om intensjonen. Akkurat det spiller prinsipielt sett ingen rolle, i Græsvig selvsentrerte verden, så er prinsipielle spørsmål rundt ytringsfrihet/ytringsklokskap gjort om til spørsmål vedrørende hans egen sikkerhet. Makan til egoist! Og dette kommer altså fra en nyhetsjournalist.

I et ufint angrep, beskylder han altså norske redaktører for pøbelveldets bruk av vold, eller trusler om vold. Jeg er usikker på hva Græsvig ønsker å oppnå, mulig utfallet er en konsekvens av en skummel opplevelse i Pakistan, hvilket selvsagt ikke er hyggelig. Men hans utfall mot Selbekk er bare patetisk. Selbekks bruk av faksimiler av karrikaturene fra Jyllandsposten i Magazinet var en journalistisk glimrende sak (noe Græsvig burde være den første til å forstå), hvor offentliggjøringen skjedde på bakgrunn av journalistiske/nyhets kriterier.

At slike publiseringer ikke blir godt mottatt hos pøbelveldet (deler av den islamske verden) er nå en ting - men at Græsvig som journalist angriper andre journalister som bruker ytringer fremfor vold, er en stor skam.

Vi kan gjerne ta en diskusjon på hvordan ytringsfriheten brukes og hvorvidt det er klokt å trykke alle typer karrikaturer til enhver tid. Men Græsvigs ufine angrep på journalistkolleger er ikke et godt utgangspunkt.

Tax the damn thing!

En av mine favoritt kommentatorer (Neokonservativ - men ikke dogmatisk) Charles Krauthammar, spaltist i Washington Post og fast bidragsyter for Fox News skriver i denne kommentaren på Realclearpolitics om nødvendigheten av høyere bensinpriser.

Her et lite utdrag:

You want more fuel-efficient cars? Don't regulate. Don't mandate. Don't scold. Don't appeal to the better angels of our nature. Do one thing: Hike the cost of gas until you find the price point.

Unfortunately, instead of hiking the price ourselves by means of a gasoline tax that could be instantly refunded to the American people in the form of lower payroll taxes, we let the Saudis, Venezuelans, Russians and Iranians do the taxing for us -- and pocket the money that the tax would have recycled back to the American worker.

This is insanity....

But instead of doing the obvious -- tax the damn thing -- we go through spasms of destructive alternatives, such as efficiency standards, ethanol mandates, and now a crazy carbon cap-and-trade system the Senate is debating this week. These are infinitely complex mandates for inefficiency and invitations to corruption. But they have a singular virtue: They hide the cost to the American consumer.

Want to wean us off oil? Be open and honest.

Via Greg Mankiw

Kapitalismus kommenterer EM 2008

Kapitalismus har opprettet egen blogg for EM 2008 sluttspillet i Østerrike og Sveits for på den måten pleie hobbyen som fotballkommentator. Se ikke bort fra at noen innlegg om de vurderes av meg som mer allmenn interessant - også publiseres på denne blogg.

Er du fotballinteressert eller bare interessert er du hjertelig velkommen!

Gratulerer Barack Obama

Barack Obama er Demokratenes presidentkandidat og kan utmerket godt være Amerikas neste president. Han har evnen til å mobilisere bredt, han er rene pengeautomaten, han er en glitrende taler, en inspirator, han har sjarm, han er ung, han er energisk, han er historisk.

For egen del er det bare et problem med Barack Obamas kandidatur - John McCain har bedre politikk og ideer for fremtidens Amerika og verden! Og for noen så er det tross alt politikken som teller :)

Naomi Klein. Sjokkerende dårlig

Naomi Klein, forfatter av anti-globalist bibelen, No Logo, var søndag på litteraturfestivalen i Lillehammer. Dette i forbindelse med hennes siste bok, Sjokkdoktrinen.

Jeg har foreløpig ikke lest hennes siste bok, derimot har jeg sett en del klipp og uttalelser via hennes hjemmeside og på Youtube, og hennes påstander, særlig om Milton Friedman er så til de grader uetterettelige at man knapt vet hvor man skal begynne. Ikke vet hun forskjellen på Nykonservative og nyliberale. Hun gir Milton Friedman skylden for krigen i Irak - dette er noe spesielt siden Milton Friedman var motstander av Irakinvasjonen.

Mr. Friedman here shifted focus. "What's really killed the Republican Party isn't spending, it's Iraq. As it happens, I was opposed to going into Iraq from the beginning. I think it was a mistake, for the simple reason that I do not believe the United States of America ought to be involved in aggression."

Milton Friedman fra Wallstreet Journal.

Med tanke på alle faktafeilene (tilsynelatende) som Naomi Klein så er det overraskende å se den positive omtalen som boken tross alt har fått. En ting er å være uenig i, eller konstruerer stråmenn, noe annet er som Klein gjør, bevisst driver løgn og bedrag for å fremme en sak.

Svenske Johan Norberg, nå på CATO, har gjennomgått boken på en svært grundig måte, og utgitt rapporten The Klein Doctrine: The Rise of Disaster Polemics. Norberg har også anmeldt boken for Timbro - den kan du se på Videogoogle. Vel hadde jeg ikke store tanker om Klein, men at hun skulle være så sjarlatanaktig som det Norberg viser at hun er, det hadde jeg ikke trodd.

Det er heller ingen grunn til å tro at norsk presse tar seg bryet ved å gå grundig inn i materialet til canadiske Naomi Klein.

Norges mest patetiske mann

For et par år siden fikk Kapitalismus denne udelte ære av å bli anmeldt for æreskrenkelse av den noe tilbakestående Øyvind Heian (det var det uttrykket han anmeldte meg for). Jeg hadde naturlig nok seriøse problemer med å holde meg alvorlig når politioverbetjenten informerte om sakens innhold. Jeg ble mindre overrasket når jeg fikk brev om saken ble henlagt, da politiet ikke så noen grunn till å innlede efterforskning.

Man kan selvsagt argumentere for at totalt tilbakestående mennesker som Heian ikke burde få noe som helst oppmerksomhet, men når NRK Dagsrevyen valgte å gi han en hovedsak i tirsdagens sending, kan jeg dessverre ikke unnlate å kommentere hvor langt inni bakvendtland denne komiske figuren faktisk er. Som det går frem av Dagsrevyeninnslaget så har Heian anmeldt filmskaper Tommy Myrbostad for æreskrenkelse (heard that before...) etter at Myrbostad la ut filmen om Vigrid på Youtube.

Med tanke på at Heian som selv har startet partiet Norgespatriotene og har bakgrunn fra Vigrid, som ikke akkurat er kjent for dannet ordbruk, anmelder andre for æreskrenkelse, så må vel denne sinnsforvirrede klovnen være selve definisjonen på å kaste stein i glasshus.

Her er et eksempel på Heians mildt sagt kognitive begrensninger.

Legg merke til hvor mye sammenhengende vrøvl det er mulig å uttrykke på så kort tid - for å ikke glemme hvor sinnsyk tilbakestående fyren ser ut når han uttrykker (hvis man skal kalle det for det) seg. Det er nok liten tvil om at Norges samlede intelligensia har samlet seg i Norgespatriotene...

Det er mulig det bare er fullstendig synd på fyren, med tanke på han ble arrestert for besittelse av barneporno. Det er vel knapt mulig å tenke seg at fyren skulle synke noe lavere.

Jeg kan godt innrømme det, selvsagt burde ikke premieklovner som Heian blitt viet noe som helst oppmerksomhet, men tufsen er så langt inni kokoland at det faktisk har et større komisk preg over seg. Rent prinsipielt er det jo en skandale at saken i det hele tatt kommer for noe domstol, den burde vært avvist ved først mulige anledning. Det overrasker også at noen advokat gidder å ta saken for han (særlig når det ikke er Staff).

Sjeldent eller aldri har vel uttrykket "Det er bedre å holde kjeften å la hele verden tro at du er en idiot - enn å åpne den, og fjerne enhver rimelig tvil", passet bedre enn nettopp til tilfelle Øyvind Heian.

Why I do not vote for Democrats!

Fred Bergsten, direktør for Peterson Institute for International Economics og tidligere en del av Carteradministrasjonen skriver i Wallstreet Journal om Demokratenes anti-trade linje.

"By effectively killing "fast track" procedures that guarantee a yes-or-no vote on trade agreements within 90 days, lawmakers in Washington, led by House Speaker Nancy Pelosi, have destroyed the credibility of the U.S. as a reliable negotiating partner".

Via Greg Mankiw

Oppdatert:
Her passer det med en liten Ronald Reagan story:

Colombus was probabably the first Democrat. He left Spain not knowing were he was headed. He arrived at Cuba not knowing were he was, and came back without knowing were he had been. And he did all this while using the taxpayers money :)

Hva skal staten gjøre?

En av de virkelig grunnleggende spørsmål innen den politiske filosofien er hva staten skal og ikke skal beskjeftige seg med. På hvilket grunnlag kan statens institusjoner gripe inn i borgernes liv? Det er etter min mening det pre-politiske utgangspunkt for å diskutere SVs forslag om obligatorisk barnehage/førskole for 5 åringer.

Mitt liberale utgangspunkt er at staten skal beskjeftige seg med minst mulig, og i så måte har jeg klare ryggmarksreflekser mot denne type statlige inngripen, men ikke dermed sagt at spørsmålet ikke seriøst bør diskuteres. Bakgrunnen for forslaget er å gi barn mer kunnskap og sosial trening, hvilket selvfølgelig er gode intensjoner. Det påstås både fra SV og fra Dagbladet at forskning viser at unger som har gått i barnehage gjør det bedre (kunnskap i vid forstand) enn dem som ikke har gått der. Skal vi tro Dagbladet (og det hender det jo at vi skal) så er det en klar fordel for barn å gå i barnehage fremfor ikke å gjøre det. Veldig mye av personligheten utvikles i denne alderen, spesielt hva gjelder læring og stimulering til kunnskap, hvilket begge deler taler til fordel for barnehager. Nå virker det som om fordelene ved barnehage er ganske godt oppfattet blant norske foreldre, ettersom de aller fleste barn er innom barnehagen før de begynner på skolen. Men hva med de foreldre som av ulike grunner velger alternative løsninger til barnehage, skal disse foreldrene tillates å velge annerledes?

Det enkle retoriske svaret er JA! Selvsagt skal foreldre ha anledning til å velge alternativer, det liberale svaret er naturligvis "valgfrihet". Mon det. Spørsmålet berører utvilsomt den interessante minervadebatten mellom Hilde Bojer og Lars Fr. Svendsen om forholdet mellom barns rettigheter og liberalismen. - Foreldre bør ha rett til å velge på vegne av barna sine bare i den utstrekning valgene ikke er i strid med barnas egne interesser, skriver Bojer. Men som Thomas Sowell så elegant har formulert det; Spørsmålet er ikke HVA som er best, men HVEM som skal bestemme hva som er best. Er det foreldrene eller det offentlige som skal bestemme hva som er i strid med barnas interesse? Med andre ord hvor utvidet skal foreldreansvaret være. Jeg er sterk tilhenger av foreldreretten, men ingen jeg vet om forsvarer foreldreretten in absurdum. Ingen (muligens med unntak av Staff) vil diskutere den grusomme Fritzlsaken i Østerrike med henvisning til foreldreretten.

Spørsmålet er i sin natur ekstremt vanskelig, av den naturlige grunn at synspunktene på oppdragelse varierer. Videre er det forskjell på å fatte dårlige valg for sine barn, og så dårlige valg at det offentlige bør gripe inn. Nøyaktig hvor grensen går for hva foreldre skal tillate seg å gjøre av religionspåvirkning, streng oppdragelse (skal det være lov til å slå eller fysisk irettesette barn - jeg snakker ikke om vold) alkohol, utfoldelse etc. er svært vanskelig å svare på. I hvert fall har jeg problemer med å sette klare retningslinjer for hvor grensen for foreldreansvaret går.

Men er det noen grunn til å tro at det offentlige vet bedre - at samlingen sosionomer, terapeuter, politikere og andre offentlige oppnevnte trolldeigbakende pedagoger vet bedre? Svaret mitt er både ja og nei. Foreldreretten skal stå sterk, det bør til og med være lov til å handle i strid med hva flertallet anser som fornuftig barneoppdragelse. Men bare inntil et visst punkt. Er det snakk om omfattende neglisjering fra foreldrene sin side så er det klart at selv trolldeigbakende barnevernspedagoger vet bedre. En viss grad av "sosial engineering" er nødvendig (så lenge denne dama ikke står for det) for å i det hele tatt sosialisere barn til å bli myndige, demokratisk innstilte borgere.

Jeg er f. eks. tilhenger av at foreldre ikke skal ha lov til å nekte sine barn grunnleggende skole, selv om jeg er tilhenger av at foreldre skal få være med å påvirke/velge HVILKEN grunnleggende utdanning de skal ha. Forskningen forteller vissnok mye om barns utvikling i tidlig alder, og har ikke SV da et poeng om at like muligheter sikres best dersom alle unger får en grunnleggende læringsstimulans fra 4-5 år, uavhengig av hva foreldrene måtte mene? Jo, jeg synes de har et poeng. Jeg har i hvert fall problemer mellom å skille hva som er så hellig med 6-7 års alderen kontra 4-5 års alderen, særlig hvis det stemmer at det er nettopp i 4-5 års alderen, om ikke tidligere, barns læringsstimulans er essensiell, særlig med tanke på senere læringsutvikling.

Det forslaget til SV i sin kjerne dreier seg om er hvorvidt det å ikke sende sine barn på førskole er en så stor neglisjering av barns interesser (for å sitere Bojer) at det offentlige burde gripe inn, og gjøre det obligatorisk. Jeg er enig i at foreldre har et ansvar for å stimulere lærelyst, men hvorvidt obligatorisk barnehage (man kan få stimulert lærelysten utenfor barnehagen også) er løsningen er jeg neimen ikke sikker på.


Også blogget på Minerva

Velkommen til Ko-ko-land

Hvor? Hvem? Jo, leder i Ottar Ane Stø beskriver sitt drømme Norge i Dagbladet.

Her har du noen av de geniale utsagnene som illustrerer Stø sitt drømme Norge:

- I mitt Norge vil folk heller tenne på likeverd. Ja takk til androgyne menn. Mens gutta setter pris på likestilte, sterke damer: «Ah, hun der fikk jeg skikkelig respekt for. Nå fikk jeg lyst til å pule»

- Sex skal være gøy, aldri kjipt. Porno og prostitusjon blir selvfølgelig forbudt.

- Kjernefamilien blir avskaffet, den er en konservativ samlivsform som bare tjener menns interesser. Det kan((!) min anm) være OK å bo i nærheten av hverandre når man skal oppdra felles barn, men ikke i små enheter bak fire vegger.

- I mitt Norge bor folk i gjennomsiktige bofellesskap, der menn ikke får mulighet til å forgripe seg på kvinner og barn. Gutta må oppdras sånn at de i utgangspunktet ikke får lyst til å voldta og misbruke. Hvis de likevel gjør det, må det streng disiplinering til.

- Men jeg er for litt hjernevask

- Ja, jeg vil se det som et sunnhetstegn hvis samfunnet får flere kriminelle damer.

Kommentarene til Stø er så langt inn i ko-ko land at det er vanskelig å vite hvor en skal begynne. En sjelden gang er det faktisk passende å bruke klisjeen "kommentarene taler for seg selv".

Vil siste mann vennligst slukke lyset hvis denne ravende galningen noen gang skulle få gjennomslag for denne sinnsyke politikken?

Hva hadde NORSK presse skrevet om Bush hadde uttalt dette?

Via Monticello Society

10 000 flere fattige under rødgrønn regjering

I følge Kommunalrapport.

Noen som snakket om å avskaffe fattigdom?

Hva er mest uanstendig?

- Å ha lavere mål enn å avskaffe all fattigdom eller å lyve om det?

SVs Bård Vegar Solhjell sa under Tv2s Landsting at målet må være å avskaffe fattigdommen, ethvert annet mål vil være uanstendig. Personlig mener jeg det er verre med politikere som ikke holder løftene sine. Og særlig pinlig må det være når Kristin Halvorsen på ramme alvor sa foran sist stortingsvalg at det nærmest bare var et spørsmål om politisk vilje å avskaffe fattigdom, mens hun senere måtte innrømme at de ikke "kommer i mål".

Hun kunne jo strengt tatt som finansminister foreslått en cash/kontant overføring til 30% fattigste i dette landet fra de 30% rikeste. Men det gjør hun ikke - betyr det at Kristin Halvorsen mangler politisk vilje når hun selv har erkjent at det ikke er mulig (hva som er mulig er vel et spm om prioriteringer eller?) å avskaffe fattigdommen?

Skitur på Hardangervidda i maisolen

Nokså knust over Liverpools Champions League exit onsdag, dro jeg sammen med gode venner for å gå på en 4 dagers skitur på Hardangervidda (Noen bedre måte å feire 1.mai??), hvilket var nøyaktig hva som trengtes etter skuffelsen på Stamford Bridge.

Turen gikk fra Halne Fjellstove (startet ved toppen av Halnefjorden) til Kolven hytta, ca halvannen mil unna. Førstedagen var et lite helvete da været var surt, føre elendig - man gikk rett gjennom snøen, noe som var ekstra utfordrende siden man hadde med seg tung pulk, som ikke bikkjene greide å dra. Men etter fem en halv times slit var vi fremme på Kolven, og etter å ha slukt en cola på en-to-tre, så var det bare å nyte kvelden :)

Resten av en turen var bare en sann fornøyelse, kanonfint vær, fint føreforhold og fantastisk utsikt. Og ikke minst var det deilig å sitte i sommersolen ved hyttevegge og se utover vidda etter dagens økt (og ja Economist som fast wingman) Skiturer i mai på vidda anbefales på det sterkeste!

Debatt om skolepenger

Kapitalismus hadde lørdag 3 mai, sammen med Den sunne fornuft (Martin Skarra), kronikk i Bergens Tidende om skolepenger i høyere utdanning.

Den kan du lese her.

En god grunn til å IKKE stemme John McCain

- Ei heller en god grunn til å stemme Hillary.

Derimot en bedre grunn til å stemme Barack Obama.

Les hvorfor.

Back Boris!

Boris Johnson for mayor of London!

Better plans for 1st of May?

Updated:

Boris Johnson is Mayor of London!

Congratulations!

Hvorfor er FRP så store?

Skribent Svein Tore Martinsen har i Minerva en glitrende analyse av FRP - ikke noe revolusjonerende nytt eller Einsteinske betraktninger, men Martinsen har noe som alt for få kommentator av norsk politikk har, nemlig evnen til å kombinere Rema 1000 (det enkle er ofte det best) med akademisk innsikt.

En av dem som ganske sikkert beklager FRPs vekst mest er Kåre Willoch, hvilket aldri har latt sjansen gå fra seg til å sende et stikk i siden på Carl I. Hagen og Frp. Det mest humoristiske eksempel som jeg kommer på i farten var i anledning Carl Ivars 25 års jubileum som partiformann i FRP. Og alle, politiske motstandere som venner var full av honnørord av Carl I. Hagen og FRP - bortsett fra Kåre Willoch. Det var komplett umulig for NRK-journalisten å få Willoch til å si noe pent om Carl Ivar Hagen og FRP. Da den da stadig mer irriterte journalisten prøvde seg med: "Du må vel ihvertfall gi partiet kred for å ta opp saker som folk er opptatt av??", svarte Willoch helt syrlig: "Vel, skyter man på blink med hagle, så er det jo klart man vil treffe engang iblant..."

Som sagt Willoch er neppe den som er mest glad for FRPs vekst de senere årene.

Bokanmeldelse i Klassekampen

UHLs debattbok, som Kapitalismus har vært redaktør for "Klimautfordringen kan mestres" ble kommentert i Klassekampen (av tidligere toppidrettsutøver Gudmund Skjeldal), og ble med få unntak godt mottatt. Anmeldelsen er bare på papir i lørdagsutgaven.

Blant mange andre har Kåre Willoch et særdeles godt bidrag. Interessenter kan laste ned boken her.

Nei til fritt valg av undertøy på 17. Mai

Noen ganger kommer det gode innspill på Facebook - slik som gruppen nevnt i overskriften. For dem som ikke skjønner ironien - så er det et svært festlig svar på den smått absurde og langt overdimensjonerte debatten om hvilket flagg man skal tillates å gå med på 17 mai.

Det er sjeldent jeg er enig med Audun Lysbakken (eller Anders Heger egentlig), men det er som Heger skriver, noe svært pinlig og Mugabeaktig over flaggortodoksien. Er det på ramme alvor noen som tror at det norske flagget vil bli truet på 17 mai. Dersom det er nødvendige med noen former for lover for å sikre bruken av det norske flagget på 17.mai - da har nasjonen Norge virkelig en dyster fremtid i møte.

Remember 2005 and 2007 Liverpool-Chelsea

Into Battle we go once again!

News as usuall

Er det ikke merkelig hvor forutsigbare "nyhetene" er? Eller er det bare meg?
Legg merke til følgende oppbygning.

Sak: Kriminelle i industri x
Intervjuer: Leder i industri x, reagerer
Politiet: Kan ikke gjøre noe utover det de gjør
Statssekretær i departementet: "Ser på regelverket" og "har nedsatt en gruppe til å jobbe med problemet"

Hvor ofte passer ikke denne beskrivelsen på nyhetssakene?

På søndagens TV2 nyhetssending så var det ihvertfall forbløffende å se hvordan fordummende nyhetsinnslag får lov til å prege sendingen. Saken var kriminelle i drosjemiljløet så man ikke blir kvitt.

For å være helt ærlig så vet jeg ikke hvor stort problem dette er. At det selvsagt finnes personer i taximiljøet som de fleste andre miljøer, som er kriminelle, er jo selvsagt. Og selvsagt kan man da ta noen eksempler og generalisere disse - ingen problem. Det viktige spørsmål er om taxinæringen tiltrekker seg mer kriminelle eller voldelige elementer enn yrkeslivet forøvrig, eller sammelignbare yrker. Ikke at Tv2 var i nærheten av å gi en særlig god dekning av dette.

Likte særlig godt spørsmålet som reporteren stilte politiet: "Har kriminelle personer som banker kundene sine noe å gjøre som taxisjåfører...."

Sannsynligvis er dette et minimalt problem - for all del, det burde være mye enklere å miste bevilgning - og mye lettere å få bevilgning.

Jeg tror folk flest er mye mer opptatt av hvordan man skal få tak i FLERE taxier, ikke færre.

Ihvertfall er det et stort problem i Bergen i helgene.

Silvio Berlusconi

"Hvis du synes du betaler for mye skatt, er det bare å jobbe svart"

Silvio Berlusconi

Spagettilandet kan se frem til nye spennende år med megaklovnen Berlusconi i koalisjon med barnebarnet til Mussolini i facistpartiet og utbryterprotagonistene i Lega-Nord.

Joda - det her blir bra!

Klimautfordringen kan mestres

Kapitalismus har hatt den store glede av å være redaktør for Unge Høyres debattbok om miljø - Klimautfordringen kan mestres. Den kan du laste ned (uten å bryte loven) her.

Boken har blant annet bidrag fra Bjørn Lomborg og Kåre Willoch. Det er ingen tvil om at jeg personlig og Unge Høyre legger FNs klimapanel til grunn (Det er ikke alle som gjør det) - men vi har lagt stor vekt på vitenskapsdebatten og det så med rimelighet kan kalles en politisering av IPCC. Se i den forbindelse på artikkelen til Fredrik Gierløff.

En helt spesiell takk skal rettes til layoutansvarlig Kenneth Austrått - uten hans innsats hadde det mest sannsylig ikke blitt noen bok!

Lykkejegere

Utlendingsloven, som blant annet regulerer utenlandske borgeres adgang til riket, behandles i odelstinget tirsdag. Det var knapt noen overraskelse at FRP og Per Willy Ammundsen (lesere av Kapitalismusbloggen vil sannsynligvis ha oppdaget at dette ikke er undertegnedes favorittpolitiker) ønsket å markere seg med forslag i den forbindelse. Oppsummert er forslaget å stenge grensene, og i den grad man skal slippe inn utlendinger skal de ihvertfall ikke være analfabeter, islamister eller lykkejegere.

Hva disse har til felles, utenom at de ikke er ønsket av FRP, er svært vanskelig å få øye på. Det synes heller ikke å bry Per Willy Ammundsen at det er svært usivilisert å skulle nekte en person som trenger beskyttelse opphold, grunnet at vedkommende ikke er særlig god til å skrive eller lese. Plassen tillater ikke å kommentere utlendingsloven og FRPs forslag særlig i detalj.

At det norske samfunn har integreringsutfordringer trenger man ikke stemme FRP for å erkjenne. Og de som har lest mine kommentarer de siste årene har neppe fått inntrykk av at jeg undervurderer utfordringen, eller retter sagt trusselen, den ekstreme islamismen utgjør mot den vestlige verden.

Men det er noe med tonen og måten FRP tilnærmer seg denne debatten - motsetningen "oss" og "dem", som i stor grad bygger på etnisitet fremfor kultur eller verdigrunnlag, som i stor grad opprører meg. Ta f.eks uttrykket lykkejegere.

For hva er egentlig galt med lykkejegere?

Jeg er usikker på hva som egentlig menes med en lykkejegere, eller rettere sagt hva Per Willy Ammundsen legger i uttrykket - men noe positivt er det tydeligvis ikke. Kapitalismus har ingen problem med å beskrive seg selv som en lykkejeger, og de av oss som ønsker å søke et liv med fin blanding av trygghet, frihet og selvrealisering. At mennesker bosatt i andre deler av verden også ønsker seg en bedre tilværelse for seg selv og sine burde knapt opprøre noen. Det burde opprøre mer at flere av disse menneskene skylles inn over Europas strender, hvorpå deres eneste forbrytelse var å ønske seg en bedre fremtid for seg og sine.

Hvor mange europeere, deriblant nordmenn dro ikke som lykkejegere til USA i de to foregående århundre? Var ikke drivkraften nettopp et ønske om en bedre fremtid for seg og sine? Tenk om Statue of Libertys "Give me you tired, you poor" (eller fritt oversatt "Kjære lykkejegere") hadde blitt byttet ut med "Gate closed"? Det er mulig Per Willy Ammundsen kan forklare dette, men jeg kan ærlig talt ikke forstå med hvilken moralsk autoritet vi kan hevde at det var greit for nordmenn å reise ut som lykkejegere, men at det er forkastelig at afrikanere gjør det?

Et apropos til sammensausingen FRP kommer med når de likestiller lykkejegere og islamister - er ikke lykkejegere nettopp negasjonen til religiøse fundamentalister som søker lykke i det neste livet? Hadde det ikke vært en fordel å få flere lykkejegere som gjennom hardt arbeid og initiativ søker lykke i dette livet? Selvsagt skal ikke asylinstituttet brukes til å gi opphold til folk som ikke trenger beskyttelse. Selvsagt burde man reformere velferdsstaten på en måte som gjør innvandring mer bærekraftig. Til og med drøfte forskjellsbehandling av norske borgere og utlendinger når det gjelder trygderettigheter. Dette er reelle og viktig diskusjoner i forbindelse med utlendigsloven.

Men imotsetning til FRP har jeg ikke noe problemer med lykkejegere, snarere tvert imot. Mennesker med et ønske om en bedre fremtid og en vilje til å arbeide hardt for å oppnå drømmen - burde ønskes velkommen og ikke avvises!

Også publisert på Minerva

We meet again!

Etter nok en fantastisk Championsleaguekveld hvor Liverpool slo ut Arsenal - skal The Mighty Reds nok engang opp mot Chelsea i en Championsleague seminale, den 3 på 4 år.

Det er bare å glede seg.

Vant så Liverpool fortjent? Tja, Arsenal kunne likegjerne vunnet sett på bakgrunn av kampen. Litt heldigere med dommeravgjørelser, litt bedre foran mål så kunne kampen vippet annerledes. Som Liverpoolsupporter var den første halvtimen et sant mareritt å se på - for da var Arsenal flere klasser bedre, men så begynte Mascherano og Kuyt å løpe, å løpe, å løpe og fikk med seg resten av Liverpool, ikke minst ansporet av en massiv stemning på The Kop, kjempet Liverpool motstander laget ut av stilen, og for en avslutning det ble!

Alle som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fotball, vet at det er svært vanskelig å uttrykke den glede, euforien, den totale velvære. Egentlig er det noe som ikke kan beskrives - det må oppleves!

Og meldingen til russerhorene på Stamford Bridge er klar: Will meet again!

Remember 2005 and 2007!

Nok en grunn til å støtte McCain

Den såkalte "Subprime" krisen, hvor lånetagere i USA ikke greier å innfri betalingene preger naturligvis valgkampen i USA. Demokratene Hillary og Obama sloss om å sprøyte mest penger inn i krisen, mens John McCain sier rett ut at spekulanter og idioter ikke bør belønnes!

Gjett engang hvem Kapitalismus er mest enig med!

Gladnyheter fra Cuba

Aftenposten skriver at "Ansatte ved flere hoteller i Cubas hovedstad Havana bekrefter mandag at cubanske tjenestemenn har informert dem om at cubanske statsborgere nå kan bo der"

Og Raul Castros påbegynte glasnost stopper ikke der; Fredag ble det også åpnet for at alle landets innbyggere får bruke mobiltelefon uten restriksjoner!

Det kan vel trygt kalles et steg i riktig retning :)

Dikotomien fagfolk og forskere

Arne Egil Marsteinstredet, Oppland FRP, svarer på spørsmål om global oppvarming:

"Jeg tror mer på fagfolk enn på forskere. Forskerne er styrt av dem som sitter på pengesekken. Men det er ikke dermed sagt at jeg er for forurensning"

En påskeferie i Midtøsten - en oppsummering

Etter tretten fantastiske dager i Jordan og Syria retunerte jeg fra et kongeriket til et annet - noe kortere på året og noe rødere/brunere i huden. Forventningene til turen var store på forhånd og de ble absolutt innfridd, og vel så det.

Det er vanskelig å oppsummere innenfor leservennlige rammer de inntrykkene man sitter igjen med etter en slik tur. Det er heller ikke lett å gi en korrekt beskrivelse av hvordan ting egentlig er, til tross for at man har vært der. Sjømannskunnskap skal man vokte seg vel for (Araberhetsen blant gamle norske sjøfolk er velkjent - "arabere stjeler jo for sporten sin skyld" - faktum er at det er utrolig lite tyveri og kriminalitet i Jordan og Syria, praktisktalt ikke eksisterende).

Men selvfølgelig har man subjektive opplevelser, hvilket ikke pretenderer annet enn å beskrive nettopp det - personlige opplevelser. Det siste punkt her er viktig og ikke bare et såkalt akademisk poeng, men når det, ihvertfall for undertegnede er vanskelig å holde orden på essens og nyans. Men turen var selvsagt mye mer, egentlig for det meste om helt andre ting enn politikk, selv om det er politiske forhold som alltid har interessert meg mest.

Men la meg gi et kort resyme av turens høydepunkter. Jeg var for det meste sammen med Stig Arild Pettersen og hans bror Alf Ring, bedre reisefølge er vanskelig å få. Stig Arild er praktikant på ambassaden i Jordan og Alf stipendiat i marinbiologi. Vi var tre dager i Syria, Damaskus hvor vi traff masse dansker og nordmenn og enda litt flere arabere :)

Jeg tror Damaskus, min begrensede arabisk kunnskap til tross, er noe av det mest autentisk arabisk man kan komme borti. Der Amman og Beirut er litt for vestlig, Saudi-Arabia sært, Dubai og Qatar for kunstig, Iran persisk har Damaskus mye innebygd arabisk kultur og lynne. Mulig Irak og Bagdad kan være en utfordrer. Det er selvsagt rom for forbedringer også i Syria, særlig gjelder det effektiviseringspotensial i grenseovergangen Syria/Jordan. Men det er nesten umulig å ikke legge merke til den genuine vennligheten som møter deg fra folk flest. Og selvsagt "har du en ball så har du alt" (sitat Ivar Hoff).

3 høydepunkter verdt å nevne fra Jordan.

1. Petra en fantastisk opplevelse. Et godt tips hvis du skal oppleve oldtidsbyen - stå opp før soloppgang og få område for deg selv, det gjorde vi, det funket som f....

2. Wadi Rum. Ørkentur og overnatting med Beduiner. Her reiste vi i et større følge, blant annet sammen med den norske ambassadøren, hvor jeg også offisielt ble en kameljockey :)

3. Akaba - stedet ved rødehavet hvor du omtrent kan se Israel, Egypt og Saudi-Arabia fra samme sted. En stor opplevelse var å snorkle (minus for solbrenthet) for første gang, det var virkelig en helt ny verden under vann! En skrekkelig opplevelse var å se Liverpool tape for Man U, etter en ræva forestilling.

Etter som leservennlighet tross alt er et viktig kriterium, og lengde i stor grad forverrer leservennligheten, så skal jeg gi meg her - og i løpet av nærmeste fremtid uttrykke litt mer politiske inntrykk etter turen. Skal også få publisert noen bilder etterhvert.

Men interessert i politikk eller ikke, Jordan og Syria er absolutt verdt å få med seg!

På tur i Midtøsten

Kapitalismus er i disse dager på tur i Midtøsten, og har derfor ikke fått oppdatert bloggen så ofte som ønskelig.

Jeg har den glede å besøke min gode venn Stig Arild Pettersen, som arbeider på den norske ambassaden i Jordan. Så langt har jeg fått med meg tre dager i Damaskus, Syria, deriblant middelalderborgen Krak des Chevalier, brukt av blant annet Tempelridderne.

Med meg har jeg også fått Dødehavet, og St.Patricks Day, mandag 17 mars, hvor puben hadde fløyet inn et lokalt irsk band. Hvorvidt dette er en erketypisk jordansk måte å feire på, tviler jeg på. Men om ikke annet så ble melodien til den tradisjonelle irske sangen - "What should we do with a drunken sailer" sunget til teksten "Yallah, Yallah - Hassan Nasrallah".

Senere denne uken går turen ut i ørkenen - blant annet skal vi på Beduincamp. Tilbake i Norge er jeg onsdag 26 mars.

Jeg skal selvsagt komme tilbake med refleksjoner kring politiske/samfunnsaktuelle spørsmål som åpenbart er relevante i forhold til Midtøsten - men inntil videre god påske til alle!

Hva 8 mars burde dreie seg om!

Notabene! Denne posten var opprinnelige publisert 8 mars - men youtube ville av en eller annen grunn ikke publisere posten før noen dager senere.

Det er svært sjeldent Kapitalismus skryter av Karita Bekkemellem, men hennes ytringer i denne takketale fortjener ros.

Anledningen er takketale som vinner av Human Right Service-prisen.

Det er sikkert mye som kan diskuteres kring likelønn etc. Skjønt egentlig ikke. Den virkelig store utfordringen vi har i Norge idag er det faktum at norske jenter født og oppvokst i Norge - bokstavlig talt sendes ut av landet for å skjæres opp. Det er utfordringen - og jeg må innrømme at mitt sedvanlig svar - fri innvandring knapt er noen løsning.

Mens norske feminister fremdeles bruker dagen til å markere ting som er heller tvilsomme som direkte kvinnesaksrelaterte. I tilfelle Afghanistan så må man vel være medlem av SV for å mene at NATOs tilstedeværelse og forsøk på oppbygning skader kvinnene i landet.

Jeg merker meg også at feministbevegelsen har gjort kriminalisering av sexkjøp til en parole - interessant å se at danske prostituerte er lei av å bli behandlet som ofre. Kanskje burde også kvinnedagen og kvinnebevegelsen anerkjenne kvinner (og menn) retten til å leve annerledes enn dem selv?

Norske feminister har, i frykt for å bli satt i bås med FRP, aldri har villet addressere disse spørsmål, noe Saera Khan tok opp for et år siden, og som Karita tar opp her, og i så måte representerer de klare unntak.

Det er derfor ikke overraskende (om enn trist) å lese Dagbladets Marte Michelet og hennes stempling av islamkritikere som ønsker å addressere utfordringen, som jeg omtalte i posten under.

Michelets kommentar mangler fullstendig substans med hensyn til hva hun selv ønsker å gjøre med problemet. Og hennes forsøk på knytte Hege Storhaug opp mot British National Party er bare pinlig.

Michelet gir faktisk Storhaug og de som har tatt seg bryet med å utfordre islam, skylden for (hva Michelet påstår er økende, uten å legge frem noen dokumentasjon på det) kvinneundertrykningen i islam.

Argumentasjonen er like tullerusk som de som hevder at kvinner som går sexy kledd har skylden for voldtekt.

Det som Storhaug og andre modige kvinner gjør er å påpeke de virkelig store utfordringene for kvinnerettigheter i dagens verden, inkludert Norge.

At Marte Michelet velger på 8 mars å angripe Hege Storhaug som om hun var problemet her - og ikke de islamske holdninger og personer som står for barbariske metoder, forteller mye om både Marte Michelet og 8 mars diskusjonen i Norge.

Mulig Marte Michelet etter et par år med Taliban eller presteskapet i Iran hadde forandret fokus.

Men sikker er jeg ikke.

Btw - gratulerer med dagen!

Marte Michelets feminisme

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble feiret i god tradisjon lørdag. Det vanlige sammensurium av diverse organisasjoner brukte dagen som propaganda, blant disse SV, Ottar og ikke minst Internasjonal kvinneliga for fred og frihet. Det mest oppsiktsvekkende var likevel kommentator Marte Michelet som i Dagbladet 8. mars uttrykte bekymring for Brun feminisme.

Her valgte hun å benytte anledningen til å komme med et ufint angrep på kritikerne av islam – fremfor å kritisere islamistene. I Michelets verden er det ikke Taliban, prestestyret i Iran eller klovnene i Islamsk råd som er problemet for kvinnekampen, men Hege Storhaug. Mon tro om kvinnene i de samme landene føler det samme?

Jeg kan knapt tenke meg noe viktigere enn bekjempelse av religiøst basert undertrykkelse, hvilket (altfor mange) deler av islamsk praksis er. Det er en skam for den såkalte kvinnebevegelsen at de velger å fokusere på AFP, likelønn, og sexkjøp-forbud fremfor å markere avsky mot det faktum at norske jenter, født og oppvokst i Norge, bokstavlig talt blir sendt ut av landet for å bli skåret opp, for å ikke glemme de mange som blir tvangsgiftet. En ting er at kvinnebevegelsen ser ut til å være lite opptatt av dette, en annen ting er å gjøre som Michelet, å angripe dem som faktisk ønsker å gjøre noe med det. Michelet skriver i sin kommentar at: ”den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i vesten. Vi høster som vi sår”

Det er altså de som kritiserer islamsk grufull praksis (eller "hetser" som Michelet kaller det) som er skyld i kvinneundertrykkingen. Argumentasjonen ligner mistenkelig på kvinners klesmåte og hvor de befinner seg som årsaksforklaring på voldtekt – fremfor å legge skylden på dem som utøver ugjerningen. Jeg er usikker på om det er hold i at fundamentalismen er økt og kvinneundertrykkingen skjerpet. Jeg registrerer at Michelet påstår dette. Jeg ser også at hun mener det er bevist at dette kommer som følge av hets – vel, hvis dette er beviselig, kunne hun vel belagt påstanden.

En annen ufin gjennomgangstone i Michelets kommentar er hennes forsøk på å assosiere Hege Storhaug med bevegelser som British National Party. Storhaug har ikke bare skylden for kvinneundertrykkelsen i islam. Hun er visstnok også med på å legitimere halv-nazistiske partier, skal vi tro Michelet. Det er nesten så man begynner å lure på hva annet Hege Storhaug står bak…

Jeg skjønner at Hege Storhaug kan være svært provoserende i sin form, og ikke alt hun kommer med er jeg like enig i. Men hvis ikke Hege Storhaug hadde tatt de omkostningene og satt fokus på de svært barbariske skikkene innen (altfor store) deler av islam, hvem skulle da gjort det? Marte Michelet? Dagbladet? Norsk feministbevegelse?

Jeg mistenker ikke Marte Michelet for å ha noen fellesinteresser med verken Taliban eller prestestyret i Iran. Likefullt velger Michelet å stemple Hege Storhaugs såkalte brune feminisme som problemet for kvinnekampen – fremfor islamistene. Mener virkelig Michelet at hun har MER til felles med Taliban enn Hege Storhaug? Hvis svaret er nei, hvorfor i all verden adresserer hun ikke da kritikken der den hører hjemme – mot dem som utfører ugjerningene?

Også blogget på Minerva

Den årlige sykehuskrisen

Jeg vet ikke hvilken analogi som best beskriver sirkuset omkring den årlige sykehuskrisen. Ei heller er det godt å si hvem som mest fortjener rollen som premieklovner – politikerne eller legene.

Det er få ting som vokser inn i himmelen, men om det skulle finnes noe slikt, så må det være overføringene til det norske helsevesen og sykehusene. Til tross for de faktiske forholdene greier pressen, godt hjulpet av leger, det orwellske kunststykke å fremstille saken som krise og langt på vei innbille det norske folk at det dreier seg om kutt – når det faktiske dreier seg om milliarder av kroner i økninger!

Det er riktignok slik at en del sykehus må kutte fordi de har brukt penger de ikke har fått tildelt og ei heller vil få tildelt, skal vi tro regjeringen og helseminister Brustad. En politiker som sier nei fortjener selvsagt respekt, enda mer ros skulle Brustad fått om hun hadde formulert seg på samme måte da hun var i opposisjon. En skal i rettferdighetens navn nevne at en god del av de økte overføringene spises opp av lønnsøkninger og pensjoner. (Nok et argument for at regjeringen burde få på plass en bærekraftig pensjonsreform).

Det er likevel ingen tvil om at overføringene til pasientbehandling har økt noe enormt de siste årene. Det kan synes som om misnøyen har gjort det samme. Det kan være fristende å spørre om vi hadde fått noe bedre helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mer, eller om vi hadde fått noe dårligere helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mindre? Jeg tror ikke det.

Som Lenin formulerte det; Hva må gjøres?

En del ting er helt åpenbare. Det er mye penger å spare på å sentralisere sykehusdriften – i tillegg til at et unisont fagmiljø sier at kvaliteten på tjenestene vil bli bedre. I tillegg bør egenandelen som folk betaler i møte med helsevesenet økes betraktelig, med den sannsynlige effekt at etterspørselen på ikke fullt så prekære helsetjenester vil gå ned, og inntektene bedres.

Samtidig burde vi begrense det offentlige helseansvaret gjennom omfattende privatiseringer.

Men det absolutt viktigste i et budsjettstyrt helsevesen som det norske, er modige politikere som tør å stå fast når presset blir stort, f.eks i valgår. Måten helsevesenet har blitt styrt på – eller rettere sagt ikke styrt på, har innbilt sykehusbyråkratene at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Den nylig sparkede direktøren ved Rikshospitalet, Åge Danielsen, har åpenbart levd i denne villfarelse. Men det er jo en grunn til at han trodde han kunne slippe unna med det, og den grunnen heter feige politikere.

Misforholdet mellom politikernes oppgave (de jure) i å prioritere og deres (de facto) fullstendig manglende evne til å gjøre det, er svært tydelig i helsespørsmålet. For hvem vil vel si at samfunnsøkonomiske betraktninger selvsagt bør spille en vesentlig rolle når det gjelder helseprioriteringer? At det å bruke mye penger på dyr behandling for å kanskje forlenge livet til en 85-åring med et par måneder, kanskje bør vurderes opp mot andre måter å bruke penger på? Inntil politikerne er villig til å addressere slike spørsmål med den standhaftighet som er nødvendig, vil den årlige ”sykehuskrisen” forsette å dominere mediebildet.

Også publisert på Minerva

Rødt sammenligner Afghanistan med NAZI okkupasjon i Norge. Betyr det at Rødt støtter drapet på Dagbladjournalist Carsten Thomassen?

På Dagbladnett kan vi lese at de revolusjonære klovnene i Rødt sammenligner Norges "okkupasjonen" av Afghanistan med Nazistenes okkupasjon av Norge under 2.verdenskrig. Sammenligningen er selvsagt hinsides all fornuft og til tross for at Rødt er et minimalt parti, så er det skremmende å se den type historieløshet som Torstein Dahle og Erling Folkvord åpenbarer i artikkelen.

Dette er forsåvidt ikke noe nytt. Rødt har tidligere hevdet at norske soldater er "legitime mål" i så måte må vel den politiske ledelsen i Rødt si seg meget fornøyd med at norske soldater blir drept av barbarere i Afghanistan. For å ikke snakke om drapet på Dagbladetjournalist Carsten Thomassen - det var vel rett og rimelig det også, siden han tross alt var "medløper" i følge med "okkupasjonsminister" Jonas Gahr Støre? For meg fortoner dette seg som meninger langt inn i kokoland.

La meg kort få minne om bakgrunnen for hvorfor NATO og Norge er i Afghanistan.

1. 11 september 2001 - operasjonen ble planlagt og utført med støtte av Talibanregimet.
2. FNs sikkerhetsråd er KRYSTALKLARE i behovet for internasjonalt tilstedeværelse i Afghanistan. NATO opererer på vegne av FN i Afghanistan.
3. NATO er tilstede i Afghanistan for å beskytte og støtte den lovlig valgte regjeringen i Kabul.
4. Målsetningen er å sørge for tilstrekkelig sikkerhet slik at sivil gjennoppbyggelse kan finne sted.

Dette er bakgrunnen. Det er slett ikke sikkert at NATO lykkes, og mye kan sies om strategien. Men å tro at Afghanistan har bedre eller noen som helst sjanse å lykkes uten militærtilstedeværelse er ikke bare navit - det er bare direkte dumt!

Jeg mistenker egentlig ikke Rødt for å være tilhengere av Taliban - selv om konsekvensen av deres standpunkt blir at de støtter bevegelsen. Jeg mistenker derimot Rødt for å være så blindet av USA-hat, at det totalt ødelegger dømmekraften i internasjonale spørsmål. Noe dette utspillet i Dagbladet illustrerer meget godt.

Mer om John McCain

New York Times spaltist David Brooks roser John McCain i sin søndagskommentar:
"The Real McCain"

Another foreigner coming to US only make America more American

Den kanskje beste grunnen for å støtte Senator McCains kandidatur er hans positive syn på innvandring. McCain, ikke ulikt slik Reagan de facto gjorde i sin tid, ønsker å tilby et fullt amnesti til "ulovlige innvandrere".

Hans prinsippfaste holdning til innvandring, kunne kostet han nominasjonen. Dana Milbank, i Washington Post skrev så sent(!) som 13 Desember en meget bra artikkel om den Panamafødte senatoren fra Arizona.

Standing His Ground: (Her er et lite utdrag)

Sometimes it seems as though John McCain has a death wish.

Say what you will about the Republican senator from Arizona (and pretty much everybody does): He is the bravest candidate in the presidential race. While his rivals pander to primary constituencies, the former prisoner of war gives audiences a piece of his mind.

But when Q&A time comes, the questioners want to know about immigration -- not the guest-worker program McCain hatched with Ted Kennedy, but what the candidate will do to seal the borders.

"I got the message," he tells the first questioner.

"They want the border secured first." The man continues to vent. "You represent the emotion that a lot of people have on this issue," McCain soothes.

He fields a few questions about Iraq before a man with a rough New England accent challenges him about "amnesty toward the illegal aliens." McCain attempts a gentle rebuttal ("These are God's children, they are human beings"), but this only makes the questioner turn ugly. He complains about those who "tax your Social Security and give it to the Mexicans" and about illegal immigrants who get free emergency-room care.

"It's that option or let them die," McCain explains.

The man is livid. "My wife and I were for you before you hooked up with Ted Kennedy on this thing," he says.

"I come from a state where illegal immigration has had an enormous impact," McCain replies. "We have people who die in the desert."

"Well," the man growls, "they take their chances."

"I guess that's one way of looking at it," McCain says in an even tone that hides his anger. "And I understand why you wouldn't support me."

McCain may never become president, but he'll end this race with something many rivals have left on the campaign trail: dignity.

Dignity - verdighet, er akkurat det ordet som best beskriver holdningen.

En av dem som raskest mulig burde sikres amerikansk statsborgerskap er guyansk fødte Abdool Habibullah, mannen har tjenestegjordt i Irak og blitt "Honorably discharged from the Marines" som sersjant. Som han selv uttaler til New York Times:

“If what I’ve done for this country isn’t enough for me to be a citizen, then I don’t know what is.”

Det er nettopp i møte med slike personer jeg er glad for at det er John McCain som blir årets GOP nominerte, kan hende at han ikke bare beholder verdigheten, men også blir USAs neste president.

Voltaire

I anledning karrikaturdebatten, som har fått sin raske renessanse grunnet planleggelsen av drapet på tegner Kurt Westergaard, har det vært vanlig å sitere Voltaires berømte utsagn om at "jeg forberholder meg retten til å være uenig med deg - men er villig til å gi mitt liv for din rett til å ytre deg" I denne sammenheng vil jeg få sitere -François-Marie Arouet Voltaires syrlig kommentar, særdeles passende for totalitære stater:

It is dangerous to be right in matters on which the established authorities are wrong.

Paradoksparadiset Cuba

Venstresidens paradoksparadis, Cuba er i ferd med å gå inn i en post-Castro æra. Diktatoren Fidel Castro har offentliggjort at han trekker seg (igrunnen ganske finurlig å trekke seg som diktator...) som diktator.

Fidel Castros katastrofe regime kan det sies mye om , og du har sikkert hørt mytene om det fantastiske helsevesenet?

Her er noen sammenlignbare fakta om Cuba fra svenske Johan Norberg datert 2004:

Before Castro, Cuba was as rich as Italy, and richer than Spain. Cuba has not merely lagged behind, it has actually grown poorer, and is now more than five times poorer than these countries. It used to be among the richest in Latin America, now it’s among the poorest.

Cubans had better access to food than all other Latin American countries except Argentina before Castro, but now they have worse access than almost all the others. Cubans are the only people in Latin America who have seen their intake of calories decrease since then. It is now better than in the 90s, but more than every tenth Cuban is chronically undernourished.

Cuba had lower infant mortality than all other Latin American countries before Castro, and lower than France, Italy and Japan. It is the only area where progress has continued since then, but it has been much slower than in other similar countries.

Og ja, for å ikke glemme at Chiles Diktator-Pinochet reduserte barnedødlighet mer på 25 år enn hva Castro har greid på 50 år. Og at Castro langt overstiger (7 ganger så mange politiske drap) antall mord sett i forhold til Pinochet.

Men har ikke noen tjent på La revolution? Joda, Formuen til Castro har vokst betraktelig...

En som ikke har hatt noen problemer med Cubas aldrende diktator er SVs Hallgeir Langeland. Om det kommer av for mange Cuba-libre vites ikke, men i Dagbladet forteller hvertfall Langeland om Cubas betydning for "det som nå skjer i Latin-Amerika". Akkurat... Med tanke på Cubas fantastiske utvikling så er det vel bare rett og rimelig at Fidel bør belønnes med en fredspris, hvilket faktisk er (tro det eller ei) hva Hallgeir Langeland har foreslått. Det er så langt inn i kokoland at en knapt vet hvor en skal begynne.

Vi snakker tross alt om et land hvor folk flykter i tønner for å komme seg unna paradoksparadiset. Men det er vel sannsynligvis USA sin feil det...

Knapt noe land i Latin-Amerika har bedre forutsetninger for å transformere samfunnet sitt til en velfungerende markedsøkonomi. Måtte det cubanske folk bryte lenker, bånd og tvang - og si adjø til det kommunistiske diktatur jo før jo heller!

Manuela og Mitt. En oppsummering av uken.

To av mine nylig oppdaterte bloggposter har handlet om Manuela Ramin Osmundsen og Mitt Romney. Uten sammenligning forøvrig har mitt forhold til de to nevnte personer forandret seg siden sist (mulig tilfelle av flippflopping), for Manuela sin del til det verre og for Mitt Romney sin del til det bedre.

Manuela først. Jeg hadde sannsynligvis ikke utformet innlegget slik jeg gjorde, hadde jeg visst hvor løgnaktig og skandaløs hun har opptrådt. Jeg forstår godt at Statsminister Stoltenberg var særs forbanna torsdag når han meddelte at Ramin Osmundsen trakk seg. Men begrunnelsen var jo nøyaktig den som avisene allerede hadde meddelt onsdagsformiddag, nemlig at Ramin Osmundsen personlig hadde engasjert seg i å få Hjort Kraby til å søke – altså før Jens store støtteerklæring til den avgåtte statsråden. At Jens likevel valgte å dumme seg loddrett ut på onsdagskvelden, har ikke akkurat bidratt til å svekke inntrykket om at vi har med en veldig svak leder å gjøre.

I sedvanlig brautende stil uttalte Lars Sponheim at Statsråden lyver, og han hadde jo (holdt nærmest på å si i sedvanlig stil) helt rett. Jeg er enig i at det er en menneskelig dimensjon her, og forhåpentligvis så tar folk i nærheten av Manuela Osmundsen godt vare på henne. To apropos her. Tenk hvis Manuela etter trykket nå velger å ta selvmord, vil da noen hyle på at pressen har vært for tøffe jf Tore Tønne saken? Jeg mener ikke det, uavhengig av konsekvenser som nå følger (forhåpentligvis er det ingen grunn til å tro at noe mer tragisk kommer ut av denne situasjonen).

Et siste apropoet. Svært lite av denne saken bør taes til inntekt for at prosessen kring Kaldheims utnevnelse var rett. I den prosessen ble det åpenbart lagt til rette for at man skulle utnevne en partifelle.

Mitt Romney.

Romney uttrykte torsdag støtte til McCains kandidatur som den neste presidenten av USA. Noe som er viktig for å forene GOP. Noe McCain også tydelig satt pris på. Kan det tenkes at Romney likevel kan bli visepresident? Tviler fremdeles, men klart at Romney er et mye større alternativ nå enn hva han var bare for få dager siden. Klart at dette også kan ses på som taktikkeri. Romney har forstått at McCain vinner nominasjonen og vil gjerne være med på et vinnende lag, det er selvsagt noe i dette. Men jeg tror enda mer på at Romney ønsker å forene GOP og styrke sitt kandidatur for senere posisjoner i partiet – kanskje en presidentkampanje om 4 år, dersom Demokratene skulle vinne iår. Men for å være helt ærlig så gir jeg litt blanke i motivene – det var viktig for McCain og viktig for GOP at Romney gikk til det skritt å støtte McCain. For det skal Romney ha kudos.

En støtteerklæring til Rafa Benitez

På en forblåst vidde noen km sørøst for Finsestasjonen, mottok jeg lørdag meldingen om at Liverpool tapte for Barnsley i F.A. Cupen – noe som strengt tatt ikke skulle være mulig. Helt hvordan det gikk til vet jeg ikke, av den enkle grunn at jeg ikke så kampen, men ifølge BT var det snakk om et enormt sjansesløseri, ikke at det er noen god unnskyldning, men det hadde dog vært enda mer bekymringsfullt om Liverpool ikke evnet å skape sjanser mot et såpass svakt lag som Barnsley.

Slike tap vil, uavhengig av prestasjon, fremprovosere diskusjoner kring trener Rafael Benitez sin fremtid. Særlig fordi forholdet til de amerikanske eierne ikke akkurat har vært av det hjerteligste slaget. Jeg tror det vil være en svært dårlig idè å sparke treneren. Det er helt klart at resultatene iår ikke har vært så gode som forventet, ei heller har prestasjonene vært så gode som i det minste jeg hadde forventet. Skjønt det er snakk om små marginer.

Rafael Benitez er etter min mening en av de beste trenerne i hele verden. Hans resultater er meget gode, og seieren i Champions League 2005 og finale i Champions League i 2007 skulle strengt tatt heller ikke vært mulig. Mer forventet var F.A Cupseieren i 2006. Benitez har vært en suksess for Liverpool så langt – og selv om det store målet, Premier League foreløpig er litt for langt unna, så tror jeg fremdeles Benitez er den rette mann til å ta Liverpool videre.

En annen ting som folk ofte glemmer i sine kollektive ”spark treneren” rop – er hvem som skulle være alternativene. Jeg tror ikke det var spesielt lurt av Chelsea å sparke Mourinho (noen som tror Avram Grant er en bedre person til å lede Chelsea?), ei heller tror jeg Steve McClaren var et bedre alternativ enn Sven Göran Erikson, som jeg syntes hadde gode resultater om ikke prestasjonen alltid var like god. Poenget mitt er ganske enkelt at det ikke finnes noen gode alternativer – som faktisk skal prestere bedre enn Benitez i Liverpool (vil slett ikke ha noen Klinsmann som trener).

Benitez er en svært dyktig taktikker, med knallgod defensiv organisering og en klar struktur i hele spilleopplegget. Han vet hva han vil – uten å være noen dogmatiker av Drillos kaliber (kanskje den eneste treneren jeg heller ville hatt til Liverpool enn Benitez). Summasumarum så er Benitez fremdeles den rette mannen til å lede LFC i fremtiden. Se ikke bort fra en ny finale i Champions League i Moskva i mai :)

Manuela Ramin Osmundsen og politiske utnevnelser

Stort arbeidspress (jeg vet det er dårlig unnskyldning) har medført at oppdateringer på bloggen har forekommet sjeldnere enn jeg hadde håpet, og ikke minst har jeg fått skrevet alt for lite på Minerva. Derfor er det gledelig å kunne presentere nok en publisering. Lover at det blir kortere til neste gang.

Husker du Kaldheim?

Man skal ha et rimelig perifert forhold til medier for å unngå nyheten om at statsråd Manuela Ramin-Osmundsen er i hardt vær. Bakgrunnen for dette er utnevnelse av nytt barneombud - en utnevnelse som tegner til å bli rimelig kontroversiell, ikke minst fordi slike saker er som skapt for politisk spill. Altså en perfekt nyhetssak.

Mulig all oppmerksomhet denne saken tiltrekker seg er journalistisk forsvarlig. Like fullt er det noe tragikomisk over medienes dekning, der det knapt finnes grenser for hvor "søkte" eksempler mediene bruker når sammenhengen mellom nyutnevnt barneombud og statsråd skal beskrives.

At kjennskap og vennskap betyr mye, trenger man knapt å være rakettforsker for å forstå. Og Manuela Ramin-Osmundsen er ikke den første som eventuelt har gjort seg skyldig å ansette en god venn (eller hvordan man skal beskrive forholdet - akkurat det ser ut til å være diskusjonen i mediene om dagen). Er det noen som husker utnevnelsen av Osmund Kaldheim som direktør for det nye Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) sommeren 2005?

Interessant nok var det dagens statsråd som da ble forbigått, som følge av en politisk utnevnelse, i hvert fall var det mange som mente det, blant annet Marie Simonsen i Dagbladet. Nå er det svært sjeldent jeg er enig med Marie Simonsen, men akkurat i det tilfelle hadde hun mange gode poenger. Blant annet hvordan daværende kommunalminister Solberg endret kriteriene og den formelle kompetansen til stillingsprofilen i tråd med hva som passet Kaldheims erfaring og egenskaper.

Misforstå meg rett, det er selvsagt svært viktig at både pressen og offentligheten er overvåken når det gjelder slike utnevnelser med hensyn til prosess, fair play og integritet. For å ikke glemme saken hvor Stoltenberg og Støre (for øvrig også gode venner, er det noen som mener det var galt å utnevne Støre som utenriksminister?) ble beskyldt for å forsøke å få AP-toppen Jan Erik Larsen som sjef for A-pressen.

AP har lang praksis i slikt samrøre, men mitt poeng er at de slett ikke er de eneste. Og i det politiske spillet som nå foregår er det så åpenbart at det er billige politiske poeng fremfor reelle diskusjoner omkring hvordan denne type problemstillinger best kan møtes som dominerer. Det er meget mulig at ikke departementene bør foreta disse utnevnelsene, særlig ikke når ombudenes oppgave er å følge med departementet.

Samtidig er det jo en grunnlovsfestet regel at Kongen i Statsråd utnevner - i moderne tid betyr det regjeringen og statsråden. Men kanskje burde en annen statsråd gjøre dette enn den Ombudet skal følge, for å sikre en mest mulig uhildet avgjørelse. Samtidig som politiske utnevnelser i mange tilfeller vil være nødvendig for å kunne gjennomføre ønsket politikk.

Nettopp derfor burde man vurdere om departementrådene og andre tunge embetsstillinger burde vært politisk utnevnt. Selvsagt har Statsråden opptrådt usedvanlig klønete (noe Osmundsen ser ut å ha til vane å gjøre), når hun på ramme alvor sier at hun aldri har vurdert sin habilitet, altså merk ordene, "aldri vurdert" sin habilitet i en sak hvor en bekjent eller venn om du vil (eller nær omgangskrets hvis du vil drive virkelig kritisk journalistikk), kan bli ansatt i en toppstilling. Da er det enten slik at hun lyver, eller så vitner det om så dårlig dømmekraft at hun burde virkelig vurdere stillingen sin, eller rettere sagt burde Stoltenberg vurdere stillingen hennes.

Forresten, ingenting galt sagt om vårt nye barneombud, Ida Hjort Kraby - gratulerer med utnevnelsen!

Oppdatert:

Dagbladetnett melder om at Statsråden forbereder redegjørelse for Stortingen - hun kan like godt forberede sin avskjedssøknad - jeg tror løpet hennes er kjørt.

Hva er galt med Mitt Romney?

Den observante leser vil sannsynligvis ha fått med seg at jeg er en stor tilhenger av John McCains kandidatur for president i USA. McCain er etter Super Tuesday betydelig nærmere nominasjonen for det Republikanske partiet enn han noen gang har vært. Enda nærmere er McCain etter at Mitt Romney innstiller kampanjen sin (via Dagbladet – eller Dagbladet skriver at han trekker seg det er feil – han innstiller valgkampen. Det er en vesentlig praktisk forskjell, ettersom han da fremdeles vil beholde mandatene sine).


Mitt Romney har aldri vært min kandidat til tross for sin bakgrunn fra næringslivet og åpenbare kompetanse på økonomiske spørsmål. Problemet med Romney er etter min mening først og fremst mangle på autensitet – han fremstår rett og slett som tatt ut fra TV-serien Glamour.

Misforstå meg rett, jeg tror Mitt Romney kunne blitt en god president – han har de rette ryggmarksreflekser når det gjelder politiske saker – mindre stat, lavere skatter, glad i innvandring, tilhenger av frihandel etc. Problemet er at han har litt for mye ryggmarksreflekser, er litt for glatt og hans ”record” bærer preg av å være en ”flippflopper” – en som er litt for glad i å tilpasse seg folk flest. Som guvernør i Taxachusetts, unnskyld, Massachusetts så var han tilhenger av abort, mens han nå er motstander av abort. Virkelig dumt ble det når han i Michigan sa at han skulle ”kjempe for hver eneste jobb”, mens McCain helt riktig påpekte at disse jobbene kommer aldri tilbake. I sistnevnte eksempel ligger også grunnen til at jeg foretrekker McCains ”straight talk” fremfor Romneys ”flippflopping”.

Romney hadde etter min mening vært en glimrende visepresident, dersom ikke mangelen på autensitet, i så stor grad preget karakteren hans. Jeg ville i utgangspunktet mye heller foretrukket Romney enn Huckabee, men sannsynligheten for at Romney blir McCains visepresident er noe i nærheten av null. Det faktum at Mitt Romney nå innstiller kampanjen sin, til tross for at han har brukt langt mer penger enn både Huckabee og McCain viser at penger slett ikke er avgjørende for hvem som vinner politiske valg (De demokratiske kandidatene har brukt enda mer penger enn republikanerne). Amerikanere liker ikke tanken på at noen kan kjøpe et presidentembete.

Barack Obamas syrlig kommentar vedrørende Romneys pengebruk på eget kandidatur oppsummerer i grunnen godt problemet for Romeny: ”Så langt så er det ingen ting som tyder på at Romney har fått særlig mye igjen for investeringene han har gjort på egen kampanje”

I så måte var det kanskje på tide å begynne å bruke pengene sine litt annerledes. Hva med å bruke noen penger på å støtte USAs neste president, John McCain?

Det er lov å håpe!

Ann Coulter - Et bedre argument for McCain får du neppe!

Samlingen av konservative nisser - med Ann Coulter, Pat Buchannon, Rush Limbaugh i spissen er alle opptatt av å opponere mot McCain - fordi han angivelig ikke er konservativ nok.

Vel dersom disse overnevnte nissene er i nærheten av å definere konservativ - da skal McCain være svært glad for at han ikke når opp.

Heldigvis er det konservative grunnfjellet i opposisjon til de såkalte "Conservative pundits" jf min tidligere kommentar om David Brooks.

Ikke bare er premieklovnen Ann Coulter generelt på jordet - i den grad hun er verdt å lytte til så er det for å finne ut hva en absolutt ikke skal mene. I så måte er hennes utfall mot McCain det beste skussmål han kunne få.

The Simpsons og Amerikansk politikk

I disse amerikanske valgkamptider er Familien Simpson ofte en god referanse til aktuelle politiske problemstillinger i USA, evt syrlige bemerkninger om du vil. La meg få nevne to som jeg husker i farten:

I den ene episoden laget Bart og Lisa episoder til "The Itchy and Scratchy show" men var for unge for å motta lønn, så de oppførte Grampa Simpson (Abraham J. Simpson) som rettmessige mottager av lønnen, hvorpå Grandpa Simpson kommenterer:

So thats the connection, at first I thought that the Democrats were back in power, since I got money for doing nothing..."

Den andre episoden jeg husker i farten dreier seg om den notoriske kriminelle Sideshow Bob (Robert Underdunk Terwilliger) som i det han blir tauet vekk av politiet skriker:

"I`ll be back soon! You cannot keep the Democrats out of power forever!

How I just love The Simpsons :)

Herlich Wilkommen in die Alpen!

Noen ganger lurer på hva man har gjort for å fortjene noe så godt som jeg opplevde i helgen (fra torsdag). For første gang som jeg kan huske bodde jeg på 5 stjerners hotell. Er sannelig ikke sikker på hvem som setter disse stjernene, hvor uhildet de er eller hvor kvalitetssikret bedømmingen er.

Spiller i dette henseende ingen rolle, Centrum Spa Hotell, Sölden i de østerrikiske alper var bare helt ekstraordinært. Når i tillegg været var knall sol, ingen sky, og fantastisk utsikt på 3500 meters høyde, så er det rett og slett vanskelig å beskrive hvor magnifikt det var. Jeg tror det bare rett og slett må oppleves.

Av den grunn har jeg ikke fått kommentert så mye om ting og tang som jeg hadde håpet, men lover å komme sterkere igjen fremover.

Sölden på 3500 meters høyde.